Spiser is og tenker litt på Tallinn

I dag begynte sommerkurset på Helsingfors universitet. Temaet for dagen var finlandsvensk identitet; om Åland, om Åbo-romantikerne, den svekomanske bevegelsen og ulike former for finlandsvensk tospråklighet bl.a. Det var så interessant at vi ble sittende og diskutere en halvtime lenger enn planen, og da kom vi inn på Finlands relasjon til Estland og dermed også på Sofi Oksanen (naturligvis). Etterpå gikk jeg for å se etter en bra bokhandel, men jeg lette forgjeves, det eneste jeg fant var en skikkelig kjip en i underetasjen til et varehus hvor mange av hyllene var tomme og halve butikken var andre ting enn bøker (Mummikopper bl.a.). Poesihylle hadde de ikke. Og siden varehus og kjøpesentre er noe av det mest stressende som finnes og jeg samtidig nettopp hadde funnet ut gjennom iphonen at jeg fikk gode karakterer på eksamen, gav jeg opp letingen for dagen, tok trikken ut av sentrum og spiste en is. Hasselnøtt og sjokolade. (Egentlig er det bare tull at jeg oppgir noen grunn til hvorfor jeg spiser is, jeg spiser jo alltid is. Is i seg selv er en grunn til å spise is hver dag, jeg elsker is.) Så satt jeg der og tenkte litt over dagen. Og da kom jeg til å huske på at jeg skal til Estland på fredag. Jeg skal jo ta ferja til Tallinn, og jeg vet ingenting om Tallinn. (Sett bort i fra det jeg vet fra bøkene til Sofi Oksanen og filmen Torsk på Tallinn, og dét er jo ikke noe utgangspunkt for meg.) Og sist jeg spurte dere blogglesere om tips (om finsk litteratur), fikk jeg så mange gode og nyttige svar at jeg tenkte jeg kunne spørre dere igjen: Har dere noen tips til ting jeg kan gjøre i Tallinn? Steder å spise? Gøye ting, trivelige ting? Bra severdigheter?

Dagbok fra Finland, del 1

Linnéa studerer matematikk, hun er den eneste som ikke hovedsaklig studerer enten språk eller litteratur, men hun har tatt noen fag i nordisk, bare for gøy, tror jeg, og hun er faktisk født i Finland sier hun, men de flyttet herfra da hun var to år, nå bor hun i Uppsala, en mye finere by enn Stockholm, i grunnen synes hun ikke Stockholm er noe tess, og jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg tenker på Stockholm tenker jeg på Stureplan, folk som popper sjampagne og heller det i vasken, motebloggere og generelt på menneskene i Snabba cash av Jens Lapidus og tenker at mitt inntrykk av byen heller ikke er noe å skryte av, men hva vet jeg, jeg har ikke vært der siden jeg var en bitteliten kid og gikk rundt med et rosa og oransj dinosaurtøydyr som jeg var så glad i at den ble helt slitt, nesten ødelagt, jeg tror kanskje den måtte sys, og jeg tenker det er rart hvorfor jeg ble så glad i akkurat dét kosedyret, en kosedyr som en i familien vant på Tusenfryd, og jeg husker at vi stod og ventet på trikken i Stockholm, mens jeg hadde dette kosedyret under armen, men på en annen side, er dette noe jeg husker på ordentlig, eller vet jeg bare at det har skjedd fordi jeg har sett et bilde av det? Jeg vet ikke.

Vi snakker litt om byer i Norden, det blir sånn, man finner en felles plattform; jeg sier jeg studerer i Bergen, eller leser eller pluggar som også sies der vi sitter ute på balkongen til danskene om kvelden, en finsk sommerkveld; men at jeg ikke er derfra, jeg er fra Kristiansand, men så må jeg si at jeg ikke er derfra heller når det merkes at jeg ikke snakker sørlandsdialekt, ingen bløte konsonanter, jeg er kanskje litt fra overalt jeg også, det er mange som er litt fra overalt, men kanskje det er fordi alle er studenter, det blir kanskje sånn da? Det blir mye jeg har vært her og der, og språk, og jeg føler meg bakom, jeg har jo ikke studert lingvistikk, det har tydeligvis alle de andre gjort, men det gjør ikke noe, jeg liker tematikken, og en gang begynner jeg å le, jeg begynner å le fordi noen sier noe som er som tatt ut av en av bøkene til Helene Uri (hun skriver jo gjerne om akademiske lingvistikkmiljø); jeg bryter ut i en latter jeg ikke kan forklare og håper at det bare drukner i det at vi ikke alltid skjønner hva de andre sier, dansk, svensk, norsk, det er ikke alltid lett (men stort sett).

Etterhvert trekker vi inn, denne kvelden blir for kjølig, vi hører på musikk og drikker søt hvitvin, jeg legger merke til en fugl på etiketten, det husker jeg dagen etterpå, og da tenker jeg det er rart hva jeg husker, jeg lurer på om det er mye jeg ikke husker, på bekostning av alt det jeg husker, og jeg lurer på om det kanskje er viktigere ting som burde festet seg i hukommelsen, som f.eks. forfatteren den ene dansken anbefalte, og ikke bare var det han som likte denne forfatteren, men også Rilke, Rilke digget han, og derfor går det sikkert an å søke det opp, men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke er helt betatt av Rilke, jeg har lest noen av diktene hans og jeg har lest hans eneste roman, Malte Laurids Brigges opptegnelser, men jeg merket ikke at litteraturhjertet mitt svulmet, jeg merker ikke at jeg føler at jeg må lese mer av Rilke, jeg tenker mer: nå har jeg lest Rilke og trenger det ikke igjen (med mindre jeg får ham på pensum igjen). Sånn er dét.

Men jeg kan ikke en gang huske hvilke dikt jeg har lest.

Jeg tenker at det må jeg ikke si høyt.

Jeg tenker at av og til husker man jo ikke sånne ting.

Jeg husker derimot hvor mange bananer som lå igjen etter lunsjen i går, og på hvilke smaker det var på alle kjeksene og hvor mange baguetter som ble spist. Jeg tenker at sånne ting skal man ikke huske.

Jeg glemte min brors bursdag, trodde den var en dag senere enn det den var, så jeg ringte ikke før det ble kveld og mamma hadde minnet meg på det.

På en annen side glemmer jeg stadigvekk bursdager, jeg har aldri vært en person som tar bursdager særlig høytidelig. Jeg gir jo aldri gaver uansett, muligens plukker jeg med meg en bok fra bokhylla og gir den i bursdagsgave hvis jeg vet at vedkommende er en leser og virkelig tror at denne boka kan være interessant/givende for dette mennesket å lese. Men sjeldent noe annet enn det. Det er forresten noe som ikke går i balanse hos meg, med tanke på hvor gøy jeg synes det selv er å ha bursdag. (Selv om jeg av og til får gaver som gjør meg ille berørt og jeg tenker at jeg skulle ønske vedkommende ikke hadde gitt meg det.)

Jeg tror jeg kan huske hver eneste bursdag jeg har hatt og hva jeg fikk i gaver hvert enkelt år og hvordan hver eneste bursdag ble feiret og hva jeg følte de dagene. Noen av bursdagene var desidert bedre enn andre. Favorittbursdagene mine er de gangene jeg fylte: syv, tolv og atten. Den kjipeste var da jeg fylte søtten.

En gang en nær venninne fylte tyve dukket jeg opp for drita og lagde skikkelig dårlig stemning, og det var definitivt en veldig dårlig side av meg. Så traff jeg en person jeg ville være kjæreste med og fortalte det til ham, som en historie bare, jeg vet ikke i hvilken sammenheng, og da sa han: Hvorfor forteller du meg dette? Det får deg jo ikke til å fremstille som en veldig grei person.

Nei, men så er jeg ikke alltid så veldig grei da.

Så gikk vi til Fiskebrygga og spiste blåbærsorbé med softis på toppen, noe jeg aldri ville funnet på selv. Hadde jeg bestemt hadde jeg valgt pistasjeis, eller noe med sjokolade eller nøtter, muligens strukket meg til mangosorbé, men bare hvis det var en annen kule ved siden av som ikke var sorbé, men denne dagen var jeg sammen med en person jeg gjerne ville bli kjæreste med.

