onsdag 8. mai 2013

FURUSET av Linn Strømsborg

Jeg har aldri vært noen fan av Linn Strømsborg. Jeg leste Roskilde, likte den ikke noe særlig, jeg leste Øya, likte ikke den noe særlig heller, ei heller tekstene på bloggen hennes, men jeg prøvde liksom, jeg vet ikke hvorfor (kanskje skrev hun noe jeg likte, kanskje ble jeg påvirket av alle andre som var så begeistra). Nei, til slutt tenkte jeg nei, jeg gidder ikke å lese Furuset. Men av en eller annen grunn gjorde jeg det likevel. Jeg leste Furuset, jeg leste Furuset og hørte på Kent, jeg leste Furuset om noenogtyve Eva som er ferdig med en mastergrad og vet ikke hva hun skal med livet sitt; Eva som flytter hjem igjen til sin mor og far på Furuset hvor hun vokste opp, etter fem år i et kollektiv på Bislett som er oppløst fordi noen drar til Paris, noen blir par og flytter sammen, to og to; hun flytter hjem til stedet hvor hun gikk rundt som femtenåring og hørte på musikk på mp3-spilleren og drømte om livet: [...] de kunne spilt i Dawson's Creek eller Beverly Hills 90210 og jeg tenker ikke over at karakterene i de seriene skal forestille 15-åringer, for de spilles av voksne mennesker og livene som portretteres er uansett ikke livene vanlige 15-åringer lever, en vanlig 15-åring leser Ringenes herre og smugkikker på de 20 år gamle gutta over gjerdet, hun er tynn og har nesten ikke fått pupper ennå, hun har langt, pistrete hår som blir enda mer uregjerlig av all badinga, og et stort hjerte som banker inni den tynne brystkassa, som slår mot ribbeina i takt med musikken hun hører på og alt hun vil er å bli sett av noen, av de eldre gutta og jentene som ler så høyt, som hun tenker lever disse livene hun ser på film og leser om i bladene [...] 

Eva flytter hjem, får seg en jobb på en bensinstasjon og finner tilbake til gamle venner hun ikke har truffet siden hun dro, enda Bislett bare er en busstur unna, bl.a. Jo, bestevennen fra barndommen, som har blitt igjen på Furuset og jobber på lageret på IKEA. De spiser pizza og snakker mye om hvordan å dra fra steder og om å bli igjen på steder:

   "Alle steder er helt like," sier jeg. 
   "Hva mener du?"
   "Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."
    "Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
   "Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
    Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar. 

Når man er ung lengter man alltid etter andre steder, så drar man og finner ut at savnet etter noe annet ikke blir borte. Man lengter stadig vekk etter noe. Denne romanen handler om det. Den handler [...] om å være fra et sted man har hatet så intenst og lengtet så mye etter å komme vekk fra, men når man så har rømt tilbake, skjønner man at det kanskje er likt over hele linja, at alle steder er de samme, det er søndag overalt, og Joakim Berg ville kanskje nikka, kanskje stukket hendene i lomma fordi han frøs, kanskje stoppa opp og kjent på nattelufta, kanskje gjort mange ting jeg ikke klarer å se for meg, men en ting vet jeg at han ville sagt. En ting er helt sikkert. 
   Jag vet precis vad du menar.

Og det vet jeg også.

Jeg kjenner meg igjen når jeg leser Furuset. Overnattinger hos bestevenninner, prating og leiefilmer til fire på morraen og poser med smågodt, med lengselen etter andre steder, etter å bli voksen. For så å bli voksen og skuffelsen over det.

   "Ja, eller..." Han legger hendene på fanget. "Ting er jo både bedre og dårligere. Det er vanskelig å være voksen, men det var vanskelig å være liten også, synes du ikke?" 

   Jeg svarer at jeg synes alt er vanskelig. Han nikker sakte.
   "Alt er vanskelig, å stå opp, å gå på jobb, å snakke med folk, å være glad i noen, å være sint på noen, å gi opp, å fortsette." Jeg sukker og ser på ham etter å ha sagt det.
   "Det skal kanskje ikke egentlig være så vanskelig," sier Jo. "Kanskje det er noe som gjør at du synes det er ekstra vanskelig?"
   Jeg trekker på skuldrene. 

