Jeg sitter på lesesalen på folkebiblioteket nede i sentrum og jobber med bacheloroppgaven i det en eldre fyr, pensjonist, begynner å spørre meg om hva det er jeg driver med, han ser at jeg nærleser Orlando av Virginia Woolf (ikke bare i ordets rette betydning, men også bokstavelig; jeg klør meg i hodet med den), tror først jeg studerer engelsk; nei, jeg studerer litteratur, sier jeg, litt ukomfortabel med at han snakker til meg, prøver å ha en samtale med meg på STILLE lesesal, ser han ikke at det er mange andre her som leser, som jobber, som skriver? Videre sier han at han en gang i tiden studerte tysk, da leste han Faust, hadde jeg forresten hørt om den?, først tror jeg han mener det, så skjønner jeg jo at han må være ironisk, men jeg sier uansett: Den har jeg lest. Han viser bøkene han holder på å pakke ned, en norsk-italiensk/italiensk-norsk ordbok; nå er jeg pensjonist og har mye å gjøre, så jeg holder på å lære meg italiensk. Jajaja pensjonist, kanskje han ikke treffer så mange folk i løpet av en dag (det gjør ikke jeg heller, som regel, men jeg har valgt det slik, jeg liker det sånn), jeg sier at det er jo flott da, og jeg har jo observert dem, de som kommer på biblioteket og tilbringer formiddagene med å oversette bøker med ordbøker som et ledd i læreprosessen til å kunne et nytt språk, det har også jeg gjort; det var en gang et halvår hvor jeg prøvde å lære meg fransk, da satt jeg ofte på biblioteket med en norsk-fransk/fransk-norsk ordbok og prøvde å lese Françoise Sagan på originalspråket (det var hardere enn jeg trodde), så gikk det over. Nå har jeg ikke lest fransk på kjempelenge.
Pensjonisten spør: Er det master du skriver? Nei, sier jeg, bare bachelor. Jaha. Pensjonisten sier: Skal du ta master etterpå da? Jeg sier njaaa og trekker unnskyldende på skuldrene, akkurat som da jeg traff veilederen min og han spurte om det samme ("Du skal vel ta master, det håper jeg"), som om det er noe jeg vet jeg burde, og det er ikke det at jeg ikke har lyst. Jeg har lyst, men samtidig tenker jeg på det unevenyttige ved en master i litteraturvitenskap, og at jeg har lyst på en jobb, og at jeg har lyst til å studere realfag også, og man kan jo ikke gjøre alt på en gang. Kanskje siden en gang, tenker jeg for meg selv, når jeg har fått meg fast jobb som bio-teknolog i matvarebransjen og bil og gård og hest og trenger nye fritidssysler.
Pensjonisten spør: Hva kan du bli da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det, trekker på skuldrene, jeg vet ikke. Han foreslår lærer. Alle gjør det. Joda, sier jeg. Man kan jo absolutt bli lærer, men det er ikke noe jeg vil. Det kommer aldri til å skje, men jeg lar pensjonisten tro at jeg ser på det som en mulighet, så slipper jeg å si noe mer.
Pensjonisten spør: Hvor mange bøker må dere legge opp til bacheloroppgaven? Jeg sier seks-syv stykker, men senere, når jeg ser tilbake vet jeg jo at det er mer enn det, men det kom jeg ikke på der og da, på STILLE LESESAL, og Orlando ville ha oppmerksomheten og det lå en stabel med andre bøker på pulten som jeg, før jeg satte meg ned, hadde plukket med meg for å låne med meg før jeg dro derfra, den ene var Zadie Smiths nyeste, NW, men på norsk, og så kom jeg på at det var en jo en masse tull med den norske oversettelsen av NW, så jeg ombestemte meg, lot den bli igjen på biblioteket da jeg dro, da jeg stod utenfor biblioteket og spiste et eple mens jeg ventet på at mamma og broren min skulle komme og hente meg med bilen siden kneet mitt var skadet, er skadet fortsatt i det jeg kommer på hvor mange tekster som er på pensum, i ettertid. Og da jeg stod der, begynte det å yre -- vårregn.
