Nymphomaniac

p

I går smurte jeg matpakke og stakk på kino for å se Lars von Triers siste del av depresjonstrilogien. Digger både Antichrist og Melancholia, gledet meg masse til Nymhomaniac. Eller dvs. at jeg grugledet meg, for Lars von Triers filmer er jo ikke akkurat smertefrie, dessuten varer jo kinoversjonen av Nymphomaniac i over fire timer. (Hvor mye lenger originalen er, vet jeg ikke.) Jeg har lopper i blodet og krysset derfor fingrene for at dagens skitur var så hard og lang at jeg ville klare å bare sitte (utslitt) i en kinosal hele kvelden. Det funka, jeg så Nymphomaniac og konklusjonen ble: Det er noe av det beste jeg har sett av film i hele mitt liv. Noensinne. Herregud. Følte den rommet noe fra alle aspekter av livet og mere til. Full av litterære referanser var den også (elsk!). Hadde den vært en bok hadde jeg stappa den av eselører og understrekninger. Har tenkt på den i hele dag og nå hører jeg på Rammstein og har bare lyst til å se den en gang til.