onsdag 30. november 2011

Akkuratt sånn er det!

De kjørte langs en fjord et sted på Vestlandet, midt i en natur som aldri sluttet å forbause Jonas, et landskap som fylte ham med en konstant trang til å klype seg i armen for å se om han drømte.
- Fra Jan Kjærstads Forføreren

tirsdag 29. november 2011

Bøkene jeg leste i november, del 3

Denne episoden i serien Bøkene jeg leste i november skal handle om Valerie Solanas, bittelitt Sara Stridsberg (min heltinne) og enda en svenske.

9. SCUM MANIFESTO av Valerie Solanas ¤ ¤ ¤ ¤ 
Fattet interesse for Valerie Solanas etter å ha lest Sara Stridbergs Drömfakulteten, som jo nå begynner å bli en liten stund siden. Drömfakultetens hovedperson er basert på den virkelige personen Valerie Solanas, som i sin tid skjøt Andy Warhol. (Uten at han døde av det.)

Jeg leste Drömfakulteten den sommeren jeg tilbragte i København, og ikke lenge etter at jeg hadde lest boken, som jeg vil si er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, var jeg på en litteraturfestival på Louisiana Museum for moderne kunst utenfor København. Mellom en samtale med Knausgård og en samtale med med Günter Grass satt jeg ute i hagen og spiste matpakken min, men det var ikke nok, for det var en lang pause, så jeg bestemte meg for å kikke på utstillingen deres, som rett og slett var en Warhol- utstilling. I det pop arten med sine spreke farger slo i mot meg, kjente jeg den samme avskyen som jeg hadde følt tidligere da jeg leste i Drömfakulteten. Før Drömfakulteten tenkte jeg at Warhol var vel kul han, men etter Drömfakulteten tok det slutt. Det var som om Valerie Solanas hat mot Andy Warhol smittet over til meg der jeg stod og kikket på poppede versjoner av Munchs Skrik og Madonna, potretter av Marilyn osv. Akkurat hat var det ikke jeg følte, så ille var det ikke, men jeg var i hvertfall lite blidt stemt mot Warhol. Jeg tenkte ikke på hans fabrikk som en drømmefabrikk full av kreativitet, men som et sted hvor han forhelliget vakre-men-narkomane kvinner ved å feste dem på lerretet, som f.eks. Edie Sedwick med sine tjukke eyelinere, nylonstrømpebukser og stripete minikjoler, som plutselig bare døde i senga en natt, noe alá Amy Winehouses død.

Senere fant jeg ut at jeg hadde samme følelse hva angikk Morissey, som også fremstilles som en drittsekk i Drömfakulteten. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig mislikte Morissey sånn hver gang trynet hans dukket opp et eller annet sted, da jeg aldri hadde tenkt sånt før ved hans nærvær, før jeg forstod at også denne misbilligelsen skyldtes Drömfakulteten. For det gjør nemlig vondt å lese om Valerie Solanas i Drömfakultetet, det gjør vondt langt ned i sjela og jeg kjenner at jeg begynner å mislike de samme menneskene som hun gjør, de som er slemme mot henne, jeg lever meg rett og slett inn i sinnstilstanden hennes. Jeg liker heller ikke Warhol og Morissey nå. Er det rart jeg blir nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas da, og manifestet hun skrev i 1967? Manifestet hun skrev midt i en amerikansk hete, hvor landet er mer opptatt av kampen for de svartes rettigheter, alle Kennedyene som blir skutt og Vietnam-krigen. Valerie Solanas feminisme glir bare forbi og hun dør alene på et motellrom i San Francisco i 1988.

Nåja, feminismen hennes er jo ganske ekstrem, jeg vet ikke om den kunne fått mange tilhengere om timingen var litt bedre. Det ville i så fall ikke vært mer ekstremt enn feministene i John Irvings Garps bok, hvor feministene klipper av seg tungen i solidaritet med den unge piken som fikk klippet av tungen etter en voldtekt sånn at hun ikke skulle kunne sladre om hvem som hadde forgrepet seg på henne (det forgriperne var dumme nok til ikke å huske på, var at den unge piken jo kunne skrive). Riktignok en fiksjonsfeminisme, men fiksjon/virkelighet går jo litt over i hverandre i min verden. Dessuten synes jeg kapittelet i SCUM Manifesto som heter PHILOSOPHY, RELIGION, AND MORALITY BASED ON SEX minner meg litt om Camille Paglias kapittel Sex and Violence, or Nature and Art i boken Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson.

Valerie Solanas, den ekte Valerie Solanas, er i hvertfall sint. Hun er så SINT. Hun hater menn. (SCUM = S.C.U.M. = Society for Cutting Up Men) Hun er så sint på menn at hun helst ikke vil at de skal eksistere. Det skal i hvertfall ikke være noen kontakt mellom kvinner og menn. Formeringen i hennes utopi skjer gjennom kunstig befruktning på et laboratorium. Og det skal heller ikke lenger være penger. For penger er noe menn har funnet på og det er noe dritt. Hun er så sint. Jeg regnte lenge meg selv som et veldig sint menneske, sikker på at min bane kommer til å bli et hjerteattakk, men ikke etter å ha lest SCUM Manifesto. Og så utrolig deilig det er at folk er sinte. At de vil noe. Selv om Solanas endte med et drapsforsøk på Warhol, som jeg ikke er for i det hele tatt (man skal selvsagt ikke drepe), for liksom å gå i forkjøpet på de leserne som skulle ville sette fingeren på meg; likevel, Valerie Solanas er sint og vil noe.

10. EIT DRAUMSPEL av August Strindberg ¤ ¤ ¤ ¤

Fra mannshateren Valerie Solanas til misogynisten August Strindberg, som sa at kvinner klagde så mye, var det ikke bare å gå ut i verden og kreve det de ville, noe jeg også sier om kvinnene og spesielt til de som proklamerer vesntresidefeminsimen. Hvorfor all denne fokuseringen på kvinner som noe under menn? Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at noen engasjerte medungdommer delte ut løpesedler fra et et eller annet ungdomsparti som må ha vært enten SU eller RU, om at så og så mange prosent (en HØY prosent) jenter ble kløpet i rompa (eller andre kroppsdeler) eller fikk slengt etter seg sextrakasserende kommentarer av medelever i løpet av skoleddagen, hvor jeg så tenkte Ok? Og så? Trenger vi løpesedler for dét liksom, er det ikke bare å si kutt ut og gi gutten en på tryne? Rett og slett ikke finne seg i det der og da. Jeg tenkte at hvis gutter fortsetter å gjøre det, så må det jo være fordi jenta ikke har sagt i fra om at det ikke er ok. De bare hihihi fnis og så fortsetter gutta å slenge med kommentarene. Var det kanskje her min anti-feminisme begynte å spire og gro? Var det løpesedler fra SU eller RU som fikk meg til å ende opp med en nåværende misogynistholdning alá Strindberg og Hamsun?

UANSETT og JAOK og NOK-OM-DET. Dette skal handle om Strindbergs Eit draumspel. Pensumlitteratur på skolen i et forsøk på å få oss til å bli dannede litteraturvitere som kan se hvordan dramasjangeren endret seg. Dramastykket Eit draumspel var nemlig et forsøk på å skrive seg ut av det klassiske teaters formspråk. Og sånt. Stykket handler om guden Indras datter som reiser rundt i jorden for å se hvordan menneskene lever. Jeg likte stykket kjempegodt og akter å gå og se det neste gang en anledning byr seg, selv om jeg synes Unni Straumes filmatisering av stykket var dritboring og jeg er litt redd for at en oppføring av stykket vil gå like sakte som filmen gjorde. Ikke er jeg særlig glad i teater heller. Men det er sikkert fordi 90 % av alle teaterstykkene jeg har sett har vært Ibsen, og jeg hater Ibsen akkurat like mye som Hamsun hater Ibsen. Å, Knut og August og jeg, vi kunne vært venner vi.