Og kanskje var det det, delvis, sammen med andre ting, f.eks. det faktum at det ble første mai, som fikk meg til å ville skrive noe om våren; noe jeg prøvde på daglig, men ikke fikk til. Jeg begynte en setning slik: Det går an å overse våren hvis man fordyper seg nok i noe, som jeg slettet. For hva skulle det bety som ikke allerede var opplagt. Dessuten leste jeg Vigdis Hjorths Leve posthornet! og der sa hun noe bedre om noe jeg ofte tenker på når det begynner å yre (jeg brettet selvsagt et eseløre, selv om det var en biblioteksbok), og da ville jeg ikke skrive noe om yret likevel. Jo mer (bra) jeg leser, jo mindre ønsker jeg å skrive selv (lenger). Jeg tenker: Det er ikke noen vits i å skrive når andre kan gjøre det så mye bedre. Det var også derfor jeg lot fristen til en skrivekonkurranse gå ut uten å gidde å forsøke å delta en gang (annet enn å plotte inn fristen på kalenderen på iPhonen slik at jeg skulle huske at konkurransen eksisterte). Jeg tenkte også på de menneskene som kom til å måtte lese teksten når de fikk den og at de kanskje ville føle at de kastet bort tid, for jeg vet jo svært godt hvor irriterende det er å bruke tid på å lese noe som er dårlig. Jeg tror ikke på noen livets mening og følgelig ikke på at tiden heller burde brukes på A heller enn B, men likevel: Å bruke tid på å lese noe dårlig føles ut som a waste of time.
Derfor lot jeg fristen passere.
Det ville uansett ikke bli jeg som vinner, tenkte jeg. Det er ikke jeg som kommer til å få noen novelle på trykk i et magasin og som kommer til å måtte lese den høyt for et publikum. Jeg vinner aldri noe.
(Ikke at det å skulle vinne noe betyr noe for om man skal skrive eller ikke, eller?)
(Skriver man, så skriver man jo.)
Det er forresten ikke helt sant, jeg vant nylig en pakke med ungdomssbøker i en instagram-konkurranse. Tre ungdomssbøker havnet i postkassa mi. Jeg har tilogmed lest den ene av dem. (Og etterpå la jeg den fra meg på en offentlig plass, og når jeg tenker på det tenker jeg at det var på toppen av Fløyen, men det var en annen bok i fjor vår jeg la der, jeg har ikke lagt fra meg noen bok der i år.)
Noen ganger må jeg spørre meg selv: Hvorfor skriver du/jeg? Noen ganger svarer jeg at det er for å få tiden til å gå.
6 kommentarer:
Hvis du en gang hadde sendt inn noe til en skrivekonkurranse som man kan kunne stemme på, hadde jeg stemt hver dag frem til du vant. Du er så sykt flink til å skrive, jeg misunner deg ganske mye på det. (Og jeg tror du lett kunne vunnet en skrivekonkurranse uansett om det var stemming eller ei.)
Hei! Ikke enkelt: master eller realfagstudiet.
Når man kan begge deler kommer man langt:
Linguistikk og informatikk for eksempel er en fin kombinasjon når man liker begge deler:
humanoria og realfag.
Tja og det hele har tilknytting til Faust på flere plan:
1. Faust er en gammel vitenskapsman og har studert nok, og spørrer seg: hva var meningen med dette? En jordånd besøker ham (Goethe er alltid litt esoterisk) og forsvinner igjen. Etter en stund kom Mephistofeles på planen: Goethe drikker en trylledrikk bli ung og opplever verden på godt og ondt. Men: egentlig er det konteksten: en pensjonist som snakker med en ung studerende jente... det finnes en scene i Faust, da snakker Mephistofoles med en student om studier. Studenten er usikker hva han skal studere: jura, medisin, teologi, Mephistofeles er selve djevlen og dekonstruerer hvert studie fra bunn av. Skikkelig destruktiv. Man burde ikke høre på ham, aldrig han er farlig. Faust, Pensjonisten, ungdom, master eller ikke, og realfag: Goethe elsket realfag. Mange av hans skrifter er full av realfag. Han hadde en lang krangel med Newton om fargene. Der lå han feil, Goethe mener jeg. Men ellers fant han et ben og hadde tanker i retning av evolusjon. Det var en fin skrevet artikkel. Når man leste Faust, så får teksten mange flere plan. Helt utrolig! Men det er jo første mai! God mai! Og hel og lykke!
