Vestkysten, litt om å lese seg inn i California

Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også. 

Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker. 

Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret. 

Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger. 

Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke. 

Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.

Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school. 

Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.

Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming! 

God bless, Amerika. 

Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break. 

Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)

Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise. 

Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint. 

Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige. 

Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.

Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.

Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers. 

Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.

Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje. 

I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California. 

Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige. 

Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar. 

Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places. 

Statistikkord

I følge statistikken for uka som har gått dukker bloggen min opp når folk skriver disse søkene:

-fakta om finland.
(Det er nok pga. dette innlegget.)

-finsk sitronkake.
(Det er nok fordi jeg elsker sitronkake og Finland.)

-blåmuggost i kulden.
(Det er nok fordi jeg elsker blåmuggost.)

-"for så høgt har eg elska" litterær.
(Det er nok fordi jeg skrev ganske mye om en bok med den tittelen i forrige uke.)

- "for så høgt har eg elska" blogg.
(Det er nok av samme grunn som over her.)

-jordnøtter.
(Dette ordet blir min blogg ofte koblet til. Eventuelt ordet peanøtt og variasjoner av dem. Det er nok pga. dette innlegget.)

-tur i snøen.
(Å, så fint!)

-termodress.
(Det er nok fordi jeg har moteblogga om termodresser.)

-kathleen rani hagen.
(Ja, her vil jeg påstå at vedkommende som søkte fant det hun/han lette etter.)

-araberhest.
(Dette er også et ord min blogg ofte kobles til. Det er nok pga. dette innlegget. Eller kanskje pga. dette, det er jo nyere.)

-sukkerrør sunt.
(Bloggen min heter jo Sukkerrør.)

-frode grytten elsker.
(Seff kobles bloggen min til det, jeg elsker jo Frode Grytten!)

(Fint.)

En helg i Amsterdam, del 1

En av fløyene på hotellet vi bodde på het nesten Victoria Winge. Norges fineste dame.
rep

Vi drakk kaffe på et bakeri hvor det jobbet en finne som vi snakket svensk med.
ko


Og spiste valnøttbrød med fårepølse, pinjekjerner og blåmuggost.
nam

Vi gikk en tur i gatene og stoppet for å kjøpe én bit sjokolade til hver.
konfekt

Det gjorde vi flere ganger.

jo

En av bitene var et pinnsvin av hvit sjokolade fylt med nougat.

pi

Denne kåpen veier minst fem kilo.
sau

På streif langs kanalene.
gate

sand

Rosa klinebenk.
sitte

ro

Rosa innkjøring forbudt-skilt. 
farge

JFK.
klister

or

Hodeskalle.

sk

Anne Frank. Litterært alibi for dette innlegget: ja, jeg har lest dagboka hennes.

j

Har derimot ikke lest så mye i Bibelen. 
bare jobs

Gøy ord.

brile

I vinduet hos øko-slakteren. 

ku

Ost.

j

Å krysse gaten i Amsterdam er ekstremsport.
h


Nemo Science Center sett fra en kanalbåt. Fin.

Bøkene jeg leste i februar

Denne månedsoppsummeringen kom litt sent. Det skyldes at jeg har vært i Lillehammer og stått på ski og spist hjemmelaga pizza med pære, blåmuggost og honning. Jeg har endelig lært meg dobbeltak og fristil. Anyways, jeg ser en tendens i lesingen min. Når jeg tenker på de siste månedene ser jeg at jeg bare leser mer og mer sakprosa. Jeg har faktisk lest flere sakprosabøker enn romaner de siste fire månedene. Hvorfor? Er jeg blitt en lettvekter som bare orker det sensasjonelle i "dette her har faktisk skjedd"? Nei, gud forby. Også sakprosa er skrevet av mennesker, og altså like subjektiv som skjønnlitteratur. Dessuten inkluderer sakprosa essays, og det er jo egentlig i gråsonen mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Forøvrig en undervurdert sjanger.

