Panthera Publishing

En gang i våres leste jeg om Panthera Publishing i Studvest (studentavisa i Bergen), et lite bergenskbasert forlag som gir ut bøker av unge for unge. Øvre aldergrensen for å bli antatt er tjuetre år. Noe litt senere fikk jeg en forespørsel fra dem om jeg ikke ville lese noen av bøkene deres og skrive om dem på bloggen. Selv om de hovedsaklig gir ut fantasy, noe jeg ikke har lest siden jeg var femten og hekta på Ringenes Herre, sa jeg ja, for jeg var jo litt nysgjerrig. Jeg troppet dermed opp på forlaget og fikk med en liten stabel bøker. Nå har jeg lest to av dem.

Den første jeg leste, leste jeg for en stund siden. Det var Grim av Lene Solhaug. Ikke fantasy, men krim. Forlaget skriver at det er en «surrealistisk krim», men jeg ser overhodet ingenting surrealistisk med den, bare et plot som minner om skolestilplot fra ungdomsskolen. Grim er som en lang versjon av en av disse. Etter å ha sagt det, er det vel egentlig sagt at ja, dette er en dårlig bok. Mildt sagt. Ikke noe noen trenger å lese i det hele tatt noensinne. I tillegg til at boka er møkkdårlig, er det noen som ikke har lest korrektur. Ordet 'da' blir brukt i stedetfor 'når' på omtrent annenhver side. Vanligvis pleier jeg å pirke på folk når de sier 'når' i stedet for 'da', men jesus, ordet 'når' eksisterer jo fordi det også er et ord som brukes. Alle de grammatiske feilene gjør boka bare enda verre å lese enn den allerede er.

Etter denne dårlige opplevelsen med Grim, er det ikke rart at jeg kviet meg fra å lese flere bøker fra Panthera. Jeg tror det gikk måneder før jeg åpnet Fiji Kitsune, en fantasyroman av Kristine Oseth Gustavsen. Boka handler om Fiji Kitsune, en dragepasser i et snørikt land et eller annet sted utenfor vår verden. En dag møter hun på et menneske fra vår verden, og så skjer det masse forviklinger i fantasystil, de må ut og redde verden fra en ond makt osv. Klassisk. Uansett, jeg ble positivt overrasket. Med Grim i bakhodet ventet jeg meg igjen dårlig språk og übertamt plot. Der tok jeg feil. Fiji Kitsune er skrevet i et godt og fengende språk. Jeg så for meg landskapet og omgivelsene, og ikke minst teltet laget av det magiske, blå stoffet. Plottet er ikke originalt, men evner å fange min interesse likevel. Jeg hadde lyst til å lese videre, jeg ville vite hva som kom til å skje med karakterene. Nå har ikke jeg så mye fantasy i bagasjen til å sammenligne, men for meg funka boka helt ok som lettlest underholdning.

En bemerkning til slutt: Jeg er supertradisjonell. Jeg synes ikke noe om at unge forfattere skal bli utgitt bare fordi de er unge. Jeg synes ikke folk burde bli utgitt fordi de har en eller annen «balast», i dette tilfellet ungdommen, det manglende livet, erfaringen eller hva enn vi skal kalle det. Jeg hørte nettopp på Bok i P2, om antologier skrevet av studenter på forfatterlinjer. Hun som snakket om antologiene ble spurt av intervjueren om det var noe poeng i å lese antologiene, hvorfor ikke bare vente til forfatterspirene ble forfattere, ekte forfattere, ordentlige forfattere med egne verk? Hun svarte at det er jo kult å se hva som rører seg, hvem som blir de framtidige forfatterne. Jeg tenkte nei, takk. Det blir rart å ha en øvre aldergrense på hvem som får gi ut bøker i et forlag. Som om det med alder skulle bety noe for om boka er god eller ikke, eller som om en ung alder rettferdiggjør at boka di ikke er så bra, men burde leses likevel, for hei, forfatteren er jo bare tjue, er det ikke bra til at hun bare er tjue og ikke har gitt ut noe før? Jeg er ikke fan av det er bra til å være. Det skal være bra i seg selv, ikke bra til å være ditt og datt.

Og unge mennesker burde for all del ikke lese dårlig språk.