Samtale på Café Sør

Jeg treffer to venner jeg sjeldent ser på en kafé, men først møtes vi på et torv, jeg har akkurat hoppet av det forsinkede toget (40 minutter grunnet dårlige signaler på strekningen Vegårdshei - Gjerstad), jeg har kjøpt en tjuepakning og en karamellsjokolade som jeg spiser og K sier oi sjokolade når vi sees på torvet og jeg sier ja? og spør (med karamellsjokolade i munnen) hvordan J har hatt det i Oslo (hun er på vei vekk, hun er på vei nordover), hun sier fint. Jeg kjøper en kopp svart kaffe (det billigste er også det beste) og tør ikke snakke om noe som helst, så jeg snakker om hvordan jeg ikke likte Spring Breakers helt, at jeg skjønte konseptet og det regissøren ville, på en måte, men at det ikke funket for meg, men at jeg liker Britney (her rister K på huet) og at jeg likte den scenen med pianoet og at Vanessa Hudgens er hot og at jeg aldri har tenkt på henne som det før nå og at den scenen med James Franco og Selena Gomez i garasjen var ubehagelig og føltes ut som noe jeg selv har opplevd på fest mange ganger (J er enig), og jeg sier at jeg forleden så The Place Beyond the Pines (den var ok) og at jeg skal til Finland i sommer, at jeg har fått et stipend, hele tiden en smule redd for at jeg snakker for mye om meg selv, og jeg spør hva K skal til sommeren; hun sier hun ikke skal jobbe og at det dermed blir den første sommeren siden hun var søtten at hun ikke jobber, at hun skal til Narvik og at hun skal på et mestringskurs, mens J, som ikke lever etter sesonger og hva sesongskiftninger innebærer, spør jeg ikke om hva hun skal til sommeren, for henne er året delt opp annerledes. Jeg sier jeg skal studere realfag til høsten, hvis jeg kommer inn, det kan jeg si, og vi begynner å snakke om realfag og det deilige med matematikk som innebærer klarer svar og løsninger (er det riktig så er det riktig), i motsetning til svevende humanistiske fag (som vi alle har mer eller mindre erfaring med). J tegner Pytagoras setning på en serviett for å komme på den igjen, jeg sier jeg sysler med algebra på fritiden og vi drikker opp kaffen og J må gå, hun skal rekke flytoget, så vi går alle sammen fra kafeen, går nedover gatene sammen; jeg røyker en sigarett og på et hjørne snakker vi litt til før vi skilles; J sier jakka mi er fin, jeg sier den er søsteren min sin, hun ler av meg og S, sier hun, dere, som om S er navnet på søsteren min, nei, det er det jo ikke, hva heter hun igjen. P sier jeg. Ja, det stemmer, sier J, men S er jo din egentlige søster. Så sier J at jeg må skrive brev til henne da, og jeg sier at jeg faktisk allerede har skrevet et halvt brev til henne som ligger i sekken min her og jeg heiser den ene siden av kroppen opp, liksom for å vise fram den grønne Fjällräven som jeg har hengende på ryggen, inni der ligger brevet som ikke er ferdig ennå. Så drar hun og K og jeg sier hadet til henne. Jeg spør hva K skal, hun skal på Subway og spise middag og hun skal ta trikken dit, men jeg vil heller at vi skal slå følge og gå sammen, kan vi ikke, det er jo samme retning, og hun sier jo og vi røyker sigaretter sammen mens vi går og snakker om hvor gamle vi har blitt, og vi føler oss virkelig som gamle damer, men det er helt greit, det er ikke som om vi ønsker noe annet. Deretter kommer vi til et veikryss, jeg sier her skilles våre veier, hehe, og så klemmer vi hverandre og jeg aner ikke når vi sees igjen, og så går jeg oppover Trondheimsveien og passerer dagligvarebutikker og kurver med frukt og grønt og engster meg for en rastløshet som jeg vet kommer til å slå til, og jeg tenker at livet er litt som et dataspill og at jeg har rundet alle levelsene på det og at jeg trenger et nytt et nå.