DET ER IKKE VÅR, DET ER GLOBAL OPPVARMING av Rune F. Hjemås

Jeg satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

    der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten»

et ord som skilte fornuften fra moralen

for staten har sin egen fornuft

slik kundera skriver at også smerten har

      en fornuft som ikke er fornuftig

men jeg ble avledet av noe annet

for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen

med arabiske skrifttegn og streket under setningen

      «eu har befunnet seg et sted på skalaen

mellom internasjonal organisasjon og stat,

        men er vanskelig å plassere klart»

      jeg feilleste det siste som plassere på et kart

    og likte feillesningen bedre

for det er noe med kart og kalendere

et skille som av og til blir borte

når jeg lengter tilbake, men ikke vet

om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden