USYNLIGE HENDER av Stig Sæterbakken

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visse litteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.