Det husker jeg. Og det er fem år siden.

Omtrent fem år etterpå dreier det seg også om is; dagen etter den søte hvitvinen står jeg opp og pakker nettet med en bok og et pledd fra en nattreise med NSB og går rundt i Helsinki, en by jeg ikke kjenner, et sted kommer jeg over en kafé ved et vann hvor det bare jobber søte seksten år gamle jenter med hårsløyfer og blomstrete skjørt; jeg kjøper en kopp kaffe og salmiakk-iskrem i en skål, setter meg i skyggen under trærne og skriver.

Bokfrokost xciii

honningmelon (som kasseekspeditøren i butikken måtte gå og veie for meg da jeg ikke hadde gjort det selv;  her i Finland må man nemlig veie frukt & grønt selv og så sette på en klistrelapp med strekkode som popper ut av en maskin).
The Orphan Master's Son av Adam Johnson.
grønn te med sitron.

Min første frokost i Finland. Etter den tok jeg enda en 'min første', jeg dro nemlig ut på løpetur. Jeg tror aldri jeg har dratt ut på løpetur i et annet land enn Norge før. Tror jeg (men det kan selvfølgelig hende at hukommelsen min minner meg på at jeg har faktisk det om litt, for det er ikke helt klart for meg).

Da kom jeg bl.a. over et naturreservat/fuglepark/sump. Der var det fuglekikkere og en masse øyenstikkere.

I en av disse bygningene på andre siden av vannet bor jeg. Majstranden heter det.

Det var en fin tur og nå har jeg tatt på meg sommerkjole for det er skikkelig fint vær og jeg akter å finne et sted hvor de selger kaffe (har ikke installert meg med egen kaffe på kjøkkenet ennå, og i dag er det søndag) og begynne på pensumet om den finsksvenske språkidentiteten (som jeg btw nettopp lastet over som pdf på lesebrettet, halleluja, enda en fantastisk ting med lesebrett, man kan ta med seg alt i én bok).

Sommerferie

I dag er dagen jeg fullførte en bachelorgrad! Weeee! Hurra!

Med andre ord har jeg sommerferie, men egentlig ikke likevel. I morgen drar jeg nemlig til Finland, og på mandag begynner sommerkurset på universitetet i Helsingfors. I den anledning har jeg skiftet favorittsted på yr.no-appen:

Jeg har også lastet ned The Orphan Master's Son av Adam Johnson til Kindle-en etter å ha lest Pulitzer-vinnerens intervju med Kim Jong-il's sushikokk her. Psycho! Den skal jeg lese på flyturen. 

Apropos Finland, tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og overvar superkule Sofi Oksanen i samtale med Finn Skårderud. Men før samtalen var det visning av filmatiseringen av Utrenskning. Jeg kan ikke si at jeg likte den så godt. Syntes den var litt kjedelig og at sympatien min ble rettet andre steder enn da jeg leste boka. Jeg er ikke et sånt menneske som alltid skal disse filmer for at de ikke "følger" boka, for bok og film kan i utgangspunktet aldri bli det samme, det er jo to forskjellige måter å fortelle på, og det er nettopp det som er problemet. Jeg følte denne filmen bare var en døll etterligning av boka. Den burde heller vært mer selvstendig. Uansett, Sofi gadd heller ikke å snakke så mye om filmen, det eneste hun hadde bestemt var at den faktisk skulle spilles inn i Estland, ikke bare late som om den foregikk i Estland. (Dit skal jeg forresten selv neste helg! Jeg skal ta den berømte ferja Helsingfors - Tallinn, berømt i mitt hode nettopp pga. bøkene til Sofi Oksanen!)

Ellers sa hun at det måtte være en stor fordel å være tokulturell hvis man skulle være forfatter, for da ser man ting utenfra og innenfra; og så gjorde hun narr av forfattere som skriver om forfattere, for det var lazy, og at hun egentlig hadde lovet seg selv å aldri gjøre det, men nå hadde hun jo gjort det likevel (Da duene forsvant handler delvis om en historieskriver). Og så hadde hun en button på brystet med yndlingsforfatteren sin på, Marguerite Duras, the favorite author, og da en telefon i salen begynte å ringe med Nokia-ringelyd sa hun at det var bra at folk kjøpte finske produkter sånn at finnene kunne beholde jobbene sine. Digger Sofi. 

