Bøkene jeg leste i september, del 1

Denne måneden har jeg lest "bare" tolv bøker. Jeg kan jo unnskylde meg med at mange av bøkene jeg leste var litt av noen tjukkaser.

1. JOSEPH ANDREWS av Henry Fielding ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg pga. pensum på skolen. Skolen. Man sier ikke vel ikke det når man studerer på universitetet, men gamle vaner er vonde å vende. Gamle vaner. Liksom. Jeg har jo ikke gått på skolen på fire år. Og jeg har jo faktisk studert før jeg kom til Bergen. Anyways. Dette er den første romanen jeg har lest i min litteraturvitenskapelige karriere (jada, jeg føler meg litt som Jarle Klepp i Charlotte Isabel Hansen), og jeg synes faktisk ikke den var så verst som folk skulle ha det til. Ok, den var kanskje en smule langdryg, men jeg synes den var morsom og underholdende også. Jeg humret meg i gjennom den!

2. DEEP SHIT, ARKANSAS av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤
Digget diktsamlingen Stockholm sier, så jeg måtte jo lese Durnaks første roman også. Den handler om Victoria som drar og besøker noen slektninger i USA, og så er den proppfull av popkultur; tittelen er jo hentet fra Bonnie & Clyde (eller var det Thelma & Louise?). Og jeg elsker popkultur - når den er skrevet om på en raffinert måte. Det synes jeg ikke den er her, jeg synes det blir litt platt. Hele romanen er litt intetsigende egentlig. Det eneste jeg husker er når Victoria møter ei jente som snakker og snakker på en eller annen butikk et eller annet sted i USA, om et norsk band, og ber om en vennedate (genialt konsept egentlig, hvorfor gjør man ikke sånt?), hvorpå Victoria forteller om det til slektningen sin som synes det er en dårlig idé, men Victoria går for å møte jenta på vennedate likevel, en date som den andre jenta ikke møter opp på. Det var det. Neida, jeg skal ikke være så negativ: jeg elsket coveret. (Men ikke en gang hva angår coveret kan denne konkurrere med Stockholm sier, for coveret til Stockholm sier er et av de fineste bokcoverne jeg vet om, tror jeg.) Og jeg gir absolutt ikke Durnak opp. Jeg skal jo lese Så Berlin.

3. FAUST I av Johann Wolfgang von Goethe ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne hadde også noe med skolen og gjøre, og... hva skal man si egentlig. Det er vel ikke så mye å si om så kjente bøker. Uansett hva jeg skriver så er det jo ingen som bryr seg, for den står liksom der uansett. Støtt som en bautastein. Et geniverk. Jeg fikk lyst til å dra til Leipzig asap etter denne. (Herregud, jeg er Jarle Klepp.)

4. HARDBOILED & HARD LUCK av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤
Opprinnelig skrev jeg ned Banana Yoshimotos Kitchen på lista mi over bøker jeg skal lese, men kom tilfeldigvis over Hardboiled & Hard Luck på biblioteket, så det ble min første Banana Yoshimoto-bok i stedet. Boka består av to lengre noveller (eller to korte bøker). Hardboiled handler om ei jente som er ute på tur og tenker på et menneske som stod henne nær som døde for ikke så lenge siden, og noe her fikk meg til å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go, men ikke mye, bare litt. Hard Luck handler også om enda ei jente som mister et menneske som står henne nær, men det betyr ikke at disse to historiene mister seg selv i hverandre. De er to helt separate historier, de står begge to godt alene. Jeg likte begge to veldig godt; etter at jeg hadde lest begge to prøvde jeg å reflektere over om jeg likte Hardboiled eller Hard Luck best, men hver gang jeg hadde bestemt meg for én av dem, kom jeg på alt jeg likte ved den andre og ombestemte meg. Hele tiden var det slik frem og tilbake. (Ikke at det sier så mye egentlig, jeg som ikke klarer å velge tomater på butikken en gang.) Ser i hvertfall fram til å lese Kitchen. Og ps: ELSKER at forfatteren heter Banana.

I <3 Charlotte Free

Glem Charlotte Gainsbourg-hår, jeg skulle heller ønske jeg hadde rosa hår sånn som Charlotte Free, min nye modell-crush! Å, så fin hun er! Hun er som tatt rett ut av en Francesca Lia Block-bok (hun er tilogmed født i LA)! Og da er det jo heller ikke rart at det faktisk var gjennom en link på nettopp Francesca Lia Blocks twitterkonto at jeg fant Charlotte Frees tumblr-side*. Alt hva man kan relatere til litteratur, dere.

*Dette er forresten kilden til alle bildene.

På trappene eller blant bøkene

Jeg låner dikt og en av yndlingsfilmene mine på biblioteket, irriterer meg litt over innleveringsordningen deres, hvor man må stå i kø i evigheter bare for å få levert noen bøker, og jeg sier at skrankene på biblioteket i Kristiansand er mye bedre, man kan tilogmed la være å gå dit og bare legge bøkene inni en boks også, hvis det er lang kø og man må skyndte seg, og min kjæreste sier at det er jo bare fordi biblioteket i Kristiansand en gang brant ned og følgelig måtte bygges opp på nytt igjen, at det er derfor de har så god løsning på skranken i motsetning til det gamle biblioteket i denne byen (litt sånn som hvordan Tyskland en lang stund hadde mye bedre industri enn England, rett og slett fordi de ble bombet sønder og sammen under andre verdenskrig og måtte bygge opp alt på nytt igjen etterpå), som har den dårligste skrankeløsningen jeg noensinne har sett på et bibliotek, det er jo et fullstendig kaos.

Innholdet her er bra da, sier min kjæreste, og jeg skal ikke si noe på det. Jeg har jo lånt halvparten av pensum her og tilogmed noen av boksinglene til Flamme, og så har de en helt vill seksjon med tegneserier som jeg ennå ikke har kikket noe særlig på fordi jeg er så inni diktene at det ennå ikke har blitt tid.

