Dialektikken

Scroller nedover Instagram og trykker like på et bilde av hjemmelaga knekkebrød før jeg ser at det er noe kjent med tallerkenen de ligger på, har ikke jeg også spist mat av de, gjenkjenner dem, det er fordi det er eksen sine tallerkener og jeg ser at han skriver frokost/lunsj under bildet som er lagt ut for over en halvtime siden og jeg har allerede skrevet fem sider, spist både frokost og lunsj og vært på lang skitur, nå på vei hjem med røde kinn og svett kropp, et par ski som har mista smøringen for lenge siden (tok ikke med smøring på tur, nub som jeg er trodde jeg det skulle gå bra, slet meg opp bakkene, ble nesten sint, på hvem? meg selv, amatøren, men det tok likevel ikke gleden vekk fra nedoverbakkene og bortover), jeg skal snart spise middag, tenker jeg er glad for at jeg ikke lenger er sammen med noen hvis døgnrytme var en pest og plage; tenker etterpå at jeg må gå i meg selv som plages sånn av andres døgnrytmer når de ikke passer med min, tenker jeg er smålig, er jeg?; men husker alle gangene jeg skulle ønske vi kunne spise frokost sammen istedenfor at jeg spiste frokost alene på en lørdag og leste i en bok og liksom ventet på at han skulle stå opp, men visste aldri når, og når jeg prøvde å ymte fram at nå har klokka passert det og det klokkeslettet, kanskje du burde stå opp snart, kanskje bli møtt med kjeft, at jeg måtte da la han sove, det var bare jeg som var gal som stod opp så tidlig på en fridag; eller hvis jeg aldri ymtet fram om at dagen kanskje burde begynne, men bare stakk avgårde og lot ham seile sin egen sjø i søvnen, ha sin egen slags morgen, få høre at jeg burde ha vekket ham som om det liksom var mitt ansvar og ikke hans egen, hvordan kunne jeg bare gå?; men begge deler var galt, skulle ikke mase, skulle ikke være likegyldig heller, fant aldri mellomtingen. Følte forakt de gangene han mente jeg hadde ansvaret for å vekke ham, syntes han på den måten umyndiggjorde seg selv, som om jeg var sammen med et barn og ikke en voksen mann, det var under vår verdighet. Tenker der jeg sitter i bilen og venter på å kjøre hjem at jeg er glad jeg aldri skal ha den følelsen igjen. Tenker faen, skulle ikke ha trykket like, men kan jo ikke unlike for da ser han at jeg først har trykket like, deretter at jeg ikke liker bildet lenger og kanskje kommer han til å tro at jeg tenker mye på det, gjør en stor sak av noe så lite; tenker av og til når jeg tenker på sånne ting at jeg burde bruke hjernekapasiteten på noe annet, noe bedre, noe mer opphøyd; og at han sikkert gjør nettopp det, legger sikkert ikke merke til sånne ting; det er så typisk meg å gjøre det, zoomer inn på detaljer mens større ting får seile sin egen sjø, tenker litt på livet som en roman, tenker kanskje det er derfor jeg liker Proust, digresjonene, oppblåsingen av detaljer, selv om jeg bare har lest Combray, må lese mer; burde heller lese mer av Proust enn tørre sakprosabøker om velferdsstaten, jeg som ikke skal bli økonom av noen slags sort, lurer på hvorfor jeg ender opp med å lese sånne ting, tror kanskje det interesserer meg mer enn det egentlig gjør; eller som jeg sa til V: jeg mener så mange ting og av og til blir jeg møtt av motargumenter som jeg ikke klarer å svare på, det er derfor jeg har lest denne boka, jeg vil kunne argumentere for mitt syn, ha fakta i bakhånd, det hjelper alltid å slå i bordet med fakta. Noen ganger ihvertfall, andre er mer bastante, skal mene det de mener uansett hva, har det kanskje noe med at man ikke ønsker å ta feil, er det ydmykende? Jeg har derimot ingen problemer med å bytte mening, og jeg kan mene mange forskjellige ting om samme ting og alle meningene er sanne selv om de går i klinsj med hverandre. Elsk, hat, ikke sant, samme følelse på hver sin side av skalaen.