Som nevnt tidligere slutter jeg å omtale alle bøkene jeg har lest i løpet av en måned. Jeg velger heller å omtale noen få i egne omatler. Færre omtaler altså, men lengre. Jeg tenkte likevel å ta en månedsoppsummering. Jeg kan ved å gjøre det bl.a. undersøke om jeg leser færre bøker når det er eksamenstid enn når det ikke er eksamenstid. Etter å ha sett på statistikken for denne måneden ser jeg at det ikke han ha noen særlig betydning, selv om det må nevnes at Don Quixote er pensum og at fem av bøkene var diktsamlinger (over halvparten av dem igjen var tilogmed bare flammesingler).
Jeg linker dem det er skrevet omtale av. Bortsett fra å skrive omtaler, nevner jeg jo ofte bøker jeg har lest i andre sammenhenger. Love, etc skrev jeg om i et inlegg om kjærligheten, Kvinner om natten skrev jeg om i et innlegg om å sende bøker ut i verden, 17. roman leste jeg på en benk og Don Quixote nevnte jeg i et innlegg om middelmådig litteratur. Boka til Druckerman er innvevd i omtalen av Liberty.
PROSA
1. GRIM av Lene Solhaug
2. JULETRE TIL AFRIKA av Svein Tarald Framnes
3. KVINNER OM NATTEN av Tove Nilsen
4. 17. ROMAN av Dag Solstad
5. DARLING RIVER av Sara Stridsberg
6. PÅ VEI TIL EN VENN av Niels Fredrik Dahl
7. LOVE, ETC. av Julian Barnes
8. DON QUIXOTE av Cervantes
9. LIBERTY av Jakob Ejersbo
POESI
10. OG OM EN ELLER ANNEN, MEN IKKE HVEM SOM HELST, FIKK LYST TIL Å VÆRE NÆR DEG, FOR EKSEMPEL MEG av Frode Grytten, Nils-Øivind Haagensen, Linda Klakken og Inger Marie Kjølstadmyr
11. TRETTEN DIKT OM FAMILIEN av Michael Ondaatje
12. UMERKELEG, MERKELEG av Helge Torvund
13. XXX av Anne Viken
14. DIKT FRA GRØNLAND av Harald Sverdrup (red.)
SAKPROSA
15. LUST IN TRANSLATION: INFIDELITY FROM TOKYO TO TENNESSE av Pamela Druckerman
DEN BESTE BOKA
Liberty av Jakob Ejersbo og På vei til en venn av Niels Fredrik Dahl. Førstnevnte var superspennende, sistnevnte en positiv overraskelse, men det var ingen wow-opplevelser. Diktene til Frode Grytten i tidligere nevnte diktsamling som jeg ikke gidder å skrive på nytt igjen (dødsirriterende lang tittel) var skikkelig fine.
DEN KJIPESTE BOKA
Grim av Lene Solhaug. Jeg fikk den av Panthera Publishing og skulle skrive omtale av den, og det skal jeg fortsatt, men den kommer senere, så jeg skal ikke si så mye nå. Umerkeleg, merkeleg var heller ikke spesielt stas. Etter å ha lest den måtte jeg unfollowe Helge Torvund på Twitter. Twitterpoesien hans bare irriterte meg enda mer etter å ha lest Umerkelig, merkeleg.
Viser innlegg sortert etter relevans for søket frode grytten. Sorter etter dato Vis alle innlegg
Viser innlegg sortert etter relevans for søket frode grytten. Sorter etter dato Vis alle innlegg
torsdag 31. mai 2012
lørdag 24. januar 2009
Fakta om Finland
Over en øl sitter Vilde og jeg og diskuterer forfattere og bøker vi har lest, det gjør vi ofte, jeg forteller om Frode Grytten før vi begynner å diskutere at selv om man liker en av bøkene til en forfatter, bør man ikke lese enda en av ham med en gang, det er nemlig kanskje derfor jeg brukte to måneder på å lese Haruki Murakamis Sauejakten (når jeg normalt leser én bok i uken). Jeg hadde lest for mange bøker av ham med for kort tids mellomrom, og plutselig var jeg bare så drittlei av denne forfatteren, og det er jo feil, for han er et geni. Og i dette året, som er Hamsuns, kommer mange sikkert til å bli dritlei av ham også innen året er omme, jeg er og litt lei, men mest fordi jeg hadde en periode for en tid tilbake hvor jeg leste altfor mange bøker av Hamsun - rett etter hverandre. Altså, klok av skade, skal jeg ikke lese Frode Grytten på en stund. En jeg heller ikke skal lese noe mer av er Paulo Coelho, men det er jo ikke noe nytt, og av en annen grunn. Vi snakker om at ordet 'bestselger' ikke betyr kvalitet, ja, jeg vil heller si tvert i mot, og Alkymisten er kanskje det beste eksempelet. Den er vrøvl. Men den funker kanskje fint for voksne som er litt barn inne i hodet, med tanke på hvordan mister Coelho virkelig prøver å få inn moral i leseren med teskje. Jeg sier så at Victoria vil dø kanskje er hakket verre, før det leder oss til å snakke om depresjoner og Finland, der er folk sikkert kjempedeppa fordi det er så kaldt og mørkt, dessuten må de lære svensk på skolen, sier Vilde, næhei, er det sant?, sier jeg, ja, akkurat som engelsk, svarer Vilde, istedenfor?, sier jeg, nei, i tillegg. Det må Elina i filmen Elina - som om jeg ikke fantes, som jeg aldri har sett, men har hørt veldig mye om. Men de er flinke på skolen der i Finland da, veldig flinke, mens vi i Norge bare er noen slappe jævler. Apropos skole, sier jeg, det var jo ikke så lenge siden han fyren skjøt rundt seg på skolen i Finland, nei, det var i sommer. Så sykt, sier jeg, men USA og Finland er to av få land hvor man kan eie våpen som man vil, sier Vilde, næhei, er det sant?, sier jeg, det visste jeg ikke, jeg vet jo at det er sånn i USA, men ikke i Finland, og så begynner jeg å tenke på en gang da jeg så Elephant og etterpå sa at guttene som gjorde det sikkert hadde psykiske problemer og at folk som gjør sånt som regel tar selvmord etterpå og hvis man vet man skal dø, spiller det jo ingen rolle for dem om de tar med seg ti stykk til, alt blir jo bare svart uansett, ja, i den store sammenhengen skal jo alle pårørende også dø en gang, og hvordan jeg da etterpå fikk kjeft for å ha sagt det. Jeg sa det jo ikke for å forsvare dem på noen måte, jeg sa bare at det kanskje var sånn de tenkte. Og apropos begynner jeg å bli et nervevrak av å pløye gjennom aviser, det skjer for mye sykt og det er litt flaut å begynne å grine i tidsskriftsavdelingen på biblioteket, men hysj, det er egentlig hemmelig. Og nå, ja, nå her hvor jeg sitter og skriver dette, kommer jeg til å tenke på at jeg er veldig glad i Finland, jeg må si noen fine ord om dette landet også: Tove Jansson var jo finsk! Hurra for mummitroll og hattifnatter og hemuler og Snusmumrikken og filifjonker og alle de andre! Og for ikke så snakke om det fine språket deres, mye, mye finere enn svensk (jeg kan ikke fordra svensk, det er det styggeste språket jeg vet om) og Helsinki, ja, nå har jeg ikke vært i Helsinki, men ordet er veldig fint, finere enn Helsingfors. Men jeg har vært i Finland, vi kjørte gjennom øde landskap der, på vei fra Karasjok til Kirkenes, og vi stoppet på en bensinstasjon og jeg spurte etter stamps (frimerker), men hun skjønte ikke hva jeg sa, hun jenta i butikken, men det gjorde han gutten i butikken, og de var veldig hyggelige begge to, jeg husker det selv om jeg var ti år yngre enn jeg er nå. Jeg har nemlig veldig god hukommelse, det skal ingen ta fra meg, ja, heller ikke øl klarer det.
onsdag 3. august 2011
Bøkene jeg leste i juli, del 4
16. THE BRIDGE OF SAN LUIS REI av Thornton Wilder ¤ ¤ ¤ ¤
Denne boka handler om mange forskjellige mennesker hvis ene ting de har til felles er at de alle dør i det en bro, som har stått der i evigheter, plutselig gir etter. Også handler den om familiene deres, over generasjoner, og siden dette i tillegg skjer i Sør-Amerika, klarer jeg ikke la være å tenke på Gabriel Garcia Marquez. Som om dette er light-versjonen av f.eks. Hundre års ensomhet. Ikke at jeg mener noe negativt med det. For all del, dette er en interessant bok med mange fine tanker.
