Ååå! Dimitar Hristov heter mannen bak de sykt fine bildene. Se bare her! <3
lørdag 12. mars 2011
fredag 11. mars 2011
Mens vi venter på Anh Hung Trans filmatisering av 'Norwegian Wood'
Om én uke kommer Anh Hung Trans filmatisering av Haruki Murakamis roman Norwegian Wood på kino. Jeg grugleder meg. Norwegian Wood er en av favorittbøkene mine i hele verden, den skal da ikke filmatiseres, men så skal den nå det likevel, og da er det jo ikke verst at det er han som har lagt Duften av grønn papaya om morgenen som har regissert den. Og når jeg tenker meg litt om, så er det jo faktisk flere bra filmer basert på bøker jeg digger. Så værsågod, her er min liste over
5 på topp filmer basert på bøker jeg har lest
1. The Virgin Suicides (1999)
Basert på Jeffrey Eugenides Jomfrudød. Jeg så riktignok filmen før jeg leste boken, men da visste jeg ikke om jeg likte filmen eller ikke. Jeg visste ikke om den var enten veldig bra eller veldig dårlig. Men så leste jeg boka og så filmen igjen, og igjen og igjen, og nå liker jeg den nesten bare mer og mer for hver gang. Kirsten Dunst er bare helt nydelig og mystisk, hun glimter av noe jeg ikke får tak i, akkurat som filmen og boken også gjør det.
2. The Road (2009)
Basert på Cormac McCarthys Veien. Denne så jeg også før jeg leste boka (eller noen bok av forfatteren i det hele tatt), men gjør det noe når filmen er så bra at jeg er helt nødt til å dra på biblioteket dagen etter og låne Cormac McCarthy og siden lese enda mer av ham? Både filmen og boken gir meg frysninger.
3. Lolita (1997)
Basert på Vladimir Nabokovs Lolita. Her snakker vi om Adrian Lynes versjon, for Stanley Kubricks versjon er jo sensurert til det ødelagte. Riktignok romatiserer denne filmen boka en smule; Humbert er rett og slett altfor sympatisk, og det er han jo slettes ikke i boka, men Dominique Swain er Lolita akkurat som jeg forestiller meg Nabokovs Lolita. Og så er stemingen og bildene da, veldig estetisk.
4. Animal Farm (1999)
Basert på George Orwells Kamerat Napoleon. Denne så jeg på barnefilmfestivalen med klassen da jeg gikk på barneskolen, og magen vrengte seg og jeg ble kvalm. Ti år senere leste jeg boka og ble kvalm på akkurat den samme måten.
5. Charlie og sjokoladefabrikken (1971)
Basert på Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken. Ikke til å forveksle med Tim Burtons strømlinjede og gørrkjedelige versjon fra 2005. Charlie og sjokoladefabrikken så jeg hundre ganger da jeg var liten, til tross for at ompalompaene var sykt skumle og jeg var like redd hver gang, men det var en sånn type redsel jeg holdt inni meg.
Boblere: Populærmusikk fra Vittula, Ringenes Herre, Mathilda, Kometen kommer, Ringeren i Notre-Dame (ja, ok, vet det er en LANG vei fra Victor Hugos store roman til den veldig endrede historien i Disneys tegnefilm, men jeg elsker begge to), Heksene, Silkesvarten (rett og slett fordi boka var dritkjedelig - i motsetning til filmen som jeg så hundreogto ganger).
5 på topp filmer basert på bøker jeg har lest
1. The Virgin Suicides (1999)
Basert på Jeffrey Eugenides Jomfrudød. Jeg så riktignok filmen før jeg leste boken, men da visste jeg ikke om jeg likte filmen eller ikke. Jeg visste ikke om den var enten veldig bra eller veldig dårlig. Men så leste jeg boka og så filmen igjen, og igjen og igjen, og nå liker jeg den nesten bare mer og mer for hver gang. Kirsten Dunst er bare helt nydelig og mystisk, hun glimter av noe jeg ikke får tak i, akkurat som filmen og boken også gjør det.
2. The Road (2009)
Basert på Cormac McCarthys Veien. Denne så jeg også før jeg leste boka (eller noen bok av forfatteren i det hele tatt), men gjør det noe når filmen er så bra at jeg er helt nødt til å dra på biblioteket dagen etter og låne Cormac McCarthy og siden lese enda mer av ham? Både filmen og boken gir meg frysninger.
3. Lolita (1997)
Basert på Vladimir Nabokovs Lolita. Her snakker vi om Adrian Lynes versjon, for Stanley Kubricks versjon er jo sensurert til det ødelagte. Riktignok romatiserer denne filmen boka en smule; Humbert er rett og slett altfor sympatisk, og det er han jo slettes ikke i boka, men Dominique Swain er Lolita akkurat som jeg forestiller meg Nabokovs Lolita. Og så er stemingen og bildene da, veldig estetisk.
4. Animal Farm (1999)
Basert på George Orwells Kamerat Napoleon. Denne så jeg på barnefilmfestivalen med klassen da jeg gikk på barneskolen, og magen vrengte seg og jeg ble kvalm. Ti år senere leste jeg boka og ble kvalm på akkurat den samme måten.
5. Charlie og sjokoladefabrikken (1971)
Basert på Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken. Ikke til å forveksle med Tim Burtons strømlinjede og gørrkjedelige versjon fra 2005. Charlie og sjokoladefabrikken så jeg hundre ganger da jeg var liten, til tross for at ompalompaene var sykt skumle og jeg var like redd hver gang, men det var en sånn type redsel jeg holdt inni meg.
Boblere: Populærmusikk fra Vittula, Ringenes Herre, Mathilda, Kometen kommer, Ringeren i Notre-Dame (ja, ok, vet det er en LANG vei fra Victor Hugos store roman til den veldig endrede historien i Disneys tegnefilm, men jeg elsker begge to), Heksene, Silkesvarten (rett og slett fordi boka var dritkjedelig - i motsetning til filmen som jeg så hundreogto ganger).
onsdag 9. mars 2011
Å se ut av vinduene i dag
Jeg har klistret et klistremerke fra naturmuseet og den botaniske hagen på diktboka jeg har latt stå uberørt siden januar, et sånt klistremerke man får når man betaler seg inn på et museum og klistrer på genseren, på brystet; det er blått med en tegning av et tre og en bever, jeg har skrevet med rød penn ved siden av at vi var der, datoen, og at vi kjøpte en liten kaktus, Echinocactus grusonii; vi har tatt den med fra et varmt drivhus til vårt kalde kjøkkenvindu, til lukten av stekte nudler og ingefær, til lyden av håndvisping av fløte og franske gloser fra cd-spilleren, jeg tenkte her får den sol nok, og hvis ikke det var nok skulle jeg flytte den fra vindu til vindu, etter hvor solen skinner mest, men i dag er det ikke sol, i dag drypper det, i dag regner det, i dag er det grått, i dag er det ingen vits i å flytte kaktusen, i dag gidder jeg ikke å gå til den andre siden av Odderøya likevel, hvor jeg hadde tenkt til å gå på delvis tørr asfalt, grus og smeltende is, i solskinnet, jeg hadde tenkt til å sitte på den andre siden av Odderøya og kjenne sol og havlukt på en benk mens jeg leste pensum, jeg tenkte kanskje at denne onsdagen ville likne på lørdagen, da vi gikk på tur og nesten ingen andre gikk på tur fordi de kanskje satt inne ved tv-ene sine og så på ski-VM, det gjorde i hvertfall mannen inni en av bokbutikkene, nede i brettspillavdelingen, mens jeg prøvde å forklare min kjæreste hvor gøy Ligretto er, og forskjellen på Alias og Party-Alias, og at alle mytene jeg tror om Afrika skyldes Den forsvunne diamanten, som jeg ikke har spilt siden jeg var barn, mens jeg samtidig ble helt henrykt over å finne et spørrespill om verdens dyr og kom på at jeg hadde glemt å ta med sentrumsgavekortet mitt, som jeg fikk en gang i desember, men fortsatt ikke har brukt og hadde tenkt til å bruke på Sofi Oksanens Baby Jane fordi den nettopp er kommet ut på norsk og no way om jeg får lånt den på biblioteket fordi jeg aldri får summet meg til å reservere bøker, jeg har faktisk aldri reservert en bok i hele mitt liv, og fordi jeg tenkte at Sofi Oksanen fortjener pengene boka måtte koste, selv om hun sikkert er millionær fra før av nå siden Utrenskning har blitt solgt til over tyve forskjellige land og fordi hun er sykt flink. Men så gikk vi på biblioteket, det var kanskje dagen etter allerede, og hvilken bok stirrer meg ikke i øynene i det jeg kommer opp trappen til voksenavdelinga, om ikke Baby Jane, med et cover man ikke kan ta feil av, knallgult og kræsjpink og elektroblått, et diggbart cover spør du meg, så nå har jeg lest den og jeg har fotsatt gavekortet mitt og jeg gikk inn på Wikipedia for å lese om Oksanen, og leser at Baby Jane ble skrevet før Utrenskning (men etter Stalins kyr), de har bare ikke giddet å utgi Baby Jane på norsk før nå, alle som er blodfan av Oksanen har sikkert lest den på svensk for lenge siden (oversatt fra finsk), det er sikkert derfor den lå der til utlån, at ingen hadde lånt den, velkommen etter, Kathleen, vi har lest Baby Jane for lenge siden, vi har søkt etter Madonnas True Blue, Holes Dying, Courtney Loves Sunset Strip, Marc Almonds A Lover Spurned og Marianne Faithfulls The Ballad of Lucy Jordan på Spotify for lenge siden.
Som jeg gjorde etter å ha lest ut Baby Jane, etterfulgt av at jeg begynte å søke på bilder av Marianne Faithfull for å sjekke om hun var like pen som f.eks. Françoise Hardy da hun var ung, for jeg kan bare huske å ha sett Marianne Faithfull som tjukk, gammel dame i den halvteite Irina Palm, og i Marie Antoinette, som jeg har sett mange ganger uten å skjønne at hun jo spiller mora til Marie Antoinette, før jeg så den på storkjerm på Cinemateket sist uke mens jeg spiste bakeriboller som jeg fikk lyst på etter å ha skrevet om nettopp boller, for akkurat en uke siden i dag faktisk, sammen med en masse mennesker jeg aldri har sett på Cinemateket før, en masse jenter i søte kjoler og kåper og sløyfer i håret, de er der sikkert i dag også, når Sofia Coppolas Somewhere skal vises, som jeg har sett, men gjerne ser igjen. Elle Fanning er så nydelig, nesten mer nydelig enn søsteren sin, der hun bare går rundt og er ti år og steker egg og skøyter på kunstisen, nydelig gjennom hele filmen som også er helt nydelig, hvis jeg skulle valgt en farge å beskrive filmen med hadde jeg sagt lyserosa, akkurat som den kjolen jeg nettopp har anskaffet meg, som ligger i skapet; jeg har alltid sagt at jeg elsker jo rosa, så lenge jeg slipper å ikle meg det, men nå har jeg fått meg en lyserosa kjole og den er kjempefin, den er myk og draperer seg som jeg er fristet til å si at bare en lyserosa kjole kan, i et forsøk på å være poetisk, men ender kanskje opp med å være pretensiøs i stedet, et ord jeg ikke virkelig forstod før jeg ble kjent med Julie og jeg fikk henne til å lese Echo, en bok jeg elsker og slettes ikke synes er pretensiøs, men som jeg forstår at andre synes kan være pretensiøs, noe som ikke er mulig i følge enten Habermas eller Gadamer, det går ikke ann å si "Jeg forstår hva du mener, men jeg er uenig", for da forstår du faktisk ikke. Hadde du forstått, hadde du vært enig.
Hvilket er pensum og minner meg på at selv om det regner og jeg ikke kan gå til andre siden av Odderøya med en termos full av espresso og lese vitenskapsfilosofi, så må jeg likevel lese vitenskapsfilosofi et annet sted, ved skatollet kanskje, eller i sofaen med flisteppe, eller på biblioteket, eller ved kjøkkenvinduet.
Som jeg gjorde etter å ha lest ut Baby Jane, etterfulgt av at jeg begynte å søke på bilder av Marianne Faithfull for å sjekke om hun var like pen som f.eks. Françoise Hardy da hun var ung, for jeg kan bare huske å ha sett Marianne Faithfull som tjukk, gammel dame i den halvteite Irina Palm, og i Marie Antoinette, som jeg har sett mange ganger uten å skjønne at hun jo spiller mora til Marie Antoinette, før jeg så den på storkjerm på Cinemateket sist uke mens jeg spiste bakeriboller som jeg fikk lyst på etter å ha skrevet om nettopp boller, for akkurat en uke siden i dag faktisk, sammen med en masse mennesker jeg aldri har sett på Cinemateket før, en masse jenter i søte kjoler og kåper og sløyfer i håret, de er der sikkert i dag også, når Sofia Coppolas Somewhere skal vises, som jeg har sett, men gjerne ser igjen. Elle Fanning er så nydelig, nesten mer nydelig enn søsteren sin, der hun bare går rundt og er ti år og steker egg og skøyter på kunstisen, nydelig gjennom hele filmen som også er helt nydelig, hvis jeg skulle valgt en farge å beskrive filmen med hadde jeg sagt lyserosa, akkurat som den kjolen jeg nettopp har anskaffet meg, som ligger i skapet; jeg har alltid sagt at jeg elsker jo rosa, så lenge jeg slipper å ikle meg det, men nå har jeg fått meg en lyserosa kjole og den er kjempefin, den er myk og draperer seg som jeg er fristet til å si at bare en lyserosa kjole kan, i et forsøk på å være poetisk, men ender kanskje opp med å være pretensiøs i stedet, et ord jeg ikke virkelig forstod før jeg ble kjent med Julie og jeg fikk henne til å lese Echo, en bok jeg elsker og slettes ikke synes er pretensiøs, men som jeg forstår at andre synes kan være pretensiøs, noe som ikke er mulig i følge enten Habermas eller Gadamer, det går ikke ann å si "Jeg forstår hva du mener, men jeg er uenig", for da forstår du faktisk ikke. Hadde du forstått, hadde du vært enig.
Hvilket er pensum og minner meg på at selv om det regner og jeg ikke kan gå til andre siden av Odderøya med en termos full av espresso og lese vitenskapsfilosofi, så må jeg likevel lese vitenskapsfilosofi et annet sted, ved skatollet kanskje, eller i sofaen med flisteppe, eller på biblioteket, eller ved kjøkkenvinduet.
tirsdag 8. mars 2011
Hvordan går det med de litterære målene for 2011?
I desember skrev jeg en liste over ti litterære mål for 2011, og nå er det mars. Har jeg egentlig nådd noen av dem?
1. Lese en bok på fransk.
Jeg leser novellesamlingen Musique de scenes av Françoise Sagan, men det går virkelig treigt. Etter flere uker er jeg fortsatt på den første novella og jeg må slå opp ordboken for tredjehvert ord. Jeg er ikke en gang helt sikker på om jeg har fått med meg hva som skjer. Det er noe med en dame som roper på katten sin et sted i det sommerhete Frankrike, hun er forbanna på mannen sin for han er ikke der, men antagelig i en annen kvinnes favn, så dama bestemmer seg for å dra på casino og der vinner hun sykt mange penger og lenger har jeg ikke kommet. Jeg tror kanskje jeg burde ha valgt en litt lettere bok. F.eks. en barnebok.
2. Lese en bok på tysk.
Dette har jeg ikke tenkt på i det hele tatt, for jeg har vært altfor travelt opptatt med fransken. Jeg har imidlertid en tanke om at jeg skal lese Yoko Tawada på tysk. Hvis jeg liker hennes Talisman Forvandlinger på norsk.
3. Lese flere diktbøker.
Jeg har lest ca. ti diktbøker. Noen mer eller mindre så som så (les: rævva), mens andre har vært fine, f.eks. Victoria Durnaks Stockholm sier og Ruth Lillegravens Store stygge dikt. (Les mer om dem her.)
4. Lese Jack Kerouacs On the Road.
Dette har jeg ikke gjort ennå. Jeg har ikke tenkt på det i det hele tatt. Det er altfor mange andre bøker som har ligget og ventet i en haug ved skatollet (det er ikke lenger plass i selve skatollet).
5. Lese flere av forfatterene som intervjues i Alf van der Hagens Dialoger- bøker.
Dette har jeg heller ikke tenkt på i det hele tatt. Jeg har jo lest Tove Nilssens Nede i himmelen da, men hun er jo en av forfatterne i denne boka som jeg har lest en del av fra før av, så egentlig tells hun ikke.
6. Lese Gaute Heivolls Før jeg brenner ned.
Hver gang jeg ser en bok av Gaute Heivoll på biblioteket tenker jeg på dette målet. Det er bare det at hver gang jeg ser en bok av ham er det enten en av barnebøkene hans eller Himmelarkivet, og det er jo ikke de jeg vil lese, så jeg går derfra og tenker ikke noe mer på det.
7. Lese Samuel Beckett.
Dette målet har jeg i hvertfall ikke tenkt på.
8. Lese Orhan Pamuk.
Dette tenker jeg av og til på når jeg ser hans Snø som ligger i skatollet mitt. Problemet er at jeg kjøpte den for fem spenn, altså har jeg ikke lånt den og ergo: jeg føler ikke noe press på å måtte lese den i nærmeste framtid. Dessuten har Orhan Pamuk vært offer for euroburger-debatten, så jeg har blitt litt skeptisk til ham.
9. Lese Jonathan Franzen.
Jeg lånte nettopp Frihet på biblioteket, så jeg er i hvertfall et skritt på vei.
10. Lese John F. Fitzgeralds The Great Gatsby.
Dette tenkte jeg så smått på da jeg så boka på norsk liggende på et bord i en bokbutikk. Jeg tenkte da at den må jeg få lest, men at det skal skje på engelsk, deretter tenkte jeg at jeg ville kjøpe det ligrettospillet til tilbud fordi ligretto er sykt gøy.
1. Lese en bok på fransk.
Jeg leser novellesamlingen Musique de scenes av Françoise Sagan, men det går virkelig treigt. Etter flere uker er jeg fortsatt på den første novella og jeg må slå opp ordboken for tredjehvert ord. Jeg er ikke en gang helt sikker på om jeg har fått med meg hva som skjer. Det er noe med en dame som roper på katten sin et sted i det sommerhete Frankrike, hun er forbanna på mannen sin for han er ikke der, men antagelig i en annen kvinnes favn, så dama bestemmer seg for å dra på casino og der vinner hun sykt mange penger og lenger har jeg ikke kommet. Jeg tror kanskje jeg burde ha valgt en litt lettere bok. F.eks. en barnebok.
2. Lese en bok på tysk.
Dette har jeg ikke tenkt på i det hele tatt, for jeg har vært altfor travelt opptatt med fransken. Jeg har imidlertid en tanke om at jeg skal lese Yoko Tawada på tysk. Hvis jeg liker hennes Talisman Forvandlinger på norsk.