Vel, gratulerer og god tur til meg selv, god fredagskveld & helg til dere!

[...] it cannot be denied that the most successful practioners of the art of life, often unknown people by the way, somehow contrive to synchronize the sixty or seventy different times which beat simultaneously in every normal human system so that when eleven strikes, all the rest chime in unison, and the present is neither a violent disruption nor completely forgotten in the past. Of them we can justly say that they live precisely the sixty-eight or seventy-two years allotted them on the tombstone. Of the rest some  we know to be dead though they walk among us; some are not yet born though they go through the forms of life; others are hundreds of years old though they call themselves thirty-six. The true length of a person's life, whatever the Dictionary of National Biography* may say, is always a matter of dispute. For it is a difficult business--this time-keeping; [...]

- Fra Virginia Woolfs Orlando

Alle sorger kan bæres hvis de settes i en fortelling, eller hvis man kan fortelle en historie om dem.
- Karen Blixen

Alltid er det en samtale, eller flere

Han trenger en morsom tv-serie å se på, sier han mens han legger spekemat pent på en tallerken og har asparges kokende på komfyren, jeg spør om han har sett Girls, hvis ikke må han se på det, for det er morsomt og for å si noe mer sier jeg også at jeg kjenner meg sånn igjen i den, og etterpå lurer jeg på om han kommer til å tenke på det når han ser den, hva er det hun kjenner seg igjen i her og kan det fortelle meg noe om henne? Jeg koker tevann og venter på at isen i isboksen jeg tar ut av frysen skal bli myk nok, peanøtt- og karamelliskrem, jeg klipper opp en ny pose med kaffe og heller den oppi en blikkboks mens jeg venter og sier at How I Met Your Mother var morsomt nok én sesong, før jeg begynte å tenke sånn over at de alltid var en gjeng på fem mennesker og at jeg hater tanken på en gjeng som alltid består av de samme menneskene, for sånn er det jo ikke i virkeligheten, man er aldri gjengen, ikke for alltid, bare en periode, og så må den forandre seg, bryte opp, påvirkes av noe utenfra; nye mennesker, at noen faller fra, flytter, at noen blir sammen med noen og så er dét viktigere enn vennene var, og det er det ikke noe galt i, for sånn er det, ting forandrer seg, ut med det gamle, inn med det nye, og bare sånn kan det fortsette.