Når eksamenene er over skal jeg:

skrive skrive skrive skrive skrive.
kikke på malerier av Nikolai Astrup.
lese hele stabelen av bøker som venter på meg.
lage noe annet enn fiskepinner til middag (f.eks. pinnekjøtt!).
henge med kjæresten min.
pakke kofferten, dra til New Orleans og tilbringe mitt livs første bursdag i utlandet.

mandag 28. november 2011

Jeg henger ut med litteraturhistorien, del 2

Kom igjen 'a, du kan si det til meg, jeg LOVER å ikke røpe det til noen andre, maser jeg til Emily. Kan du ikke bare plis si om Heathcliff er halvbroren til Catherine eller ikke? Og hvordan klarer han å bli så rik forresten? Har han rana en bank? Jeg maser og maser der vi sitter i vinterhagen og nipper til te; jeg piner meg gjennom slurker av svart te (som jeg hater) og der ute blåser det over det engelske landskapet og jeg tenker på paparazzibilder av Kate Moss og Sadie Frost i kledd militærgrønne anorakker og Hunter-støvler der de går tur i et landskap som dette. Og så tenker jeg på: hvem er egentlig Sadie Frost, er hun en skuespiller eller rett og slett bare ekskona til Jude Law? Akkurat som at Sienna Miller også bare er on/off-dama til Jude Law? Og så tenker jeg på den helt forjævlige filmen Casanova hvor hun spiller en liksom-veldig-intelligent-kvinne som Casanova virkelig må bruke lang tid på å erobre, og når han klarer det til slutt er det ikke fordi hun bare er et ligg, men fordi det er ekte kjærlighet og så stikker de av fra Venezia for godt sammen med en eller annen teatertrupp. Og deretter kommer jeg på at jeg gikk glipp av det Emily hadde å svare meg, og at hun ikke så veldig lenge etter utgivelsen av Wuthering Heights dør av tuberkulose og så er det ingen som får noe svar på om hvor Heathcliff kommer fra fordi jeg satt og kikket ut på heia og så for meg Kate Moss i Hunter-støvler.

Så jeg nikker og smiler her jeg sitter malplassert i svarte jeans og mariusgenser, midt i viktoriatiden hvor alle kvinner går rundt med empirewaist-kjoler, det er i hvertfall det jeg tror om viktoriatiden rett og slett pga. alle de evinnelige filmatiseringene av bøkene til Emily og søstrene hennes. Jane Eyre, tenker jeg, for så å tenke på en annen Jane i empirewaistkjole, nemlig Austen, og på at jeg faktisk aldri har sett den tv-serien av Stolthet og fordom hvor Colin Firth spiller Mr. Darcy og han er jo så sykt kjekk. Jeg tenker på at jeg har ei venninne som elsker Jane Austen og at hun sikkert har sett den serien ti ganger. Jeg tenker kanskje jeg må se den fordi Colin Firth er så sykt kjekk, og så ler jeg for jeg skal liksom forberede meg litt til eksamen og tenke litt på Catherine og Heathcliff og Catherine jr. og viktorianske, gotiske og realistiske romaner, men så er hele hodet mitt et engelsk sladreblad i stedet. Og midt oppi det igjen begynner jeg å tenke på Helen Fieldings Bridget Jones dagbok, som faktisk er kjempemorsom og vittig, og på at Bridget Jones er helt enig med meg hun, hun synes også Colin Firth er sykt kjekk, det står i dagboken hennes, og at jeg tenkte på det da jeg så filmen hvor en av kjærestene hennes er spilt av nettopp Colin Firth som jo nevnes i boka som en kjendis som er sykt kjekk.

Deretter banker det på døren og Charlotte og Anne kommer hjem, jeg takker for teen og sier jeg må gå, for jeg har nemlig en avtale om å spise camembert med Gustave i Frankrike, og jeg må gå og kjøpe et brød først med de tjuetre kronene jeg har igjen, så see you latersss, aligators, kanskje.

Jeg henger ut med litteraturhistorien

I en vill følelse av at alle romantikkens (og post-romantikkens) diktere og jeg er venner, sier jeg at livet skjer når vi sitter her og drikker rødvin og pernod midt i blant alle bøkene som får oss til å tenke på forgange storheter, og vi tenker vi skal bli likedanne en gang. Baudelaire gir meg en flaske rødvin og Henrik (Wergeland) og jeg diskuterer Norge; vi diskuterer Norge og smeller bonbonger på 17.mai, og jeg spør Henrik Du, Henrik jeg holder på å lese Jan Kjærstads Forføreren for tiden, handler egentlig hele boka om Norge som nasjon, eller hva? Har du peiling på hvem Jonas liksom skal være? Først trodde jeg Jonas var et synonym for Thor Heyerdahl, men det kan det ikke være, for Jonas snakker jo om Thor på et senere tidspunkt i boka, så det går ikke. Er Jonas et bilde på Norge, et Norge som blir født i det Norge oppdager oljen og alle nordmenn blir til blåøyde arabere? Hvem er Jonas, Henrik? Han har det samme etternavnet som deg, du burde vite det?! Er det du som er Jonas, Henrik, sier jeg med mine slørede, berusede øyne. Og Baudelaire sier La oss drikke absint!, og jeg sier Det har jeg drukket før for faen, og det er oppskrytt. Baudelaire sier Det var ikke absint, det var bare vanlig alkohol som var farget med grønn konditorfarge. Så foreslår Baudelaire Jeg skal vise deg Paris, kom, og jeg, svak som jeg er for franskmenn og Paris og god rødvin, sier Ja, plis, vis meg Paris, vis meg Paris, la oss gå til alle til bordellene og gå til den baren som Hemingway hang på, han er så sykt mye hottere enn deg Charles; Hemingway og Francis! Og Baudelaire sier: Hæ, hva snakker du om? Hvem er Hemingway, hvem er Francis? Og jeg bare Shit, jeg har forvekslet årstall her. Baudelaire er så sykt lenge før Hemingway og Gertrude Stein. Nevermind, sier jeg til Baudelaire, la oss gå og drikke vin. La oss ikke møte på Rimbaud, please, han er helt forjævlig. La oss snakke om correspondances og dekadensere oss, shall we? La oss snakke om hjertet og sjela og de onde blomstene, la oss drikke rødvin og lage kunst for kunstens skyld. L'art pour l'art. Kunsten for kunstens skyld. Du og jeg Charles, la oss skrive om alle kvinnene og Paris, du kan skrive om Paris som din egen bukselomme, mens jeg kan skrive om Paris som en fremmed, som en nordmann utenfra. Kan ikke jeg sitte her og se på at du skriver, mens jeg sitter her og skriver mine brev til Henrik: Stå på Henrik, ikke la den fjompenissen av en Johan Sebastian vinne over deg, han er sykt teit. Han er helt mongo, vi skal seff ikke snakke dansk i Norge. Dansk snakker de på andre siden av Skagerak. Her skriver og snakker vi norsk. Anyways, jeg er i Paris akkurat nå, det er sykt vanskelig å løsrive seg fra Charles for han har så mye interessant å si, men jeg kommer tilbake til Kristiania en gang i det tjueførste århundrede, når Kristiania har byttet navn til Oslo og Joakim Trier har laget Oslo 31. august, den må du være med å se, Henrik. Ps, digger deg, jeg har dine samlede verker i bokhylla mi.

søndag 27. november 2011

Om meg

Denne tingen har jeg tatt fra Imaginary Pixies.


jeg er
tjueto år (tjuetre rett rundt svingen), rettskrivingsnazi, halvt norsk/halvt indonesisk, verdens dårligste koneemne, (glad-)nihilist, ateist og realist.

jeg liker musikkvideoene til Rihanna, myntete, katter, å være alene, pernod, Berlin, å gå på fjellet og cruise rundt i bil med stereoanlegget på høy styrke.

jeg spiser brød! masse brød! jeg elsker brød! jeg elsker karbohydrater! lav-karbo er det teiteste jeg vet. hvordan kan man ikke spise brød?! jeg kan ikke leve én dag uten brød.

jeg sier ja til kaffe uten melk, velkomsdrinker og all mat som er gratis.

