Hyllene på Bunnpris er tomme

Bunnpris: Hyllene er tomme, det er andre pinsedag, kveld, jeg sveiper med blikket over de så godt som tomme hyllene i kjøleavdelingen, bare "så godt som tomme" fordi det er jo noen varer igjen, noen begere med kesam og rømme, men det er ikke det jeg er på utkikk etter, jeg er på utkikk etter skummet kulturmelk til frokostblandingen min. Det har de ikke. Det er tomt for alle former for melk. Da er det ikke lenger noen grunn til å være i butikken, det var den skummede kulturmelken som var grunnen min, tenkte jeg på vei nedover fra Kronstad til sentrum, etter å ha løpt fra Sandviken langs Fløien og opp til Årstad, pustet inn lukten av vårregn, som ikke regnet akkurat da, men som hadde regnet og lagt seg på overflaten, trærne, jorden, asfalten, slik at omgivelsene nå gav fra seg en forfriskende lukt som jeg pustet inn mens jeg løp langs fjellet, delvis på Fjellveien, opp bakker, forbi storslagne villaer, noen gamle og slik man tenker seg at villaer er, noen nye, fancy, tegnet av arkitektbyråer; utenfor: dyre biler. En slags sightseeing, interessant, mens jeg pustet og peset, ikke så mye, siden jeg nok mer jogget enn løp. Senere tenker jeg på overganger, hvor går de? Hvor går grensen mellom definisjonene? Jeg tenker på det når jeg leser til eksamen i litteraturvitenskapelig retorikk. Men også da må jeg stusse over ordbruken: leser jeg? Jeg leser pensum, men jeg leser den ikke for første gang. Det gjorde jeg henholdsvis i januar og februar. Og forrige uke, da jeg leste jeg en analyse av Hitlers retorikk. Etter det, altså nå, leser jeg tekstene på pensum på nytt. Og leser jeg tekster på nytt ikke så lenge etter at jeg leste dem for første gang, er det en helt annen form for lesning jeg bedriver. Den kan være skummende, fordi den er repetetiv, som om jeg sier til noen (meg selv?): jada, jada, jeg vet jo dette, har hørt det før, som om det kjeder meg, men likevel er nødvendig. Hva om jeg ikke lot meg gå gjennom denne gjentagelsen, ville jeg husket det da, under eksamen? Kanskje ville jeg ikke kommet på det, tenkt over det. Gjentagelsen kan tvinge meg til en refleksjon. Sist gang kanskje leste jeg noe for så å stue det vekk bak, i minnenes register. På en annen side, jeg kan godt lese noe, få med meg noe, uten å tenke noenting over det der og da, liksom "glemme" det rett etter at jeg har lest noe og i verste fall ikke være i stand til å si noe om det rett etterpå, men siden komme på det og ha masse å si om det. Som om refleksjonene har ligget og gjært seg bak i hjernen uten at jeg har visst det. (Jeg forestiller meg forresten alltid at alt jeg vet, all min tenkning ligger bak der i hjernen, et sted underforan hestehalen, og jeg tenker på at det er ganske fysisk, ser for meg arkivskap på arkivskap og gamle dokumentmapper, bittebittesmå.) Det synes jeg er fascinerende. Det kan sammenlignes med uttrykket å sove på det. Et uttrykk som er et glimrende råd, det funker bestandig. Det blir alltid klarere etterpå, hvis man bare gir hjernen ro og fred til å virke på egenhånd mens du selv gjør noe annet.

Som f.eks. da jeg kom ut av Bunnpris med en pose epler, cherrytomater og en agurk og passerte en fyr som nikket og smilte til meg og som jeg også nikket og smilte til, fordi vi gjenkjente hverandre, uten at jeg kunne komme på fra hvor (og det samme kan sies om ham, det virket som om han også heller ikke kunne huske hvem jeg var, bortsett fra at det var noe kjent), hvorså jeg tok opp et eple (som nesten ikke smakte noe, det var en stor skuffelse) og deretter kom på at jeg kjenner ham igjen fra seminargruppen til litteraturvitenskapelig retorikk, hvor han var en student som ofte tok ordet (gjerne om Georgias) og som jeg også såvidt har snakket med, han var det! Så ble jeg nesten skuffet, for jeg tenkte at dette egentlig var en person jeg kjente mye bedre, men så kom jeg på at om dette hadde vært en person jeg kjente bedre, burde jeg ha gjort noe mer enn å bare smile og nikke, ihvertfall uttrykke et hei, kanskje spørre hvordan går det?, og at det dermed var bra at det ikke var en jeg kjente bedre enn som så, for altfor ofte er det slik at jeg nøyer meg med et hei når konvensjonene tilsier at jeg burde si mer, men som der og da, i uforberedtheten av å plutselig treffe på noen, gjør at jeg mister målet, hm, hva skal jeg si, og det var jo ikke så lenge siden jeg spurte om hvordan det går, det kan umulig ha skjedd noe særlig nytt siden sist, verken med den ene eller den andre.