Og dessuten er ikke sitcoms noe for meg, sier jeg, og tenker på min bror som lo av meg da jeg en gang sa: nå trekker jeg meg tilbake for å se på tv. Hva da? spurte han og jeg svarte Modern Family, hahaha, lo han, er ikke det sitcom, lillebroren min lo av meg, gjorde narr av meg, og jeg sa det er helt ok for jeg orker ikke noe annet nå, så stakk jeg ned i kjelleren og på gjesterommet hvor jeg noen ganger bor når jeg er hjemme hos familien, enten der eller på det soverommet som var mitt og min søsters da vi vokste opp, som nå er pusset opp og ser helt annerledes ut og av en eller annen grunn blitt min søster sitt, bare hennes, det er ingenting igjen av meg der, eller, som om den grunnen er tilfeldig, nei, det er jo fordi jeg var den første som flyttet ut, selv om det var en prossess som skjedde en smule umerkelig. Det var ikke sånn at jeg sa at nå flytter jeg og så pakket jeg sammen alle tingene mine i kasser og ble kjørt avgårde til en togstasjon og tok toget til en ny plass hvor jeg innredet meg og hang postkort og plakater på veggene for å gjøre det nye stedet til mitt, før jeg tok gratisbussen til IKEA og handlet kopper og skåler til kjøkkenet hvor jeg skulle spise frokoster og skjenke vin til meg selv før jeg dro ut på fest, nei; jeg forlot barndomshjemmet umerkelig da jeg ble sammen med E; først bodde han i et mintgrønt hus hvor det var høyt opp til taket og det var sommer og vinduene var åpne, og når vi våknet spiste vi brødskiver med avokado og snøfrisk og rødløk med stor appetitt mens vi hørte på soft elektronika fra en boomblaster på stuegulvet i det ellers spartansk møblerte hjemmet, før det ble høst og han flyttet til en leilighet og jeg var sjeldnere og sjeldnere hjemme, heller her. Han kjøpte en tannbørste til meg som fikk være der og leste et kapittel fra en bok, høyt, mens jeg lå på sofaen og spiste spinatstuing med pinjekjerner og drakk eplecider, et fornøyelig kapittel av en bok, før han sa at jeg kunne lese resten mens jeg var her, jeg kunne komme dit og lese resten av boka på egenhånd, i min sofa, selv om det ikke fungerte sånn, for da jeg gikk igjen tok jeg med boka og leste den ferdig hjemme. Men likevel, etterhvert, umerkelig var jeg oftere og oftere her enn der, jeg handlet matvarer og tok dem med, vi spiste frokoster; blåbærmysli, soyamelk og banan; jeg kjøpte et skatoll i en bruktbutikk og tok det med på  bussen og fylte det med stjernekart og penner og bøker, av og til satt jeg der og skrev, eller jeg leste til eksamen og begeistret meg for Sartre; snart vasket jeg gulv og lagde middager på egenhånd, jeg kom av og til hjem til ingen, for jeg hadde mine egne nøkler nå, jeg kunne komme småbrisen hjem sent og lage tomatsaus på kjøkkenet med et hemmelig triks: ha en teskje sukker i, og chili, la den koke lenge nok så den blir tykk, og mens jeg ventet kanskje røyke en sigarett eller drikke en øl fra kjøleskapet, som kanskje jeg hadde kjøpt inn, eller som kanskje han hadde kjøpt inn, det spilte ingen rolle for nå var det vi to som bodde der, jeg var ikke lenger en gjest, jeg hadde flyttet ut hjemmefra.

Betaler du husleie? spurte søsteren min en gang vi satt i bilen til et sted, ja, sa jeg. Men det er jo hans leilighet, sa hun, jeg sa: men nå bor jo jeg også der. Jaja, sa hun og jeg husker ikke mer, kanskje kjørte hun meg dit, kanskje var det derfor hun kom på å spørre. Senere flyttet vi sammen til nye steder, E og jeg, vi flyttet tilogmed sammen til en ny by, inn i et blått hus med hage og kaniner, men det var selvsagt mye senere, og det skjedde ikke umerkelig, det skjedde som noe vi planla, nå drar vi hit og bor.

Men nå, på kjøkkenet, rasper T parmesanost på raspen, til spekematen, og vi har snakket mange ganger om når vi skal flytte. Etter eksamen i midten av juni, sier han, han har okkupert hele stuen med tingene sine; arkitekttegninger og plater og pappruller og kommoder og et arbeidsbord han har tatt ut av rommet sitt, det er mye bedre lys i stuen, han trenger lyset, det er åpnere her. Også jeg trenger lyset i stuen, jeg vil ikke sitte inne på rommet mitt og spise maten min, det var helt okei da det var vinter, det kunne minne meg om en hule jeg bodde i, her bor jeg når det er kaldt ute, jeg bjørnen, men ikke nå, nå er det vår, sommer, første juni, jeg vil også være i stuen. Jeg våkner hver dag og dekker på det ene stuebordet; et glass vann, en skål mysli og kulturmelk, en kaffekopp, en presskanne med kaffe, en avis kanskje, en bok. Så spiser jeg frokost og hilser på S når han kommer forbi og skal koke kaffe han også, jeg vet når han dukker opp, sånn noenlunde, men vi snakker ikke så mye sammen. Jeg tror vi bare har diskutert internettregninger og om hvem som skulle ringe huseieren da døra gikk i stykker, eller om den mystiske forbrente pizzaen, eller når han blir utålmodig på meg når jeg skyller ting i vasken, kan jeg ikke bare få noe vann først, sier han, som om det tar så lang tid for meg å skylle resten av det jeg skal skylle. Straks, sier jeg og skyller ferdig; presskanna, frokostskålen, smoothiemaskinen, hva det enn måtte være.

