Arme riddere

De verste fagene jeg visste da jeg gikk på grunnskolen var de praktiske fagene. Jeg var aldri særlig praktisk anlagt. Jeg hata sløyd; sagflisstøv i neseborene to skoletimer i strekk, kjedsommeligheten av å pusse med sandpapir og redselen for å skade fingrene -- sløydlærerne manglet en finger eller to, alltid, hver eneste av dem. Jeg lå våken hver tirsdag kveld og grudde meg til morgendagen, de to første timene med sløyd. Ikke var jeg glad i kunst og håndverk heller; husker han jeg var forelska i mobba strikkelappen min, som lagde et stort, stygt hull i det store lappeteppet hele klassen var med i; og symaskinene som aldri ville samarbeide med meg og at jeg alltid måtte rekke opp hånda og spørre om hjelp (en sjeldenhet, noe jeg aldri gjorde i teoretiske fag) samtidig som jeg var redd jeg hadde ødelagt den og kom til å få kjeft. Og maling, jeg hata å male, jeg har mislikt å male siden jeg gikk i barnehagen; alt sølet, spesielt med vannmaling, og misfornøydheten over at fargene ikke ble som jeg ville de skulle være, begrensningen som lå i fargene rød, blå og gul, den alltid stygge grønnfargen jeg fikk ut av gul og blå, den ble aldri min favorittgrønnfarge; og for ikke å snakke om leire og hekling og sølvsmiing, hvor jeg etset fingrene mine i et eller annet stoff og det klødde og klødde. Gym er et kapittel for seg selv. Det beste med å være ferdig med skolen, er å aldri ha mer gym. Hver gang jeg tenker på at jeg aldri mer skal være med på en gymtime, blir jeg glad i hele sjela. Det er som en enorm byrde har lettet fra skuldrene. Hver gang jeg trenger å se lyst på livet, tenker jeg bare på at jeg aldri, aldri, aldri mer skal ha en gymtime i mitt liv. Å, halleluja.

Og så var det heimkunnskap. Et fag jeg hata så mye at det hendte jeg feiket på meg sykdom for å slippe. Jeg løy til min mamma, som egentlig nok skjønte det når jeg var syk eller ikke, men alltid lot det passere for det måtte virkelig være noe fælt når jeg løy på meg at jeg var syk.

Jeg hadde matallergier da jeg var liten og hadde med meg melding i meldingsboka om det til lærenen, som fnøs av det, det kunne ikke være sant, men det var sant, jeg tålte ikke sitrusfrukter, kylling, gulrøtter, nøtter. Han trodde bare at jeg var vrang og ikke ville smake. En gang skulle jeg lage brun saus, men den ble hvit. Den hadde samme smak som den brune, men det var feil farge, jeg måtte lage en ny. Og så husker jeg at hun ene heimkunnskapslærenen gjorde noe som var så jævla urettferdig at jeg nesten begynte å grine. Jeg husker ikke hva det var, men det var så jævla urettferdig. Kanskje fordi jeg gjorde alt galt. Jeg gjorde alltid alt galt i heimkunnskap. Jeg var helt ubrukelig. Stakkars de som var på gruppa mi. Jeg fikk ikke lov til å røre i bakverket. Kanskje når det var på tide å rulle bollene (men etterpå kunne alle se hvilke jeg hadde rulla).

Alle andre digga heimkunnskap, men jeg hata det. Jeg ville helst regne matte og skrive stil. Jeg ville heller lese nynorsk og gjøre forsøk og undersøke hypoteser i natur & miljø, lese om den kalde krigen og Cuba-krisen og om U- og V-daler og erosjon. Jeg ville heller pugge alle Europas hovedsteder og engelske gloser. Jeg ville tilogmed heller pugge tyske uregelmessige verb enn å ha heimkunnskap og gym. Å, herregud, så utafor jeg var i praktiske fag. Jeg følte meg som en loser. Det var så vanskelig. I ettertid har jeg skjønt at mye av det vi lærte i heimkunnskapen var nyttig, men jeg fikk det ikke med meg. Da jeg flyttet sammen med kjæresten min gjorde jeg ting på kjøkkenet som var helt ute av det. Det var så mange enkle, elementære ting jeg ikke visste. Jeg visste f.eks. ikke at man skulle sile melet når man baker. Det står jo aldri i noen oppskrifter! Hvordan skulle jeg vite det?!, sa jeg. Det er noe alle vet!, sa han. Ikke jeg.