jeg sier nei til plastikkposer på butikken; narkotika (ikke bare den opplagt ulovlige, men ogå - og først og fremst - den som den forjævlige legemiddelindustrien prakker på oss); p-piller (de kunstige hormonene som kommer ut av oss igjen ødelegger økosystemet; for ikke å snakke om din egen kropp); kylling, storfé- og svinekjøtt; varer fra Israel. 


 jeg er flink til å stå opp tidlig og leve billig.

jeg irriterer meg over middelmådige bøker (og deres forfattere og redaktører som tydeligvis synes det er greit at jeg skal kaste bort tid på disse bøkene); folk som parkerer på bybanesporet (å, herregud, det var noen som gjorde det i dag - hva faen?!); når foreldre ikke har styr på barna sine på bybanen (jeg prøver å huske så godt jeg kan på hvor vanskelig det var å sitte stille som syvåring, men det går ikke, jeg irriterer meg likevel); såkalte anarkister som lever på penger fra staten (jeg kan ikke komme på noe mer hyklersk i hele verden); osv i det uendelige, jeg kunne ha skrevet hundre sider til, for jeg er ei sint kjerring, det er det jeg er. 

jeg leser poesi, prosa, essays, aviser, magasiner, manifester, pensum, prosadikt, barnebøker, chic lit, dramastykker, antologier, bildebøker, kokebøker, noveller, klassikere, mursteiner, fliser, filosofi, fanziner, faktabøker, faglitteratur, oppvekstsromaner, tegneserier, blogger, twitteroppdateringer, biografier; på nynorsk, bokmål, fransk, engelsk, tysk, dansk, svensk; Dan Turéll, Hamsun, Bukowski, Camus, Gabriel Garcia Marquez, Knausgård, Jeffrey Eugenides, Baudelaire; jeg leser alt! Alt bortsett fra krim. 

jeg er finest når jeg er litt brisen sammen med et knippe av de beste menneskene, og når jeg er glad.

jeg ler av politisk satire, twitterstatuser som treffer spikeren på hodet og randomness.



jeg er en typisk kristiansander når det er sommer; jeg vil ha skjærgård, reker og loff og majones, stekt makrell; jeg vil drikke CB-øl på en benk på Odderøya; jeg vil ha is på bryggekanter, dukkerter i havet, tang på føttene; jeg vil ha grilling i en hage på Grim eller Lund; jeg vil ligge på gresset i skyggen under et tre i parken til Myren gård og lese bøker; jeg vil gå rundt i Ravnedalen; jeg vil sykle gjennom Posebyen midt på natten, ååå!

jeg har aldri spist sushi i Japan.

jeg er glad for at man kan låne så mange bøker man vil på biblioteket.



jeg trives ikke i lukkede landskap, dvs. når gatene er altfor trange og bygningene så høye at man knapt kan se himmelen (altså skal jeg ikke bo i sentrum av Paris, jeg er nødt til å bo oppe ved Sacre Coeur eller Belleville), eller når fjellene omringer hele byen og man ikke kan se horisonten, sånn som her i Bergen, som for all del er Norges peneste by, men jeg kan ikke bli her.

jeg er redd for å en gang bli avslørt som dummere enn jeg tror jeg er.


jeg elsker nordiske sommernetter, å bli tatt i håret, kjæresten min, frokoster og livet generelt.

jeg setter pris på familien min for de er sykt fine, kjæresten min som holder ut å bo med meg og at jeg bor i akkurat dette landet. Hvor lite sannsynlig er dét liksom. Av og til fatter jeg bare ikke hvor heldig jeg er.

jeg tror på at alle er sin egen lykkes smed, at det ikke går ann å sitte på ræva og vente på at noe skal skje.

jeg ønsker meg
rosa hår og mintgrønne Jeffrey Campbell Lita wedges.

Psst, Ena har tatt det øverste bildet av meg.

lørdag 26. november 2011

Bøkene jeg leste i november, del 2

Her kommer andre del av bøkene jeg leste i november. Det skal handle om en klassiker, varulver, rikinger og kommunister.

Fjodor, Raskolnikov og jeg.
5. FORBRYTELSE OG STRAFF av Fjodor Dostojevskij ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er andre gang jeg leser denne. Leste Forbrytelse og straff første gang da jeg var seksten etter å ha diskutert etikk og moral på myspace med ei jente fra en stat i USA som begynte på bokstaven c (Colorado, California, Connecticut, jeg husker ikke). Det begynte med at jeg slang ut av meg at hva som er god eller dårlig moral ikke følger et system av regler, men er noe man føler. Hvis jeg føler at det er helt greit å ikke være monogam selv om jeg har kjæreste, hvis jeg føler at det er greit, så er det jo greit. Likevel synes jo folk flest at det er galt. Men hvem har bestemt at det ikke er greit? Eldgamle konvensjoner fra en tid hvor kvinnen var en manns eiendom?

Nåja, dette spørsmålet er jeg opptatt av nå. Da jeg var seksten var jeg mer opptatt av moralen i forhold til religionen. Jeg hadde noe jeg skulle ha sagt om religiøse mennesker som mente at ateister ikke kunne ha noen moral. Enda jeg ikke er noen humanist en gang, mener jeg likevel at folk flest selv vet best hvordan de bør leve. Men hva hvis et menneske tenker at det er riktig å drepe? Slik som Raskolnikov i Forbrytelse og straff gjør. Han mener jo at han har gjort det riktige ved å drepe pantelånersken. I hvertfall av og til. Andre ganger lurer han jo på om han har gjort noe galt (og når han like etter mordet blir fysisk syk og borte i en febertåke). Men tenker han at han har gjort noe galt fordi han selv føler han har gjort noe galt, eller er han bare redd for å bli tatt, få straff og bli sendt til Sibir? Er det galt å drepe fordi det er det, eller er det galt fordi man står i fare for å få en straff? Hvis en gruppe mennesker hadde startet fra scratch, hva hadde blitt sett på som galt og rett da? Det er kanskje opplagt når det gjelder å drepe, for et samfunn kan jo ikke fungere hvis vi skal gå rundt og være redde for om vi kommer til å bli drept any moment nå, men jeg tenkte på andre normer. Som f.eks. tidligere nevnte monogami.

Anyways. Grunnen til at jeg har lest Forbrytelse og straff for andre gang, er at den står på pensum. Det er såpass lenge siden jeg leste den sist at jeg ble overrasket over slutten. Jeg kunne ikke huske at den var så happy. Det er jo rene Disney-filmen, jo! Først tenkte jeg at dette kan ikke være slutten, det må være et bind til, men neida. Det var slutten. Forresten håper jeg dette ikke regnes som spoiler, for alle vet jo alt om denne boken fra før, ikke sant?

6. DE SUPERRIKE av Mímir Kristjánsson
Apropos (mangel på) moral, De superrike handler om Norges rikeste mennesker som prøver å snike unna skatten. Hele boka er en diss til de superrike. Hør bare her:
"Jeg får ikke engang noe julekort fra finansministeren. Det til tross for at mer enn halvparten av våre inntekter går direkte til staten."

Dersom Finansdepartementet skulle sende ut julekort til alle som til sammen betalte mer enn halvparten av inntektene sine til staten, ville posten fått alvorlige problemer i julerushet.

7. DET KOMMUNISTISKE MANIFEST av Marx og Engels

Apropos de rike og de ikke-rike osv.


Karl, Friedrich og jeg.