Du må gjerne komme på eksamensutstillingen, sier han, på Haukeland, etter at han har fortalt om den. Når er den, spør jeg. Helga neste, sier han, nei, ikke den, etter det igjen. Å, da er jeg i Finland, sier jeg og ler litt av meg selv fordi jeg gleder meg sånn til å dra dit og hver gang jeg snakker om Finland er det med en slik entusiasme i stemmen, eller i hele kroppen, at jeg må le litt av meg selv og min opprømthet. Finland, det er bare muligens jeg selv som forstår at jeg gleder meg sånn. Det er vanskelig å beskrive til andre hvorfor jeg skulle glede meg sånn til å dra til Finland. Helsingfors er jo ikke akkurat New York. Åjaa, du skulle jo til Finland, du, sier han, for jeg har jo fortalt det før. Jeg skal til Finland, jeg skal til Finland. Jeg har allerede pakket kofferten, en stor koffert, har pakket den uten å sjekke hvordan været blir, jeg ser bare for meg at det ikke skal regne, at det er relativt varmt men kan bli kjølig om kveldene, har derfor tatt med sommerkjoler og gensere, ingen bukser, den jeansen jeg planlegger å ha på meg på selve reisen for holde. Jeg har også pakket med meg et svensk litteraturtidsskrift, men ellers ikke så mye annet lesestoff ennå, jeg har ikke bestemt meg for det ennå, er også redd for at det skal bli for tungt, og pensumet, som jeg har på pc-en, kanskje det er nok i seg selv? Kanskje kommer jeg til å bruke mest tid på å gå rundt i Finland og se på ting, skrive i skriveboka, jeg har alltid med en helt ny skrivebok hver gang jeg drar til et nytt sted. Av og til når jeg drar hjem igjen kan den være helt fylt opp, side ned og side opp; andre ganger ikke fullt like mye.

Vi dro til Athen og der skrev jeg nesten ikke i boka jeg tok med meg. Jeg kan nesten ikke en gang huske at jeg noensinne tok opp den rosa skriveboken, bortsett fra enkelte notater om steder som var verdt å huske, for eksempel den ene restauranten hvor vi spiste kypriotisk mat; lam, poteter, aubergine, mynte, geitost, bordvin. Det var mer som ble sagt enn skrevet. Vi sa det i heisen, vi sa det over måltider, over bloody mary på bar, vandrende rundt søyler, i parkene, opp trapper, på museer, i bokhandelen, sittende ved fontener, på trikken, i dagligvarebutikken, overalt sa vi det så det ikke trengte å bli skrevet.

Sånn som i Berlin, hvor jeg skrev. Jeg skrev i en svart notatbok med myke skinnpermer mens han spiste noe på den andre siden, drakk kanskje en øl, på flyet leste jeg Dostojevskij. I en av bøkene jeg dekker på med til frokost, den om et mysterium med en amerikansk flicka (jeg leser den på svensk, jeg skal jo snart til Finland), er det et kjærestepar som snakker sammen om Dostojevskij, de er svært unge. Sexton år. Ihvertfall er hun det. Doris. Han leser Idioten, hun leser Brott og straff. Han ser på henne som en slags frelsende Sonja, Sonja som blir med Raskolnikov til fangeleiren i Sibir og på den måten frelser ham, for hun har troa. Doris tenker kjæresten er en idiot. Ingen kan frelse noen. Jeg tenker på noe K sa til meg en gang; kanskje hun ble tiltrukket av menn med problemer fordi hun trodde hun kunne løse dem for dem. Jeg sa til henne at du kan ikke ta andres problemer, eller: jeg skjønner ikke at du gidder å redde noen, blir det ikke bare et problem for deg selv til slutt? Det kommer ikke til å gå bra. Du vil ikke være sammen med han psykisk ustabile.

