Niels Klims reise til den underjordiske verden

For tiden holder jeg på å lese Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg. En riktig fornøyelig sak (som så mye annet av Holberg). Når romanen begynner har Niels Klim nettopp kommet tilbake til Bergen etter fullførte universitetsstudier i København. Han lever på slektningers nåde, for jobb får han ikke. Universitetsstudier er fint på papiret, men ikke alltid så nyttige i det virkelige liv. Siden han derfor ikke har noe særlig å gjøre, bestemmer han seg for å foreta en ekspedisjon inn i "en dyp hule med bred åpning på toppen av et fjell innbyggerne kaller Fløyen."

Senere har noen (hvem?) identifisert denne hulen som Mareminehollet, en hule på Rothaugsfjellet i Sandviken (fjell og fjell, fru Blom, mer --nettopp!-- en haug). Siden jeg bor et steinkast unna tok jeg meg en mini-ekskursjon dit med boka under armen.

Inngangen til den underjordiske verden, hvor Niels Klim tilbringer over ti år etter at tauet han firer seg ned med glipper. Der kommer han til landet Potu hvor det bor noen trelignende vesen. I deres verden går alt veldig sakte, men alt går som smurt. Jeg tenker litt at deres verden er en ideell verden. Det er bl.a. ikke lov til å disputere om Gud og religion, og de serverer ikke buffeer og overdådige festmåltider. Hvorfor spise mer enn man må? Nøkternhet er en dyd. Dessuten, et spark mot Niels Klim (og humaniorastudenter): "Fyrsten bør ikke gi tillatelse til at det opprettes legater eller fond som utelukkende tar sikte på å forsørge trær som driver dank og gir dem midler til å dyrke sin dovenskap. Alle klostre og alle studenthjem i fyrstedømmet bør derfor bare ta opp flittige og dyktige trær, m.a.o. trær som gjør ære på samfunnet ved vitenskapelige studier eller forfattervirksomhet. Unntak bør gjøres for noen klostre, som kan ta opp utslitte og skrøpelige trær. Bare de bør slippe å arbeide på grunn av alderen." Videre beskrives det også hvordan det slås ned på trær som gir ut bøker bare for å gi ut bøker, for dårlig litteratur, det skal de ikke ha noe av. Jeg skriver gjerne under den.

Jeg mener å ha lest et sted at hulen er ti meter lang eller noe, men jeg gikk ikke inn for å sjekke selv. På planeten Nazar, som fyrstedømmet Potu, ligger, har de nemlig verken havre eller hester: "Jorden er fruktbar på korn, urter og belgfrukter og på alle de andre vekstene vi også har i Europa. Riktignok gror det ikke havre der, men det er det ikke bruk for heller, fordi det ikke finnes hester." Et sted uten hester og muligheter for dagens havregrøt! Nei, det er ikke verdt noenting. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg satte meg istedet litt på benken.

I anledning at det var 300 år siden Holberg ble født (i 1984) ble det satt opp en minneplakett: 

Så gikk jeg hjem igjen stenkastet og spiste havreflakes med tørket eple, kokos og havremelk til lunsj.