Men igjen: Hvorfor? Jeg husker en av foreleserne på Universitetet i Bergen åpnet en forelesning om Rilke med å fortelle om en av professorene (kan ikke huske hvilken) som hadde pensjonert seg og sagt at han ikke orket å lese skjønnlitteratur lenger, han skulle slutte å lese all litteratur bortsett fra Rilke. Rilke var det eneste han skulle lese. Jeg tenker om ikke noe like drastisk, så ihvertfall noe liknende. Av og til tenker jeg at jeg ikke gidder å lese skjønnlitteratur mer. Jeg synes at det meste jeg leser er dritt. Middelmådig dritt. Jeg føler at så mye av det jeg leser, har jeg lest før. At det er oppgulp. Jeg tenker: Dette gidder jeg ikke mer, for en bortkastet tid. Kanskje det er derfor jeg har lest mest sakprosa. Underbevisstheten sier: Skjønnlitteratur, njæh; samtidslitteratur UGH.

Her er et sitat fra De håpefulle av Nicolai Houm:
Joachim lukker igjen døren. Han tenker at litteraturen er blitt som en stor, gammel hund man er glad i. Man er vant til å ha den der, vant med det subbende, prompende selskapet, men en dag står den og gneldrer til kjøleskapet og hoftene er så stive at de må masseres daglig, og til slutt er det en lettelse å være på vei hjem fra dyrlegen med tom bil. 

Jeg håper dette bare er en fase. På togturen hjem fra Lillehammer leste jeg ihvertfall Dostojevskij. Forhåpentligvis skal det gi meg troa tilbake.

SAKPROSA
1. COLUMBINE av Dave Cullen
2. FORFATTERNE MØTER KIRKEGAARD av (red.) Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland
3. HOW TO DISAPPEAR COMPLETELY. ON MODERN ANOREXIA av Kelsey Osgood
4. GENENES GÅTE av Dag O. Hessen og Thore Lie

PROSA
5. DET FINNES EN STOR ÅPEN PLASS I BORDEAUX av Hanne Ørstavik
6. LITEN av Nils-Øivind Haagensen
7. CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring
8. DE HÅPEFULLE av Nicolai Houm

--

DEN BESTE BOKA
How to Disappear Completely hvor Kelsey Osgood plukker fra hverandre litteratur som omhandler (les: forskjønner) spiseforstyrrelser, bl.a Francesca Lia Block som jeg elsker; men har jo innerst inne alltid egentlig vært enig med Osgood, har bare nektet å si det høyt. En virkelig interessant bok som faktisk ikke undergraver seg selv, noe jeg var redd for at den skulle gjøre siden den jo er skrevet av noen med førstehåndskunnskap. Det er så typisk, og hvorfor er det det? Jo, det klarer Kelsey Osgood å svare på i denne boka. Veldig smart. For øvrig finnes det en bra artikkel om boka og det den tar opp på The New Yorker her.

DEN KJIPESTE BOKA
Camillas lange netter var en ganske kjedelig leseopplevelse. Likeså med Liten.