17. THE STRANGE CASE OF DR. JEKYLL AND MR. HYDE av Robert Louis Stevenson ¤ ¤
Det er noe med meg og klassikere som ikke fungerer helt. For eksempel så leste jeg Jules Vernes Journey to the Centre of the Earth tidligere i juli og den syntes jeg var dritkjedelig. The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde var likeså.
18. A MERE INTERLUDE av Thomas Hardy ¤ ¤ ¤ ¤
En liten novellesamling hvor jeg likte novellene A Mere Interlude og An Imaginative Woman best. De var vittige og hadde noen gøyale vrier på slutten begge to.
19. THE DEATH OF IVAN ILYICH av Leo Tolstoj ¤ ¤ ¤ ¤
Denne plukket jeg med meg fordi det stod et sitat av Zadie Smith på forsiden. Hun liker den visst kjempegodt og jeg elsker Zadie Smith, hvis hun sier hun liker noe, så må det være bra, og så skader det jo heller ikke at det er Tolstoj, for han liker jeg jo. Og det viste seg å stemme, det er en bra bok. The Death of Ivan Ilyich er fascinerende, interessant og intelligent, og den har en spesiell stemning over seg som jeg falt helt inn i. Jeg liker Tolstoj bare bedre og bedre (imotsetning til en annen russer, Tjekhov, som jeg bare liker mindre og mindre).
20. VAR DU DER FOR MUSIKKEN av Mari Tveita og Ida Eline Tangen (red.)
17. THE STRANGE CASE OF DR. JEKYLL AND MR. HYDE av Robert Louis Stevenson ¤ ¤
Det er noe med meg og klassikere som ikke fungerer helt. For eksempel så leste jeg Jules Vernes Journey to the Centre of the Earth tidligere i juli og den syntes jeg var dritkjedelig. The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde var likeså.
18. A MERE INTERLUDE av Thomas Hardy ¤ ¤ ¤ ¤
En liten novellesamling hvor jeg likte novellene A Mere Interlude og An Imaginative Woman best. De var vittige og hadde noen gøyale vrier på slutten begge to.
19. THE DEATH OF IVAN ILYICH av Leo Tolstoj ¤ ¤ ¤ ¤
Denne plukket jeg med meg fordi det stod et sitat av Zadie Smith på forsiden. Hun liker den visst kjempegodt og jeg elsker Zadie Smith, hvis hun sier hun liker noe, så må det være bra, og så skader det jo heller ikke at det er Tolstoj, for han liker jeg jo. Og det viste seg å stemme, det er en bra bok. The Death of Ivan Ilyich er fascinerende, interessant og intelligent, og den har en spesiell stemning over seg som jeg falt helt inn i. Jeg liker Tolstoj bare bedre og bedre (imotsetning til en annen russer, Tjekhov, som jeg bare liker mindre og mindre).
20. VAR DU DER FOR MUSIKKEN av Mari Tveita og Ida Eline Tangen (red.)
 |
| Kilde |
Dette er en festivalantologi (gitt ut i samarbeid med Hovefestivalen) som jeg selv er med i og derfor ikke vil si så mye om (jeg er redd det kanskje hadde blitt litt teit av meg?), annet enn at favorittene mine i denne er Maren Berg Dybviks diskusjon nr.1284943 med mamma om å få dra og Tom Ingar Eliassens tekster som er uten tittel, foruten min selvfølgelig (jeg vet ikke hva janteloven er), og at det går ann å få kjøpt den her.
21. ROM VED HAVET, ROM I BYEN av Frode Grytten ¤ ¤ ¤
 |
| Kilde |
Dette er en novellesamling hvor alle novellene tar utgangspunkt i hvert sitt Edward Hopper-maleri. Jeg synes novellene blir litt for like hverandre, jeg synes det handler mye om kjærligheten, fremmede mennesker, bilkjøring og fotografering. Etter å ha lest alle sammen føler jeg at jeg kan oppsummere hele Rom ved havet, rom i byen med disse få ordene. Men, likevel er det fint å lese Frode Grytten, og novellene jeg liker best er Sollys i en kafeteria og Nærme seg en by.
22. SWEET LITTLE LIES av Lauren Conrad ¤ ¤ ¤
Jada. Ikke bare leser jeg én bok av Lauren Conrad i sommer, men to. Jeg måtte jo følge med hva som skjedde videre etter at L.A. Candy sluttet så brått. Og jeg skal sannelig lese Sugar and Spice også. En dag.
22. SWEET LITTLE LIES av Lauren Conrad ¤ ¤ ¤
Jada. Ikke bare leser jeg én bok av Lauren Conrad i sommer, men to. Jeg måtte jo følge med hva som skjedde videre etter at L.A. Candy sluttet så brått. Og jeg skal sannelig lese Sugar and Spice også. En dag.
tirsdag 21. februar 2012
Hjemsteder
Det er vår i byen, et snev av den, tørr asfalt hvor jeg på morgenen skled på vann oppå is; det er så vår at når jeg går fra forelesningssalen glemmer jeg paraplyen under benkeradene, og så alle de andre klisjéene, den med at kanskje jeg kan ta fram tøyskoene nå, hvor nå de er, jeg tok dem kanskje aldri med meg fra Kristiansand, ikke noe vits å ta med seg tøysko til vestlandet - i går regna det sidelengs, en annen dag stod jeg bomstille i fem sekunder i vinden, den var så sterk at jeg ikke klarte å gå videre. Gikk langs jordet og forbannet stedet i verden jeg befant meg på, som om det ikke er regn og vind andre steder, mens mine lyse bukser var blitt mørke, en annen nyanse av turkis. Jeg tenker, dette været, så viktig det er. Jeg tenker, disse stedene, så viktige de er, også.
Jeg befinner meg i Storelogen på Kvarteret og hører på en rekke vestlandsforfattere (og en regissør) snakke om Bergens identitet i litteraturen. Hva er din favorittplass i Bergen? Frode Grytten sier kjøkkenet hjemme hos seg, hvor han kan kikke ut av vinduet og se ned på rundskjøringen utenfor Fyllingdal-tunnelen. Foran eller bak? Det kommer ann på hvilken side av tunnelen man mener er foran. Fra eller til Bergen? Ikke-hjemme eller hjemme? Inn i mørket, sier Erlend O. Nødtvedt; og dette mørket er altså inn i Bergen. Aha, så det er ikke bare utlendinger (alle oss som ikke er fra Bergen) som synes Bergen er mørk. Og på den andre siden av Fyllingdal-tunnelen, der er det vist åpent og lyst. Jeg tenker, la oss dra dit, men for et stress. Jeg kjenner ingen med bil i Bergen.
Jeg vil også si hjemme, i stua mi, i kontorkroken min, men så dølt det er. Min favorittplass i Bergen. Det neste jeg tenker på er Rema-butikken på Midtun, hvor de har avokadoer for 7,50 pr. stykk, physalis (japanske lykter) for 10 kr boksen og kjempegodt nøttebrød som jeg ikke har sett noen andre steder. Det kan jeg heller ikke si. Jeg kan ikke si at at en kjededagligvarebutikk er favorittstedet mitt i Bergen, men hvor er det da? Oppe på et fjell kanskje, men det er det samme hvilket. Den ene utsikten er ikke bedre enn den andre, de er likebra, en oversikt, som å se på et kart (jeg elsker kart), men som å se på et kart på et generelt nivå.
