Kjæresten

This is my boyfriend går ikke når jeg skal presentere kjæresten min på engelsk, for han er ikke en boyfriend, han er en mann på godt over tretti, og jeg er heller ikke en girlfriend, hans girlfriend, for en mann på godt over tretti er ikke sammen med ei jente. Jeg er så gammel nå at jeg liker best å tenke på meg selv som en ung kvinne, ikke ei jente, og dessuten sier mødrene til barna sine: Slutt med det der, ellers blir dama bak disken sint, og jeg blir forlegen for jeg blir ikke sint på barn, muligens irritert, men ikke sint, og i hvertfall ikke under denne episoden, for jeg var i godt humør, det er tiden for godt humør, selv om det er hva noen vil kalle en laber sommer; lite sol, mye grått (uten at det nødvendigvis betyr regn), ikke helt de høyeste temperaturene, men jeg liker den likevel, sommeren, finner masse å gjøre selv om det er litt grått ute og bare femten grader. Det var en forfatter som sa at å kjede seg var en fornærmelse mot en selv, og jeg sa meg enig, selv om det av og til hendte inntil da at jeg kjedet meg, men etter det kjedet jeg meg aldri mer, for det ble for dumt, så enig var jeg.

Dette er min forlovede er også en setning som ikke går an; jeg har aldri sagt den, for jeg hater ordet forlovede, når jeg hører folk omtale kjærestene sine som deres forlovede, tenker jeg det høres ut som om noen vil skryte over hva som kommer til å skje, som om det å være gift er mer gildt enn å «bare» være sammen (jeg leste en gang at gifte par er mindre deprimerte enn par som bare er samboere fordi sistnevnte lever i en større usikkerhet, men samtidig leste jeg også en gang en undersøkelse om at par som ikke er gift har mer sex enn par som er gift*), eller det er uthult og tomt, et ord som ikke rommer mening lenger etter at jeg har støtt på så mange som sier de er forlovet, men ikke vet når de skal gifte seg, eller de sier de er forlovet, men ikke skal gifte seg (det siste der har jeg bare hørt om hos par i den ytterste periferien av min bekjentskapskrets, så dumme mennesker kjenner jeg heldigvis ikke godt); eller de er forlovet, men skal gifte seg tretti år inn i fremtiden, da er det ikke nødvendig å deklamere at man er forlovet, synes jeg, det høres bare ut som om de må forsikre alle oss andre om at forholdet deres holder stand, ja, det holder stand og det er ekte kjærlighet, men siden vi ikke gidder å gifte oss, må vi bevise det ved å si at vi er forlovet. Hvis det holder slik stand, hvorfor ikke bare holde det for dere selv? Hvorfor si så mye om det i det hele tatt, hvorfor ikke bare være sammen? Og apropos det, så er det et annet ord jeg heller ikke liker, et ord som jeg synes er like ille som forlovede, og det er samboer. Jeg har bodd sammen med kjæresten min i tre år og aldri tatt ordet i bruk, aldri; det vrenger seg i hele meg bare på tanken av å bruke det ordet; folk som sier jeg har en samboer, grøss! Tenk at noen velger å bruke det ordet når de skal omtale kjæresten sin, det mennesket som man har valgt å leve sammen med! Samboer, hele ordet stinker av usikre kvinner som fikk barn da de var altfor unge og som bare har tatt inn den første mannen som gadd inn i huset sitt fordi de ikke orket tanken på å leve uten en mann lenger; eller noe lignende, ja, ordet samboer får meg generelt til å tenke på forhold som er inngått mellom mennesker ikke fordi de har så veldig lyst til å leve sammen akkurat de to, men fordi alternativet, å leve alene, er kjipt, ja, et forhold som er innstiftet med et ønske om å ha det komfortabelt, ja, la oss bli samboere for det er mye billigere å lage én middag for to enn to middager for to, om du skjønner; et forhold basert på fornuft, komformitet, rasjonalitet, alle de ordene, noe som er nøye overveid, vi kom fram til at dette var lurt, vi vil bo sammen fordi det lønner seg.

Ikke at jeg ikke liker at noe lønner seg, det er klart det er billigere å dele leien på en ettromsleilighet sammen med en, enn å dele leien på en toromsleilighet sammen med en venn, en man ikke sover med, to som har samme lelilighet, men hvert sitt rom, men jeg vil ikke gå rundt og si at det er det jeg har, en samboer, for det er ikke det jeg først og fremst har, det jeg først og fremst har er en kjæreste; han jeg er sammen med er min kjæreste, det er det beste ordet, han er meg kjær, og vi har bodd sammen i tre år og jeg fridde en gang, men orker ikke tanken på bryllup (tanken på å lage bryllup gjør meg helt stresset, jeg vil heller gjøre andre ting, lese en bok f.eks.), vi er ikke samboere eller forlovede, vi er kjærester. Av og til hender det jeg kaller ham min mann, det er noe jeg har fra engelsk, det har ingenting med det man sier når man er i et ektepar å gjøre, kone og mann, jeg sier det bare fordi han er en mann og han er «min» (i gåsetegn, fordi man kan faktisk ikke eie noen), det er kanskje ukorrekt språkbruk, de som er gift ville kanskje irritere seg over det, si at det er feil, at jeg måtte ha holdt meg til kjæreste, eller kanskje sagt samboer (men det nekter jeg, som sagt, å si), som om de hadde enerett på ordet mann i det hele tatt, som om det er et ord man må være priviligert til for å bruke, alle de (heterofile) kvinner som er gift. Men språket, som lever sitt eget liv i meg, mener noe annet.

*Videre kunne denne undersøkelsen fortelle at de som hadde aller mest sex, var de som ikke var i et par i det hele tatt.