Noen dager av mitt liv

Feinschmecker kaller Kjersti meg etter at jeg har fnyst av posegulrotsuppe, kaffe lagd på pulver, spraybokskrem og deretter flasken med whisky hun har på rommet sitt som vi skal helle oppi koppene for å endelig få en irsk kaffe når jeg er på besøk i hennes nye kollektiv og jeg, til tross for at jeg kan flere suppeoppskrifter utenatt i hodet, ikke har funnet på å foreslå å lage noen suppe fra scratch fordi jeg er sykt oppglødd og glad, og som en unge på tivoli er mat det siste jeg tenker på; der og da kunne jeg levd på luft og livsrus resten av mitt liv; jeg bare svinser rundt på kjøkkenet og fryder meg, tar et hopp nå og da og ringer både den ene og den andre for å klare å finne noen som kan være like glade som meg fordi det sies at en glede som deles med andre er dobbel glede, og det er rart jeg ikke kutter meg på fingrene når jeg skjærer sukkerertene i to, men ikke like rart når Kjersti sier til meg at sukkerertene allerede er kuttet i to, ser jeg det ikke, kutter jeg dem i fire? Pytt, utbryter jeg, eller noe lignende, og jeg tenker at nå må jeg snakke om noe annet sånn at hun ikke blir lei av meg. Hun hiver sukkerertene oppi suppa før hun viser meg en av kunstoppgavene sine og jeg kommer med innspill, jeg gjør så godt jeg kan, jeg prøver å skyve bort min egen oppspilthet; vi snakker om julekalendere og kulden ute, vi hører på Scarlett Johansson for jeg har aldri hørt henne synge før, vi hører på Machinedrum fordi de lager den chilleste musikken i verden og jeg synes alle burde høre på dem, men Kjersti er ikke helt betatt, og det var ikke kjæresten min heller da vi hørte på dem mens vi satt og spiste Ritz og ost og oreokjeks i sofaen en gang i forrige uke, han syntes det var for mange plagsomme lyder; lyder jeg ikke la merke til fordi det er han som er dj, ikke jeg, jeg legger ikke merke til sånt. Og ikke husker jeg hva vi deretter hører på, verken i sofaen vår eller i rommet til Kjersti i hennes nye kollektiv, muligens er det da vi ringer til Helene og jeg ikke får lov til å snakke med henne fordi Kjersti ikke vil høre min historie for syttende gang, jeg har allerede vært radio på telefonen mange nok ganger, jeg får heller snakke med henne i morgen, sier Kjersti, og det gjør jeg.

Jeg treffer Helene på Olaf Ryes plass, jeg står først på trikkeholdeplassen og venter på henne, ser på folk, blir betatt av folk, før trikken kommer med henne og vi går langs Sofienbergparken, og blant hyllene på Lucky Eddies legger jeg ut om livet samtidig som jeg nå og da utbryter Å, den boken! og vi snakker om John Irving, for det gjør vi nesten alltid når vi snakker om bøker, og nei, jeg har ikke lest Siste natt i Twisted River ennå, og jeg får øye på en masse bøker av Øystein Lønn og tenker at han må jeg få se og lest, og så snakker vi om at ikke all kiosklitteratur er lik; husmorporno for eksempel. Ikke all kiosklitteratur er husmorporno, og det er så mange av dem der, på Lucky Eddies. Husmorporno opp/ned og i mente, vi lurer på hvem som leser det, det må være mange, jeg leser faktisk ikke det, jeg har sykt mange guilty pleasures, men husmorporno er ikke en av dem, og jeg ser Yann Martels Historien om Pi i hylla; jeg sier hun burde lese den, og det er ikke en bok jeg har funnet altså, jeg skal ikke ta æren for det; det er Julie jeg har fått den av, og Julie kjenner vi jo begge. Og ut av Lucky Eddies går jeg tomhendt, jeg er blakk som en fjordinghest -eller en kirkerotte-; hadde ikke råd til å kjøpe en eneste bok hadde jeg (det hadde derimot Helene), utenfor biter kulden; snart får jeg dinosaurushender, det er jeg helt sikker på; jeg glemmer alltid å ta på hanskene selv om de alltid ligger i enten jakkelommene eller i veska og jeg ikke går noen steder uten noen av delene, akkurat som at jeg alltid glemmer å smøre hendene med fuktighetskrem selv om jeg har tolv forskjellige tuber/bokser fordelt rundt i leiligheten. Skritsj-skratsj, sier huden på hendene mine mot annen hud, eller mot stoff i det jeg stikker dem ned i lommene som om det er mye varmere nedi der enn ute i fri novemberluft, og vi går av sted, kjøper muffins og kaffe og Helene sier jeg må lage fransk ostesuppe, det er blåmuggost oppi og det elsker jeg, og vi kikker litt ut av glassvinduet som skiller oss i varmen og de der ute i kulden, og noen går med handleposer eller nett, kanskje skal de hjem og lage suppe i kveld, kanskje skal de lage lasagne; det gjorde jeg forrige helg for første gang i mitt liv, eller kanskje skal de spise ute i kveld og det oppi handleposene er til lørdagsfrokosten i morgen.

[Svetlana Aleksijevits]

Hver torsdag begynner jeg litt senere på universitetet, og jeg har derfor gjort det til en vane å løpe en mil før jeg pakker sekken med matpakke, pc og bøker. Jeg løper kanskje ikke så mye resten av uka, tiden strekker seg liksom ikke til, forsvinner i bøker som skal leses, matematikkøvinger som skal forberedes, statistikkoppgaver som skal gjøres, labjournaler som skal skrives og, må jeg innrømme, øl som skal drikkes og venner som skal treffes, men de to ekstra timene på torsdag morgen får jeg uansett ikke brukt til noe annet. Til nå har det vært fint vær, vakre trær, høst og soloppganger i rosa og tropisk oransj, Når jeg kommer tilbake hører jeg på radio mens jeg går i dusjen og lager frokost. I dag var det Nobelprisen i litteratur de snakket om. De snakket om at den burde bli mer folkelig. Jeg tenkte: tenk om de hadde bedt om det samme om de andre Nobelprisene. Tenk om man skulle be Nobelprisene i medisin og fysikk om å være mer folkelige. Jeg tenkte: Hva er vitsen med en høytragende pris dersom den skal være folkelig? Et oxymoron. Middelmådighet har vi nok av fra før av, det er en grunn til at normalfordeling heter normalfordeling i statistikken. De fleste og det meste er rett og slett middelmådig. Det er nok av middelmådighet i livene våre, hvorfor kan vi ikke heller feire at noen faktisk er bedre enn oss andre? Hvorfor ikke kjenne litt på ydmykelsen av å ikke ha hørt om forfatterne som vinner prisen? De færreste av oss er særlig oppdaterte på hva som skjer innenfor fysikk, medisin og økonomi. De færreste av oss vet ikke en gang noe om grunnlaget for noen av disse prisene.

(Jeg husker i fjor, på denne tiden av året, da jeg gikk rundt på vinmonopolet med min ekskjæreste og skulle anbefale ham en rødvin, hvordan han prøvde å forklare meg hva Nobelprisvinnerne i medisin fra NTNU hadde vunnet prisen sin for, han som slet med naturfag på videregående skole-nivå prøvde å fortelle meg hva ekteparet Moser hadde funnet ut om hjernen. Hvordan jeg hørte på ham med et halvt øre, slik jeg så ofte gjorde da vi var sammen, nesten alltid hørte jeg på ham med et halvt øre, tenkte egentlig alltid på andre ting når han snakket. Noen ganger tenkte jeg for meg selv: Før eller siden må han komme til å oppdage at jeg faktisk aldri hører etter på hva han har å si. Men han skjønte aldri mitt bedrag. Ikke der vi gikk rundt på polet heller, og jeg så etter en amerikansk rødvin som den gang var min favoritt. Jeg sa hm, sier du det. Overbærenhet, ikke kritikk, han hadde ikke lenger noen betydning for mitt daglige liv.)