Jeg har syklet i denne byen kanskje én gang, eller to. Jeg har syklet på Hjellestad/Milde, fra den botaniske hagen til Bunnpris på kaia og tilbake igjen, kjøpte sikkert bare en tyvepakning mens jeg drakk vann og hadde dårlig kondis - og det begynte sikkert å regne på hjemveien. Duskregn og grå himmel, det er ikke ende på dette. Der jeg kommer fra har jeg syklet på enhver sykkelsti, og parkert sykkelen som om den var min hest - i gater hvor jeg ser forskjell på husene selv om de alle er hvite og i samme stil. Der inne har jeg vært, der også, og der, på taket av det bygget også. Ja, der har jeg sett på soloppgangen, og der har jeg sittet på kjøkkenet, bak dette huset ser bakgården slik ut, bak dette huset ser bakgården sånn ut. Kanskje jeg også skal bli heimstadsdikter, tenker jeg. Jeg leser i et essay av Stig Sæterbakken, som igjen skriver om noe Hemingway har sagt (det er der jeg leser det), noe om at man kan utelate deler av en beskrivelse hvis forfatteren virkelig kjenner til det han beskriver. Men en forfatter som ikke kjenner til det han beskriver, kan ikke utelate noe, for det skinner gjennom om forfatteren har utelatt noe fordi han følte han ikke trengte å skrive om det (men har kjennskap til det), eller utelatt det fordi han ikke visste noe om det og derfor lot være å ta det med. Det skinner gjennom.
Jeg syntes først det var kjipt at jeg ikke hadde noe Los Angeles, noe Paris, noe Oslo, eller for den saks skyld Bergen, å skrive om, sier Frode Grytten. (Løst etter min hukommelse). Jeg hadde bare Odda. Og jeg, jeg har bare en liten kystby på sørlandet som får plass i bukselomma mi, finere enn en klinkekule.
Jeg befinner meg i Storelogen på Kvarteret og hører på en rekke vestlandsforfattere (og en regissør) snakke om Bergens identitet i litteraturen. Hva er din favorittplass i Bergen? Frode Grytten sier kjøkkenet hjemme hos seg, hvor han kan kikke ut av vinduet og se ned på rundskjøringen utenfor Fyllingdal-tunnelen. Foran eller bak? Det kommer ann på hvilken side av tunnelen man mener er foran. Fra eller til Bergen? Ikke-hjemme eller hjemme? Inn i mørket, sier Erlend O. Nødtvedt; og dette mørket er altså inn i Bergen. Aha, så det er ikke bare utlendinger (alle oss som ikke er fra Bergen) som synes Bergen er mørk. Og på den andre siden av Fyllingdal-tunnelen, der er det vist åpent og lyst. Jeg tenker, la oss dra dit, men for et stress. Jeg kjenner ingen med bil i Bergen.
Jeg vil også si hjemme, i stua mi, i kontorkroken min, men så dølt det er. Min favorittplass i Bergen. Det neste jeg tenker på er Rema-butikken på Midtun, hvor de har avokadoer for 7,50 pr. stykk, physalis (japanske lykter) for 10 kr boksen og kjempegodt nøttebrød som jeg ikke har sett noen andre steder. Det kan jeg heller ikke si. Jeg kan ikke si at at en kjededagligvarebutikk er favorittstedet mitt i Bergen, men hvor er det da? Oppe på et fjell kanskje, men det er det samme hvilket. Den ene utsikten er ikke bedre enn den andre, de er likebra, en oversikt, som å se på et kart (jeg elsker kart), men som å se på et kart på et generelt nivå.
Jeg har syklet i denne byen kanskje én gang, eller to. Jeg har syklet på Hjellestad/Milde, fra den botaniske hagen til Bunnpris på kaia og tilbake igjen, kjøpte sikkert bare en tyvepakning mens jeg drakk vann og hadde dårlig kondis - og det begynte sikkert å regne på hjemveien. Duskregn og grå himmel, det er ikke ende på dette. Der jeg kommer fra har jeg syklet på enhver sykkelsti, og parkert sykkelen som om den var min hest - i gater hvor jeg ser forskjell på husene selv om de alle er hvite og i samme stil. Der inne har jeg vært, der også, og der, på taket av det bygget også. Ja, der har jeg sett på soloppgangen, og der har jeg sittet på kjøkkenet, bak dette huset ser bakgården slik ut, bak dette huset ser bakgården sånn ut. Kanskje jeg også skal bli heimstadsdikter, tenker jeg. Jeg leser i et essay av Stig Sæterbakken, som igjen skriver om noe Hemingway har sagt (det er der jeg leser det), noe om at man kan utelate deler av en beskrivelse hvis forfatteren virkelig kjenner til det han beskriver. Men en forfatter som ikke kjenner til det han beskriver, kan ikke utelate noe, for det skinner gjennom om forfatteren har utelatt noe fordi han følte han ikke trengte å skrive om det (men har kjennskap til det), eller utelatt det fordi han ikke visste noe om det og derfor lot være å ta det med. Det skinner gjennom.
Jeg syntes først det var kjipt at jeg ikke hadde noe Los Angeles, noe Paris, noe Oslo, eller for den saks skyld Bergen, å skrive om, sier Frode Grytten. (Løst etter min hukommelse). Jeg hadde bare Odda. Og jeg, jeg har bare en liten kystby på sørlandet som får plass i bukselomma mi, finere enn en klinkekule.
tirsdag 7. desember 2010
Statistikkord
I følge statistikken for uka som har gått dukker bloggen min opp når folk skriver disse søkene:
-fakta om finland.
(Det er nok pga. dette innlegget.)
-finsk sitronkake.
(Det er nok fordi jeg elsker sitronkake og Finland.)
-blåmuggost i kulden.
(Det er nok fordi jeg elsker blåmuggost.)
-"for så høgt har eg elska" litterær.
(Det er nok fordi jeg skrev ganske mye om en bok med den tittelen i forrige uke.)
- "for så høgt har eg elska" blogg.
(Det er nok av samme grunn som over her.)
-jordnøtter.
(Dette ordet blir min blogg ofte koblet til. Eventuelt ordet peanøtt og variasjoner av dem. Det er nok pga. dette innlegget.)
-tur i snøen.
(Å, så fint!)
-termodress.
(Det er nok fordi jeg har moteblogga om termodresser.)
-kathleen rani hagen.
(Ja, her vil jeg påstå at vedkommende som søkte fant det hun/han lette etter.)
-araberhest.
(Dette er også et ord min blogg ofte kobles til. Det er nok pga. dette innlegget. Eller kanskje pga. dette, det er jo nyere.)
-sukkerrør sunt.
(Bloggen min heter jo Sukkerrør.)
-frode grytten elsker.
(Seff kobles bloggen min til det, jeg elsker jo Frode Grytten!)
(Fint.)
-fakta om finland.
(Det er nok pga. dette innlegget.)
-finsk sitronkake.
(Det er nok fordi jeg elsker sitronkake og Finland.)
-blåmuggost i kulden.
(Det er nok fordi jeg elsker blåmuggost.)
-"for så høgt har eg elska" litterær.
(Det er nok fordi jeg skrev ganske mye om en bok med den tittelen i forrige uke.)
- "for så høgt har eg elska" blogg.
(Det er nok av samme grunn som over her.)
-jordnøtter.
(Dette ordet blir min blogg ofte koblet til. Eventuelt ordet peanøtt og variasjoner av dem. Det er nok pga. dette innlegget.)
-tur i snøen.
(Å, så fint!)
-termodress.
(Det er nok fordi jeg har moteblogga om termodresser.)
-kathleen rani hagen.
(Ja, her vil jeg påstå at vedkommende som søkte fant det hun/han lette etter.)
-araberhest.
(Dette er også et ord min blogg ofte kobles til. Det er nok pga. dette innlegget. Eller kanskje pga. dette, det er jo nyere.)
-sukkerrør sunt.
(Bloggen min heter jo Sukkerrør.)
-frode grytten elsker.
(Seff kobles bloggen min til det, jeg elsker jo Frode Grytten!)
(Fint.)
tirsdag 31. mai 2011
Fem notiser om å kjøre gjennom Hardanger og Setesdal til Kristiansand
1. Et eller annet sted før ferja til Utne snakker pappa om at i en eller annen retning her (som jeg ikke får med meg) bor han dikteren som Knausgård dro for å intervjue, og inni hodet mitt tenker jeg at det er Olav H. Hauge, men jeg sier Hva het han nå igjen? fordi jeg ikke helt kan tro at det er han, jeg tenker at han har da vært død altfor lenge til at det var han Knausgård intervjua i Min kamp 1, men neida, det var Olav H. Hauge. Jeg tenker litt på at det er ikke rart man går hen og blir dikter når man bor i disse omgivelsene, og så tenker jeg på at jeg her en dag var på biblioteket og holdt på å låne noe av Olav H. Hauge, men at jeg lot være fordi jeg allerede bar på fem bøker og tenkte at det ble for hardt å gå hjem med mer i ryggsekken.
