LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth

På tiden det tar mellom å entre flyet og sette seg ned på setet til det letter, rakk jeg å lese novellen "Tidlig høst" av Vigdis Hjorth, et av bidragene til det første nummeret av norske Granta (som er et magasin jeg allerede har rukket å rose opp i skyene ved flere anledninger). I det flyet lettet, endelig på vei til å ta meg med fra Bergen til Kristiansand, tenkte jeg at jeg sannelig måtte lese mer av Vigdis Hjorth, og hvorfor har jeg egentlig ikke lest mer Vigdis Hjorth, allerede? Jeg lagde en kort liste over Vigdis Hjorth og meg inne i hodet mitt: jeg har lest Fransk åpning, og den tror jeg skremte meg, for den skjønte jeg ikke noe av, men det er lenge siden jeg leste den, jeg må ha lest den da jeg var en mye mindre erfaren leser; og så har jeg lest den som hun har skrevet sammen med Arild Linneberg, den var jo morsom, javisst, men det er jo en tullebok; og så har jeg lest Jørgen + Anne = sant, det må jeg ikke glemme, selv om det er en barnebok, en god barnebok, og jeg hørte henne kåsere sammen med Demian Vitanza på litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, det var kleint, men morsomt, ja, Vigdis, det er jo hun som klarer å være klein og morsom på likt, på en god måte, uten at jeg bare blir flau; og så har jeg jo lest den faste spalten hun hadde (har?) i Bokvennen. Det er alt, og det er synd, konkluderte jeg og noterte meg bak øret det jeg allerede har sagt: jeg må lese mer av Vigdis Hjorth.

Noen ganger, når jeg noterer meg slike ting bak øret, hender det at jeg ikke bryr meg om disse notatene (eller husker dem) før det har gått lang tid (ja, noen av disse bak-øre-notatene har jeg fortsatt ikke gjort noe med), mens andre ganger, som denne gangen, ordnes de ganske raskt. For bare et par dager etter at jeg landet på Kjevik flyplass, lånte jeg Leve posthornet! på biblioteket og leste den. Leve posthornet! handler om noen-og-tredve Ellinor som har kjørt livet inn på et kjedsommelig spor, noe hun innser når en av kollegene rømmer til Frankrike og hun finner en av dagbøkene sine fra årtusenskiftet. Lammestek på søndager og navn på menn hun har glemt, reiser hun har tatt til hvor, ja, samma det. Ellinors liv er monotont. Noen ganger får betraktningene hennes på verden og livet meg til å tenke på Camus' Den fremmede, denne distanserende holdningen hun har til det (verden og livet), som f.eks. i dette utdraget: Det satt en far og datter ved bordet. Jeg gjettet at det var far og datter. Datteren hadde fått vaffel. Faren stirret i peisen og lengtet et annet sted. Det er ikke lett å være i nået, tenkte jeg. Men kanskje de var det på sin måte. Også når Ellinor gjør seg tanker om døden: Men hva så? På kirkegården ender det før eller siden, hva betyr et år eller ti fra eller til når vi skal være døde så lenge, når alt strevet ikke er annet enn fluens når den surrer i edderkoppnettet og bare håper å komme ut fordi den stadig er i live. Så lenge det er liv er det håp, sa Margrete, om hva da? Liv? Når du lever i dag er det riktignok sannsynlig at du lever i morgen, så døden er litt utsatt, så man som ung har et stort håp og som voksen et mindre og i alderdommen et enda mindre og på dødsleiet et bittelite, hva slags håp er det som nedskrives time for time? Hvorfor ikke gjøre som Dag? Hvorfor holde på til jeg ikke holdt ut, hastende uten mål og mening, mett, trett, lei av alt og likevel sulten, dugde til ingenting eller hva som helst, overgitt til en tilværelse jeg ikke ble klok på. Dag død, hvorfor? Og hvorfor ikke? Drukne deg eller drukne deg ikke, død ender du uansett så hvorfor ikke legge på svøm i dag like gjerne som i morgen eller i overimorgen hvis det ikke var for at vannet var kaldere her enn i Frankrike og jeg allerede var kald på bena? Fordi det fantes et faktum jeg ikke kunne rasjonalisere bort; en urolig lengsel i kroppen, som en ulykkelig forelskelse jeg ikke kom over., hvor de siste linjene likevel innrømmer jaja, jeg lever nå jo, men hva skal jeg gjøre med det, og det Ellinor gjør, er å engasjere seg i motstanden mot det tredje postdirektivet som EU prøver å presse på Norge og som kan føre til at flere postansatte får fyken til fordel for vikarer fra ansettelsesbyråer.* Som baksiden av omslaget sier: Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. 

Og dette halvåret er både morsomt og alvorlig. Ellinors ironiske distanse er alvorlig, det er sånn hun lever og det er ikke alltid ønskelig: Igjen hadde jeg gått glipp av samtalen, den dreide seg vel om mors hofte. Ikke vær ironisk, arresterte jeg meg, det er slutt på ironien, sa jeg, det har vært nok ironi nå! Jeg ville ikke være distansert, jeg ville være involvert og til stede, men hvordan komme dit uten å forstille seg. Forstille meg, tenkte jeg, det er ikke man eller seg lenger, men jeg! Samtidig får den meg til å le, jeg må jo le i blant, nei, flere ganger, av Vigdis Hjorths treffende blikk, jeg tenker flere ganger, hva har jeg gått glipp av? Vigdis Hjorth. For på Twitter lirer de unge journalistene og de "kule" mediekidsa 140 tegn lange setninger med ironisk distanse fra seg konstant, og jeg blir matt av det. Jeg synes ikke det er noe morsomt og til slutt blir det så mye distanse at jeg ikke lenger skjønner hva de mener, hva mener de egentlig, ikkeno? Ellinor finner ut av ting. Hennes ironiske distanse rommer også et alvor. Og denne balansen mellom det morsomme og det alvorlige er noe jeg liker hos Vigdis Hjorth; sammen med stilen hennes, skrivestilen, som jeg må ha lest (og også hørt fra henne selv, i kåserier) men ikke riktig forstått og kanskje likt så godt før jeg så den igjen nå, i Leve posthornet! Det er den samme, men annerledes. 

For Vigdis Hjorth er skarp, og jeg liker henne, såpass vet jeg nå, den tidligere usikkerheten er borte. Snart skal jeg foreta meg en ny reise, en lengre reise denne gangen; i morgen setter jeg meg nemlig på toget til Oslo og jeg ser ikke bort i fra at f.eks. Snakk til meg eller Tredve dager i Sandefjord blir reiselektyre denne gangen. Det blir i så fall noe jeg gleder meg til. 

*Passende nok leste jeg Leve posthornet! på første mai, og selv om jeg ikke har et lidenskapelig forhold til denne arbeidernes dag, så må jeg innrømme at vikarbyråer er en uting og at jeg også ønsker dem til livs.