3. Lese flere diktbøker.
Jeg har lest ca. ti diktbøker. Noen mer eller mindre så som så (les: rævva), mens andre har vært fine, f.eks. Victoria Durnaks Stockholm sier og Ruth Lillegravens Store stygge dikt. (Les mer om dem her.)
4. Lese Jack Kerouacs On the Road.
Dette har jeg ikke gjort ennå. Jeg har ikke tenkt på det i det hele tatt. Det er altfor mange andre bøker som har ligget og ventet i en haug ved skatollet (det er ikke lenger plass i selve skatollet).
5. Lese flere av forfatterene som intervjues i Alf van der Hagens Dialoger- bøker.
Dette har jeg heller ikke tenkt på i det hele tatt. Jeg har jo lest Tove Nilssens Nede i himmelen da, men hun er jo en av forfatterne i denne boka som jeg har lest en del av fra før av, så egentlig tells hun ikke.
6. Lese Gaute Heivolls Før jeg brenner ned.
Hver gang jeg ser en bok av Gaute Heivoll på biblioteket tenker jeg på dette målet. Det er bare det at hver gang jeg ser en bok av ham er det enten en av barnebøkene hans eller Himmelarkivet, og det er jo ikke de jeg vil lese, så jeg går derfra og tenker ikke noe mer på det.
7. Lese Samuel Beckett.
Dette målet har jeg i hvertfall ikke tenkt på.
8. Lese Orhan Pamuk.
Dette tenker jeg av og til på når jeg ser hans Snø som ligger i skatollet mitt. Problemet er at jeg kjøpte den for fem spenn, altså har jeg ikke lånt den og ergo: jeg føler ikke noe press på å måtte lese den i nærmeste framtid. Dessuten har Orhan Pamuk vært offer for euroburger-debatten, så jeg har blitt litt skeptisk til ham.
9. Lese Jonathan Franzen.
Jeg lånte nettopp Frihet på biblioteket, så jeg er i hvertfall et skritt på vei.
10. Lese John F. Fitzgeralds The Great Gatsby.
Dette tenkte jeg så smått på da jeg så boka på norsk liggende på et bord i en bokbutikk. Jeg tenkte da at den må jeg få lest, men at det skal skje på engelsk, deretter tenkte jeg at jeg ville kjøpe det ligrettospillet til tilbud fordi ligretto er sykt gøy.
søndag 6. mars 2011
Når jeg dør...
...skal alt jeg eier testamenteres til Sea Shepherd:
Established in 1977, Sea Shepherd Conservation Society (SSCS) is an international non-profit, marine wildlife conservation organization. Our mission is to end the destruction of habitat and slaughter of wildlife in the world's oceans in order to conserve and protect ecosystems and species.
Sea Shepherd uses innovative direct-action tactics to investigate, document, and take action when necessary to expose and confront illegal activities on the high seas. By safeguarding the biodiversity of our delicately-balanced ocean ecosystems, Sea Shepherd works to ensure their survival for future generations.
Kilde: www.seashepherd.org/
fredag 4. mars 2011
Bokbloggturnéen # 1: Jørgen + Anne er sant
Jørgen + Anne er sant handler om Anne, ti år, som blir forelska i den nye gutten, Jørgen Ruge; han har blå anorakk og nøkler som klirrer når han løper og de leker høk over høk (jeg tror jeg identifiserer denne leken som haien kommer - for Kathleen, ti år), og det er stort sett det boka handler om; om fjerde klasse, om hemmelige kjærlighetsbrev under steiner, om venninner som spør for deg om han du er forelska i vil være sammen med deg, om pling på boks (som het bom 50 hos oss da jeg var ti år), om å sykle rundt og om å spise sykt mange pølser og sjokoladeboller i bursdagsselskap. Det er en barnebok som også voksne kan lese; jeg kjente meg i hvertfall igjen i veldig mye, selv om denne boka er fra 1984 og jeg ikke en gang levde da. Noe med skrivestilen fikk meg til å tenke på skoledagbøker. F.eks. dette sitatet:
-Fugledansen, fugledansen, ropte de og løp frem slik at stolene veltet.
