Bøkene jeg leste i mai

Som nevnt tidligere slutter jeg å omtale alle bøkene jeg har lest i løpet av en måned. Jeg velger heller å omtale noen få i egne omatler. Færre omtaler altså, men lengre. Jeg tenkte likevel å ta en månedsoppsummering. Jeg kan ved å gjøre det bl.a. undersøke om jeg leser færre bøker når det er eksamenstid enn når det ikke er eksamenstid. Etter å ha sett på statistikken for denne måneden ser jeg at det ikke han ha noen særlig betydning, selv om det må nevnes at Don Quixote er pensum og at fem av bøkene var diktsamlinger (over halvparten av dem igjen var tilogmed bare flammesingler).

Jeg linker dem det er skrevet omtale av. Bortsett fra å skrive omtaler, nevner jeg jo ofte bøker jeg har lest i andre sammenhenger. Love, etc skrev jeg om i et inlegg om kjærligheten, Kvinner om natten skrev jeg om i et innlegg om å sende bøker ut i verden, 17. roman leste jeg på en benk og Don Quixote nevnte jeg i et innlegg om middelmådig litteratur. Boka til Druckerman er innvevd i omtalen av Liberty.

PROSA
1. GRIM av Lene Solhaug
2. JULETRE TIL AFRIKA av Svein Tarald Framnes
3. KVINNER OM NATTEN av Tove Nilsen
4. 17. ROMAN av Dag Solstad
5. DARLING RIVER av Sara Stridsberg
6. PÅ VEI TIL EN VENN av Niels Fredrik Dahl
7. LOVE, ETC. av Julian Barnes
8. DON QUIXOTE av Cervantes
9. LIBERTY av Jakob Ejersbo

POESI
10. OG OM EN ELLER ANNEN, MEN IKKE HVEM SOM HELST, FIKK LYST TIL Å VÆRE NÆR DEG, FOR EKSEMPEL MEG av Frode Grytten, Nils-Øivind Haagensen, Linda Klakken og Inger Marie Kjølstadmyr
11. TRETTEN DIKT OM FAMILIEN av Michael Ondaatje
12. UMERKELEG, MERKELEG av Helge Torvund
13. XXX av Anne Viken
14. DIKT FRA GRØNLAND av Harald Sverdrup (red.)

SAKPROSA
15. LUST IN TRANSLATION: INFIDELITY FROM TOKYO TO TENNESSE av Pamela Druckerman

DEN BESTE BOKA
Liberty av Jakob Ejersbo og På vei til en venn av Niels Fredrik Dahl. Førstnevnte var superspennende, sistnevnte en positiv overraskelse, men det var ingen wow-opplevelser. Diktene til Frode Grytten i tidligere nevnte diktsamling som jeg ikke gidder å skrive på nytt igjen (dødsirriterende lang tittel) var skikkelig fine.

DEN KJIPESTE BOKA
Grim av Lene Solhaug. Jeg fikk den av Panthera Publishing og skulle skrive omtale av den, og det skal jeg fortsatt, men den kommer senere, så jeg skal ikke si så mye nå. Umerkeleg, merkeleg var heller ikke spesielt stas. Etter å ha lest den måtte jeg unfollowe Helge Torvund på Twitter. Twitterpoesien hans bare irriterte meg enda mer etter å ha lest Umerkelig, merkeleg.

5 superkorte om litteraturfestivalen

1.

2. I går var jeg på Kulturhuset Banken og hørte på alle de fine ordene om Stig Sæterbakken av Audun Lindholm, Brit Bildøen, Hans Tarjei Skaare, Nora Simonhjell, Leif Høuhaug og Karl Ove Knausgård. "Alle" har selvfølgelig skrevet om hva Knausgård sa, men det var så bra med de andre også.

3. Jeg rakk ikke Mikhail Sjishkin. :(

4. Det er kaldt å skrive ute i Søndre Park. Det skulle helst vært grillvær.

5. I dag gleder jeg meg til å Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart i samtale med Ane Nydal på Kulturhuset Banken.

Litteraturfestivalen

Nå drar jeg avgårde til Lillehammer Litteraturfestival. Woho! Der skal jeg jobbe, drikke vin, høre på forfattere og se på Jens Lapidus. Men først skal jeg sitte på toget, spise matpakke (brødskiver med jarlsbergost, salat, rødløk, grov sennep og remulade, og brødskiver med peanøttsmør og bringebær- og blåbærsyltetøy), drikke espresso (på termos) og lese til eksamen og i Jean Paul Sartres Nausea.

PÅ VEI TIL EN VENN av Niels Fredrik Dahl

Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirkus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?

På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hvordan det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).

Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og tenkt at den ikke var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.

Jeg klarer dette. En dag av gangen. En dag av gangen til det er over. Vi skal alle dø. Jeg skal også dø, og hvis jeg bare tar en dag av gangen så skal jeg klare å dø til slutt.

- Fra Niels Fredrik Dahls På vei til en venn

We wait. We are bored. No, don't protest, we are bored to death, there's no denying it.

