I dag gikk jeg ut i snøværet (det bare daler og daler) og satte kursen mot Universitetet i Agder. (Jeg har funnet ut hvorfor jeg ikke sykler når det snør, det er ikke mest fordi det ser livsfarlig ut, men fordi jeg synes det å sykle går altfor fort. Jeg liker å gå, se, tenke, høre på musikk.) Der var jeg på litterær lunsj på biblioteket med Hanne Ørstavik. Jeg har et sykt ambivalent forhold til Hanne Ørstavik. Av og til synes jeg det hun skriver er møl, andre ganger liker jeg det veldig godt. Blir aldri klok på oss.
Anyways, temaet for lunsjen var begjær og Ørstavik leste en tekst (essay) som opprinnelig ble publisert i tidsskriftet Minerva i anledning at syv numre etter hverandre skulle ha hver sin dødssynd som tema. Hun snakket om det gode, det onde, det harde, kjærligheten, sex, livet, Nietzsche, Stanley Kubrick, Adorno, Sade, hjertet vårt, dating og stripping. Et sted i mellom der tenker jeg på Nymphomaniac, som jeg så for noen dager siden, tenker at det Ørstavik sier nå, er skikkelig relevant, og jeg er kanskje ikke helt enig i alt, men jeg skjønner hva hun mener og jeg synes det er godt tenkt og formulert. Så stopper hun plutselig opp i teksten og sier, ja, dere burde forresten se Nymphomaniac, en interessant film, den tar opp mye av dette. JA.
Etterpå ble det åpnet opp for innspill fra publikum; en mann snakket om døden til den man er sammen med som den ultimate bekreftelse på kjærligheten; at når den man elsker og begjærer er død, så innehar man sannheten, den endelige sannheten. I motsetning til når den man elsker og begjærer lever, for det innebærer alltid en frykt (bevisst eller ubevisst) for at den andre skal forlate deg, si at hun ikke elsker deg lenger, ikke vil ha deg; det at hun lever innebærer så mange muligheter, hva kan skje, vil hun alltid elske meg, vil hun dra, vil hun finne en annen? Når den man elsker er død, slipper man det, man har bare den sannheten som var like før hun døde. Ingenting kan forandre på det, det vil alltid være sånn, du er trygg. Spørsmålet er jo om det er det man ønsker seg.
Det var fint sagt, sa Hanne Ørstavik, og det samme tenkte jeg. Husker at vi snakket om noe lignende for ikke så lenge siden, på en fest; Hva ville vært verst, var det en som spurte, å bli dumpa av den du er sammen med eller at den du er sammen med dør? Det var flere enn en som svarte at det ville vært bedre om den andre personen døde, for da blir man ikke avvist, og det er det verste. Kjærligheten består i døden, ikke i avvisningen. Så viktig synes vi kjærligheten er.
Eller er det virkelig kjærligheten vi er ute etter? Ørstavik snakket også om Lacant, som skriver at det ikke er personen vi ønsker oss, men at personen skal ønske oss. Vi begjærer ikke mennesket, men vi begjærer begjæret til det andre mennesket. Vi vil at noen skal ville ha oss; det er ikke deg jeg elsker, men det at du elsker meg; det er altså pur egoisme.
Ørstavik ser imidlertid ut til å ha en større tro på lyst, begjær og kjærlighet som noe lett, godt og lystbetont enn det mange av dem hun refererer til i essayet mener, som også er det jeg mener. Kjærligheten er først og fremst destruktiv, full av sjalusi, ufrihet, herskesyke, tvang og undertrykkelse. Å, det er bare fordi du ikke har funnet den rette, sier folk til meg når jeg legger ut teorier om kjærligheten. Nei. For det første, det finnes ikke noen den rette. Og, for det andre, man kan elske noen uten å ville leve et liv sammen med dem. De to tingene henger ikke sammen, Noen mennesker setter andre ting over kjærligheten. Friheten for eksempel. Å være fri fra frykt, sjalusi, angst, ønsket om bekreftelse, avhengighet, normer.
Interessant var det ihvertfall og jeg fikk lyst til å lese både Adorno og Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Jeg skal definitivt det.
Forøvrig kom jeg hjem noen timer senere, etter enda en gåtur i snøen (går det an å la være å gå når været er så fint), og fant til min store glede teksten til Ørstavik tilgjengelig på nett. Her kan den leses. Jeg tror jeg skal printe den ut og lese den på nytt. Anbefales.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar