fredag 24. januar 2014

SNØEN

Avisen har snakka med meteorologisk institutt som kan fortelle at det skal snø på Sørlandet helt til neste lørdag, det skal bare snø og snø, snøfallet ingen ende har, og jeg er så glad for jeg har venta så lenge med splitternye ski klare i kjelleren. Mista nøklene til huset i en snøhaug med joggeklærne på, sier en venn som hater snøen verre enn noe, måtte løpe rundt huset for å holde varmen før noen hun bodde med endelig kom med en nøkkel og hun kunne komme seg inn. All denne måkinga, sier andre, kulden, det er kaldt, ikke vær så glad 'a, vet du hvor ille det er å trille barnevogn med en halv meter snø på fortauet? Nei, og ikke trenger jeg tenke på det heller. Er ikke jeg som har barn. Bæresele, sier jeg. Eller pulk. Noen vil reise til Syden, hvor det ikke snør. Ikke jeg, jeg venta så lenge at jeg funderte på om jeg måtte reise på skiferie til kaldere strøk for endelig få snø. Men så kom den. Så kom den og det bare snødde og snødde og snødde og hjertet mitt banket, nærmest svulmet, som det gjør når jeg ser noe vakkert, og jeg husker en tekst av Knausgård hvor han skrev at ingenting kunne røre ham så mye som billedkunst, ikke litteraturen og ikke en gang naturen og det er mye jeg er enig med han i, men når det gjelder det der er jeg ikke enig, naturen er det høyeste av alt. 

Og nå snør det, og jeg har venta så lenge, venta så lenge at jeg begynte å bli sinna, gretten. Så på skiene på verkstedet i kjelleren hver dag, gikk forbi og gløtta inn, ubrukte stod de der, tilogmed skiskoene i en pappboks. Når når når NÅR? 

Forbannet global oppvarming hver dag for at jeg kunne gå ut om morgenen i januar uten votter, uten hansker, uten lue, så varmt var det, og den bare asfalten, ventet på frostrøyk foran ansiktet og følelse i kinnene. Først var det jul og jeg husket året før, man kunne ikke se huset når man kom gående, for det lå bak en snøhaug av måka snø og det var ikke en gang alt som hadde snødd, bare litt, kommunen hadde rydda opp mye, men ikke alt, fortsatt nok til å skjule et helt hus; det var så jævla mye snø, det var en som sa i avisen at han på dette tidspunkt i fjor allerede hadde gått trehundre kilometer på ski, i år hadde han bare gått fem. 

Husker en nyttårsaften det var minus nitten grader og jeg gikk med en kjole med bar rygg. 

I år var det bare stygt og grått. 

Begynnelsen av januar: Kommunen er kjempeglad, brukte millioner av kroner over budsjett på snømåking i fjor, har ikke råd til vinter i år.

Kjøpte en togbillett til Lillehammer for å besøke en venn og stå på ski i vinterferien, trodde det var min eneste sjanse i år, før vi vet ordet av det er det mars og det er over. 

Planlegger å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, det har jeg planlagt i ett år, er ikke noe mer jeg vil, men begynte å leke med tanken om å studere på Svalbard i stedet. Shit, jeg holder ikke ut en vinter uten minusgrader og snø, ikke enda en, tenk om. 

MEN SÅ snør det. Det snør og jeg går omveier i skogen på vei til og fra byen fordi jeg har venta så lenge, må bare være ute, venter litt til på nok snø til å stå på ski, sjekker liveoppdateringer på føremeldinga til Midt-Agder Friluftsråd en gang i timen; en dag tar jeg på skiene og stikker opp i heia, Baneheia, det er ikke kjørt spor ennå, jeg driter i det; det snør, jeg har skia på, har ikke hatt ski på føttene siden jeg var ti - minst, det er femten år siden, vet likevel, har visst lenge, at jeg ville like å stå på ski igjen, hvordan kan man lengte sånn etter noe man egentlig ikke vet, men det er et dumt spørsmål når jeg tenker meg om, det gjør jeg hele tiden med mange ting, ikke bare jeg, men så veldig mange andre også; vi lever og vi vokser opp, lengter etter et liv vi tror vi kommer til å like, på menneskene vi tror vi kommer til å elske, lengter etter dem selv om vi ikke kjenner dem (ennå), planlegger å utdanne oss til et yrke vi ennå ikke har fordi vi tror vi kommer til å like det; drar til steder i verden vi ikke har vært før men som vi forestiller oss at vi kommer til å like, vi bare vet det, føler det i hjertet; som da jeg var syv år og lengtet etter å begynne med ridning, visste bare at det var min ting og jeg hadde rett, for det driver jeg med ennå. Som da jeg var femten og kjøpte en plate med et band jeg aldri hadde hørt før, men visste jeg kom til å like, og det er rart, hvordan fikk jeg den grillen, hvordan kunne jeg vite det, og jeg hørte på plata i repeat hele dagen fordi jeg oppriktig likte dem, gledet meg til å komme hjem fra skolen sånn at jeg kunne høre skiva en gang til, en gang til, enda en gang. Sånn som nå, jeg sitter på skolebenken på formiddagen, lærer om proteinsyntese, DNA, økologi, karbon, vektorer og Newtons lover mens jeg tenker: Etterpå skal jeg stå på ski. 

Og så står jeg på ski innover skogen og trærne er dekket med snø og iPhonen på innerlomma slukner av kulde, den holder ikke ut, jeg tenker hvis jeg detter i en bakke nå og brekker et ben kan jeg ikke ringe til 113, men det bekymrer meg ikke, for jeg bekymrer meg ikke for sånt, bekymrer meg mer for at jeg skal sette meg ned på rumpa i en bratt bakke med brå sving og at det akkurat da vil være noen som kommer susende på ski bak meg, forbi meg, foran meg, og på at det vil være den totale ydmykelse. 

Men når det går rett fram tenker jeg kanskje på Newtons lover. Jeg tenker på forskjellen mellom å dra noe vannrett fremover eller skrått fremover, tenker på hester som drar en vogn rett fremover vs. foreldre som drar barna sine på akebrett. Tenker på vinkler og piler med størrelser og retning, og Watt og Joule. Tenker på det når jeg møter skiløpere med hund i bånd. Tenker deretter på hunden jeg skal ha, lurer på om jeg kommer til å ha kontroll over den når vi skal gå på skitur sammen. Kan han være med på utveksling til Svalbard? Bekymrer meg for å ha hunden hjemme når jeg skal på forelesninger, kanskje jeg ikke kan ha hund ennå likevel, hvor mye trenger jeg å være på universitetet? 

Tenker litt på Thor Heyerdahl som nittenåring, han hadde en husky, de dro på skitur hele tida. Så ble han lei av vinter på eldre dager, flytta heller til Italia. 

Kulde er ikke bra for rygg og ledd, sier en forhenværende idrettsmann i avisen, men jaja, tenker jeg. Matematikklæreren har bodd på Svalbard i tjuetre år, nå bor hun her. Medelever sperrer øyne opp, har hun virkelig det, det er jo helt vilt! Jeg er bare misunnelig og tenker på det hele tiden, før det begynte å snø og etter at det begynte å snø. Glemmer hvor mye jeg liker å bade om sommeren, at det er noe av det beste jeg vet. Dét og å være i snøen. Kommer kanskje til å føle den samme lengselen i juli når det er for kaldt å bare stikke tærne ned i vannet og vi går med hettegensere og skjerf. Lengter for en gangs skyld ikke etter noe annet, vil bare ha denne snøen, håper den varer til april. 

3 kommentarer:

h sa...

Elsker snøen! Elsker å stå på ski timevis innover i skogen, og komme hjem sliten, men med en god følelse. Og jeg er enig: naturen er det høyeste av alt.

Trine sa...

Så koselig med snøwn som endelig kom!

Tenkte å anbefale Nymphomaniac til deg, selv du sikkert har sett den allerede. FOR EN FILM! ææææ!

Kathleen sa...

Jeg har sett den, ja. Så den i går. Obligatorisk å se den siste i Triers depresjonstrilogi. Nymphomaniac er en av de beste filmene jeg har sett i mitt liv!