HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi

Historien om Fru Berg er en novellesamling jeg ofte har tenkt på at jeg vil lese. Med jevne mellomrom har jeg sett den på bokblogger eller liggende framme på biblioteket eller etc. og tenkt på alle de gode anmeldelsene av den som jeg leste da boka kom ut for så lenge siden som i totusenogelleve. Samtidig har jeg kviet meg fra å lese den. Det sier seg jo selv, når jeg så mange ganger har sett den ligge på biblioteket uten å ta den med meg. Jeg har kviet meg fordi jeg har lest så mange norske samtidsnovelleforfattere som suger. Eller verre: Som er middelmådige. Som kanskje har én god novelle blant alle de ti som er i samlingen. Derfor har jeg kviet meg fra å lese Ingvild H. Rishøi, til tross for alle de gode anmeldelsene.

Så fikk jeg norske Granta i hendene og i den var det en novelle av Ingvild H. Rishøi. "Vi kan ikke hjelpe alle", den siste novellen i denne perla av at litteraturmagasin. Der står novellen, sammen med tekster av bl.a. Alice Munro, Ian McEwan og norske Morten A. Strøksnes (som jeg er så fan av). Så jeg leste den. Og jeg likte den svært, svært godt. Noen dager senere gikk jeg på biblioteket og lånte novellesamlingen Historien om Fru Berg. Baksideteksten kunne fortelle meg at Fru Berg er en hamster, og det fikk det til å skurre for meg, for jeg har sett coveret til denne samlingen så mange ganger, av et par ben og en kjolekant, så jeg har alltid tenkt at det er hun som er Fru Berg. En dame som snurrer rundt med en kjole. Sånn fungere hjernen min.

Men altså, nå var Fru Berg en hamster. 

Og denne hamsteren er det det handler om i den første novella i samlingen, tittelnovellen.

Men selvsagt handler det jo ikke egentlig om en hamster. Det handler om ei jente. Og en pappa og en mamma og en litt eldre jente som jeg tror er søsteren, eller er det stemoren, det er jeg sannelig ikke så sikker på lenger, men det har ikke noe å si. (Eller jo, kanskje, hvis man vil legge vekt på det.) Det handler om familierelasjoner, som alle av de fem novellene samlingen består av gjør (bortsett fra om muligens "The life and death of Janis Joplin"). Ofte skjer det at jeg er usikker på relasjonene. Et sted begynner jeg å lure på om gutten jeg nettopp har lest om kanskje ikke er en gutt likevel, men en hundevalp. Jeg mener, Fru Berg er jo en hamster.

Så er det en usikker kvinneskikkelse hvis utseende beskrives som "hun så ut som en indianer, hun var tynn og liksom fjern, hun var yngre enn meg, og håret hennes hang foran fjeset." Jeg tror lenge at jeg vet hvor jeg har henne, før novellen plutselig slår om og det blir underlig og ting skurrer; jeg tenker hjelp, nå er det noe galt. Noe kommer til å skje nå. Og det som skjer, vet jeg aldri på forhånd hva er. Jeg blir overrasket. Først er det som om novellene flyter, jeg leser, før jeg møter motstand. Jeg møter en motstand og denne motstanden er velkommen, det er en motstand som er en kvalitet i en novelle. Og alle de fem novellene har det. Selv om det må sies at to av sluttene kanskje skuffer meg litt, i to av dem dabber motstanden av på slutten, og så munner de bare ut i intet, å, er de over? Og da får jeg følelsen av at her er slutten for enkel. Men to av fem, det er under halvparten, og jeg er likevel imponert.Dette er solide saker, solide noveller.  Jeg tenker: Hva var det jeg grudde meg til, Ingvild H. Rishøi er jo bra. 

Favorittene mine er novellene "Historien om Fru Berg" og "Jentene mine." Den siste der minner meg om noe jeg har lest før, men jeg kan ikke huske hva, uansett er den svært god om den så skulle minne meg om noe annet jeg kanskje har lest før, noe med stemningen i den. Faktisk skjærer den på et tidspunkt et hakk i hjertet mitt, jeg synes den en vond å lese. Det er trist. Denne følelsen får jeg flere ganger når jeg leser Historien om Fru Berg, men kanskje aller sterkest i "Jentene mine."

Ingvild H. Rishøi har ikke gitt ut mange bøkene, men jeg håper hun kommer med flere gode noveller av like høy kvalitet som disse. I mellomtiden kan jeg jo lese den andre samlingen  hennes, La stå, og håpe at den ikke er noe dårligere. (Men jeg kvier meg litt igjen, debutsamling liksom, det er jo sjeldent dét er noe tess. På en annen side vet jeg jo nå at denne kviingen min kan være svært ubegrunnet.)