Det er ikke idioten som trenger å reddes, kjæresten til Doris. Det er Doris selv, men fra hva vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke lest boka ferdig. Den ligger på senga og venter mens jeg står på kjøkkenet og venter på kokevann og is, snakker om fremtiden med T, en konkret framtid, en framtid vi har kontroll over. Ingenting om tåpelige drømmer og hvordan vi helst vil leve, ingenting om det huset jeg ser for meg at jeg vil bo i, om hvilken hund jeg skal ha og hva datteren min skal hete; ingenting om det jeg skriver, ingenting om at jeg tenker på å ta meg en tur til Praha simpelthen fordi jeg har lyst, eller til Island, også det simpelthen fordi jeg har lyst, der skal jeg ri på islandshester over det golde landskapet. Bare om jobber, skoler, eksamener, utdanninger. Og jeg leter i skuffen etter en iskje, jeg ser for meg en jeg pleier å bruke, men kommer på at den ikke er min, har aldri vært her, i denne leiligheten, enda folk spiser is rett som det er, det har jeg sett i fryseren (eller på meg selv). Jeg tar en vanlig skje i stedet, en av billigste sort, fra IKEA, graver i isen, forsyner meg i en skål, fløteis med karamell og peanøtter med et tynt lag av sjokolade omkring seg, lukten av mynte fra tekoppen; aspargesen er ferdig, han slår ut vannet over et dørslag i vasken, han sier han skal laste ned Girls og gi det en sjanse, men håper han ikke blir hekta, det har han ikke tid til nå. Neste gang jeg ser ham sier han: nå har jeg sett seks episoder, takk for tipset.

Tidevann

Søndag. Tygger lakrispastiller og leser om Hermann Broch. Noterer meg ned at jeg en gang må lese Vergils død. Slår fast at jeg selv er et modernistmenneske ut av min trang til å systematisere og leve etter strenge vaner, mens A er et post-modernistisk menneske siden han ligger i senga til elleve og synes det er helt okei.

Mandag. Er blakk, roter rundt i hyllene på kjøkkenet for å se hva vi kan spise i dag. Finner hermetikkbokser med vannkastanjer, bambusskudd og sjampinjong. En pose First Price-gulrøtter i kjøleskapet. Bestemmer meg for å lage wok med en dæsj kecap manis. Begynner å lage maten nøyaktig klokken fem.

Tirsdag. Røyker den siste sigaretten og leser ferdig andre del av Hermann Brochs Søvngjengerne. 

Onsdag. Diskuterer fremtidsplaner på kjøkkenet. T sier han skal ta master i Texas og jeg sier jeg elsker Texas. Det er så fint der, sier jeg. Hva skal du gjøre? spør han meg. Jeg vet ikke helt, sier jeg. Lurer på om jeg er et modernistmenneske likevel. Kanskje jeg skal dét, kanskje jeg skal det andre. 

Torsdag. Går på et litteraturarrangement og sovner nesten under høytopplesningen. V dytter forsiktig i skulderen min, jeg kjenner henne gjennom dongerijakka, kroppskontakt. Begynner å tenke på Sandra og Doris i Den amerikanska flickan. Syster Natt og Syster Dag. 

Fredag. Enda en uke. Jeg kjøper en flaske hvitvin, den billigst mulig tørreste, østerrisk, grüner veltliner. Dusjer og tar på rene, svarte klær, tør ikke pynte meg for mye i tilfelle neon skulle kommentere det, kjenner det er den litt samme skrekken som når man dukket opp med nye sko på barneskolen, nye sko var skikkelig big deal, det var stas, men litt flaut når folk komplimenterte dem. Går på vorspiel hos S og T. T har kjøpt blomster til S i dag, hvite og rosa, fordi han selv liker hvit og rosa, fordi S liker hvit og rosa spesielt godt (det tror jeg ikke), eller tok han bare en bukett han så?

Lørdag. Står opp tidlig og sykler til en kafé og bestiller en stor kopp med dagens. Leser avisen som ligger der, Bergens Tiende, deretter Brochs tredje del av Søvngjengerne, men får ikke med meg like mye som jeg leser fordi rastløsheten maser på meg, sier at jeg burde gjøre noe annet, men hva da, her sitter jeg jo og leser og det er ikke noe annet jeg vil, hva skulle det være.