Ikke glem at for oss som leser, er du en av de andre. En av de som skriver bedre.
Oppsummert: Skriv.
Jeg har lyst, men samtidig tenker jeg på det unevenyttige ved en master i litteraturvitenskap
Nei, nei, nei. Vi er nevenyttige. Poenget med litteraturviterkompetansen er at vi ser sammenhenger der ikke alle alltid er i stand til det. Vi kan finne underliggende motiver. Vi er dyktige formidlere og noen av oss forskere. ( ikke jeg da. Avhandlingen min kommer ikke til å få gods nok karakter) Vi må jobbe litt mer for å finne for plass i arbeidslivet. Ikke minst er vi gode på tekst, skriving og språk.
Nå er det mulig dette er en snart ferdigutdanna litteraturviters krampaktige forsøk på å fortelle seg selv at det finnes håp etter studiet. Men fakta er at flere av oss har diskutert hvordan vi alle er flinke til å begrave vår egen kompetanse. Den finnes der og den kan brukes, det krever at man er kreativ og arbeider hardt. Men masterstudiet er hardt, livet kan være det og da blir nok arbeidslivet det også. Hardt, fantastisk, men likevel så givende.
Jeg vurderer faktisk et årstudium i et eller annet etterpå. Mulig bibliotekarfag, siden jeg ikke er klar for tre nye år med fulle studier. Lykke til med bacheloroppgava.
Fivrelden, sorry, men jeg ser ikke på forskning i litteratur som nevenyttig. Jeg vet at kultur er viktig (selvsagt, hvis ikke hadde jeg ikke studert litteratur i utgangspunktet), men det er ikke nyttig og selv foreleserne våre sier jo stadig vekk at vi ikke kommer til å få noen jobb. Jeg er straks ferdig med en bachelorgrad, men føler likevel ikke at jeg sitter igjen med noe som er relevant for en jobb som jeg ikke hadde fra før av. Jeg mener: forskjellen nå fra før jeg begynte er jo bare at nå har jeg bevis på at jeg vet litt om litteratur.
Jeg har også vurdert å ta et år på biblioteksstudiet, men kjæresten min holder på å bli bibliotekar og jeg synes det virker DRITKJEDELIG det han studerer. Sykt dølt. Det gidder ikke jeg. Da gjør jeg heller noe gøy og nyttig noe, tar det som et tegn på at nå er det på tide å studere min andre parallelle lidenskap: biologi og dyr.
Jeg synes det er en veldig lite oppmuntrende holdning fra foreleserne deres og jeg må igjen understreke at jeg har en ganske annen erfaring. Min er for ordens skyld med master, ikke bachelor. For min del vet jeg at det ikke er sikkert at jeg vil få en jobb i Trondheim og det er i orden. Men jeg ser at flinke folk med ferdig mastergrad faktisk får jobb. Noen av mine medstudenter har endt som litteraturforskere ved museum, stipendiat, bibliotekar ( uten utdanning fra det, da hun fikk beskjed om at hennes kompetanse til å formidle og om litteratur veide veldig opp for en manglende utdanning), forlagsarbeid og forfatter. Så er det så klart noen som har enda mindre relevante jobber.
Noen som også ikke fikk jobb, men sånn er de jo alltid og overalt. Min bestevenn måtte som nyutdannet dyrlege, gå arbeidsledig et helt år, før han landet jobber. Markedet er trangt, men det betyr ikke at utdanningen din ikke er nyttig eller verdifull. Hadde jeg ikke sett på litteratur som det, hadde jeg aldri valgt å gå denne veien. Jeg mener fortsatt at jeg oppøvd noen ferdigheter som jeg ikke kunne bruke på samme måte og fått en ny måte lese og skrive på. Jeg arbeidet en stund for eksempel som frilansjournalist før studiet og merker hvordan kompetansen min har forandrer seg, til det bedre etter.
Men det er helt klart at man skal og bør ha ulik mening. Men for min del ser jeg stor nytte og verdi og jeg tror også jeg lander en relevant jobb. Kanskje ikke med det samme, men jeg er da ung og har litt tid for meg. Og som nevnt i eksempelet med min venn, er markedet trangt overalt og tid er en viktig faktor her.
Legg inn en kommentar