En gang tegnte heimkunnskapslærenen, en middelaldrende dame, tre brødskiver på tavla. På den første tegnte hun ikke noe på brødskiva. Det var en brødskive uten smør. Heimkunnskapslæreren sa: Denne brødskiva er veldig sunn, men ikke noe god å spise. Den midterste brødskiva hadde litt smør på seg. Litt bedre å spise enn den første, og nokså sunn fortsatt. Den tredje brødskiva tegnte hun masse smør på. Hun sa: Denne brødskiva er kjempegod å spise, men veldig usunn. Jeg hadde knapt spist smør i mitt liv, for smør var noe av det ekleste jeg visste. Jeg begynte ikke å like smør før jeg var godt over tjue. Ja, det er ikke før nylig at jeg har begynt å smøre smør på kuvertbrød til fiskesuppa, og det er de eneste gangene jeg spiser smør. Jeg fortalte historien om heimkunnskapslærenen med forferdelse etterpå. Tenk at folk likte smør på brødskiva! Og så så mye! Det gjorde stort inntrykk på en spinkel jentunge.

Noe annet som også gjorde inntrykk var da jeg fant ut hva den gule greia i midten av tolvøres var laget av. Jeg som hele tiden hadde trodd at det var en eggeplomme. Og så var det ikke det, det var vaniljekrem! Og da kunne jeg plutselig spise den likevel, for det var ikke egg (egg var og er fortsatt noe av det ekleste jeg vet). Å, nam!

Men uansett hvor mye jeg hata heimkunnskap, så klarte jeg å lære noe. Det finnes nemlig et unntak. Jeg lærte meg å lage arme riddere. Jeg syntes det var så godt at jeg begynte å lage det hjemme. Senere fant jeg ut at det er det samme som french toast. Jeg lagde det flere ganger, blanda en miks av egg, melk og sukker og helte over skiver av loff i stekepanna. At det var ok å lære å lage arme riddere i heimkunnskapen når pommes fries var bannlyst, skjønte jeg ikke, for jeg visste jo at lyst brød og sukker ikke var noe sunt. For om jeg aldri ble noe særlig flink med gjøremål på kjøkkenet, så var jeg ganske god på ernæringslære. Kilojoule og kcal og forskjellen på enkle og doble karbohydrater og umettet og mettet fett og transfett og hvordan alt sammen funket inni kroppen.

Jeg tenkte på de arme ridderne her en søndagskveld da kjæresten min bestemte seg for å lage arme riddere da han så hva vi hadde: en kartong melk, egg og en halv loff som vi kjøpte i en nærbutikk på Hortemo. En søndagsåpen nærbutikk på Hortemo! Den hadde ikke en gang et navn jeg husker, for den var ikke med i en kjede! Vi kjørte forbi og måtte rett og slett besøke den, for butikker uten kjedenavn er svært eksotisk for oss som aldri har bodd på landet. Den hadde tilogmed en dør inn til en videobutikk med 18-årsgrense! Det var spennende. Vi kjøpte loff og skiver med ost før vi kjørte videre. Senere spiste vi arme riddere, med marmelade med hylleblomst i, og blåbær- & bringebærsyltetøy, mens jeg hadde en blåbær- og morellpai i ovnen. For jeg kan lage pai nå, den ble ikke så verst. Jeg lærte det av meg selv, det var jo ikke så vanskelig.