-Javel, da, sa læreren.
Men da begynte Siri å gråte. For undulaten hennes var død på torsdag , og så kunne de ikke ta fugledansen likevel.
Anyways, Jørgen + Anne er sant er en gøyal og sjarmerende bok. Pluss den fineste sangen Anne vet er Edelweiss og jeg er enig.
onsdag 2. mars 2011
Snusmumrikkens vårvise
av Tove Jansson
Jeg vandrer gjennom skogen en meget tidlig vår,
den vår som jeg har ventet på og savnet.
Med him'len full av vinger og jorden full av spor,
av alle kryp som endelig har våknet.
Jeg går som jeg behager i min gamle grønne hatt.
Jeg spiller alle dager, jeg spiller hver evige natt,
og eie vil jeg ikke, for man må jo være fri,
når man søker nye sanger, en egen melodi.
Jeg vandrer gjennom skogen en meget tidlig vår,
den vår som jeg har ventet på og savnet.
Med him'len full av vinger og jorden full av spor,
av alle kryp som endelig har våknet.
Jeg går som jeg behager i min gamle grønne hatt.
Jeg spiller alle dager, jeg spiller hver evige natt,
og eie vil jeg ikke, for man må jo være fri,
når man søker nye sanger, en egen melodi.
tirsdag 1. mars 2011
Bøkene jeg leste i februar, del 2
PÅ VEGNE AV VENNER av Kristopher Schau ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.
NECKLACE OF KISSES av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne boka handler om Weetzie Bat mange, mange år etter at hun og Dirk cruisa rundt i LA i en cabriolét og hun lette etter My Secret Agent Lover Man som hun siden fant (i boka Weetzie Bat), og nå, i denne boka, er han ikke lenger My Secret Agent Lover Man, men Max, og hun har stukket av fra livet sitt og innlosjert seg på et rosa hotell hvor resepsjonisten er blå og en faun kommer med room-service; brett med skiver av honningmelon, cantaloupemelon, vannmelon, ananas og mango, og blåbær, jordbær, solbær og druer og nypresset appelsinjuice og gule roser og alt er så fint og jeg vil også bo på dette mystiske hotellet, og det er en havfrue ved navn Shelley i bassenget som Weetzie drikker drinker med og Shelley forteller at hun savner moren sin som er i havet, og en edderkoppkvinne som spinner den fineste silken som hun lager kjoler av i en butikk i nærheten, og det er en diva som kaller seg Heaven; hun arrangerer fester og synger så Weetzie gråter, og denne boka er bare så fin og ingenting er rart i det hele tatt og likevel så magisk, jeg skjønner ikke at det er mulig; å lese denne er det nærmeste man kommer å være på to steder samtidig; der hvor du enn måtte befinne deg fysisk, og i et eventyrland som ikke på noen måte er dårligere enn det du klarte å forestille deg som barn.
MØT MEG, MØT MEG, MØT MEG av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
En bok om å være på interrail og ha ei jente som ikke lenger er jenta di, en bok om å være alene på fremmede steder, stasjoner og hjertesmerte, en bok om å besøke antikvariater uten å kjøpe en eneste bok, en bok om kjærligheten og lange samtaler om den med jenta i skranken på hotellet i Paris, men også om det å høre på Eels Manchester Girl og Cowboy Junkies 200 More Miles, en sang som forøvrig er "[e]n låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes", hvilket også beskriver denne boka. Ja, i tillegg til ordet fin altså.
THE TIGER: A TRUE STORY OF VENGEANCE AND SURVIVAL av John Vaillant ¤ ¤ ¤ ¤
En lærerik bok om Russland, landets historie og den sibirske tigeren, flettet rundt en sann historie om en menneskeetende tiger i taigaen i Sibir, delvis skrevet som krim.
DØDEN OG PINGVINEN av Andrej Kurkov ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne måtte jeg selvfølgelig lese fordi ordet pingvin er i tittelen (og avbildet på omslaget). Boka handler om den mislykkede forfatteren Viktor og pingvinen hans Misja, og hvordan de roter seg inn i Ukrainas post-Sovjet underverden, og stemningen i boka er mystisk og litt skremmende, litt uggen liksom, jeg har følelsen av at jeg hele tiden må være på vakt, det kan skje noe nå og det er ikke sikkert det er bra, og jeg liker det.
WAR'S END av Joe Sacco ¤ ¤ ¤ (¤)
To tegneserie"noveller" om Bosnia tegnet og skrevet av den samme som tegnet og skrev Palestine. War's end er på langt nær like bra, men helt ok.
Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.
NECKLACE OF KISSES av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne boka handler om Weetzie Bat mange, mange år etter at hun og Dirk cruisa rundt i LA i en cabriolét og hun lette etter My Secret Agent Lover Man som hun siden fant (i boka Weetzie Bat), og nå, i denne boka, er han ikke lenger My Secret Agent Lover Man, men Max, og hun har stukket av fra livet sitt og innlosjert seg på et rosa hotell hvor resepsjonisten er blå og en faun kommer med room-service; brett med skiver av honningmelon, cantaloupemelon, vannmelon, ananas og mango, og blåbær, jordbær, solbær og druer og nypresset appelsinjuice og gule roser og alt er så fint og jeg vil også bo på dette mystiske hotellet, og det er en havfrue ved navn Shelley i bassenget som Weetzie drikker drinker med og Shelley forteller at hun savner moren sin som er i havet, og en edderkoppkvinne som spinner den fineste silken som hun lager kjoler av i en butikk i nærheten, og det er en diva som kaller seg Heaven; hun arrangerer fester og synger så Weetzie gråter, og denne boka er bare så fin og ingenting er rart i det hele tatt og likevel så magisk, jeg skjønner ikke at det er mulig; å lese denne er det nærmeste man kommer å være på to steder samtidig; der hvor du enn måtte befinne deg fysisk, og i et eventyrland som ikke på noen måte er dårligere enn det du klarte å forestille deg som barn.
MØT MEG, MØT MEG, MØT MEG av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
En bok om å være på interrail og ha ei jente som ikke lenger er jenta di, en bok om å være alene på fremmede steder, stasjoner og hjertesmerte, en bok om å besøke antikvariater uten å kjøpe en eneste bok, en bok om kjærligheten og lange samtaler om den med jenta i skranken på hotellet i Paris, men også om det å høre på Eels Manchester Girl og Cowboy Junkies 200 More Miles, en sang som forøvrig er "[e]n låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes", hvilket også beskriver denne boka. Ja, i tillegg til ordet fin altså.
THE TIGER: A TRUE STORY OF VENGEANCE AND SURVIVAL av John Vaillant ¤ ¤ ¤ ¤
En lærerik bok om Russland, landets historie og den sibirske tigeren, flettet rundt en sann historie om en menneskeetende tiger i taigaen i Sibir, delvis skrevet som krim.
DØDEN OG PINGVINEN av Andrej Kurkov ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne måtte jeg selvfølgelig lese fordi ordet pingvin er i tittelen (og avbildet på omslaget). Boka handler om den mislykkede forfatteren Viktor og pingvinen hans Misja, og hvordan de roter seg inn i Ukrainas post-Sovjet underverden, og stemningen i boka er mystisk og litt skremmende, litt uggen liksom, jeg har følelsen av at jeg hele tiden må være på vakt, det kan skje noe nå og det er ikke sikkert det er bra, og jeg liker det.
WAR'S END av Joe Sacco ¤ ¤ ¤ (¤)
To tegneserie"noveller" om Bosnia tegnet og skrevet av den samme som tegnet og skrev Palestine. War's end er på langt nær like bra, men helt ok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)