Mange er samtalene mellom Eva og Jo. Men hun snakker ikke bare med ham, hun snakker også med sin far, og sin mor; spesielt liker jeg samtalen hun har med sin mamma om hvordan hun (moren) traff faren, om tilfeldigheter, og slik er det jo som oftest, det bare ble sånn. En lignende historie om kjærligheten forteller en gutt Eva treffer i København, som hun drar til for å gå på konsert med Kent. Og når hun drar igjen er det litt trist, litt melankolsk, eller, hele boka er det, men ikke uten et håp; det er aldri noe som er helt jævlig, men som oftest er det jo ikke det når livet er vanskelig. Og også dét handler boka om. Denne stemningen, som jeg kjenner igjen fra andre tekster av Linn Strømsborg, men som i Furuset føles mer modent. Det er som om Strømsborg har blitt mer voksen i Furuset enn i Roskilde. (Men hvem er jeg egentlig til å si det, jeg er like gammel som Eva, eller kanskje er det nettopp derfor, jeg kjenner meg så godt igjen og jeg vil jo gjerne være voksen.)

Selv sier Eva om kjærligheten:
   "Jeg har aldri hatt lyst på kjæreste," sier jeg. "Eller, ikke etter ungdomsskolen. På ungdomsskolen var alt jeg ønsket meg, en kjæreste."
   "Har du hatt noen da?"
   "Et par," svarer jeg. 
   "Men du har aldri hatt lyst på kjæreste når du har hatt dem?"
   "Jeg har aldri lyst til å ha kjæreste, men jeg har alltid lyst til å være sammen med dem jeg liker litt bedre enn alle andre. Så da er det blitt sånn likevel."
   "Hvorfor vil du ikke ha kjæreste?"
   "Fordi det blir krangling og man blir trist, og når man blir trist som kjæreste blir man mye tristere enn når man er trist alene, og ingenting varer jo evig og før eller seinere må man gå fra hverandre, eller reise fra hverandre, og da blir man enda tristere."

Word, sier jeg, og jeg vet jo at man ikke skal bedømme en roman etter hvor mye man kjenner seg igjen; det er useriøst, men akk, jeg føler Linn Strømsborg, nei, jeg føler ikke, jeg mener det faktisk: at hun har fanget noe ekte, og er dette ekte livet til noen født på (slutten av) åtti-tallet, så be it, det er mange av oss.

(Men egentlig tror jeg flere kan ha godt av denne boka, altså. Hvem har vel ikke en gang lengtet til noe annet.)

(Jeg kommer forresten til å høre på Kent hele helga nå.)

4 kommentarer:

Knirk sa...

Jeg har ikke lest noe annet av Strømsborg, bare Furuset, og den likte jeg veldig godt. Er enig i det du skriver - og jeg kjenner meg godt igjen selv om jeg er tjue år eldre enn dere.
Har skrevet om boka her:
http://knirk.no/2013/04/furuset-linn-stromsborg/

Rose-Marie Christiansen sa...

Å, så glad jeg blir hver gang jeg leser en ny omtale av denne boka! Jeg har også omtalt den på min blogg, og som Knirk er jeg 20 år eldre (minst!) enn hovedpersonen i boka. Like fullt: denne boka ga meg mye!

Anonym sa...

hallo! jeg har vært her en stund og du skriver så bra og jeg kom på, nå har jeg lest og lest og hatt så mange deilige pauser fra livet og jeg kan si takk, jeg kan si at jeg håper du ikke slutter å skrive, ikke på lenge, lenge. og så er jeg glad for at du leste furuset og skrev om den. jeg er også åttitallsjente (og bokhandler), og den boka ga meg en helt egen opplevelse av nærhet.

L sa...

Tusen takk, Kathleen.

Jeg tror det er den første "Word!"'en jeg har fått. Jeg er glad jeg fikk den sånn her. Glad du likte boka!