En ukes tid før Nobelprisen i litteratur skal deles ut har jeg noen venner på besøk for vin og middag. Jeg saumfarer bokhylla mi for bøker å låne bort til M. I en av hyllene kommer jeg over Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevits og sier: Se, jeg har faktisk denne boka. Antiatomkraftverkpropaganda, sier jeg. Konteksten er at jeg er for atomkraftverk og det var omtrent slik vennskapet vårt begynte: En høylydt diskusjon om atomkraftverk (og sexkjøpsloven). Om folk bare kunne mer fysikk slik at de virkelig forstod hva atomkraft er, da hadde de vært mindre redde, sier jeg stadig vekk. Jeg forteller M at at jeg skrev en artikkel for et miljøvernblad om kullgruver i Tyskland som de ikke ville trykke, og at teorien min om hvorfor var at jeg hadde stilt kritiske spørsmål til nedleggingen av atomkraftverk i Tyskland. Hvor absurd det er at miljøvernerne kjemper med nebb og klør mot kullgruver, når grunnen til at det blir flere kullgruver i Tyskland er at de har lagt ned atomkraftverkene, som er et resultat av motstand fra den samme gruppen av mennesker. 

Bønn om Tsjernobyl handler nemlig om ekte mennesker, mennesker som opplevde atomkraftverkulykken på nært hold. Aleksijevits har brukt journalistikk til å skrive sakprosa. Hun har intervjuet en haug med mennesker og skrevet en bok om dem. Tar jeg ikke feil, er det det hun også har gjort i de to andre bøkene som er oversatt til norsk. Hvor folkelig er ikke det? Jeg lurer på om de som tidligere på dagen ønsket seg mer folkelighet nå er fornøyde. Eller mente de en folkelighet som kan måles i antall mennesker som har hørt om prisvinneren? Hun er ihvertfall ikke en obskur forfatter. Svært leselig for alle. Historie og skrekkhistorier om strålingsulykker selger som hakka møkk. 

Jeg husker jeg leste den for litt over et år siden, da jeg besøkte H i Oslo etter å ha løpt Birken i Lillehammer. Vi gikk tur i Østmarka og trente yoga på stuegulvet etterpå. Hun lagde en fransk løksuppe med blåmuggost til middag. Vi drakk øl i Sofienbergparken og jeg fortalte min eks at jeg hadde vært i Lillehammer og han trodde jeg hadde vært der i anledning litteraturfestivalen, som om det å dra til et sted for å løpe ikke var en realistisk hendelse. Nei, det var for å løpe, sa jeg. Det var ikke for å dra på litteraturfestival, en litteraturfestival hvor Aleksijevits forøvrig var på programmet. Det var som om han så ned på det, bruker du kroppen, men ikke hjernen, som om det å bruke kroppen utelukker det andre, en for lengst avleggs (og ganske dum) holdning. Og dessuten: Som om litteratur ikke først og fremst handler om å lese. 

Når jeg kommer hjem senere på dagen legger jeg meg i senga og slukker lyset. Rullegardinen er allerede nede, jeg glemte å ta den opp da jeg våknet og det fortsatt var mørkt ute. Planten i vinduskarmen har stått i mørket hele dagen, den må stå i mørket litt til, for jeg skal ta en time på øyet før middag. Men først må jeg sjekke hvem som fikk litteraturprisen i år. Det er gått flere timer siden den ble delt ut, men jeg har gjort andre ting.

Matvarene jeg ville ha valgt hvis jeg bare skulle spist tretti matvarer resten av mitt liv

Her en dag spiste jeg en avocado ved å dele den i to og strø litt salt og pepper på og ellers spise den rett fra sitt eget skall. Det var da jeg tenkte på at hvis jeg kunne spise bare ti ting resten av mitt liv, så måtte avocado være en av de tingene. Følgelig begynte jeg å tenke på hva de resterende ni tingene måtte være, hvilket var vanskelig å tenke på, så jeg begynte å tenke på hvilke tretti matvarer jeg kunne spist resten av mitt liv, og litt senere kom jeg fram til denne listen.

Grønnsaker

1) Avocado. Det er jo obvious. Den er kjempegod i seg selv, helt alene, som pålegg, som tilbehør, og i tillegg kan den bli til guacamole sammen med tomat, spisskummen og hvitløk. Dessuten er den kjempesunn.

2) Spinat. Rett og slett fordi det er kjempegodt, og litt fordi det er sunt. I tillegg, hvis jeg blir lei av at risen er hvit, kan jeg farge den grønn.

3) Tomater. De mykeste og rødeste som finnes. De som det nesten er umulig å kutte opp uten at de faller sammen. Nam, nam. Og er dere alle klar over hvor mye man kan lage ut av tomater? Jeg kan lage tomatsaus (synd pasta ikke står på lista), tomatsuppe og ketsjup (også her synd at pasta ikke står på lista) f.eks. 

4) Brokkoli. For det er nam-nam og kan brukes til så mangt. Hadde jeg hatt pepper på listen kunne jeg stekt små brokkolibuketter i stekepanna og spist dem bare med pepper, men jaja, det er nok godt med de krydderiene jeg har på lista også. For bare så dere vet det, verken pepper eller salt får komme med på denne listen.

5) Sjampingjong. Det er ikke det beste jeg vet, og jeg vet heller ikke om den er så veldig sunn, men jeg kan ikke skille den ad fra spinat. Ikke fra brokkoli heller. Og oregano. Og hvitløk. Det hadde vært en stor synd.

6) Aubergine. Jeg fant ut at jeg måtte ha flere grønnsaker. Dessuten kan man lage baba ganousch av aubergine og det er syyyykt godt!

Fisk

7) Laks. Jeg liker så godt som all slags fisk, men dette er den beste. Jeg liker den rå, bakt, stekt, grillet, med krydder eller uten, i suppe osv.

8) Makrell. Først tenkte jeg at jeg bare trengte én fisk på denne listen, men så tenkte jeg på dill, og når jeg tenker på dill tenker jeg alltid på makrell, og da tenkte jeg at jeg ikke kan leve uten makrell, for det er det beste jeg vet. Dessverre fikk verken rømme, poteter, agurk eller eddik plass på denne listen, men jeg får trøste meg med at dill og tomater (hallo, jeg kan lage min egen makrell i tomat) kom med.

Krydder og andre smakstilsetninger

9) Spisskummen. Det er mitt favorittkrydder, derfor.

10) Hvitløk. Jeg måtte ha noe mer å krydre maten med enn spisskummen, og hvitløk er jo godt og sunt. Hadde jeg lagd denne lista noen år tilbake hadde ikke hvitløk havnet med. Da syntes jeg hvitløk var sykt overvurdert. Det er det ikke nå lenger.

11) Oregano. Dette er min favoritturt. Og det smaker helt fortreffelig sammen med spinat.

12) Extra virgin olivenolje. Det kan man simpelthen ikke leve uten. Aldri.

13) Kokosmelk. Hvis man holder på å lage noe mat og det mangler noe eller det ikke smaker så godt, bare åpn opp en liten boks med kokosmelk og hell det oppi. Som mamma sier: "Det er kokosmelk oppi; selvfølgelig er det godt!"

14) Kecap manis soyasaus. Fordi det indonesiske kjøkken er favorittkjøkkenet mitt over alle kjøkken i hele verden; over italiensk, over gresk, over kinesisk, over japansk, over indisk, over norsk, over mexikansk, over libanesisk, over vietnamesisk, over fransk, over thailandsk any day. (Men bare så dere vet det, libanesisk/mat fra midtøsten er sykt close up.)

15) Chillipepper. Jeg liker sterk mat, end of story.

16) Dill. Fryktelig unødvendig urt. Jeg skjønner ikke at det er på lista mi, for jeg kommer ikke på noen annen måte å bruke det på en sammen med makrellen eller oppi hummusen. Men til gjengeld yter den stor glede akkurat sånn.

Drikke

17) En god musserende vin. Cava, brut eller champagne, samme det, bare den er god.

18) Hylleblomstsaft. Varm og kald. I gode og onde dager til døden skiller oss ad.

19) Matusalem-rom. Verdens beste rom som SKAL drikkes bar med isbiter. Ideel til denne lista, for da slipper jeg å ta med cola.