2. På ferja til Utne drikker vi kaffe og spiser sveler med brunost mens jeg hører litt på de fine dialektene og jeg sier at BA er den mest tøysete avisen jeg har sett; fordsidene til BA er enda verre enn forsidene til VG og Dagbladet: En gang stod det nemlig "Bergenser slått ned av nordlending" på forsiden, og det sier vel sitt om denne avisen.
3. På vei til Bergen sier jeg til pappa at det finnes et sted i Hordaland som heter Nå, for det har jeg sett på bloggstatistikken min over hvor i landet folk leser den. På vei hjem gjennom Hardanger noen dager senere kjører vi tilfeldigvis og plutselig inn i Nå, som er kjempelite. Her ser vi en dame i refleksvest som loser små skolebarn over veien og jeg legger merke til et busstopp som er innhogt i en steinhellevegg. Ellers er det bare epletrær.
4. Kort tid etter Nå kjører vi gjennom Odda og her snakker jeg om Frode Grytten og domusbutikken som er med i Bikubesong. Domusbutikker finnes ikke lenger, men den butikken vi kristiansandere kaller for Domus er nå en Coop Mega, så når vi litt senere hører en reklame for Coop Mega på Oddas lokalradio, sier jeg at det må være Frode Gryttens domusbutikk! Det er den butikken hvor han ene fyren blir forelsket i kassadamen (blant annet, det er mye som skjer i den butikken i løpet av Bikubesong), og så legger jeg merke til at når jeg forestiller meg den historien, så forestiller jeg meg at Frode Gryttens domusbutikk ser ut akkurat som Coop Mega i Kristiansand, nettopp på grunn av dette.
5. I det vi kjører inn i Bygland ser vi at det er en gaupe i kommunevåpenet deres, hvilket bringer oss til å snakke om at ingen kommuner har ulv i våpenet sitt. Om noen skulle hatt ulv i kommunevåpenet sitt hadde det vel blitt en bykommune. Jeg stusser på hvorfor det er slik at det alltid er ulven som dreper sau, gjør ikke gaupa også det? Det er knapt noen som snakker om gaupa. Så kommer vi på at ulv ikke bare er negativt ladet likevel, for det er jo faktisk folk som heter Ulv eller Ulven.
2. På ferja til Utne drikker vi kaffe og spiser sveler med brunost mens jeg hører litt på de fine dialektene og jeg sier at BA er den mest tøysete avisen jeg har sett; fordsidene til BA er enda verre enn forsidene til VG og Dagbladet: En gang stod det nemlig "Bergenser slått ned av nordlending" på forsiden, og det sier vel sitt om denne avisen.
3. På vei til Bergen sier jeg til pappa at det finnes et sted i Hordaland som heter Nå, for det har jeg sett på bloggstatistikken min over hvor i landet folk leser den. På vei hjem gjennom Hardanger noen dager senere kjører vi tilfeldigvis og plutselig inn i Nå, som er kjempelite. Her ser vi en dame i refleksvest som loser små skolebarn over veien og jeg legger merke til et busstopp som er innhogt i en steinhellevegg. Ellers er det bare epletrær.
4. Kort tid etter Nå kjører vi gjennom Odda og her snakker jeg om Frode Grytten og domusbutikken som er med i Bikubesong. Domusbutikker finnes ikke lenger, men den butikken vi kristiansandere kaller for Domus er nå en Coop Mega, så når vi litt senere hører en reklame for Coop Mega på Oddas lokalradio, sier jeg at det må være Frode Gryttens domusbutikk! Det er den butikken hvor han ene fyren blir forelsket i kassadamen (blant annet, det er mye som skjer i den butikken i løpet av Bikubesong), og så legger jeg merke til at når jeg forestiller meg den historien, så forestiller jeg meg at Frode Gryttens domusbutikk ser ut akkurat som Coop Mega i Kristiansand, nettopp på grunn av dette.
5. I det vi kjører inn i Bygland ser vi at det er en gaupe i kommunevåpenet deres, hvilket bringer oss til å snakke om at ingen kommuner har ulv i våpenet sitt. Om noen skulle hatt ulv i kommunevåpenet sitt hadde det vel blitt en bykommune. Jeg stusser på hvorfor det er slik at det alltid er ulven som dreper sau, gjør ikke gaupa også det? Det er knapt noen som snakker om gaupa. Så kommer vi på at ulv ikke bare er negativt ladet likevel, for det er jo faktisk folk som heter Ulv eller Ulven.
fredag 13. april 2012
Om middelmådig litteratur
Jeg kommer for sent til forelesningen, altfor sent; finner ut at jeg heller kan sette meg i kantina og gå inn i forelesningssalen når det blir pause, sier til meg selv at det er fordi jeg ikke vil være en sånn person som kommer for sent og forstyrrer, men det er ikke helt sant, jeg har jo gjort det før, kommet for sent inn og fortsyrret; bare i dag vil jeg ikke være en sånn person, diktere fra middelalderen (og før og etter) er ikke helt min greie, jeg vil heller sitte i kantina og lese litt, unnskylder meg videre at det jeg skal lese jo er på pensum, Miguel Cervantes' Don Quixote. Leser og drikker kaffe fra termosen, men kommer ikke langt før jeg blir forstyrret av nabobordet - ikke en plagsom forstyrrelse, men en fornøyelig forstyrrelse; de er utlendinger, tyske, tror jeg, for det er tysk de snakker (det kan selvsagt hende de er sveitsere eller østerrikere, eller kanskje bare en av dem er tysker mens den andre er fra f.eks. Nederland, men kan tysk og så har de blitt enige om å snakke tysk for det liker de så mye bedre enn å snakke engelsk med hverandre), før en tredjemann kommer og de begynner å snakke på god, men gebrokken norsk, det er visst som om tredjemannen insisterer Vi må snakke på norsk, for vi skal jo lære det (jeg er ikke en sånn person, jeg blir redd uten språket mitt). Eller kanskje han ikke kan tysk, kanskje han er spansk (eller noe helt annet). Jeg mistenker at de tar et eller annet litteraturfag, for de spør hverandre om de har lest den boken. Ja, sier han ene. Nei, sier den eneste kvinnen. Så snakker de om at det ikke skjer noesomhelst i boka, ikke noe. Det bare surrer rundt og rundt og rundt, kanskje litt sånn som Don Quixote, tenker jeg, eller, joda, det skjer jo mye rart i den, men det er jo det samme. Knute på knute på knute som løses opp (det skal sies at jeg ikke har kommet så veldig langt i den). Deretter sier (den eneste) kvinnen at hun ikke har funnet en eneste norsk forfatter som hun liker. Jeg tenker: Hamsun! Og hva begynner den ene mannen å snakke om da? Jo, Hamsun. Han har lest Hamsun, men han vet ikke helt om han liker Hamsun, han trodde han skulle komme til å lese noe, men så var det helt annerledes enn han tenkte seg. Slik er det hver gang jeg leser Hamsun. Jeg tenker alltid jeg skal komme til å lese noe, men dette noe, det viser seg alltid å bli noe annet.
Jeg lurer på: Hva er det kvinnen har lest av norsk litteratur fra før av? (Hun har ikke lest Hamsun viser det seg.) Jeg er nysgjerrig og lutter øre, har glemt vekk Don Quiote og Sancho Pancha for lenge siden, men så: går de! De går, de skal kanskje på forelesning, de er ferdig med yoghurtene sine - de går!- og jeg etterlates i kantinen til å følge med videre på ferden i 1500-talls Spania og egne teorier. Jeg tar meg selv i å tenke: Hun har sikkert lest Hanne Ørstavik. Det suger. Eller enda verre: Hun er på utveksling i Bergen og har fått for seg at Tomas Espedal er noe å lese. Da er det jo ikke noe rart. Kanskje har hun lest Frode Grytten, og det er fint det, men kanskje ikke helt Det Store. Hun har definitivt ikke lest Tarjei Vesaas. Eller kanskje hun har det, men smaken er annerledes, den er som baken. Jeg digger Tarjei Vesass, synes det er helt fantastisk. Fuglane. Fuglane! For en bok. Tenk om hun har lest Lars Saabye Christensen. Ugh. Eller Jostein Gaarder, som forøvrig er greit nok, men for min del heller ikke helt Det Store, selv om jeg har lest ca. alle bøkene hans; tenk at jeg har det forresten, det må jeg ha gjort da jeg var tretten år og ikke visste så mye om litteratur og hva man kunne lese, på den tiden leste jeg masse av hver forfatter, i motsetning til nå, nå leser jeg én bok av en forfatter og går videre. Move on, har ikke tid til å dvele ved et forfatterskap, noe jeg tenker ofte er synd; skulle gjerne meske meg i Lorrie Moore for eksempel, det var jo planen min etter at jeg hadde lest Birds of America, noe av det beste jeg har lest det siste året, nei, mer enn det, noe av det beste i den store sammenhengen! Lorrie Moore, jeg kjøpte jo A Gate at the Stairs på Barnes & Noble i Phoenix rett etter at jeg hadde lest Birds of America (fantastisk, dritfin, knakende god, bøyer meg i støvet, det er slik noveller skal være), det er en stund siden, mer enn et par måneder siden, men jeg har fortsatt ikke begynt på A Gate at the Stairs. Det nærmeste jeg kommer å fordype meg i en forfatter den siste tiden er Banana Yoshimoto. Jeg har lest seks kortromaner av henne. Men merk nettopp det: kortromaner. Det er ikke tid til mere, det er ikke tid til å fordype seg i en forfatter som skriver romaner som det tar lengre tid enn tre timer å lese. Hvorfor det? Det er synd, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men det blir aldri slik; jeg hopper fra den ene forfatteren til den andre, tar opp de jeg liker kanskje år siden.
Leste nettopp Jonathan Franzens The Corrections, da var det et år siden jeg leste Frihet på toget til Stavanger, i Stavanger (på den høyden, der oppe ved det tårnet, mens det blåste og jeg røykte sigg og ventet på at kjæresten min skulle ankomme byen) og på vei hjem fra Stavanger. Ett år. Ett år mellom en bok til en annen i et forfatterskap, da må jeg vente til jeg blir førti til jeg kan si at jeg har fordypet meg i et forfatterskap (hvis det skal fortsette på den måten), ja , riktig fordypet meg inn i et forfatterskap, og ikke tro det er Franzen jeg velger heller, hvis jeg skulle valgt (men jeg gjør det ikke, for jeg fordyper meg jo ikke); hvem hadde jeg valgt? Skulle gjerne lest mer av Hamsun. Jeg liker jo Hamsun svært godt. Skulle gjerne lest mer av Jennifer Egan. Og Gabriel Garcia Marquez, Vladimir Nabokov, Linn Ullmann, Virginia Woolf, Jan Kjærstad, Siri Hustvedt, Gustave Flaubert, Goethe, og en haug med flere. Men det er jo så mange jeg fortsatt ikke har lest! Thomas Bernhard, Sarah Kane, Hemingway (herregud, jeg har ikke lest en eneste roman av Hemingway!), Jean Cocteau, Truman Capote, Édouard Levé, Selma Lagerlöf, Jorge Luis Borges og så videre i det uendelige. Hva skal man velge. Hva skal man velge. Og så, midt oppi alt dette, av uvisse grunner, begynner jeg på perifere novellesamlinger som jeg såvidt har hørt noe om, av nysgjerrighet kanskje, som viser seg å være middelmådige, bare helt ok, men middelmådige. Et par timer opptar dem meg, og jeg lar dem oppta meg disse timene; så etterlater de meg uten å ha gitt meg noe, jeg glemmer dem, glemmer dem nesten i samme åndedrag som jeg lukker igjen siste side. Timer borte, kunne lest noe annet, kunne lest noe som garantert kommer til å være bra; du vet, på den samme måten som da jeg leste Kjærlighet i koleraens tid; man vet man skal til med en bra bok, og etterpå viser det seg at ikke bare var det en bra bok, men det var en helt eksepsjonelt bra bok som jeg kommer til å lese om igjen; å, for en bra bok, fordømt god! Istedenfor så villedes jeg av en upålitelig nysgjerrighet, som sjeldent gir noe utslag hvor jeg ikke blir skuffet (jeg kan ikke komme på noe unntak i skrivende stund). Middelmådige bøker, jeg skulle til å si at ikke noe er verre enn middelmådige bøker, for det er det jo, det finnes mye ille i verden, men fra en lesers ståsted, så finnes det ikke noe verre enn middelmådige bøker, de er helt ubrukelige, tidsfordriv i simpleste forstand, best egnet for å holde for korte bordben på plass (for de er alltid korte disse middelmådige novellesamlingene, som om forfatterne av dem helst ville gjøre minst mulig for å kunne kalle seg forfattere).
Jeg lurer på: Hva er det kvinnen har lest av norsk litteratur fra før av? (Hun har ikke lest Hamsun viser det seg.) Jeg er nysgjerrig og lutter øre, har glemt vekk Don Quiote og Sancho Pancha for lenge siden, men så: går de! De går, de skal kanskje på forelesning, de er ferdig med yoghurtene sine - de går!- og jeg etterlates i kantinen til å følge med videre på ferden i 1500-talls Spania og egne teorier. Jeg tar meg selv i å tenke: Hun har sikkert lest Hanne Ørstavik. Det suger. Eller enda verre: Hun er på utveksling i Bergen og har fått for seg at Tomas Espedal er noe å lese. Da er det jo ikke noe rart. Kanskje har hun lest Frode Grytten, og det er fint det, men kanskje ikke helt Det Store. Hun har definitivt ikke lest Tarjei Vesaas. Eller kanskje hun har det, men smaken er annerledes, den er som baken. Jeg digger Tarjei Vesass, synes det er helt fantastisk. Fuglane. Fuglane! For en bok. Tenk om hun har lest Lars Saabye Christensen. Ugh. Eller Jostein Gaarder, som forøvrig er greit nok, men for min del heller ikke helt Det Store, selv om jeg har lest ca. alle bøkene hans; tenk at jeg har det forresten, det må jeg ha gjort da jeg var tretten år og ikke visste så mye om litteratur og hva man kunne lese, på den tiden leste jeg masse av hver forfatter, i motsetning til nå, nå leser jeg én bok av en forfatter og går videre. Move on, har ikke tid til å dvele ved et forfatterskap, noe jeg tenker ofte er synd; skulle gjerne meske meg i Lorrie Moore for eksempel, det var jo planen min etter at jeg hadde lest Birds of America, noe av det beste jeg har lest det siste året, nei, mer enn det, noe av det beste i den store sammenhengen! Lorrie Moore, jeg kjøpte jo A Gate at the Stairs på Barnes & Noble i Phoenix rett etter at jeg hadde lest Birds of America (fantastisk, dritfin, knakende god, bøyer meg i støvet, det er slik noveller skal være), det er en stund siden, mer enn et par måneder siden, men jeg har fortsatt ikke begynt på A Gate at the Stairs. Det nærmeste jeg kommer å fordype meg i en forfatter den siste tiden er Banana Yoshimoto. Jeg har lest seks kortromaner av henne. Men merk nettopp det: kortromaner. Det er ikke tid til mere, det er ikke tid til å fordype seg i en forfatter som skriver romaner som det tar lengre tid enn tre timer å lese. Hvorfor det? Det er synd, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men det blir aldri slik; jeg hopper fra den ene forfatteren til den andre, tar opp de jeg liker kanskje år siden.
Leste nettopp Jonathan Franzens The Corrections, da var det et år siden jeg leste Frihet på toget til Stavanger, i Stavanger (på den høyden, der oppe ved det tårnet, mens det blåste og jeg røykte sigg og ventet på at kjæresten min skulle ankomme byen) og på vei hjem fra Stavanger. Ett år. Ett år mellom en bok til en annen i et forfatterskap, da må jeg vente til jeg blir førti til jeg kan si at jeg har fordypet meg i et forfatterskap (hvis det skal fortsette på den måten), ja , riktig fordypet meg inn i et forfatterskap, og ikke tro det er Franzen jeg velger heller, hvis jeg skulle valgt (men jeg gjør det ikke, for jeg fordyper meg jo ikke); hvem hadde jeg valgt? Skulle gjerne lest mer av Hamsun. Jeg liker jo Hamsun svært godt. Skulle gjerne lest mer av Jennifer Egan. Og Gabriel Garcia Marquez, Vladimir Nabokov, Linn Ullmann, Virginia Woolf, Jan Kjærstad, Siri Hustvedt, Gustave Flaubert, Goethe, og en haug med flere. Men det er jo så mange jeg fortsatt ikke har lest! Thomas Bernhard, Sarah Kane, Hemingway (herregud, jeg har ikke lest en eneste roman av Hemingway!), Jean Cocteau, Truman Capote, Édouard Levé, Selma Lagerlöf, Jorge Luis Borges og så videre i det uendelige. Hva skal man velge. Hva skal man velge. Og så, midt oppi alt dette, av uvisse grunner, begynner jeg på perifere novellesamlinger som jeg såvidt har hørt noe om, av nysgjerrighet kanskje, som viser seg å være middelmådige, bare helt ok, men middelmådige. Et par timer opptar dem meg, og jeg lar dem oppta meg disse timene; så etterlater de meg uten å ha gitt meg noe, jeg glemmer dem, glemmer dem nesten i samme åndedrag som jeg lukker igjen siste side. Timer borte, kunne lest noe annet, kunne lest noe som garantert kommer til å være bra; du vet, på den samme måten som da jeg leste Kjærlighet i koleraens tid; man vet man skal til med en bra bok, og etterpå viser det seg at ikke bare var det en bra bok, men det var en helt eksepsjonelt bra bok som jeg kommer til å lese om igjen; å, for en bra bok, fordømt god! Istedenfor så villedes jeg av en upålitelig nysgjerrighet, som sjeldent gir noe utslag hvor jeg ikke blir skuffet (jeg kan ikke komme på noe unntak i skrivende stund). Middelmådige bøker, jeg skulle til å si at ikke noe er verre enn middelmådige bøker, for det er det jo, det finnes mye ille i verden, men fra en lesers ståsted, så finnes det ikke noe verre enn middelmådige bøker, de er helt ubrukelige, tidsfordriv i simpleste forstand, best egnet for å holde for korte bordben på plass (for de er alltid korte disse middelmådige novellesamlingene, som om forfatterne av dem helst ville gjøre minst mulig for å kunne kalle seg forfattere).
fredag 26. november 2010
Spørsmål og svar om bøker
Enda flere svar på spørsmål om bøker. Disse har jeg tatt fra bloggen Gjennom ordene.
1. Hvilke bøker leser du akkurat nå?
Akkurat nå leser og ser jeg i Det norske huset av Frode Grytten og fotografen Jens Hauge.
2. Hvor liker du best å lese?
Akkurat nå liker jeg best å lese i senga, under to dyner og rett ved varmeovnen. Jeg liker også å lese på bussen i rushtiden.
3. Hvilken bok skulle du ønske ville bli filmatisert?
Jeg har en barnslig drøm om å filmatisere Weetzie Bat-bøkene til Francesca Lia Block. Det er bare det at a) jeg har ikke en gang vært i Los Angeles, b) jeg hater alt som har med håndtering av kameraer å gjøre. Bortsett fra det så har jeg ikke noe ønske om at noensomhelst bok skal bli filmatisert. Jeg er (nesten) prinsipielt i mot filmatisering av bøker. Jeg er så i mot det at jeg ikke har sett en eneste Harry Potter-film. Likevel må jeg altså innrømme at noen ganger har det vært takket være filmatiseringer at jeg har oppdaget forfattere. For eksempel så var det filmen The Road som fikk meg til å lese Cormac McCarthy.
4. Hva er favorittboken din?
Du mener vel hva er favorittboken min av alle bøkene jeg har lest i løpet av de siste tretti dager? For det kan jeg nemlig svare på, det er Gabriel García Márquez' Kjærlighet i koleraens tid. Eller når jeg tenker meg om, så er den jo faktisk bedre enn som så. Den er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest.
5. Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?
Ja. Jeg har jo en stabel av bøker på pulten som venter. Og på stuebordet. Og i skuffene. Men mest av alt gleder jeg meg til å lese Julia Scheeres Jesusland. Det er en selvbiografisk bok om hvordan det er å vokse opp i det kristne USA. Det er så fascinerende at folk tror på noe, og spesielt når de blir ekstreme.
6. Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Å, etter at jeg fikk meg konto på bokelskere.no er det blitt superlett å kikke på covere uten å ha bøkene fysisk til stede. Jeg synes coverne til mange av bøkene om Mummitrollet er kjempefine, men det er vel mest pga. tegningene i seg selv. Jeg liker også veldig godt coveret til Elizabeth Wurtzels Bitch. Og mange av coverne til Xiaolu Guo og Francesca Lia Block - på de engelske versjonene. Generelt er covere mye finere på engelsk. Hylla i bokbutikkene med bøkene på engelsk er som en godteripose, mens de norske omslagene er mer traurige. Og ja, det fineste coveret må bli coveret til Philip Hoares The Whale. Ikke er det bare coveret som er fint, men hele layouten. På innsiden av omslaget er det nemlig også tegninger av hvaler. Dere burde forøvrig lese boken, også den er bra.
1. Hvilke bøker leser du akkurat nå?
Akkurat nå leser og ser jeg i Det norske huset av Frode Grytten og fotografen Jens Hauge.
2. Hvor liker du best å lese?
Akkurat nå liker jeg best å lese i senga, under to dyner og rett ved varmeovnen. Jeg liker også å lese på bussen i rushtiden.
3. Hvilken bok skulle du ønske ville bli filmatisert?
Jeg har en barnslig drøm om å filmatisere Weetzie Bat-bøkene til Francesca Lia Block. Det er bare det at a) jeg har ikke en gang vært i Los Angeles, b) jeg hater alt som har med håndtering av kameraer å gjøre. Bortsett fra det så har jeg ikke noe ønske om at noensomhelst bok skal bli filmatisert. Jeg er (nesten) prinsipielt i mot filmatisering av bøker. Jeg er så i mot det at jeg ikke har sett en eneste Harry Potter-film. Likevel må jeg altså innrømme at noen ganger har det vært takket være filmatiseringer at jeg har oppdaget forfattere. For eksempel så var det filmen The Road som fikk meg til å lese Cormac McCarthy.
4. Hva er favorittboken din?
Du mener vel hva er favorittboken min av alle bøkene jeg har lest i løpet av de siste tretti dager? For det kan jeg nemlig svare på, det er Gabriel García Márquez' Kjærlighet i koleraens tid. Eller når jeg tenker meg om, så er den jo faktisk bedre enn som så. Den er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest.
5. Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?
Ja. Jeg har jo en stabel av bøker på pulten som venter. Og på stuebordet. Og i skuffene. Men mest av alt gleder jeg meg til å lese Julia Scheeres Jesusland. Det er en selvbiografisk bok om hvordan det er å vokse opp i det kristne USA. Det er så fascinerende at folk tror på noe, og spesielt når de blir ekstreme.
6. Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
tirsdag 30. november 2010
Bøkene jeg leste i november
Denne måneden har jeg lest flere barne- og ungdomsbøker. Og en del tullebøker. Jaja. Jeg har til gjengeld lest et par veldig bra bøker, så det går vel opp i opp.
GET A LIFE av Nadime Gordimer ¤ ¤ ¤
Denne handler om en mann som er blitt radioaktiv etter en kreftoperasjon og for å skåne barna og kona sine bor han hos foreldrene sine rett etter operasjonen. Alle personene i denne romanen er sykt kvasi-intellektuelle og det irriterer meg. Ellers ganske interessant tema.
TILSTREKKELIG VAKKERT av Synne Sun Løes ¤ ¤ ¤ ¤
Død og fordervelse for ungdommer. Veldig straight bok egentlig. Den er bygget opp som brev to syttenårige jenter sender hverandre. Hun ene er mor og dødssyk, mens hun andre er deprimert og vil dø. Gode beskrivelser av hvordan den dødssyke ikke forstår den deprimerte og bare fnyser av selvmordstankene hennes som om hun bare vil være Sylvia Plath og at depresjonen bare er et image. Den dødssyke tar FEIL. Må forresten sies at jeg ikke liker slutten, sluttkapitlet er noe av det teiteste jeg har lest. Unødvendig. Kunne ikke den bare vært tatt vekk, så hadde boka vært mye bedre?
LIFE ON THE REFRIGERATOR DOOR av Alice Kuipers ¤ ¤ ¤ ¤
Denne boka er ikke bygget opp som brev, men som lapper på kjøleskapsdøren mellom en dødssyk mor (enda en) og en datter. Jeg synes det virker litt urealistisk i denne mobiltelefonens verden. Jeg mistenker at forfatteren bare så sitt snitt i å skrive en roman på en lettvint enkel måte. Når det er sagt er boka ikke så verst. Jeg ble litt trist av å lese den.
ULOVLIG NORSK av Marie Amelie ¤ ¤ ¤ ¤
Selvbiografisk bok om å være illegal innvandrer i Norge, og det har hun vært i over åtte år. En bra og veldig interessant bok. Setter ting i perspektiv.
EN VELOPDRAGEN UNG PIGES ERINDRINGER I av Simone de Beauvoir ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Føler det er sykt wannabe noe å si at jeg kjente meg igjen i flere ting i denne boka, men jeg gjorde altså det. Det gjør sikkert alle (kvinner) som leser denne. Likte denne boka veldig godt, jeg, godt nok til at det nå ligger en stabel Simone de Beauvoir-bøker på pulten. Tror forresten jeg har en ting for oppvekstsromaner. (Og ja, hvis dere lurte, så leste jeg den på dansk, ja.
UTRENSKNING av Sofi Oksanen ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Til tross for at jeg var på et intervju med forfatteren hvor intervjueren SPOILA sykt mye i boka (dust), ble jeg likevel overrasket og nærmest sjokkert flere ganger da jeg leste denne. Jeg syntes hennes forrige bok, Stalins kyr, var veldig bra og veldig fæl, og denne var bare enda bedre og enda fælere. Jeg gidder ikke fortelle hva boka handler om, for det er bare å lese den.
LIPSTICK JUNGLE av Candace Bushnell ¤ ¤
Candace Bushnell er min favoritt chic lit-forfatter. Denne boka likte jeg derimot ikke. Altfor tykk, den blir murrende om det samme hele tiden. Grenset til de kjedsommelige. Den siste setningen i boka er forresten bare enda mer teit enn det kapitlet i Tilstrekkelig vakkert jeg nettopp skrev om. Alle er så sykt rike og milliardærer (i dollar!), men ingen blir fornøyde.
KIRKEGÅRDSBOKEN av Neil Gaiman ¤ ¤
Jeg har aldri lest Neil Gaiman før. Ikke en gang da jeg var gother. Jeg tror jeg plukket denne boka med meg fra biblioteket pga. dens svært tiltrekkende cover. Jeg tenkte at det uansett ikke kunne skade å vite hva Neil Gaiman skriver. Noe sier meg at jeg burde ha tatt med meg Sandman hjem i stedet. For Kirkegårsboken var kjempekjedelig. Jeg vet ikke helt om jeg syntes det fordi den var kjedelig eller fordi det var en barnebok og jeg rett og slett er for voksen til å finne noen glede i en barnebok lenger, men takk og pris heller jeg mest mot forklaring 1: at den bare er kjedelig. Det er nemlig ikke lenge siden jeg leste en annen barnebok og syntes det var kjempegøy. Forresten var slutten av boka sykt teit. Den la skikkelig opp til at Neil Gaiman kommer til å skrive en oppfølger. Og enda en. Og en til. Sykt Harry Potter-wannabe. Dream on, Neil.
OSLOSTANER av Noman Mubashir ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne tok jeg med meg hjem fra biblioteket fordi tittelen ligner på Londonstaner av Gautam Malkani, en bok jeg syntes var veldig underholdende. Oslostaner var også veldig underholdende, men bortsett fra det (og at den seff handler om desier) var bøkene veldig forskjellige. Hovedpersonene i denne boka er godt voksne og roter seg ikke inn i gjengkriminalitet, men inn i en islam-fundamentalistisk gruppe. Pluss at den er "lettere".
FOR SÅ HØGT HAR EG ELSKA av Bjørn Sortland ¤ ¤
Hovedpersonen, som er en jeg-person, er et tidligere misjonærbarn. Med frikirkelig bakgrunn. Allerede der faller jeg helt ut. For jeg innrømmer det, jeg har fordommer. Og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i dette mennesket, uansett hvor åpensinnet og innsiktsfull han er. Dessuten er nesten alle i boka religiøse. Alle som betyr noe i hvertfall. Og det ender bare med at jeg småirriterer meg. Boka vant Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman i 2003, og siden jeg elsker kjærlighetsromaner (de seriøse, that is) tok jeg den seff med meg hjem fra biblioteket da jeg så den. Etter å ha lest den fatter jeg det ikke. Jeg blir ikke grepet, jeg tenker bare grow up, du tror bare du elsker henne, hun er forresten søstera di btw, det hjelper ikke at hun er adoptert, dessuten har hun reist til andre siden av jorda for å slippe unna deg, ta hintet, get over it. Finn deg ei ny ei å pule.
BURMA CHRONICLES av Guy Delisle ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Tegnerserieroman. Tegneserieforfatteren tegner et portrett av Burma/Myanmar mens han er der med sin sønn og Leger uten grenser-kone. Gøy, lærerrik, interessant og attpåtil litt søt. Jeg kan anbefale denne.
DET NORSKE HUSET av Frode Grytten og Jens Hauge ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Fin bok om hytter og hus akkompagnert av bilder av trehytter.
GET A LIFE av Nadime Gordimer ¤ ¤ ¤
Denne handler om en mann som er blitt radioaktiv etter en kreftoperasjon og for å skåne barna og kona sine bor han hos foreldrene sine rett etter operasjonen. Alle personene i denne romanen er sykt kvasi-intellektuelle og det irriterer meg. Ellers ganske interessant tema.
TILSTREKKELIG VAKKERT av Synne Sun Løes ¤ ¤ ¤ ¤
Død og fordervelse for ungdommer. Veldig straight bok egentlig. Den er bygget opp som brev to syttenårige jenter sender hverandre. Hun ene er mor og dødssyk, mens hun andre er deprimert og vil dø. Gode beskrivelser av hvordan den dødssyke ikke forstår den deprimerte og bare fnyser av selvmordstankene hennes som om hun bare vil være Sylvia Plath og at depresjonen bare er et image. Den dødssyke tar FEIL. Må forresten sies at jeg ikke liker slutten, sluttkapitlet er noe av det teiteste jeg har lest. Unødvendig. Kunne ikke den bare vært tatt vekk, så hadde boka vært mye bedre?
LIFE ON THE REFRIGERATOR DOOR av Alice Kuipers ¤ ¤ ¤ ¤
Denne boka er ikke bygget opp som brev, men som lapper på kjøleskapsdøren mellom en dødssyk mor (enda en) og en datter. Jeg synes det virker litt urealistisk i denne mobiltelefonens verden. Jeg mistenker at forfatteren bare så sitt snitt i å skrive en roman på en lettvint enkel måte. Når det er sagt er boka ikke så verst. Jeg ble litt trist av å lese den.
ULOVLIG NORSK av Marie Amelie ¤ ¤ ¤ ¤
Selvbiografisk bok om å være illegal innvandrer i Norge, og det har hun vært i over åtte år. En bra og veldig interessant bok. Setter ting i perspektiv.
EN VELOPDRAGEN UNG PIGES ERINDRINGER I av Simone de Beauvoir ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Føler det er sykt wannabe noe å si at jeg kjente meg igjen i flere ting i denne boka, men jeg gjorde altså det. Det gjør sikkert alle (kvinner) som leser denne. Likte denne boka veldig godt, jeg, godt nok til at det nå ligger en stabel Simone de Beauvoir-bøker på pulten. Tror forresten jeg har en ting for oppvekstsromaner. (Og ja, hvis dere lurte, så leste jeg den på dansk, ja.
UTRENSKNING av Sofi Oksanen ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Til tross for at jeg var på et intervju med forfatteren hvor intervjueren SPOILA sykt mye i boka (dust), ble jeg likevel overrasket og nærmest sjokkert flere ganger da jeg leste denne. Jeg syntes hennes forrige bok, Stalins kyr, var veldig bra og veldig fæl, og denne var bare enda bedre og enda fælere. Jeg gidder ikke fortelle hva boka handler om, for det er bare å lese den.
