MIRAKLENES TID av Karen Thompson Walker

Jeg står og ser på Vågsbygd Handy på Måkeskrik-festivalen (som heller burde hete Mågeskrik, det er noe rart med den k-en her på Sørlandet, som om man liksom skulle kalt Bryggen i Bergen for Brygga), og de synger (rapper!) det er en lang, lang natt i en av låtene og jeg tenker litt på boka jeg nettopp leste ut, rett før jeg satte meg på sykkelen til Odderøya for å gå på konsert, nemlig Miraklenes tid av Karen Thompson Walker.

Uttrykket 'en lang natt' blir bokstavelig for menneskene i Miraklenes tid. Jorden har nemlig begynt å rotere saktere; døgnet strekker seg, natten blir lengre, dagen blir lengre. I boka følger vi hvordan dette fortoner seg i en by et sted i California, fra elleveåringen Julias synsvinkel. Midt oppi denne forandringen skjer også andre, nærere forandringer; i familien, nabolaget, på skolen. Vennskap oppløses, vennskap oppstår. Forhold brister og forhold blir sterkere. Etterhvert som det går litt tid deler menneskene seg i to leire: de som godtar myndighetenes oppfordring til å følge 24-timersdøgnet, de som lever på klokketid. Her henvises det til folk som hele tiden, før forandringen –oppbremsingen som de kaller det – har levd i døgn hvor solen enten er oppe eller nede hele tiden (Nord-Norge, Canada, Alaska). De har klart å leve med døgn uten naturlige natt-/dagskifter i århundrer, så hvorfor ikke resten av verden nå? Og så er det den andre leiren, outsiderne, de som velger å leve etter jordens naturlige døgn, etter det utstrakte døgnet, sanntiderne blir de kalt: de flytter til kolonier i ørkenen og lever først i 30-timer lange døgn, etterhvert 40-timer lange døgn, 50-timer lange døgn osv. For jorden fortsetter å snurre saktere og saktere rundt sin egen akse, og forskerne vet ikke svaret på hvorfor. Over hele boka er det en stemning av uvisshet, en usikkerhet om fremtiden. Hva kommer de lange dagene og de lange nettene til å gjøre med økosystemene, avlingene, døgnrytmene til alle jordas levende vesener? Jeg ser for meg den kaliforniske byen hvor handlingen foregår i, hvordan den rammes. Jeg er like usikker som personene i boken. Hva skal de gjøre? Hva skal vi gjøre? Tenk om det skjedde i virkeligheten? For Karen Thompson Walker må ha konsultert med noen naturvitenskapsmenn da hun skrev denne boka; det som skjer, det apokalyptiske som skjer, er realistisk.

Det apokalyptiske landskapet i boka er ikke preget av panikk. Det er riktignok mormonere og folk fra Jehovas vitne som reiser vekk for å samle seg på det stedet gud skal ta dem med seg fra på Dommens dag (handlingen er jo lagt til California!), men stort sett blir det hele bevitnet med ro, riktignok en usikker ro. Det er nært, og det blir riktignok hamstret hermetikkbokser og stearinlys, det blir hamstret masse, men folk flest fortsetter å gå til skolen og til jobbene sine. Det er ikke verdens undergang, de vet ikke, kanskje går det an å gjøre noe med det. Menneskene fortsetter sine liv, de tilpasser seg så godt de kan, de bygger drivhus, de dyrker sin egen mat, de kjøper dagslyslamper. Hva skal man ellers gjøre? Å flykte går ikke. Hvor skulle man flykte til?

Tiden går og jorden snurrer saktere. Jeg venter litt på mirakler, pga. tittelen, men det er få av dem. Jeg synes det er en dårlig tittel, muligens litt cheesy, men det er en fillesak, for boka er leseverdig, det er en bra debut og den er fengende. Jeg leste en artikkel på Book Riot om sci fi for non scifi-readers, det var en tittel som traff meg, for jeg er ikke en sci fi-leser, men har nylig revurdert mitt syn på sjangeren etter å ha lest Iain Banks Walking on Glass. I artikkelen anbefalte de The Age of Miracles som passende sci fi for lesere som er opptatt av det litterære, en anbefaling jeg sier meg enig i.