Skrevet navnet mitt feil har de også, sier jeg, men jeg mener ikke noe særlig med det, alle kan gjøre feil, og det plager meg ikke annet enn at det ser merkelig ut når jeg logger meg på på Min mappe-sidene deres, det er den mest originale feilskrivingen av navnet mitt jeg har sett til nå. Hathleen heter jeg når jeg forlenger lånefristen på alle bøkene jeg har stående i hylla og som jeg ikke rekker å lese innen den første leveringsfristen fordi det er så mye å lese på pensum. Ikke at det plager meg noe særlig det heller, jeg har jo valgt et studie hvor halve pensum er skjønnlitteratur og dikt, jeg kommer ikke over hvor kult det er; jeg kan bare sette meg i sofaen og drikke te og lese bøker med god samvittighet og si til kjæresten min: la meg sitter her og studere i fred.

Eller jeg sitter på biblioteket og leser. Leser diktsamlinger mens jeg venter, eller jeg sitter ved at av bordene og studerer, sammen med hun ene dama som alltid sitter der på lørdagene med franske sladreblader, notatbok, penn og en fransk ordbok, nesten litt som jeg gjorde på lørdagene på biblioteket i Kristiansand; jeg pleide å gå dit og lese Françoise Sagan på fransk, også jeg med en fransk ordbok, notatbok og penn. Jeg pleide å gå dit med kaffe på termosen og salat i en Tupperware-boks, jeg nileste hver eneste setning i forberedelse til den dagen jeg flytter til Paris.

(Men det er ikke Paris jeg sier når kjæresten min spør meg hvor jeg vil bo. Jeg sier jeg vil bo der hvor jeg kan studere akkurat det jeg studerer nå (fordi det er dritgøy!), hvor jeg kan skrive og hvor det er fjell og det er her. Det finnes altså ikke noe bedre sted å være på akkurat nå enn her. Men siden i livet da? Da skal jeg til Paris, sier jeg, og han sier at da må han vel lære seg fransk, og jeg sier ja, det er likegreit å bare lære seg det først som sist.)

Alcatraz
av Sharon Olds

Da jeg var ei jente, visste jeg at jeg var mann
fordi de kunne sende meg til Alcatraz
og bare menn havnet i Alcatraz.
Hver gang vi kjørte inn til byen,
fikk jeg se det, der, hvitt som en hvit
hai i Bukta full av haier, med sprinkler som
melkehvite ribbein. Jeg visste at jeg hadde presset
foreldrene mine for langt, min indre dårlighet hadde
spredt seg som blekk og overtatt meg, jeg kunne ikke
kontrollere mine fryktelige tanker,
mitt fryktelige utseende, og de hadde ofte sagt
at de skulle sende meg dit - kanskje allerede neste gang
jeg veltet melkeglasset mitt. Ala Cazam
skulle det gjalle i aluminiumsdørene, og jeg skulle være
der jeg hørte hjemme, en mann med jenteansikt
i fengselet som ingen hadde flyktet fra.
Jeg fryktet ikke de andre fangene,
jeg visste jo hvem de var, som meg var de menn
som hadde veltet ut melken sin en gang for mye,
som ikke hadde kunnet styre tankene sine -
det jeg fryktet var sirklenes gru: sirkelen av himmel
rundt jorden, sirkelen av fastland rundt Bukta, sirkelen
av vann rundt øya, sirkelen av haier
rundt kysten, sirkelen av
ytre murer, indre murer,
dragere av stål, kromblanke gitre,
sirkelen av cellen min rundt meg, og der, i midten,
glasset med melk og vokterens øyne på meg
mens jeg strakte meg for å ta det.

A-Å

A. Age: 22
B. Bed size: 140 cm. Det er kjempelite i forhold til våre to meter som vi hadde før vi flyttet.
C. Chore that you hate: alt som har med håndarbeid å gjøre er helt totalt drepen for meg. Jeg var i en ballettforetning for å kjøpe meg noen ballettsko for ikke så lenge siden, hvor den søte, franske ekspeditøren foreslo noen sko til meg hvor jeg måtte sy på remmene sjøl, hvorpå jeg kjente at angsten ålte seg opp fra mageregionen til opp halsen og jeg nærmest ropte ut "NO!! No no no no no no!" Og så endte jeg opp med et par som var betydelig dyrere.
D. Dogs: jeg tenker på våre fremtidige husky-hunder hele tiden.
E. Essential start to your day: frokost. Jeg kan ikke leve uten frokost.
F. Favorite color: svart, sjøgrønn, rosa.
G. Gold or Silver: gull.
H. Height: 180 cm.
I. Instruments you play: en gang i tiden spilte jeg trommer, el-gitar og piano. Nå nekter jeg å røre et instrument igjen så lenge jeg lever.
J. Job title: har ingen jobb. Skriver, studerer, dumpsterdiver og gjerrigknarker meg.
K. Kids: jeg har ganske mange imaginære barn.
L. Live: Bergen.
M. Mother’s name: Sri.
N. Nicknames: bare sånne ting som mødre og kjærester sier.
O. Overnight hospital stays: førti kanskje? Jeg vet ikke, jeg var ganske mye der da jeg var barn, men tiden går så annerledes når man er barn, så det er mulig jeg husker feil og var der færre ganger.
P. Pet peeves: når folk sover til over klokken 9, det orker jeg ikke ass. Jeg orker ikke å se på at folk kaster bort dagen.
Q. Quote from a movie: "Making you read Steinbeck, I should've smashed that TV a long time ago." -Bobby Long i Love Song for Bobby Long (fritt etter hukommelsen)
R. Right or left handed: høyre.
S. Siblings: tre småsøsken.
U. Underwear: svarte blonder.
V. Vegetable you hate: vannkastanjer. De er for rare og jeg fikk overdose av dem da jeg gikk på folkehøyskole.
W. What makes you run late: jeg er aldri sent ute. (Og hvis jeg nå en gang er sent ute, så gjorde jeg det med vilje.)
X. X-Rays you’ve had: to-tre-fire ganger?
Y. Yummy food that you make: spinat- og oreganopolenta og soltørka tomat-pesto.
Z. Zoo animal: przewalskihester.

–

Æ. Ærlighet varer lengst? ikke nødvendigvis. Jeg f.eks. lyver svært sjeldent. Hvilket fører til at jeg ofte virker direkte frekk. Av og til så må man bare dra noen hvite løgner for høflighetens skyld, en kunst jeg ikke kan. (Heldigvis går det jo ann å holde kjeft da, man må bare krysse fingrene på at ingen spør.)
Ø. Ønsker for fremtiden: å alltid bli enda bedre til å skrive.
Å. Året som har gått (så langt): et spennende år hvor jeg har løst opp en haug med løse tråder.