8. THE FRENZY av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤

The Frenzy er antagelig den først og siste varulv-boka jeg noensinne kommer til å lese (akkurat som at Pretty Dead av samme forfatter antagelig er den eneste vampyrboka jeg noensinne kommer til å lese). Den handler om Liv som er en varulv og blablabla. Vi har alle sett en flik Twilight. Jeg innrømmer nemlig at jeg har sett eneren. Der er det riktignok ingen varulver, men landskapet beskrevet i The Frenzy får meg til å tenke på landskapet i nevnte film. Faktisk er det helt likt. Et lite sted et eller annet sted i landsens Nord-Amerika, omringet av mørk skog, en high school, en sheriff, alle kjenner alle osv.

fredag 25. november 2011

[...] poesiens prinsipp er strikt og enkelt den menneskelige higen mot en høyere skjønnhet.
- Charles Baudelaire

torsdag 24. november 2011

Innebygde kart og Baudelaire

Undersøker gjennomsnittstemperaturen i Phoenix AZ, New Orleans LA og San Diego CA for måneden desember og kommer fram til at der er norsk vårtemperatur alá tynn jakke og tøysko, sånn circa; leser Les Fleurs du Mal på fransk og norsk (De ondes blomster) på likt for liksom å forberede meg til eksamen i moderne litteratur og poetikk fra 1700 til i dag og lære meg litt fransk i samme slengen; leser oftest ordene: hjerte/coeur, engelen/l'ange, sjela/l'espirit, Gud/Dieu, himmelen/le ciel og min kjære/mon cher, syn/yeux, vin/le vin; min sjel, min sjel, sjela mi, diktene kommer til meg som en strøm rett fra gud, spesielt når jeg drikker vin eller har en kvinne i min syndefulle seng, sier Baudelaire og vanligvis ler jeg av slikt, jeg ler av denne dekadente dikter-/forfatterklisjéen, men jeg ler ikke av Baudelaire for han var først ute, jeg ler bare av alle etterpå, spesielt av Tomas Espedal (Bergen klarer ikke å holde kjeft om ham, så da klarer ikke jeg heller å holde kjeft om ham); jeg ser tusen episoder av Sex & the City og føler for å røyke sigg på altanen etterpå fordi Carrie røyker sigg på en måte som får det til å virke som om røyken virkelig er god, og fordi jeg har et par igjen etter helgen, som begynte med en øl til en elgepizza, men som fortsatte til noen glass gratis rødvin under åpningen av en kunstutstilling (jeg tok et nytt glass hver gang kvinnen bak baren snudde seg bort), en fredagsinsistering som fortsatte videre til rom & ingefærøl, som er det nye rom & cola, og regnet dalte ned som det ikke har gjort på tre uker, jeg som håpte på snø og knitrelyder under skoene, snart; vi snakket om husmateriale som fløt henover Kong Oscars gate, forbi Domkirken og Tilsammans og en kirke til og Vågen og alt til, og jeg tenker på hvordan det gir mening å beskrive Bergen som Bergen fordi det da er så mange som vet hva jeg snakker om, mens en tilsvarende beskrivelse av Kristiansand ville gi betydelig mindre mening, da det er færre som ville gjenkjent seg; hvem skjønner hva jeg skriver når jeg skriver: og snøen var så høy at etter at brøytebilene hadde skjøvet den mot sykkelstien langs Setesdalsveien ved bryggeriet, kirkegården og den daværende bomstasjonen, var det som om vi gikk i en lang tunnel av snø nedover fra Grim til sentrum, forbi parkeringsplassen med det tidligere trafikkskolebygget (som er revet for lenge siden nå), forbi Baneheiveien hvor S bor, nedover sykkelstien under gangbroen og deretter til et sykkelstikryss hvis venstre side fører til kjøpesenteret Slottet, Margensgate og Nottos pølsekiosk, og hvis høyre siden går oppover forbi en Shellstasjon og videre langs Vesterveien osv. Noe jeg kunne beskrevet enda lengre, uten å jukse med å søke på google maps fordi jeg kan nevnte by utenatt (by heart!), i motsetning til mine halvveise beskrivelser av Bergen, hvor jeg må jukse og se på kartet fordi byen ikke lever i min sjel, sammenfiltret, flettet sammen, sånn som Baudelaire og Paris; med meg er det jeg og Kristiansand, annerledes og ikke like relevant for folk flest; men å! Har vi ikke alle lest Knausgård, i bind en av Min kamp, hvor han beskriver Vesterveien forbi Hennig Olsen, en vei jeg har syklet og gått og skatet så mange ganger, fram og tilbake, om dagen, om natten, sommer som vinter, vår som høst, fordi jeg ville, fordi jeg ikke hadde råd til bussen og fordi jeg tvang meg selv for å få ekstra mosjon, eller hjem midt på natten fordi jeg ikke hadde råd til taxi hjem eller ville legge meg i parken i Myren gård under soloppgangen, eller for å se på fyrverkeriet og de røde nødsignalrakettene som de som bor på Flekkerøya sender opp på nyttårsaften, langt der borte over en liten del av Skagerak og også en horisont (det finnes ikke havshorisont å se her i Bergen, bare fjell så langt øyet kan se - eventuelt sperrer fjellene for så langt øyet kan se). Jeg lurer på hva andre ser når de har lest denne beskrivelsen, om den sier dem noe i det hele tatt.

onsdag 23. november 2011

Lokket (Le couvercle) 
av Charles Baudelaire, gjendiktet av Kjell Nilsen

Overalt, i hvert land, enten stort eller lite,
under soler av ild eller kalde som lik,
som en tjener for Gud eller for Afrodite,
som en tigger så arm, som en Krøsus så rik,

som en slusk eller prins i et veldig imperium,
om hans hjerne er sløv eller tvert om tipp topp,
overalt føler mannen et grufullt mysterium,
og han skjelver når han vender øynene opp.

Høyt der oppe, en Himmel! Han kveles av dette,
dette taket, et tak for en dum operette,
hvor aktørene går på en blodflekket jord.

Libertinernes skrekk, eremittenes myte,
denne Himmel! Et lokk på en kjempestor gryte,
hvor en putrende suppe av mennesker bor.

tirsdag 22. november 2011

Bokfrokost iii

















en kanne grønn te & marokkansk myntete blandet sammen.
to grovbrød med brunost.
en banan.
pensumkorttekster:
Diamanthalsbåndet av Guy de Maupassant.
Det ubeskrevne Blad av Karen Blixen.
A Rose for Emiliy av William Faulkner.

mandag 21. november 2011

Berlin i bilder II

Andre del av min lille bildeserie fra Berlin. Den første er her.


Her trasker vi i Neukölln på vei til en U-bahnstasjon og høsten er fin i Berlin.


På Alexanderplatz spiser vi pretzl. Jeg har vært i Tyskland hundre ganger, men hadde aldri spist pretzl før. Det smaker som myke og varme saltstenger.


Her henger jeg med Karl Marx og Friedrich Engels.

En av dagene var vi på DDR-museet.



DDR-leker.


Jeg måtte sjekke ut alt.


Her leker jeg at jeg er en STASI-agent og hører på at folk prater i stuene sine.







Her skulle man koble DDR-slengord med vanlige tyske ord og Ea mente jeg hang her fordi jeg ville se at lampen lyste blått, men det er tull, jeg kan nok tysk til å prøve meg på slike ordleker.


Her skjører jeg rundt i en Volvo. Det gjorde det øverste skiktet i DDR også, mens resten kjørte i Trabant. Nå for tiden synes vi jo alle at Trabanten er mye finere. Jeg synes i hvertfall det. Volvo er boring.



Eksempler på varer som vesttyskere tok med seg inn i DDR fordi varene i DDR var så kjipe.

søndag 20. november 2011

Bøkene jeg leste i november, del 1

November er langt i fra over, men jeg tar det litt om gangen. Allerede nå kan jeg si at jeg har lest en haug med bra bøker denne måneden, og der er bra. Å lese dårlige bøker får meg bare til å føle meg snytt. Her er en tegneserieroman, en klassiker og to halvveise diktbøker.

1. LOST AT SEA av Bryan Lee O'Malley ¤ ¤ ¤ ¤
Lost at Sea er en tegneserieroman som handler om å være et sted mellom barn og voksen, om å være på et mellomsted og ikke vite hva som skjer eller hvem man er. Hovedpersonen blir med på en roadtrip og en av tingene hun sier er at kjolen hun har på seg er den eneste grunnen til at hun stod opp den morgenen, tanken på å ha den på fikk henne opp, og det høres så jævla trivielt ut, og tenker tenåringen litt dypere og lenger, så er det nok ikke sant, men det er det likevel når man er tenåring og lost. Jeg gjenkjenner den samme følelsen som jeg får hver gang jeg ser Ghost World, da jeg leste tegneserien av Daniel Clowes som filmen er basert på, samt det samme som da jeg var femten år. Forskjellen var at jeg visste hvorfor jeg fikk denne følelsen nå, jeg satt og leste Lost at Sea i sofaen, jeg satt ikke på en stappa buss i rushtiden med regnet piskende mot vinduet en dag i november og gikk på videregående. Forøvrig kan boken presentere seg selv med dette utdraget: Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.