20) Grønn te. Jeg drikker to-tre kopper om dagen, og det har jeg ikke tenkt til å slutte med.

Hovedmat

21) Et godt, grovt brød med nøtter i. For et kjedelig, men riktig valg av matvare. Jeg kan spise det med osten, avocado, suppe, makrell i tomat, og jeg kan lage bruschetta eller kutte brødet i biter når det blir tørt og steke det i olivenolje sånn at jeg får krutonger.

22) Ris. Noe å spise den andre maten med må jeg ha, og når valget står mellom ris, pasta og poteter, da velger jeg ris. Lett!

23) Kikerter. Sammen med olivenolje, hvitløk og en rekke annet av det på lista mi kan jeg lage sykt masse god hummus! Hummmmmmmmmus.

24) Kidneybønner. Jeg fant ut at jeg måtte ha noe sånt på lista, og det er slightly bedre enn linser. Dessuten kan jeg da lage chilli sin carne. Eller bønnepostei med dill hvis jeg blir lei av avocado på brødskiven.

Frukt

25) Banan. Bra å ha når man skal lage smoothie og når man vil ha et enkelt mellommåltid med seg i veska. Pluss at hvis verden hadde vært en ønskeverden, så hadde jeg fått bananene sammen med bananblader, og da kunne jeg lagd sånne indonesiske risbolleting med bananblader rundt. Eller kan jeg kanskje det likevel, uten å gjøre bananblader til en egen matvare på listen, for når jeg tenker meg om spiser man jo ikke banabladene, den bare avgir smak til risen mens den koker. Eller noe. Kanskje regnes den som krydder da? Hm, ikke godt å vite.

26) Jordbær. Det er godteri og jeg må jo ha noe sånt også på lista.

27) Blodappelsiner. Til å spise som de er eller til å presse til appelsinjuice. Bedre enn vanlige appelsiner.

Annet

28) Sørlandschips, den med havsalt. Noe må man spise når man er fyllesyk på musserende. (Nevnte jeg forresten at musserende-fyllesyk er så veldig mye bedre enn øl- og sprit-fyllesyk?)

29) En god ost med sterk smak. Hvilken vet jeg ikke, for jeg er ikke så oversiktlig over disse ostene, men jeg vet at både brie, Norwegia og camembert er for tamme, og for tiden liker jeg best sterk blåmuggost, men det kan jeg ikke spise så mye av i lengden, eller? Dessuten kan jeg ikke bruke den til så mangt. Men poenget er altså at jeg må ha en eller annen ost på lista, og den må ha MASSE smak.

30) En eller annen for for nøtter. Først tenkte jeg at ville ha pistasjenøtter, for det er min favorittnøtt. Men sånn matmessig er cashewnøtter best. Det fungerer derimot dårlig som snacks for min del. Hvis jeg skulle valgt en nøtt som fungerte godt som begge deler hadde det vært valnøtter. Godt i maten og godt som snacks, spesielt sammen med druer. Og hva med macademianøtten? Den er også veldig god, men/og sykt mektig. For mektig til å spises som snacks alene. Da måtte jeg hatt tørkede tranebær og rosiner og peanøtter også, men sorry mac, ingen av de tre er på listen. Arrh, vanskelig!

Nådde høyt
Basilikum, karrykrydder, pinjekjerner, lakris, galiamelon, eddik, grønne oliven, grønne druer, svart pepper, vaniljeyoghurtnøtter, løk, squash, agurk, mango, gulrøtter, linser.

Absolutt ikke til vurdering en gang
Salt, kjøtt, kylling, sukker, svarte oliven, vannkastanjer, bambusstenger, tandoori masala-krydder, melk, egg, syltetøy.

Det hadde vært gøy å prøve dette i en måned eller noe for å se om det hadde funket, men det er i så fall noe jeg ikke kommer til å gjøre med det første. Denne byen bugner jo av ny mat jeg må smake.