(Denne tingen har jeg funnet hos Myldretid.)

Noe ganger bare gleder jeg meg så mye til en bok at jeg må poste bilde av coveret og si det til alle!

Jeffrey Eugenides er ute med en ny bok i disse dager, noe jeg fant ut nesten nettopp, så i det jeg skriver dette banker hjertet mitt litt ekstra fort ennå. Å, Jeffrey Eugenides er en av mine yndlingsforfattere. Jeg elsker Middlesex, jeg elsker The Virgin Suicides og jeg elsker sågar forordet hans til novelleantologien My Mistress's Sparrow is Dead! (Også selve novelleantologien da, som han har samlet.) Ååå, jeg kan nesten ikke vente til jeg får kloa i denne!!!*

*Hadde det ikke vært for min rettskrivningssamvittighet hadde jeg skrevet trettito flere utropstegn her!

Et blaff

Jeg skulle skrive noe vettugt om alder, noe i retning av hvor ung man er når man er tjuetre år, noe om Ian Curtis og andre rockestjerner, som jeg begynte å tenke på da forelseren snakket om Keats, Keats som skrev som en moden poet allerede i en alder av søtten år og som døde da han var tjueseks, og deretter sa han at vi måtte skyndte oss; jeg lot idéene drive bak i hodet mitt sammen med semesteroppgaven og en annen idé mens jeg gikk langs veien og hørte på Joy Division; jeg pleier å stikke idéene bak øret en liten stund, sånn at når jeg setter meg ned for å skrive, så går det bare av seg selv fordi hjernen min har tenkt seg fram til det mens jeg har gjort andre ting, litt sånn som å sove på noe, er det ikke merkelig? Når man skal løse noe og det ikke vil løse seg, så er det bare å sove på det, og når man våkner så vet man hvordan man skal løse det. Tingen med det er at man ikke må vente for lenge med å la idéene gjære seg, man må ikke la det bli til prokastinasjon, det er en hårfin balanse der, til man setter seg ned og skriver, og det var det jeg gjorde med dette jeg skulle skrive om de unge rockestjernene og de unge poetene, jeg lot de være bak der for lenge, til de hadde gått i oppløsning lik de gule kirsebærplommene ute i hagen som vi aldri plukket, og det var ikke noe å skrive om likevel. De bare svant hen.

the poetry reading
av Charles Bukowski

at high noon
at a small college near the beach
sober
the sweat running down my arms
a spot of sweat on the table
I flatten it with my finger
blood money   blood money
my god they must think I love this like the others
but it's for bread and beer and rent
blood money
I'm tense   lousy   feel bad
poor people   I'm failing   I'm failing

a woman gets ut
walks out
slams the door

a dirty poem
somebody told me not to read dirty poems
here

it's too late.

my eyes can't see some lines
I read it
out -
desperate   trembling
lousy

they can't hear my voice
and I say,
I quit, that's it, I'm
finished.

and later in my room
there's scotch and beer:
the blood of a coward.

this then
will be my destiny:
scrabbling for pennies in dark tiny halls
reading poems I have long since become tired
of.

and I used to think
that men who drove busses
or cleaned out latrines
or murdered men in alleys were
fools.

Onsdag

Denne har jeg funnet hos En farlig galilei.

Noe som gjorde deg glad i går?
Jeg trente pilates for første gang i mitt liv, noe som viste seg å være noe jeg likte, og i dag har jeg vondt i magemusklene, hvilket er noe jeg er fornøyd med fordi det betyr at jeg kommer til å få en fit mage. Ja, og så fikk jeg godkjent mitt muntlige innlegg på kollokvien, så nå slipper jeg å tenke mer på det, hvilket er digg, og så spiste vi lakrisfisker og så Le Havre på kino og den fikk meg til å smile masse.

Humør akkurat nå?
Delvis fornøyd.

Hva gjorde du klokka åtte i dag tidlig?
Jeg satt og spiste frokost i sofaen mens jeg leste i Charles Bukowskis Mockingbird Wish Me Luck.

Hva gjorde du for femten minutter siden?
Drakk en kjempestor kopp grønn te mens jeg leste Gustave Flauberts Fru Bovary.

Hva ser du om du ser til høyre?
Kjæresten min og Mac-en hans.

Hva gjør deg glad akkurat nå?
Det er hemmelig.

Hva slags vær er det hos deg akkurat nå?
Regn.

Hva var det siste du spiste?
Walters pecan- og chilisjokolade som vi fant sammen med en masse nøttesjokolade, boller og solskinnsboller da vi dumpsterdivet forrige uke.

Beste issmak?
Pistasje. Mintsjokolade. Limefudge. Bringebær- og melkesjokolade. Kokos.

Det siste du kjøpte?
Tamponger.

Det siste noen sa til deg?
Kjæresten min sa nettopp noe om Banksy.

Sover du tungt?
Jeg sover tungt, men våkner av fare. Eller, jeg tror i hvertfall jeg sover tungt, men kjæresten min sier at jeg snakker i søvne og det betyr jo at jeg ikke sover tungt?

Har du mareritt?
Av og til.

Hvor mange puter sover du med?
Én eller ingen.

Snorker du?
Nei.

Favorittklesplagg?
Klær som ikke trenger noe annet enn seg selv for å se fine ut.

Favorittsnop?
Har blitt sykt hekta på smågodt i det siste. Det må ha noe med at jeg har vært røykfri i to uker nå.

Høyre- eller venstrehendt?
Høyre.

Hva lengter du mest etter akkurat nå?
Morgendagen - jeg har nemlig for lengst gitt opp håpet om at denne dagen blir noe særlig produktiv. (Og ikke-produktive dager får meg til å føle meg dårlig.)

Hva er viktigst for deg?
Litteraturen. 

Sist jeg var i Berlin var jeg elleve år og hekta på Eisschokolade

Om litt over en måned drar jeg til et av mine yndlingsland i hele verden, Tyskland! Nærmere bestemt til Berlin. Der skal jeg spise Apfelstrudel og lese tyske aviser på turkislysegrønne kaféer. (Hver gang Natt & Dag kommer over en kafé med turkislysegrønne vegger, sier de at denne kaféen oser av Berlin. Haha.) Anyways, ved å dra dit går jeg glipp av en haug med forelesninger om både Kafka og Dostosjevskij, så for å bøte på samvittigheten trenger jeg noen litterære tips om Berlin. Og også: hvilke vitenskapsmuséer må jeg ikke gå glipp av? Jeg har nemlig forstått at de har en haug. Og hvor får jeg de beste kålrullene? Kom gjerne med andre tips også (men husk: jeg hater å shoppe og jeg føler ingenting for billedlig kunst)!

Kilde: weheartit.

making it
av Charles Bukowski

ignore all possible concepts and possibilities –
ignore Beethoven, the spider, the damnation of Faust –

just make it, babe, make it:

a house   a car   a belly full of beans

pay your taxes

fuck

and if you can't fuck

copulate.

make money but don't work too

hard – make somebody else pay to

relax, and 

stay of the streets

wipe your ass real good

use a lot of toilet paper

it's bad manners to let people know you shit or

could smell like it

if you weren't

careful.

Skjeletter

Skjeletter er noe av det fineste jeg vet. Jada, vet det er skikkelig gother, eventuelt makabert, men jeg synes det. Det var sikkert halve grunnen til at jeg tok biologi på videregående, sånn at jeg kunne kikke på skjeletter. Dét og gener (og dyr og en klar bevissthet om å være ateist*). Jeg sveipet tilogmed innom å vurdere å bli radiograf, men slo det fra meg fordi a) alle sa jeg kom til å få kreft, b) yrkeutdanninger er ikke noe for meg, istedenfor vil jeg bare drive rundt på universiteter og lære meg unyttige ting til evig tid. Neida. (Joda.)

Kilde: weheartit

*Jeg vet at ikke alle ateister nødvendigvis bryr seg om dyr og planter og evolusjonen og artene og Darwin og hvordan plantene puster, men jeg, jeg er en sånn ateist.

rain
av Charles Bukowski

a symphony orchestra.

there is a thunderstorm,

they are playing a Wagner overture

and the people leave their seats under the trees

and run inside to the pavilion

the women giggling, the men pretending calm,

wet cigarettes being thrown away,

Wagner plays on, and then they are all under the

pavilion. the birds even come in from the trees

and enter the pavilion and then it is the Hungarian

Rhapsody # 2 by Lizst, and it still rains, but look,

one man sits alone in the rain

listening. the audience notices him. they turn

and look. the orchestra goes about its

business. the man sits in the night in the rain,

listening. there is something wrong with him,

isn't there?

he came to hear the

music.

Bøkene jeg leste i august, del 5

Her kommer siste del av bøkene jeg leste i august - godt over halvveis inn i september.

23. RUST av Pedro Carmona-Alvarez ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne boka er delt opp i to deler, hvor den ene handler om et band i Norge. Den andre halvdelen handler om terrorister i Chile. Og i Sverige. Ikke bare spenner den over forskjellige land, men også over flere generasjoner og veldig mange mennesker, jeg blir lettere imponert over alle disse forskjellige historiene PCA skriver inn i én bok. Og så er det så mye fint og/eller smart, og endelig tror jeg at jeg har fått snøring på Chiles 9/11 - et puslespill jeg, hver gang etter å ha lært om denne historisk hendelsen, alltid glemmer. (Det kanhende det ikke engang er st særlig til puslespill, bare jeg som aldri klarer å strukturere historisk hendelser.)

24. IKKE NOE AV DETTE STÅR OM LIVET av Hege Susanne Bergan ¤ ¤ ¤ ¤
Denne diktsamlingen plukket jeg med meg tilfelig fra biblioteket, jeg hadde aldri hørt om Hege Susanne Brøger før, men det har jeg nå og det er jeg glad for, for denne diktsamlingen likte jeg kjempegodt. Her er utdrag:

Han forstår ikke at hun kan være sjalu på
jenter han lå med
mens hun fremdeles var baby

og

Snakker om barnet
vi ikke skal ha og kysser

du er der inne, vi kan
sette deg sammen

og

En dag dør man
foreldrene sitter på gulvet
og leser dagbøkene

25. UTESTENGT av Kolbein Falkeid ¤ ¤ ¤
Ikke annet enn en helt grei diktsamling for min del. Fin til tider, men å, det er så mye jeg ikke forstår. Her er et utdrag:

Som om ikke den som har vært 
   død i et sekund
har vært død i milliarder av år
   allerede

26. ANFALL av Guro Hoftun Gjestad ¤ ¤
Det er som om alle de tre store forlagene må gi ut sin "sånn type bok" hver. Fra før av i år har jeg lest Heidi Lindes Nu, jävlar på Gyldendal og Ingrid Arvolas Grisehjerter på Cappelen Damm. Nå har jeg altså også lest Aschehougs sin, Anfall. Alle disse tre handler om etablerte kvinner med barn som i grunnen er ganske miserable på livet og mannen de giftet seg og fikk barn med. Et kjedelig emne allerede midtveis inn i den første av jeg leste av disse, og i hvertfall Anfall. Kjedelig og uorigunal. Hvis du først skal lese en av disse, så les Grisehjerter, for den handler ikke bare om en småbarnsmor som er utro mot ektemannen, men også om flere karakterer som er ganske interessante, og dessuten er den ikke like alvorlig i sin fremstilling av denne nyetablerte kvinnen som Anfall er. Anfall tar dette emnet så alvorlig at det blir for overdrevent, det er som second thoughts i et ekteskap er noe mye mer alvorlig enn det egentlig er, og jeg kan ikke la være å tenke at dette er så jævla i-landsproblem at det er helt latterlig. Å, ingenting er mer irrterende en 30+ år gamle vellykde damer som syter. Herregud, som jeg hater dem. Ingrid Arvola derimot, tar temaet lettere og med humor, der blir det mer jaja, dette er ikke livets undergang - og så ler vi litt.

The aim of all life is death. 
-Sigmund Freud

Helgeknask 2

I dag kan vi feire på vegne av det danske folk. Hurra! La oss spise boller og smågodt. (Også som trøst for at jeg ikke skal på Oslo Bokfestival nå i helgen). Og apropos Danmark, så var Kjell Askildsen på Louisiana Literature i København nylig og i den forbindelse kan man her lese et intervju. God helg!

Link til bildene: her og her.

Om den kjærligheten

Jeg kan ikke fordra kjærestepar. Jeg kan ikke fordra kjærestepar som jeg møter på min vei i skogen, på søndagstur i kledd regnjakker fra Bergans, matchende, i hvertfall noenlunde,opplagt ikke fyllesyke fordi kjærestepar ikke går ut på byen på lørdagskvelder, de holder seg hjemme og ser på tv-serier (en greie min kjæreste har prøvd å innføre hos oss, tv-serier, uten å klare det fordi jeg bare ikke faen og heller setter meg inn i et annet rom for å lese en bok), og kanskje er de tilogmed så etablerte at de går der med en hund. Jeg kan ikke fordra kjærestepar som leier hverandre, går hånd i hånd som lenket fast, slipper hverandre aldri enda det kommer en lyktestolpe (eller noe lignende) på deres vei. Jeg kan ikke fordra kjæresteferiealbum på Facebook (det var litt av grunnen til at jeg slettet meg derfra), som om det er så jævlig gøy å dra på kjæresteferie, når vi alle egentlig vet at sannheten er at det er ganske kjedelig (jeg fatter ikke hva Veronica Maggio snakker om i Vi kommer alltid ha Paris).

Jeg kan ikke fordra kjæresteparene i butikkene som snakker om hva de skal spise og hva de skal handle (enda jeg selv er skyldig i å gjøre det samme), det får meg alltid til å tenke litt på Geir Gulliksens Forenkling, spesielt nå som jeg er blitt student her i Bergen, hvor jeg bare overstrømmes av informasjon om goder til studenter og liksom ble meg bevisst på at det finns studentboliger for par, og at gravide par kan få hjelp til hva det enn måtte være.

Uansett, jeg tenker på Geir Gulliksens Forenkling, denne fryktelig intense, lille romanen om et studentkjærestepar som nærmest isolerer seg for seg selv i en sokkelleilighet i en by som jeg er ganske sikker på er Oslo. Det er som om de ikke har eksistert før de fant hverandre på slutten av videregående, ja, sågar navnet til den ene parten, Kim, blir til i det han treffer Kristin, hva han het før de traff hverandre har han glemt, har hun glemt, og det får heller ikke vi lesere vite. De har også kuttet kontakten med deres foreldre, det er som om tiden før aldri eksisterte, som om de ikke eksisterte før det øyeblikket de fant hverandre i skolegården. Det er bare de to.

Siden skjer det jo noe som rokker ved deres tosomhet, bl.a. får de en datter (som for meg synes mer som en alien). Poenget er at når jeg ser kjærestepar, så tenker jeg på denne tosomheten deres, før det skjer en inngripen i denne, og denne creepy-aktige følelsen har ofte dukket opp i meg i det siste når jeg vitner kjæresteri. Noe som ikke ble til en refleksjon før jeg kom over unntaket en dag på lesesalen. Jeg så en jente og gutt som satt ved siden av hverandre og leste, med et lite hint av at de lente seg mot hverandre, men det var ikke noe mer enn det. Jeg fortsatte å sitte der og kom til å se i øyekroken at en av dem strøk den andre på armen, bare en liten gest, en liten detalj, og det slo meg at her sitter et kjærestepar og leser sammen på lesesalen og jeg tenker ikke på Forenkling, men jeg tenker på to duer, som i at de er monogame hele livet; at hvis maken dør, så skaffer ikke den gjenlevende duen noen ny make, men lever alene resten av sitt liv, noe jeg tenker på som en fin greie, enda jeg egentlig ikke tror noe særlig på monogami hva angår mennesker; når det gjelder mennesker virker monogami som en helt absurd idé, og jeg lurer på hvor denne idéen kommer fra. Duenes liv, og de fleste andre fuglers også, for ikke å snakke om pingviner, står som selve symbolet på romantikk i min verden, langt, langt og lenge før alle menneskers kjærlighetshistorier (og bloggeres selvutlevering av egne kjæresteforhold + bilder til), alldeles ikke noe jeg pleier å tenke på når jeg snubler over kjæresterier i den daglige verden.

Sånn er dagene

Biblioteksbøkene på hyllen vokser i omfang, de fyller snart en hel hylle på treverket, og jeg har lagt dem i kø etter hvilke jeg skal lese først (som er det samme som hvilke jeg lånte først), jeg er kanskje en liten systematiker, eller en meget stor en; her en dag ble jeg nesten ble svimmel av min kjærestes forslag om å rokke på mitt hyllesystem, det skulle ganske mange grunner til før jeg ble med på å flytte mitt system over fra ikke bare en hylle til en annen hylle på samme bokhylle, men fra en hylle til en annen hylle i en annen bokhylle. Jeg sa: alle disse arkene kommer ikke til å flyte rundt på denne hyllen når vi får flyttelasset vårt og dermed også hullemaskinen. Og så viste jeg frem den hvite permen som man kan feste ark med fire hull i inn i, ikke to hull, en fugl hvisket meg i øret at det var lurest. Og derfor lette jeg lenge etter en sånn perm, en sånn perm for ark med fire hull, ikke to, jeg måtte lete flere steder, det var så mange som ikke hadde det, jeg tror det er ganske upopulært, og da jeg omsider fant en slik perm, fantes den bare i en ekkel kontorhvitfarge, jeg som heller ville foretrukket rosa eller en lysegrønn eller en litt turkis-ish farge. Det var så vidt jeg kunne kjøpe den, men altså så vidt holder nok, så nå har jeg den, men alle arkene flyter rundt ennå fordi flyttelasset vårt ikke har kommet ennå. Det ligger altså en hullemaskin sammen med regnjakka mi, min etterlengtede regnjakke, og en haug med notatbøker hvis fravær bringer meg en angst, tenk om flyttelasset forsvinner et sted mellom A (Kristiansand) og B (Bergen); tar en båt som synker eller en båt som blir kuppet av sjørøvere, og kaster de denne uverdifulle lasten over bord og alle notatbøkene mine bare faller, faller ned i vannet hvor alt papiret oppløses og alle pennestrekene med dem, sammen med noen av de fineste skoene jeg har, og den røde kåpa mi som kostet ti kroner på Fretex en gang i våres (og det var ikke en gang jeg som betalte for den, det var det mamma som gjorde), og alle bøkene som jeg ennå ikke har lest. Jeg som skulle lese Valerie Solanas S.C.U.M.-manifesto. Og Sara Stridsbergs Darling River som jeg fant i en bokhylle på Bali - på svensk. Med mer! Alt forsvinner i en båtreise, under vann, ligger der og oppløser seg, alt oppløser seg i vann, kanskje bortsett fra fiskene? Det er dét som skjer.

Hjemmesitting er en halv stemme til dem du liker minst.
- Frank Aarebrott

Jeg hører verdens undergang i en garderobe (om enn noe indirekte)

I garderoben etter å ha trent yoga på et av studenttreningssentrene, overhører jeg noen godt voksne studenter snakke om boksirkelen de var på dagen før, og jeg hører at en av dem er opprørt over noe, hun har tydligvis vært sint, men roet seg nå, det handler om noe som har noe med tidsklemma å gjøre, noe om at man ikke kan si at man ikke har hatt tid til å lese boken innen boksirkelmøtet; at det er en dårlig unnskyldning å si at man har tre barn og en jobb, sier den opprørte, godt voksne studenten, for det har jeg også, og jeg studerer i tillegg, men jeg har lest boken for det om! Og forresten, det er greit at hun ikke har lest den, men hun kan ikke komme og klage på at hun ikke har tid. Og jeg tenker inni meg der jeg fester spenner i håret foran speilet at jeg er enig, selv om jeg ikke har tre barn og en fast jobb, men tenk å ha tre barn og en jobb og ikke finne tid til å lese, da kan man angre seg at man skaffet seg tre barn. For sånn tenker jeg, jeg tenker det er ikke synd på de som har barn når de klager over noe; over tidsklemma, over den stramme økonomien, over at sexlivet går dukken, for dette valgte de helt selv, jeg orker ikke at folk klager over lite penger og at økonomien ikke strekker og at de må ta ekstrajobber, og ååå, så synd på dem, for nei, det er det ikke. Dette burde de ha tenkt på før de anskaffet seg barn. For det er ingen god gjerning å anskaffe seg barn. Ingen har gjort samfunnet en stor tjeneste ved å lage barn. Studentforeldre, sosialklienter osv. som klager på manglende penger fra staten: hold kjeft. Ikke klag. Det var dere selv som anskaffet dere denne klampen om foten. Dere kunne ha utsatt det til dere var ferdige med studielivet, fått dere en jobb eller utsatt det inn til evigheten og aldri fått barn, noe som faktisk er en mulighet, det også altså, bare synd at det er så få som velger det. Til tross for alle fordelene ved dette valget; tiden ens er mye friere, egentlig alt er så mye friere; å, jeg tror jeg vil bruke alle sparepengene mine på å bo i Paris et halvt år, ja, la oss gjøre det (trenger ikke tenke på at barna ens går på skole hjemme i Norge og mye kjipt å ta fra dem alle vennene og tvinge dem til å gå på en fransk skole); man er fri til å dra hele tiden; barn er som alle tingene man eier, jo færre man har av dem, jo lettere er det å bare dra sin vei; og alle de trivielle tingene man må tenke på når man har barn (som jeg forestiller meg pga. fordommenne jeg har mot småbarnsforeldrene i vårt samfunn), ikke nødvendigvis diskusjoner blant mødre om hvilket barnevognsmerke som er best (det er selvfølgelig mødre som snakker om sånt, alle vet jo at kvinner er så mye mer trivielle enn menn, for å ta et annet eksempel: jeg har aldri sett menn bruke fritiden sin på å STRIKKE?), men om hva slags mat man kan gi ungen etter som hvor gammel den er og sånt (tror jeg, jeg vet ikke, jeg har ikke barn, men av og til får jeg fnatt bare av å tenke på det trivielle spørsmålet Hva skal vi spise til middag i dag? Av og til gir dette spørsmålet meg angst, det er som om livet er for stort til å tenke på et slikt trivielt spørsmål - og ikke nok med at det stilles, men det krever et nytt svar hver dag!); og sist, men ikke minst, så slipper man som barnløs å være så uendelig redd for et annet menneske enn deg selv, tenk så vondt det må være å miste barnet sitt (om det skulle skje), jeg kan ikke forestille meg det, men kan det liksom litt likevel; eller denne smerten som man får når noen man er glad i ikke har det så bra, denne følelsen må være tusen ganger verre når denne personen man er glad i som ikke har det bra er ditt eget barn, tenk at folk velger å risikere å kanskje måtte føle dette, det er helt vilt. Eller kanskje tenker ikke folk over dette før de anskaffer seg barn, kanskje er de ikke klar over at dette kan skje, de oppdager det ikke før det skjer. Uh-oh, too late.

Tenk å velge å lage barn inn i en verden som dette, inn i denne fryktelige verden som innen en genrasjon til sikkert er drept av den globale oppvarming og overforbruk/grådighet (den verste dødssynden), privatbilisme/flytrafikk/latskap (den nest verste dødssynden), krig, elendighet, mennesker som bryter kardemommeregelen ('Man skal ikke plage andre, man må være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil') og folk som har samvittighet til å drive med narkohandel. Da hjelper det ikke at det finnes pingviner, sitronmuffins med glasur og tutti-frutti-frø, bøker av Banana Yoshimoto og dikt, vannbakkels og jordbær, klikkelyden av delfiner (en av de fineste lydene jeg vet om) og fjell man kan bestige, hva hjelper alt dette fine når alt dette stygge er en mulighet, tenk om mitt forestilte barn blir spillavhengig og trenger noen raske penger å tjene og ender opp med å selge kokain, og så skjer det som i en narkofilm (f.eks. Løp, Lola, løp), all kokainen forsvinner, og pengene, og fy faen, så får han hele narkobanden etter seg og blir drept, men først etter å ha blitt torturert, å herregud faen ass. Eller tenk om mitt forestilte barn er ei jente og hun blir voldtatt i et smug på vei hjem fra nachspiel, herregud, jeg hadde sikkert ventet våken hjemme helt til morgengry hver gang hun var ute på en rangel. Eller tenk om hun hadde fått spiseforstyrrelser, å, nei, aldri i livet i hele verden skal jeg velge denne redselen (som jeg forestiller meg og egentlig ikke har noe grunnlag for å vite noe om) eller smerten.

Eller tenk om jeg blir en sånn mor som pusher barna på ballettimer og ridetimer fordi jeg selv skulle ønske jeg var superflink i begge deler, denne andre slags selvrealiseringen det snakkes om, og tenk om jeg blir en sånn mor som blir mutt når barna kommer hjem med firere og ikke seksere, eller tenk om de begynner å gå med joggebukser, slippers & heavy eyelinersminke til hverdags(!!!), eller tenk om jeg får sånne ufordragelige fotballkjekkaser som tar med seg dumme bloggejenter hjem på middag, eller tenk om jeg får tjukke og LATE unger (ok, jeg har vanskelig for å forestille meg at det kunne komme til å skje, vi som nesten bare spiser grønnsaker og jeg som trener syv ganger i uka og går skogstur hver lørdag), eller tenk om jeg får sånne unger som ikke liker å lese, omg, da kommer vi aldri til å ha noe å snakke om når de blir voksne, eller tenk om jeg får sånne barn som liker å kjøpe ting og som selv får barn når de er er seksten-sytten år, da har jeg i hvertfall ikke gjort jorden noen tjeneste, da har jeg virkelig bare peisa på jordens undergang.

(Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor jeg skriver om dette, jeg er jo slettes ikke gravid, jeg overhørte bare en samtale i en garderobe, det er alt.)

Abonnement
av Gene Dalby

Jeg har et livsvarig abonnement
Jeg abonnerer på livet

Tanken på å si det opp
Har streifet meg
Men med så mange abonnementer...

Så mange mennesker
Kan vel ikke ta feil?

Hendene mine
var alltid
kalde. Hun skrek
når jeg tok 
på ryggen hennes.
-Tor Ulven

Deus ex machina

Jeg bruker mellomrommene, pausene mellom en film og en annen på filmklubben for eksempel, på å knote ned dikt og korttekster på hva jeg enn måtte ha av papir i den svarte juksekrokodilleskinnveska mi; på baksiden av forelesningspapirer, forelesningsplaner, utgåtte programmer, en flekk med hvitt blant mengder trykksverte i en avis; her, her, her kan du skrive, ikke her, her er det vi selv som er skrevet, her kan vi leses, om for eksempel den danske forfatteren Helle Helle, som sier at forbildet hennes er Kjell Askildsen, som også er et av mine, eller om Frode Gryttens nye Saganatt, eller, om vi blar forbi kultursidene, om Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen, eller en annen Helle, lederen av de danske Socialdemokraterne, Helle Thorning-Schmidt, mellom denne trykksverten kan jeg skrive; og jeg skriver også på hånden min, jeg skriver: deus ex machina på den ene hånden min. Først leser jeg det i en av bøkene mine, så slår jeg det opp i det store leksikonet kalt internett, jeg finner ut at det betyr en usannsynlig karakter som plutselig bare kommer inn i en handling (være seg et teaterstykkke, en bok eller en film) for liksom å redde en vanskelig situasjon, og noe ved dette utrykket tiltrekker meg, jeg liker hele greia, jeg bestemmer meg for å skrive det ned sånn at jeg skal huske det; jeg skriver det på hånden, deus ex machina.

Sånn baner de seg frem, ordene, og ikke bare de som blir skrevet med penn, men også de som blir skrevet med taster; det er tilogmed noe nytt, jeg tar opp mobiltelefonen mens jeg venter på noen, bruker ordboksfunksjonen på min gamle Nokia til å skrive meldinger som ikke er meldinger, men som jeg lagrer til utkast, der skriver jeg de minste diktene, de som bare er noen ord, men noen ord som jeg må huske, eller huskelapper på noe jeg må tenke mer på sånn at jeg kanskje en dag kan skrive noe om dem, de ordene som trenger å bli husket, for eksempel dødssynd, Dan Turéll, lilla, som jeg dagen etterpå ser og lurer på hvorfor jeg skrev ned, hva var det jeg liksom skulle skrive om disse ordene her, hvorfor har jeg skrevet ned dette, og så lar jeg dem bli, dødssyndene, Dan Turéll og lilla, jeg lar dem bli der sånn at jeg kan tenke mer på dem, la dem gjære i hodet de neste ukene, la dem dukke frem som tanker på bybanen en av de dagene hvor jeg tar den i rushtiden og ikke får sitteplass, sånn at jeg må stå og ikke får lest i for eksempel Calvinos Klatrebaronen eller Goethes Faust, men i stedet må tenke på mine egne ord, legge dem inn i en ovn sånn at de kanskje kan bli til noe.

Ikke altså bruker jeg bare mellomrommene, men også ventetidene, de fire minuttene det tar å vente på en kjæreste eller det kvarteret det tar å vente på en vegetarpai mens jeg drikker vann med isbiter i og prøver å lese Bergens Tiende, men som jeg bare blar raskt gjennom fordi det som skjer i Bergen føles ut som noe som ikke opptar meg, eller som om det som skjer her ikke egentlig angår meg, noe som står i kontrast til at jeg gjerne leser Aftenposten og om alt som hender i Oslo, ja, avogtil hender det faktisk at jeg leser i et Obos-magasin tilogmed, hvis det ligger der, som om Oslo er mer min by enn Bergen, og på noen måter er den jo det, men altså jeg bor i Bergen og blar raskt gjennom Bergens Tiende fordi det som skjer her er jeg mer tilskuer til enn deltager i, før jeg trekker ut en penn av et gammelt godterietui fra en butikk i Chinatown i London hvis tidligere innhold var eplegelégodterikuler dekket av sjokolade, med smak av kunstige epler, fortært for lenge siden, hvis etui nå brukt som et pennal for penner jeg har stjelt eller fått eller funnet på et eller annet vis; jeg har to Bezzerwizzer-penner som jeg tok fra en quiz hvor vi vant en flaske champagne, og en penn fra Aker Maritime som jeg trodde jeg hadde tatt fra min pappa før min kjæreste sa at det var hans penn som han hadde fått av sin far en gang i tiden, og at jeg godt kunne bruke den, men ikke ikke ikke miste den, og altså, med en av disse pennene knoter jeg ned ordene som en dag skal lede til noe annet, noe som er enda bedre enn de, som er veien dit.

Ordene som vil bli til trykksverte, innbundet, lukket innenfor to permer, lest, eller oversett, gått forbi på jakt etter andre ord som ikke er mine, men kanskje av forfattere hvis etternavn begynner på G eller I, som Geir Gulliksen eller John Irving, etterlatt i stillhet i det klokken har passert stengetid, om ikke det er en fest i andre etasjen som kommer til å sette sine spor av lyd nedover langs veggene slik at vi kan stille oss spørsmålet om braket av et tre i skogen hvor det ikke er en levende sjel som hører lyden, om denne lyden er en lyd eller ikke? Og det er klart det er en lyd, for det er ikke sant at det ikke er noen levende sjeler, det vil alltid være noen som hører, for om vi mennesker har sjel så er det den samme greia som dyrene har, det vi har er ikke noe annet enn deres, om vi har sjel, har de også sjel; om vi er sjelløse, er også de sjelløse, og det vil alltid være noe levende i skogen, om det så bare er et lite insekt vil det være lyd.

Kanskje vil de i andre etasjen spille Glasscandy eller Broken Social Scene eller A Tribed Called Quest eller noe annet, kanskje vil det være en innflyttingsfest, eller en utflyttingsfest, hvor de ikke er så nøye på om det røykes inne eller ikke fordi de jo likevel er på vei ut derfra, Hva er det verste som kan skje, sparke oss ut? Tror ikke det! Som den utflyttingsfesten jeg var på en gang i april, i Gamlebyen i Oslo, opp i tredje (eller fjerde) etasje gjennom en slitt, lysturkis trappeoppgang, hvor jeg på kjøkkenet snakker om Kaizers Orchestra og noen andre norske band og har på meg en knallhvit t-skjorte med svart trykk av en påfugl, som siden, når jeg vasker den sammen med en grønn cardigan, skal få et svakt skjær av grønt, i likhet med den gule cardiganen som jeg også skal slenge oppi vaskemaskinen etter et røykfylt vorspiel hvor vi hører på nettopp avdøde Nate Dogg og jeg drikker vodka og Schweppes, enda jeg er det nest eldste mennesket på dette vorspielet hvor alle andre drikker rødvin, riktignok ikke fordi jeg elsker vodka og Schweppes eller fordi det var det jeg hadde mest lyst på, men fordi jeg var blakk og alt jeg hadde i skapet var en halv flaske vodka, noe vi ikke pleier å drikke, men ha oppi maten når vi lager tysk tomatsuppe eller borsj.

Slik er det med ordene, de sier skriv oss ned, husk oss, spar på oss til fremtidge tider, så glemmer du oss og skriver de nye, kanskje kommer du over oss siden og ler av oss, blir flau, eller kanskje blir du overrasket over at du skrev oss og at vi har overlevd tidens tann og derfor viser seg å ikke være ubrukelige, eller vi forsvinner ned i den grønne dunken fordi vi ser ut som tilfeldige notater, lik oppskrifter du finner på nett og skriver ned før du går i butikken, eller som huskelister over ting du må få gjort innen fredag kveld, slik at du kan få en helg i fred for din samvittighet eller den nagende følelsen over at det var ett eller annet du skulle huske som du ikke kommer på, slik at du kan sette deg ned på en kafé og drikke kaffe i stedet, som kjæresten din kjøper inne etter at du har tilføyd Med en skvett melk i!, noe du tilføyer i det han går opp den lille trappeavsatsen, noe du tilføyer rett før du strekker deg ned for å dra opp helgens aviser og avisbillag opp fra veska eller posen, som også rommer gratisprøver på kaffe, den femte du har fått denne uka, og en pose boller, noen med rosiner og noen uten.

Bøkene jeg leste i august, del 4

18. MIN KAMP 3 av Karl Ove Knausgård ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Knausgård = livet. <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

19. 100 TAK MED HÅRBØRSTEN FØR SENGETID av Melissa Panarello ¤
Leste en bokanmeldelse av denne for lenge siden, og så festet boka seg bak øret og jeg så den tilfeldig på biblioteket og lånte den, uviss om at jeg hadde tatt med meg en lang versjon av en novelle i Aktuell rapport med meg hjem. Les heller Cupido enn dette mølet her.

20. GÅ (ELLER KUNSTEN Å LEVE ET VILT OG POETISK LIV) av Tomas Espedal ¤
Jeg elsker å gå. Jeg går og går og går og går. Derfor begynte jeg på denne bok hvis første ord av tittelen tiltrakk meg. Denne pretensiøse og machosistiske boken som snurrer rundt på myten om at en flaske whisky og to tjuepakninger sigg  om dagen må til for å kunne kalle seg kunstner. Det er så 1920. Alle vet jo at dagens poeter står opp klokken 6 om morgenen for å ta seg en joggings før de går på lesesalen/kontoret med pc-ene sine.

21. ET GODT STED av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤
Akkurat som med Hender og hukommelse, som jeg også leste i august, får jeg heller ikke av denne den samme følelsen som f.eks. 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring, som jeg alltid ønsker meg før jeg begynner på en diktbok av Nils-Øivind Haagensen fordi den er helt nydelig og jeg elsker den, så jeg må innrømme jeg ble litt skuffet. Jeg må kanskje heller bare lese nettopp 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring på nytt igjen.

22. FRANSK ÅPNING av Vigdis Hjorth ¤ ¤ ¤
Husker at ei av venninnene mine på folkehøyskolen hadde denne på pulten sin, alltid. Hver gang jeg var på besøk på rommet hennes lå den der, og en gang sa hun at den måtte jeg lese, men jeg var ganske uinteressert for dette var det ene året av livet mitt hvor jeg knapt leste bøker, tro det eller ei. Men anyways, nå har jeg lest den og det var... ikke noe for meg. (Men jeg vil jo så gjerne like Vigdis Hjorth, for jeg elsker jo Jørgen+Anne er sant!)

Helgeknask

Chungking Express (1994)
reg. Wong Kar Wai
Fordi det er en av mine yndlingsfilmer og Faye Wong er så fin og søt når hun danser til California Dreamin', og ellers merkelig og rar, og Tony Leung er så sykt kjekk og hele filmen generelt er en perle, og mens vi likevel er inne på Wong Kar Wai-filmer, så anbefales også 2046, In the Mood for Love og Happy Together. (Men ikke My Blueberry Nights, den suger + Norah Jones er med i den.)

God helg!