LIPSTICK JUNGLE av Candace Bushnell ¤ ¤
Candace Bushnell er min favoritt chic lit-forfatter. Denne boka likte jeg derimot ikke. Altfor tykk, den blir murrende om det samme hele tiden. Grenset til de kjedsommelige. Den siste setningen i boka er forresten bare enda mer teit enn det kapitlet i Tilstrekkelig vakkert jeg nettopp skrev om. Alle er så sykt rike og milliardærer (i dollar!), men ingen blir fornøyde.
KIRKEGÅRDSBOKEN av Neil Gaiman ¤ ¤
Jeg har aldri lest Neil Gaiman før. Ikke en gang da jeg var gother. Jeg tror jeg plukket denne boka med meg fra biblioteket pga. dens svært tiltrekkende cover. Jeg tenkte at det uansett ikke kunne skade å vite hva Neil Gaiman skriver. Noe sier meg at jeg burde ha tatt med meg Sandman hjem i stedet. For Kirkegårsboken var kjempekjedelig. Jeg vet ikke helt om jeg syntes det fordi den var kjedelig eller fordi det var en barnebok og jeg rett og slett er for voksen til å finne noen glede i en barnebok lenger, men takk og pris heller jeg mest mot forklaring 1: at den bare er kjedelig. Det er nemlig ikke lenge siden jeg leste en annen barnebok og syntes det var kjempegøy. Forresten var slutten av boka sykt teit. Den la skikkelig opp til at Neil Gaiman kommer til å skrive en oppfølger. Og enda en. Og en til. Sykt Harry Potter-wannabe. Dream on, Neil.
OSLOSTANER av Noman Mubashir ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne tok jeg med meg hjem fra biblioteket fordi tittelen ligner på Londonstaner av Gautam Malkani, en bok jeg syntes var veldig underholdende. Oslostaner var også veldig underholdende, men bortsett fra det (og at den seff handler om desier) var bøkene veldig forskjellige. Hovedpersonene i denne boka er godt voksne og roter seg ikke inn i gjengkriminalitet, men inn i en islam-fundamentalistisk gruppe. Pluss at den er "lettere".
FOR SÅ HØGT HAR EG ELSKA av Bjørn Sortland ¤ ¤
Hovedpersonen, som er en jeg-person, er et tidligere misjonærbarn. Med frikirkelig bakgrunn. Allerede der faller jeg helt ut. For jeg innrømmer det, jeg har fordommer. Og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i dette mennesket, uansett hvor åpensinnet og innsiktsfull han er. Dessuten er nesten alle i boka religiøse. Alle som betyr noe i hvertfall. Og det ender bare med at jeg småirriterer meg. Boka vant Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman i 2003, og siden jeg elsker kjærlighetsromaner (de seriøse, that is) tok jeg den seff med meg hjem fra biblioteket da jeg så den. Etter å ha lest den fatter jeg det ikke. Jeg blir ikke grepet, jeg tenker bare grow up, du tror bare du elsker henne, hun er forresten søstera di btw, det hjelper ikke at hun er adoptert, dessuten har hun reist til andre siden av jorda for å slippe unna deg, ta hintet, get over it. Finn deg ei ny ei å pule.
BURMA CHRONICLES av Guy Delisle ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Tegnerserieroman. Tegneserieforfatteren tegner et portrett av Burma/Myanmar mens han er der med sin sønn og Leger uten grenser-kone. Gøy, lærerrik, interessant og attpåtil litt søt. Jeg kan anbefale denne.
DET NORSKE HUSET av Frode Grytten og Jens Hauge ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Fin bok om hytter og hus akkompagnert av bilder av trehytter.
søndag 23. juni 2013
BIPAVILJONGEN av Leena Krohn
Hører det kjent ut? Jeg kan ikke la være å tenke på Frode Gryttens Bikubesong, også den handler jo om en bygning og dens beboere, en biesverm av mennesker. Riktignok bor ikke menneskene i Bipaviljongen i den omtalte bygningen, noe som skulle tilsi at de er løsere sammenknyttet, men det er de ikke. En av karakterene f.eks., døvstumme Lahja, jobber som vaskekone hos menneskene i romanen. Hun får vitne litt av hvert der hun forflytter seg fra hjem til hjem. Kapitlene i Bikubesong er dessuten løsere adskilt fra hverandre, hvert kapittel en novelle som kunne leses for seg. Helt slik er det ikke i Bipaviljongen, en kan ikke lese om Fotlös lenger bak i boka uten å ha lest det første kapittelet hvor han dukker opp. Dessuten er det en slags hovedsynsvinkel, et jeg, som styrer i mange av kapitlene; hun (eller han?) er forfatter og frekventerer bygningen i et forsøk på feltstudie, men ikke minst også fordi det er så hyggelig stemning der, og det ikke ser ut til å gjøre noe at hun forflytter seg fra forening til forening, hun er velkommen, både hos de frivillige fattige og i foreningen for de som har opplevd noe mystisk og uforklarlig. Det er der forfatteren får høre om Simeon som har klart å mane fram en tulpa, et vesen som ser ut som et menneske, som han har skapt bare ved hjelp av tankene. Han ser henne med jevne mellomrom; på trikken, på gata, aldri lenge om gangen. Akkurat som hver episode i Bipaviljongen ikke varer lenge om gangen, når man leser forflyttes man stadig vekk fra det ene til det andre, fra et rom til et annet, fra en person til en annen, fra en familie til en annen familie. Ikke alltid er dette jeg-et til stede, det er noen steder hun ikke kan være, f.eks. hjemme hos den døende professoren. At hun skal ha blitt fortalt hva som har skjedd der, virker unaturlig, men likevel vet hun hva som skjer hjemme hos folk, fortelleren er altså en aktør selv, men synes allvitende der hun ikke selv er til stede, noe som gjør meg usikker. Hvem er det som egentlig vet hva som foregår?
Også i tiden beveger romanen seg; vi får kapitler som handler om stedets tidligere beboere, de sjelssyke. Om hvordan de ble behandlet på institusjonen, hvordan de havnet der, hvordan de forlot stedet og hva det ble med dem siden, av de som kom ut igjen, vel og merke, eller ikke ble sendt videre til stedet hvor de virkelig sinnssyke befant seg. Men ikke bare handler det om pasientene, også om en sykepleier som en gang jobbet der, som i dag, i romanens nåtid, er noens mormor. Til hvem? Og til hvem forteller hun? Det er uklart, det er så mye i denne romanen som fortelles til noen som forteller det videre igjen, til det havner hos meg, leseren, som igjen ser alt sammen gjennom en uklar forteller, jeg-et; det blir litt som hviskeleken, og det gir romanen et slags mystisk preg. Passende, når man tenker på foreningen Föränderlig verklighet. Også her er det en forskjell fra Bikubesong jeg vil påpeke. Mens karakterene som svermer rundt mursteinsbygningen i Odda såvisst kan være rare og merkelige, er karakterene som beveger seg rundt bipaviljongen (i en eller annen finsk by?) mer av den mystiske og gale sorten, selv om jeg godt kunne forestilt meg en person som Fotlös opptre i en av novellene til Grytten. Når det er sagt, vet jeg jo at det naturligvis er mange bøker som er komponert på denne måten, rundt et felles sted. F.eks. novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx, hvor alle er innbyggere et sted i staten Wyoming og ofte frekventerer en felles stampub (eller ihvertfall vet om den); eller rett og slett den boka jeg leste ut like før jeg begynte på Bipaviljongen, en bok av en annen finsk forfatter, Paradis Ultra Light av Rosa Liksom, hvor alle novellene i første del handler om folk i Helsinki, noe som riktignok er mye mer åpent, løsere; Helsinki er jo et større rom enn en enkelt bygning, men forskjellen ligger jo i størrelsen, og stort sett tilhørte alle disse karakterene samme miljø, en slags undergrunnsverden kan man kanskje kalle det, og jeg kunne godt forestille meg at de kjente (til) hverandre, selv om forfatteren ikke skrev det like direkte der som i Bipaviljongen. Og det som man da kan spørre seg, helt til sist, er jo selvsagt om dette er en meningsfull sammenligning overhodet, i den grad vi jo alle befinner oss i samme rom, på samme planet, men det er en tanke jeg ikke skal forfølge videre her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)