Om døden, Persiabukta, Njålssoga etc.

Tygger en myslibar med pekannøtter og går ned Ulriken, det er alltid verre å gå nedover enn oppover synes jeg, knærne takler det dårligere og jeg er redd for å falle framover, tryne, knuse brilleglass eller få en stein midt på leggen; holder meg på steiner og slenger meg i trær på veien, er superforsiktig, nesten som en gammel dame, blir gående foran to gutter som snakker finsksvensk og kanskje også er det derfor jeg går litt forsiktig, vil liksom ikke gå fra dem, liker å høre på språket deres, tenker jeg snart skal tilbringe tre sommeruker i Helsinki; jeg fikk forresten en e-post angående det, på svensk, fra en Jenny, hun skrev Helsingfors og jeg skrev Helsinki tilbake, lurer i ettertid på om det var frekt; hei, jeg ser du skriver Helsingfors, men jeg insisterer på Helsinki, enda jeg er norsk og skriver på norsk og det heter Helsingfors på norsk også, gjør det ikke, skal jeg liksom bli språkpolitisk nå og insistere på Helsinki, kanskje det betyr mer for de der oppe enn det gjør for meg her, hvem tror jeg at jeg er?, (nesten) litt sånn som når araberne kaller den persiske bukt for den arabiske bukt? Jeg hørte en gang om en iraner som ble stoppet i passkontrollen på vei inn Dubai og at da han så det stod den arabiske bukt på kartet på veggen, spyttet på kartet og fuck you, og ikke no' Dubai denne gangen, måtte vente noen uker, så var det greit igjen, men det var synd på kjæresten som satt og venta i million dollars byen Dubai; jeg tenker meg at Dubai må være en ganske kjip by, bare en masse glossy hoteller (forestiller jeg meg), men tar sikkert feil, det er sikkert markeder der som lukter kardemomme og hvor det selges ferske dadler og fikener og hummus og olivener og alt annet som er godt, men oftere tenker jeg på at Teheran, dit kunne jeg tenke meg å dra, noe jeg har fra å ha lest utallige bøker om Iran og Persia, tegneserien Persepolis og så videre, eller, er generelt opptatt av midtøsten i det store og det hele, men nok om det, snart skal jeg til Finland, et helt annet sted. Tilbringer dagene i altfor varme klær fordi jeg våkner opp og tenker her er enda en dag, enda en gjennomsnittlig dag, og tar derfor på meg det jeg som oftest går med, jeans, relativt tykk genser og joggesko, innser for sent når jeg er kommet ut at det ikke er en gjennomsnittlig dag, men en veldig varm dag, kunne tatt på noe lettere, men på en annen side har jeg ikke barbert leggene (som om jeg egentlig bryr meg om det, det gjør jeg jo ikke), så det får gå; tilbringer dem i parken og leser bøker av finske forfattere, spiser jordbær og dadler (fra Iran) og røyker sigaretter; og Tonio Kröger av Thomas Mann som jeg sluker i en jafs og som minner meg om en annen kortroman, Martin Birchs opptegnelser av Hjalmar Söderberg; og Njålssoga, av alle ting, og for noen kvinner, herregud, de står jo bak alt, sykt hevnlystne og blodtørstige, alle sammen, men mulig at man kan se det på den måten at alle kvinnene som ikke var det, som det sikkert var mange flere av, ikke havnet i noen saga, logisk! Men: leser altså. Venter utålmodig på at det skal bli de siste eksamenene, som ikke er før slutten av neste uke, synes det er en evighet til, langt langt langt der borte er de; har allerede hatt én eksamen og levert inn bacheloroppgaven, allerede nå logger jeg meg inn på studentweb for å sjekke om det har kommet karakterer, jeg eier ikke tålmodighet enkelte ganger, nei, av og til er det som om jeg bare venter og venter, hva venter jeg på? Til syvende og sist: døden. Som oftest tenker jeg på at alt jeg gjør bare er ting jeg gjør for å ikke kjede meg mens jeg venter på det som skal komme til sist, og tenker deretter at det kan jeg ikke si høyt, eller, har faktisk sagt det høyt til enkelte og det ble ikke godt mottatt. Hvorfor tenker du så mye på døden? Alle vet jo at den skal komme, men de tenker ikke så mye på den som du gjør, så hvorfor kan ikke du også la være? Først hadde jeg ikke noe svar, så kom jeg på at jeg jo er student på humanistisk fakultet og føler egentlig at alt der handler om døden, døden, døden og hva man gjør med livet mens man venter på: døden. Da jeg var seksten tenkte jeg også mye på døden, men mer på en sånn Sylvia Plath/Kurt Cobain/Elizabeth Wurtzel-måte, tenkte litt senere at jeg kom til å vokse av meg de emo-greiene, og det har jeg forsåvidt, men tenker fortsatt mye på døden. Er likegyldig til om jeg dør i morgen eller om seksti år, røyker sigarettene og tenker sluttresultatet er det samme uansett, så why not; spiser kanskje for lite mat for mitt eget beste, har sluttet å se meg om til høyre og venstre før jeg skal over veien for lenge siden, men tar likevel alltid på meg setebelte i bilen, er alltid den som nekter å kjøre før alle har tatt på seg bilbelte - og ingen løse gjenstander, takk! dere vet at en tom brusflaske kommer til å veie flere kilo hvis vi krasjer, kanskje er det den som kommer til å avgjøre liv og død; fortsetter å stå opp hver morgen til faste tidspunkt, må ha en form for rammer i det ellers meningsløse univers, leser bøker og blir lettet hver gang jeg leser en bok som holder meg fast lenge nok slik at jeg etterpå, når jeg ser på klokka, ser at tiden har gått og at nå har jeg mindre igjen av livet enn jeg hadde før jeg begynte på den.