2. SLOTTET av Franz Kafka ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Mystisk, mystisk, mystisk!
Jeg leste Kafka da jeg var femten eller noe og jeg forstod ikke greia. Likevel har jeg referert til ham et utall ganger siden, så noe har det jo vært. Nå har jeg lest Slottet og jeg skjønner det. Eventuelt har jeg skjønt at man ikke nødvendigvis må skjønne det. Det var svevende, gitt! Dog ikke like gåtefult som det er å lese Slottet. Hvem er K.? Hva er egentlig opplegget i landsbyen? Hvem er disse menneskene? Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker. Der lurer jeg veldig på hvem hovedpersonen er, selv om det på en måte er et svar der og man befinner seg inni hovedpersonens hode - eller: hvorfor? Hvordan? Hva er det som skjer egentlig?

OG... dette er litt off-topic, men siden vi snakker om Kafka, så leste jeg en artikkel om musikk hos Kafka i nyeste Vinduet hvor Max Richters plate The Blue Notebooks ble presentert, en plate hvor Tilda Swinton leser fragmenter av Kafka på, hvilket jeg hørte på etterpå og anbefaler på det sterkeste.

3. HJARTEMEKANIKK av Kristina Leganger Iversen ¤ ¤ ¤
Jeg var på en debutantkveld på Norli tidligere i høst, hvor bl.a. Kristina Leganger Iversen leste opp fra debutboka si, noe hun gjorde fint. Men det var ikke hovedårsaken til at jeg fikk lyst til å lese denne boka. det hadde jeg nemlig tenkt til lenge før debutantkvelden. Jeg leste nemlig en anmeldelse av boken om at den handlet om hjertet i medisinsk forstand sammensnirklet med hjertet i hjertesmerterisk kjærlighetsforstand. (Pluss at det var bilde av et anatomisk hjerte på omslaget. Og som den realisten jeg er, til tross for at jeg besvimer når jeg ser blod og var nødt til å gå ut av biologiklassen den gangen vi hadde om hjertets kretsløp, så synes jeg hjertetorganestetikk er meget vakkert. Av og til lokker utseende.) Angående det, her er et utdrag:

i møte med medinsinen søkte eg det kliniske

eg ville sjå hjartet
utan metaforar fri for forteljingane

Og dette er det fineste utdraget:

roleg par, medisin - og musikkstudent

søkjer 2-roms sentralt i oslo
leige maks. 8000
ikkje-røyk. gode ref. Tlf. 92063487

Men når jeg ser på det her, er dette utdraget så mye finere i selve konteksten. Å, så mye finere akkurat dette er når man leser hele boken. Likevel synes jeg ikke Hjartemekanikk er det helt store, jeg føler vi har hørt det der om å høre på trikken i Oslo før. Det er med på å få meg til å tenke at jeg kanskje synes boka er litt for... ung.

4. DEN STORA GÅTAN av Tomas Tranströmer ¤ ¤ (¤)
Nei, hadde ikke hørt om ham før han fikk Nobels litteraturpris i år, men jeg ble simpelthen henrykt over at en poet vant prisen. Så jeg skyndtet meg å lese ham. Først da jeg åpnet boka og så de svenske diktene ble jeg redd fordi jeg begynte å tenke på den siste svenske diktsamlinga jeg leste, Göran Sonnevis Oceanen, som var et helt hav av ord jeg ikke forstod, så jævla kjedelig og umulig for en uerfaren diktleser som jeg er, at jeg brukte tre måneder på den (hallo, vi snakker dikt) og tok meg selv i å høytopplese diktene på svensk bare for å i hvertfall underholde meg selv på en måte mens jeg leste den. Nå ja, Den stora gåtan var riktignok ikke slik, men likevel ikke noe for meg. (Selv om dette var fint, jeg må si det:

Stor och långsam vind
från havets bibliotek. 
Här får jag vila.

)

fredag 18. november 2011

Hvor er det blitt av postkortet jeg sendte til meg selv, hvor jeg skrev et dikt jeg ble fornøyd med, har det forsvunnet, har postkortet forsvunnet, har diktet forsvunnet, hvor har det forsvunnet? Har det glidd ned fra et samlebånd og under en hylle i postverkets systemer, kommer noen til å ta det opp senere, har det strømmet ut fra en postsekk sammen med brev, ligger det i en grøftekant og blir vått, akkurat som den snekkerregningen vi så lå i en grøftekant, som var våt og nesten ødelagt, en dag vi gikk rundt i et villastrøk, ligger diktet mitt også i en grøftekant, ligger diktet mitt i en grøftekant og går fra mørkeblå pennestreker gravert inn på papp over til lyseblå, utvannede flekker på en tidligere hvit flate, blir frimerket med de lilla blomstene på løsrevet fra det andre på grunn av fukt? Kommer noen til å gå forbi og lure på hva som ligger der og er mistet? Har jeg skrevet adressen feil, min egen adresse, glemte jeg å skrive byen hvor jeg bor, eller landet hvor jeg bor, eller skrev jeg postnummeret feil, eller bare vil det virke feil fordi håndskriften min ikke kan leses, selv om det er lite sannsynlig, den er helt grei leselig, spesielt når jeg skriver pent og ikke notater, hastigheter; men det kan hende at mine 5-tall blir seende ut som 3-tall eller motsatt (eller noe sånt), eller er byen jeg bor i så fremmed at jeg da jeg skrev i adressen ikke følte at det er der jeg bor og skrev en helt annen adresse i stedet, eller så tror ikke postvesenet at jeg bor der jeg bor; det er ikke sant, hun bor ikke der, hun bor et annet sted, vi må sende det i retur, men retur er ingen, og på returens plass er ikke avsenderen lenger; på returens plass er fortiden, andre mennesker, andre tanker; diktet skulle liksom frem til fremtiden; diktet befinner seg i limbo, hvor er det, hvor er det.
Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.
- Fra Bryan Lee O'Malleys Lost at Sea

onsdag 16. november 2011

Bokfrokost ii

grovdbrød med duo-sjokoladepålegg (jeg vet det er usunt og feil, men jeg er sykt hekta på det for tiden, det går over).
grønn te.
Bertolt Brechts The Caucasian Chalk Circle.

Luna

Jeg må passe meg for å bli dekadent, der jeg sitter midt på natten med et glass rom og skriver, mens alle andre sover og jeg er på nippet til å ta meg en sigg selv om jeg har sluttet. Jeg må passe meg så jeg ikke blir dobbelmoralsk, jeg som disser alle som snakker om at de skriver sammen med et glass rødvin osv., alle som sier de jobber best om natten, noe jeg selv sa da jeg var femten, i en Andre Bjerké-romantisk greie; jeg må passe meg her jeg sitter. Selv om det er unntaket. Om nettene sover jeg, jeg sover og våkner ikke før jeg skal våkne, en gang om morgenen, jeg er ikke noe nattbarn, jeg er noe så kjedelig som et a-menneske; jeg står opp tidlig og legger meg tidlig. Men ikke i dag. I dag råder dekadensen. Jeg hyler og skriker og ønsker meg måneskinn, som i The Frenzy, jeg tømmer piratdrikk og saumfarer skuffene som ikke en gang er mine skuffer, på leting etter sigaretter. Jeg går ut på altanen i en ullgenser mens det er frost i luften. I morgen kommer jeg til å bli syk. I morgen kommer jeg til å angre på alt. Kan jeg si, ubevisst ved gjerningsøyeblikket? Eller hva de nå sier. Jeg tok meg selv tidlig i dag morges å tenke på at hvis jeg en dag blir forfulgt og er nødt til å forsvinne uten spor sporenstreks, så må jeg ikke drikke te, for tenk om forfølgerne kommer akkurat når jeg har kokt en kanne med varmt vann, da kommer de til å kjenne at den er varm og vite at jeg nettopp var på stedet. Så tenkte jeg at jeg har valgt feil. Jeg tenkte, nå slutter du å skrive og blir kriminaletterforsker i stedet.

mandag 14. november 2011

The best way to avoid writing is by reading. Then you can at least pretend that you're working.
- Ryan i Candace Bushnells Summer and the City

søndag 13. november 2011

10 bøker alle andre enn jeg selv har lest

En av bokbloggene jeg leser, Migrating Coconuts, hadde tidligere i høst en liste over ti bøker hun følte alle andre enn hun selv hadde lest. Jeg fikk lyst til å lage en liste selv, men sannelig tok det tid å lage den. Jeg måtte nemlig tenke meg om litt. Men uansett, her er den altså.

1. Jack Kerouacs On the Road
Jeg har ennå ikke lest denne. Enda den tilogmed står i hylla mi. Jeg som liker å si at jeg digger beat. Jeg lurer nemlig på om man kan si det når man ikke har lest Kerouac. Det var forresten en gang en venninne som fortalte meg at den sugde, som jeg stolte på. Det var før jeg leste fem bøker som hun hadde anbefalt meg og alle fem sugde. Etter det tok jeg ikke flere anbefalinger fra henne - ergo må det bety at On the Road er superbra, for det er motsatt av det hun har sagt. Hilsens Erasmus Montanus som snart, snart skal lese denne boken. Spesielt siden jeg skal til California om litt over en måned!!!

2. Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo
Denne har venner, bekjente og bloggere snakket/skrevet om. Ikke bare det, men jeg har tilogmed vært på høytopplesning med Gert Nygårdshaug, hvor han leste et helt kapittel fra denne boka. Det første kapittelet, tror jeg? Det handlet om at hovedpersonen dro ut for å lete etter sommerfugler og da han kom tilbake til landsbyen var alle døde. Men sorry mac, jeg har ikke tenkt til å lese denne. Jeg misliker nemlig Gert på samme måte som jeg misliker Tomas Espedal. Begge to er teite på den samme måten: Ooo, vi har pult med så mange damer, er ikke vi kuuule. Sånn er de begge to. Det skinner av det i bøkene deres. Enda jeg bare har lest én bok hver av dem. Av Gert har jeg lest Fortellerens marked. Jeg syntes det var dritkjedelig, platt og overfladisk. Og som sagt: hva var poenget med å skrive om alle disse damene midt oppi disse skriftrullene eller hva faen det var de fant i et eller annet kloster? Det var så sykt bare for å skryte på seg dem i virkeligheten. Patetisk.

3. John F. Fitzgeralds The Great Gatsby
Jeg som liker å si at amerikansk litteratur er min greie, jeg har ikke lest denne. Jeg må. Spesielt siden jeg leste en håndfull noveller av Fitzgerald i sommer og likte det. Et tegn på at en bok jeg leste var bra, er at jeg husker den i flere måneder etterpå. Spesielt novellesamlinger. Det er kanskje opplagt, men jeg har tenkt en del på det i det siste. Jeg tenkte nemlig på noe Don deLillo skrev om å beskrive alle deler av en sko her en dag, jeg kunne huske det kjempegodt, men jeg har ikke plukket opp noe av Don deLillo på veldig lenge, så det var rart at jeg plutselig tenkte på denne teksten. Uansett, hva var poenget med denne historien? Jo, jeg husker novellene til Fitzgerald godt. Et tegn på kvalitet. Jeg sier det kanskje fordi jeg er litt sur for at det er så mange noveller jeg ikke husker. Det er sannelig mye dårlig jeg leser ass. Jeg blir nesten irritert når jeg tenker på alle disse dårlige novellesamlingene som blir gitt ut og som lurer meg til å lese dem, og så ender jeg med å ikke huske dem i ettertid. Men altså ikke med Fitzgerald, han husker jeg. Det er et kvalitetstegn. Og derfor skal jeg selvfølgelig lese The Great Gatsby.

4. Simone de Beauvoirs Det annet kjønn
I høst har jeg lest pensumtekster av feminister som har nevnt denne boka. Bl.a. feministen og litteraturviteren Camille Paglia. Hun har visst sagt at dette er den eneste boka undergraduate students trenger å lese. Det betyr noe, for jeg ble litt forelsket i Paglia da jeg leste kapittelet Sex and Violence, or Nature and Art i boka Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson. Jeg leste den og det var som å lese mine egne tanker. Jeg tenkte ok, er dette feminisme, så er det greit, da kan jeg også være feminist. Da vil jeg faktisk gjerne være feminist. Noe helt annet enn jeg vanligvis leser at feminisme er, som f.eks. når jeg leser i Klassekampen. Der har alle lest Det annet kjønn btw. Alle andre har med andre ord lest denne. Jeg vil også! Jeg elsker jo Simone! Hun er jo ikke ny for meg, jeg har jo lest andre bøker av henne (skjønnlitteratur vel og merke).

5. Marcel Prousts På sporet av den tapte tid
ALLE har lest Proust, bare ikke jeg. Jeg forsøkte en gang. Jeg var på biblioteket og lette under P i hyllene, men fant ingen bøker av Proust. Så prøvde jeg å søke i databasen deres etter godeste Proust, men jeg fikk ingen treff. Kan dere tro det? Så jeg gikk hjem uten noen Proust i veska. Var ikke det rart, synes dere? Jeg har lett i ettertid også, men dette biblioteket jeg snakker om har ikke Proust i hyllene. (Nei, jeg vil ikke si hvilket bibliotek det er, for jeg elsker dette biblioteket og vil ikke stille det til skue på denne fornedrende måten.)

6. Marquis de Sades Justine
Egentlig ikke spesielt Justine, bare de Sade generelt. Forelesere nevner ham stadig vekk, og tilogmed Anaïs Nin (i Maria de Medeiros skikkelse) i filmen Henry & June nevner ham. (Anaïs Nin gjør kanskje det i boken Henry & June også, men den er det tusen år siden jeg har lest.) Forøvrig en like kjedelig film som boken var kjedelig. (Uma Thurman som June var det eneste gode.) Jeg bare... eh, jeg blir ikke sjokkert over dette. Jeg er nok herdet av samtidens åpenbare pornografi. Mon tro om de Sade er like kjedelig, egentlig.

7. Tomas Espedals Imot naturen
Les under nr. 2 på denne lista. Jeg leste Espedals Gå (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). Jeg skal aldri i livet lese noe mer av denne Norges mest pretensiøse og dekadente mann. Jeg vil flytte fra Bergen bare pga. ham. HVER DAG er det faen meg noen som skal si noe om Tomas Espedal. Eller jeg ser en plakat hvor man kan vandre Bergen by sammen med denne mannen. Eller han intervjues i Studvest og sier at han hater bybanen fordi den er i veien. Eller han plutselig høytoppleser på en tilstelning jeg er på (da må jeg bare gå). Jeg hadde egentlig tenkt til å gå på en forfattersamtale med Cecilie Løveid fordi jeg liker henne veldig godt, men så leste jeg at det var Espedal som skulle intervjue henne, og da droppe jeg bare hele greia og ble hjemme og leste en bok i stedet. SÅ lei er jeg av Tomas Espedal.

8. Karl Ove Knausgårds Min kamp 4 og Min kamp 5
Trodde dere et øyeblikk her at jeg ikke hadde lest Knausgård i det hele tatt? Nei, for det har jeg. Jeg elsker Knausis. Jeg har bare ikke lest bind 4 og 5 ennå. Det har stor betydning i disse dager, for alle snakker om at nå kommer 6-eren den 17. november og alle hjerter gleder seg, men jeg, jeg gruer meg til å stå i butikken og lempe matvarene mine på rullebåndet og kikke på forsidene på VG og Dagbladet (noe jeg gjør av og til for å få meg en god latter). Håper de ikke kommer til å spoile noe. Det er jo så mye jeg ennå ikke har lest!

9. Haruki Murakamis 1Q84
Jeg vet forbausende mye om denne boka til ikke å ha lest den. Føler jeg. Det er jo fordi alle andre har lest den og skrevet/snakket om den. Jeg har ikke lest den fordi... jeg har lest så mye Murakami. Jeg orker ikke mer akkurat nå. Kanskje siden.

