tirsdag 7. mai 2013

SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen

En gang i barndommen hadde vi en pianostemmer på besøk for å stemme pianoet vårt; han var fra Øst-Europa et sted og fyrte opp under våre fordommer da han takket nei til en matbit og både kaffe og vann, men gjerne vodka, det var alt han ville ha, hvis vi hadde det. Det hadde vi ikke (jeg kommer fra et avholdshjem), følgelig jobbet han hele dagen lang uten verken mat eller drikke, og jeg har alltid tenkt at grunnen til at det tok hele dagen, ja, helt til kvelden, å stemme dette pianoet var fordi det aldri hadde vært stemt før, ikke helt siden det ble kjøpt for over ti år siden, at det var grunnen til at stemmingen nå tok så lang tid, men nei, etter å ha lest Sommar i Thereses gate skjønner jeg jo at det er et arbeide som tar lang tid, det skal ta lang tid.

Sommar i Thereses gate handler om Henry Moan som er pianostemmer. Han jobber for Victor, innehaver av en pianobutikk som er på vei ad undas, mot konkursen, mens eieren selv bruker tid på å pakkespore flygelet han har bestilt fra Amerika; først er det på en båt over Atlanteren, så ved en engelsk havn, så i Rotterdam, deretter er det på vei til Oslo, å, som han venter på dette flygelet! Enhver pianobutikk med respekt for seg selv må jo ha et flygel! (Siden, i romanen, er det en advokat som sier piano, flygel, potato, potato, samma det, og det er intet mindre enn direkte kunnskapsløst.) At Henry er blitt satt på to oppdrag hver dag istedenfor ett og at dette er vanskelig for Henry, så vanskelig at han flere ganger sier i fra om hvor vanskelig det er, er ikke noe Victor bryr seg om. Henry må da klare to oppdrag på en dag. Og han får det jo til, Henry, men det er stressende, altfor mye, det er ikke meningen at man skal stemme to pianoer på én dag. 

En dag får Henry et oppdrag som ikke viser seg er å stemme et piano. En krimforfatterinne har bare leid ham som pianostemmer for å intervjue ham om livet som pianostemmer. Ikke før Henry sitter i sofaen hennes og gumler vafler med syltetøy skjønner han det, og det er ikke noe han er komfortabel med. Men nå er han jo der da.

Og det er merkelig det med krimforfatterinnen. Jeg skjønner ikke hennes rolle i romanen. Hun virker som en tilfeldig skikkelse. Det samme synes jeg de små historiene som blandes inn i hovedhistorien er, som f.eks. historien om han som stemmer flygelet i Operaen og deretter stikker av til København sammen med kona si og skåler i den nest beste sjampanjen fordi han har fortjent det (av en eller annen grunn), eller en eller annen far som gjør et eller annet. Tilfeldig. Ikke er de små historiene som flettes inn spesielt morsomme heller, de bringer ikke noe ekstra til historien om Henry, om Henry denne varme, varme sommeren i Oslo. For varmt er det, og jeg kjenner litt på hvordan en bysommer kan være i det jeg leser romanen; jeg forestiller meg varm asfalt og åpne vinduer, lyden av trikken og lyden av fortauskaféer, kanskje én og annen som subber rundt på flipp-flopper; at folk klager litt (å, så varmt det er) og at det er litt klamt når Henry stikker innom bakeren, som om brød er det man helst vil spise når det er så varmt, og jeg stusser av og til på: Hvorfor spiser han aldri is? Han spiser riktignok te-kake. Og det er sant, han er en vanenes mann. Og nå har han ufrivillig ferie i sin egen by, etter at visse omstendigheter (som jeg ikke skal røpe) har ført til det. Henry har ikke tatt ferie på mange år!

Slik kan man på sett og vis si at romanen lever opp til sin tittel, men hva annet lever den opp til? Ikke noe annet enn middelmådighet. Da jeg etterhvert inn i romanen fikk greie på at Henry var en pianostemmer, tenkte jeg å, nei, nå kommer vi til å få en masse kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano, og der hadde jeg rett. Det kom kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano. Ikke misforstå. Slike ting kan være interessante, de, men da må det en jævla god forfatter til. Og Ronnie M.A.G. Larsen hadde jeg aldri hørt om før, så jeg antok (naturligvis) at han ikke var en en av disse; de som makter å forklare noe som i utgangspunktet er kjedelig, men som i deres beskrivelser blir interessante. Men ikke i denne romanen, altså. Det ble bare kjedelig. Og om ikke hele boka var direkte kjedelig å lese, så var den som sagt middelmådig og garantert fort glemt.



Slik ser en te-kake ut. Jeg måtte google det for jeg visste ikke hva det var. Bildet er fra bloggen til Fru Timian, forøvrig en bra oppskriftsside hvis du skulle være interessert i slikt. 

2 kommentarer:

Janicke sa...

Har lurt på om jeg skulle lese denne, men nå lurer jeg ikke mer. Lar den ligge.

Tone H sa...

Da jeg vokste hadde vi en baker som brukte å lage te-kake. Og den var god. Etter det har jeg aldri smakt den. Synd at ikke boka ser ut til å være like god. Men sånn er det noen ganger.