- Vladimir i Waiting for Godot av Samuel Beckett

DARLING RIVER av Sara Stridsberg

Sommeren for to år siden tilbragte vi et par måneder i København, i en leilighet som tilhørte en bekjent av min kjæreste; den var derfor full av ting, bl.a. en bokhylle. Det var der jeg fant Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Det er den enkle grunnen til at jeg plukket henne opp. Jeg hadde ikke noen forventninger, det var rent et slumpetreff. Ok, her er en bok på svensk med rosa cover.

I den tiden det tok å lese boka var det som å befinne seg i et dypt mørke, jeg kan ikke huske hvor jeg var da jeg leste den, omgivelsene var likegyldige, satt jeg i en park, satt jeg hjemme mens københavnsregnet skurte ned ute, satt jeg på en kafé og drakk en flaske økothy, det er revnende likegyldig, jeg husker ikke noe av det, jeg husker bare at det var tungt og vondt å lese om Stridsbergs fiktive Valerie Solanas. Jeg hadde aldri lest noe så mørkt før. Og det har jeg fortsatt ikke. Jeg forventet noe av det samme mørket i Darling River. Mine forventninger til den var skyhøye. Jeg var forberedt på at sjela mi skulle rives og slites, på noe hjerteskjærende, på det helt jævlige.

Fant jeg noe av det samme mørket i Darling River? Ja, jeg gjorde det. Først og fremst var det historien om vitenskapsmannen i Jardin des Plantes i Paris og forsøksapen hans som gjorde størst inntrykk; sadismen og ensomheten hans, hvordan han setter buret med apen ute i snøen f.eks., hvordan historien om ham reflekterer faren til Lo, de er begge to utstøtte, det er ingen kvinner som vil ha dem, så de kjøper horer i stedet. Jeg la merke til navnene på horene til Los far, horene han plukker opp på nattlige kjøreturer med Lo i baksete, navn på kjente kvinneskikkelser i litteraturen, kvinner som nærmest er blitt skrevet om som gudinner, f.eks. Beatrice, kvinnen til Dante; som en slags kommentar til navnene Lo og Dolores; Lolita som Humbert Humbert skjønnmaler i sine memoarer (Lolita, mitt livs lys!) fordi hun minner ham om barndomskjæresten hans som døde da de begge var barn.

Ensomheten, alle er ensomme.

"Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet."

Og fremmedheten.

"Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan."

Fremmedheten som noen forsøker flykte fra, enten ved å dra fra sin mann og sitt barn, de er blitt fremmede for moren, eller ved å skrive seg inn på et sykehus for å forhindre puberteten, et forsøk på å flykte fra kvinnekroppen, det fremmede, forbli i barnet, som egentlig ikke er et barn i det hele tatt. Eller fremmedheten som noe som bare er der likevel, umulig å flykte fra, som viser seg i en avstand mellom personene; forholdet mellom vitenskapsmannen og forsøksapen, et menneske og et dyr, viser avstanden også mellom de andre menneskene, mellom Lo og hennes far, mellom Dolores og Richard, og det groteske i disse forholdene, mellom et dyr og et menneske, ja, grotesk, det er ordet, i ordets rette forstand.

Rives og slites sjela? Romanen er mørk, det er den, men for meg når den ikke like høyt opp som Drömfakulteten. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne, siden begge bøkene har mye av den samme tematikken og de er begge utpreget sanselige, det er mye kropp, død og fordervelse, svært mye om kvinnen. Sara Stridsberg har selv sagt:

"Melankolien har med morskapet å gjøre. Å være mor: å være noens mor, å være noens barn. Det sies at når et menneske dør, har alle store relasjoner som var i livet, til og med relasjonen til egne barn, forsvunnet. Det er bare mor som er igjen. Mennesket roper på mamma når de ligger og skal dø. Dette dødsropet finnes i alle mine bøker." (Fett 4/2011).

Dødsrop, ja, det er helt klart.

Uansett, jeg sammenligner: jeg kan ikke la være, jeg blir litt skuffet, Darling River når ikke like høyt opp. Hva kan man si, det er urettferdig, tenk å sammenligne en bok med en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (ja, Drömfakulteten er det), jeg hadde nok latt meg begeistre av Darling River i større grad hvis det hadde vært den første boka jeg leste av Stridsberg, men det var den ikke, og det er det ikke noe å gjøre med.

Syden

Bergen er Syden. Sola skinner. Tilogmed brisen er brennheit. Jeg angrer på at jeg skrev alle forelesningsnotatene mine på dataen, for det er umulig å lese på skjermen ute (nei, jeg angrer egentlig ikke det, det er mye bedre å skrive på data enn for hånd). Jeg kunne kanskje printet dem ut, men da må jeg gå på biblioteket, skaffe meg mynter osv osv osv. I stedet har jeg lest dem inne og tatt hyppige kaffe-/hylleblomstsaftpauser og lest i Sara Stridsbergs Darling River ute på altanen.