10. Ernest Hemingways Farvel til våpnene
Alle som har lest Hemingway har lest denne. Alle som jeg sier jeg skal lese Hemingway til sier at det er denne jeg må lese. Det er greit det, for jeg elsker allerede tittelen. Når jeg får tid, når jeg får tid, skal jeg lese Ernest Hemingways Farvel til våpnene.
Kilde: newwavefilm.com









 

I don't feel guilt. Whatever I wish to do, I do.
- Jeanne Moreau

lørdag 12. november 2011

Mathilda, Marikken, Dan, Florence og Marius

Ti favoritter
farge: svart, rosa, denne turkisfargen:


mat: stekt makrell med rømme og persillesalat, reker & loff & øl, gado gado bl.a.
dyr: hester! Og hvaler, katter, sauer, pingviner, isbjørner, huskyhunder og andre polardyr!



møbel:
senga.
bok: Drit i døden, her er Dan Turéll!
te: pepperpyntete og grønn te.
smak på is: peppermynte, kirsebær & sjokolade, limefudge, pistasje.



dag i uka:
fredag ettermiddag.
årstid: vinter! Å, jeg gleder meg til verden svøpes i hvitt og stillhet og jeg skal høre skoene mine knirke der nede på bakken mens jeg går. Å, men jeg elsker de andre årstidene også, spesielt våren. Og høsten nå.

Ni akkurat nå

humør: fornøyd.
smak: Sørlandschips creme fraiché.
klær: Marius-genser og cordfløyelsbukser.
lyd: Florence and the Machine.
neglelakk: bruker ikke det.
tid: kveld.
omgivelser: stua vår.
irritasjonsobjekt: at jeg er sulten enda jeg spiste en haug av en pastarett for en time siden. Pasta er som luft for meg.

Seks har du noen gang

vært forelska i en nær venn:
jeg er det nå.
brytt loven: ja, men ikke moralen.
blitt arrestert: nei.
bada naken: nei.
vært på tv: i glimt.
kysset noken du ikke kjenner: ja.

Tre val
g
kaffe eller te: kaffe. Jeg trodde jeg ikke var avhengig av noesomhelst, men det er umulig å lese pensum uten kaffe. Hvis jeg ikke har med kaffe på termos og ikke har slanter til å kjøpe en kopp, er det bare å dra hjem fra lesesalen med en gang. Det er ingen vits.
vår eller høst: begge deler!
fjell eller sjø: begge deler, men mest sjø.

To personer

du liker: Marikken og Matilda.
du ikke liker: Thomas Espedal (hjelp, nå får jeg hele Bergen på nakken!) og Berlusconi (ok, det var skikkelig kjedelig og opplagt).

eitt ønske

å være frisk og klar i toppen helt til jeg dør.

Bilder av bøker #8










Kilder: weheartit og Mathilda.

fredag 11. november 2011

Strangeness is a necessary ingredient in beauty.
-Baudelaire

onsdag 9. november 2011

Også jeg snakker om november

Av og til, midt oppi stabler med bøker jeg skal (og hva angår noen av dem tilogmed ) lese og de jeg for øyeblikket holder på å lese, uavhengig om de er bra eller ikke, ja, faktisk har jeg lest stort sett veldig bra bøker i det siste, men likevel, likevel dukker det plutselig, nesten opp fra ingensteds, et savn etter å lese en viss forfatter. En av disse forfatterne som denne typen savn gjelder er Knut Hamsun. Med jevne mellomrom dukker det opp i tankene mine Nå er det på tide å lese Hamsun. Det har, som sagt, ikke noe med at jeg leser en haug med dårlige bøker og bare er nødt til å lese noe bra noe og at jeg da er helt sikker på at Hamsun er bra og derfor tenker at jeg må lese ham. Nei.

Kanskje kommer ikke denne tanken helt fra ingensteds heller. En av dagene spurte jeg kjæresten min om han likte seg i Bergen. Hva han svarte er ikke av betydning her, det som betyr noe i denne sammenheng er at jeg sa Jeg føler meg her i Bergen som hovedpersonen i Sult følte det i Oslo. Hvorvidt dette var fryktelig pretensiøst eller ei, er heller ikke så viktig. Poenget er at det var noen dager etter dette jeg tenkte Nå er det på tide å lese Hamsun.

Kanskje var det ikke denne hendelsen heller, men en skikkelse som beveger seg rundt i denne byen. Jeg så ham nede ved Vågen en av de første ukene etter at vi kom hit. Jeg så denne høye skikkelsen med opphevde skuldre, ikledd en loslitt, brun frakk og hatt gå sakte foran meg. Jeg la merke til ham allerede da. Så gikk jeg forbi ham, og i det jeg var kommet foran ham på fortauskanten hørte jeg at han med en hes og skranten stemme spurte om jeg hadde noen mynter å avse. Det første jeg tenkte på da var Oi, han er som tatt rett ut av en Hamsun-roman! Siden har jeg av og til sett ham et par ganger, de som har bodd her lenger enn meg har sikkert sett ham mange ganger og sluttet å legge merke til ham (akkurat som alle de iøyenfallende menneskene i Kristiansand som jeg av og til overhørte studenter snakke om, på bussen, på holdeplassene; om mennesker de nylig hadde støtt borti, som jeg hadde sett og hørt alltid, av og til siden barndommen), men selv er det nå lenge siden jeg har sett ham siden jeg i grunnen ikke beveger meg særlig mye rundt i Bergen sentrum. Jeg føler at jeg for det meste beveger meg rundt på Høyden, mellom biblioteket for humaniora og Sydneshaugenskole for å gå på forelesninger. Jeg skiller ikke lenger mellom skoletid og fritid. Rett og slett fordi jeg elsker faget mitt og gladelig leser sekundærlitteratur. Jeg hører på venner som sier Bare jeg får bestått, så er jeg fornøyd ass og Jeg har ikke vært på en eneste forelesning siden august og lurer på hvorfor de går på alle disse studiene sine og bruker opp alle disse pengene som ikke en gang er deres hvis de ikke liker det de gjør? Og det samme sier jeg om alle som hater mandager for da må de på jobb igjen. Hvis det disse menneskene driver med er så ille, hvorfor gjør de ikke noe annet da? Det er helt uforståelig for meg at folk bygger tilværelsen sin på ting de egentlig ikke liker å gjøre, på ting som de bare klager over. Livet er jo ikke predestinert (ei heller lever vi i en totalitær stat). Det finns ingen skjebne. Vi kan jo bare gå over i båten ved kaia som hovedpersonen i Sult gjør, og dra av sted til nye steder. Se hva som skjer.

tirsdag 8. november 2011

I second that!

Ethvert bibliotek som ikke inneholder en bok av Jane Austen, er et godt bibliotek.
-Mark Twain

Bokfrokost

Jan Kjærstads Forføreren.
grovbrød med emmentaler og agurk.
grovbrød med leende ku-ost og agurk.
banan.
grønn te.

mandag 7. november 2011

går og går gatene
høyt opp til himmelen
kjenner i lårene og leggene at jeg
danset ballett på tirsdag
når jeg går ned trappene til U-bahn

Notater fra Berlin II

5. Vi tar banen til Kottbusser Tor hvor det tyrkiske markedet ligger og spiser tyrkiske pannekaker og nylagde børek med spinat und käse og hjemmelaget peppermynteis og bananis som er så sykt god mens vi kikker på en gammel tysk brannbil som er bygget om til en bobil og som er et prosjekt også vi har tenkt til å gjøre en gang.

6. Vi ser på tyske Simpsons-episoder på kveldene; i en av episodene er Homer og Marge på vei til Alaska (av grunner jeg ikke får med meg), men så bytter de kø på flyplassen og drar til Miami i stedet.

7.
Vi drikker Glühwein mit Schuss på elvebåten på Spree hvor vi kikker på alte und neue Berlin og hører på guiden som snakker tysk; vi tar bilder av heisekraner over Berlin og spiser pepperkakecookies; jeg sier at noe av det teiteste jeg vet er folk som liksom skal være så kule og ikke vil gjøre turistting fordi det er turistting nettopp fordi de ikke vil være turister, og at det er dødsteit fordi de jo er turister. Jeg sier jeg skriver så mange postkort jeg vil, og jeg gjør det, men når jeg etterpå går inn i en av souvenirkioskene og prøver å kjøpe drei Briefmarken zu Norwegen, vil de ikke selge meg det med mindre jeg også kjøper tre postkort. Det er fordi dette er i turistland og alt folk vil er å tjene penger på oss, sier kjæresten min, og det er fair enough, mener jeg, jeg er jo en turist fra verdens rikeste land og Berlin er langt fra en rik by, men jeg trenger ikke postkort, så vi går derfra og siden, i en kiosk nede på en av U-bahnstasjonene får jeg kjøpt drei Briefmarken zu Norwegen, men det er all kommunikasjon som blir gjort på tysk mellom mannen bak disken og meg; for mens hans finner fram frimerkene sier han noe jeg ikke forstår og jeg slår over til engelsk, men engelsk er et språk han ikke snakker, og han får tak i en annen fyr og ber ham på tysk om å forklare meg det på engelsk, og det denne tredje personen da forteller meg er hvor jeg kan finne nærmeste postkasse, uten at jeg en gang spurte om det gjorde denne mannen i kiosken nede på en U-bahnstasjon meg denne tjenesten, og etterpå forteller jeg kjæresten min om hele hendelsen fordi jeg elsker når folk er så sykt hyggelige, og at folk kan være hyggelige mot turister selv om de ikke har noen baktanker om å loppe deg for penger. (Og så sier jeg halvt på trass at neste sommer skal jeg bare henge rundt på Bryggen og oppe på Fløyen i Bergen og være hyggelig mot turister hele dagen lang.)

8. Berlin er den chilleste storbyen jeg har vært i, sier jeg.

søndag 6. november 2011

I have noticed even people who claim everything is predestined, and that we can do nothing to change it, look before they cross the road.
- Stephen Hawking

Notater fra Berlin I

1. På Schönefeld flyplass ber jeg om to billetter i en kiosk, på engelsk; ikke fordi jeg tror jeg kommer til å si noe feil på tysk, ikke fordi jeg tror jeg ikke kommer til å bli forstått på min skoletysk (hvor vanskelig er det å si zwei citycard für den Bus, bitte), men fordi jeg er redd for at damen bak kassa skal svare meg med en masse jeg ikke forstår, fordi skriftlig er så mye lettere enn muntlig, eller pga. vedkommendes hastighet eller kanskje særegne dialekt, slik at jeg dermed da vil avsløres som en som jukser seg til LIKSOM å kunne tysk, at jeg da vil bli forstått som en som ikke kan tysk likevel. Derfor sier jeg two tickets to the bus og blir svart med en klingende engelske uttale av six euro, som om jeg ikke ville ha forstått sechs euro, før jeg får billettene og på holdeplassen like etter erklærer til min kjæreste at fra nå av snakker vi ikke engelsk, fra nå av snakker vi bare tysk.

2. Si i fra hvis du ser en postkasse.

3. Vi går ut for å se film på Babylon Kino hvor filmene ikke er dubbet, men vises på originalspråket; jeg vil se den franske I'm not a fuckings princess, men det blir for babylonsk for Ea å se fransk film med tysk tekst, så T foreslår at vi går og drikker øl i stedet, så vi går og drikker øl på en hipsterbule, og jeg kjøper grappa fordi jeg for en gangs skyld har råd til det og kan ikke fatte og begripe at jeg noensinne har syntes grappa var godt, før jeg kommer på at den eneste gangen jeg drakk grappa før var den gangen jeg allerede var full på cava og så på soloppgangen og at det må være derfor jeg trodde jeg likte grappa; bestiller deretter pernod på pernod for det vet jeg at jeg liker; så snakker vi om bloggere vi ikke liker og the next generation og studiene og musikk og Honningbarna og the Gossip (fordi de spiller det på utestedet) og filmer på iMDB, og etterpå drar vi til Neukölln og spiser den beste børeken jeg noensinne har spist.

4. I Kreuzberg drikker vi øl på en gatekafé sammen med en masse St. Pauli-supportere fra Hamburg på vei til fotballkamp.

lørdag 5. november 2011

Berlin i bilder I

For en gangs skyld reiste jeg på tur med et kamera (eventuelt og riktigere sagt reiste jeg sammen med en kjæreste med kamera). På flyet Oslo - Berlin maste og maste ei jente på over atten år på å få vindusplassen, så Ea måtte bare si at han skulle ta bilder og derfor måtte ha vindusplassen.



Her er vi på flyet.


Her er jeg ved et av Humboldts fakulteter. Jeg har en greie for å kikke på universiteter når jeg er ute på tur, derfor er jeg glad. Jeg tror kanskje jeg liker å tenke på de kule som har gått på alle de mest kjente universitetene.


Her er jeg på Berlin Hauptbahnhof, som var helt annerledes enn jeg kan huske det fra da jeg var elleve år. Jeg ble litt skuffet. Det var jo hypermoderne der og så ikke lenger ut som fra en film om gamle dager. Bladstativene var heller ikke dobbelt så høye som meg. Det var de da jeg var elleve år.


Her henger jeg sammen med (en statue av) Bertolt Brecht som jeg for tiden er mest forelska i av alle diktere i hele verden.


Her derimot, er en person jeg kjenner som jeg er forelska i.


Her er jeg i en hemmelig hage-ish hage i Kreuzberg.


Her er utsikten vi hadde på en gatekafé i Kreuzberg hvor vi drakk tysk øl. Fint!



Vi kom over et sted hvor de solgte en sånn drikk med spiselige gummikuler i som jeg drakk da jeg var Indonesia i sommer og det var skikkelig weird og litt ekkelt, men også sykt fascinerende å drikke, så da jeg så at de solgte det i Tyskland også, måtte jeg inn å kjøpe en drikk for å vise Ea hva det var.

En av dagene strollet vi nedover Kurfürstendamm og kikket på biler.

 


Denne Mini-en hadde SLANGESKINNSMØNSTER!!!


Det var ikke bare vi som kikket på biler. Det gjorde en annen gjeng også. I krysset Kurfürstendamm og Schlüterstraße stod vi og tok bilder av folk som tok bilder av biler.






Her var det en sjåfør i en sykt fin bil som freste med bilen på rødt lys med en blondine i passasjersetet ved siden av som snudde hodet bort fra guttegjengen for å ikke havne på bildene deres. Det hun ikke visste var at vi stod og tok bilde på andre siden av veien.




Vi gikk videre og jeg tok bilder av Chanel-butikken og jeg ønsket meg en stol med Chanel-trekk og Ea ble flau og lot som han ikke kjente meg selv om det var flere som stod der og gjorde det samme som meg.



Så dukket plutselig spaceship-bilen opp igjen og jeg skyndtet meg å leke bilpaparazzi før den føk avgårde.



Her later jeg som om jeg er med i Jetsons.


 Her er jeg bare meg selv.


Her er en annen fet bil, men riktignok av et annet kaliber.


Her finner jeg ut om kaféen vi sitter på har Eisschokolade eller ei.


På toppen av Karstadt hvor vi spiste blåbærpai og Traumedessert (som var kirsebærgele og vanilje).

Innen vi kom ned på bakkeplan igjen hadde det blitt mørkt.




Vi kom over en annen stasjon, som lignet mer på mine barndomsminner av tyske togstasjoner enn Berlin Hauptbahnhof. Fint, sant?

En dag var vi i Zoologischer Garten.




Der hadde de fisk som var gjennomsiktige! Man kunne SE skjelettet deres! Sykt kult!!! Og så hadde de de ekleste fiskene jeg noensinne har sett:

video



I Zoologischer Garten var det en slange som BEVEGDE seg! Det hadde jeg aldri sett før. Slanger pleier jo bare å ligge der som slakt.


I Zoologischer Garten var det også noen przewalskihester. Dermed begynte jeg på et halvtimes foredrag om hester som kjæresten min måtte høre på.