Snø, plast og diesel

Det snør om morgenen. Jeg trekker fra gardinene hvis gliper slipper gjennom midnattssolen om natten, så ser jeg det: det snør. Det ser fryktelig kaldt ut, jeg tenker på tørre hender, at hendene mine kommer til å bli tørre og kalde og at huden kommer til å sprekke. Huden i ansiktet føles dratt i etter dager ute i vinden, i denne slags ørkenen. Huden er stram og myk, som det har foregått en slags ansiktsløftning. Huden er solbrun og fregnete, tar jeg av meg brillene er det et tydelig skille. Brilleskille. Rett under nesa er det tørt, det svir. Hver dag går jeg i ullundertøy, fleece og vindtette bukser og jakke, jeg hadde ikke med meg så mange skift; jeg må stadig gå med det samme. Siden vi er ute hver dag, er det ikke rom for noen vask. Tenk om klærne ikke tørker til jeg skal ut igjen. Heller skitne klær enn å fryse. Under klærne er jeg fortsatt solbrun etter uker med sol hjemme.

Vi har med oss varmedresser ut i felten. Bærer dem i ryggsekken, sammen med alle de små plastposene som vi har skrevet på med koder i sprittusj, all denne plasten. Først et sett til planteprøver, de som skal sendes til Nederland for videre analyse. I Nederland skal det avsløres om hver enkelt plante har ett genom eller to. Så et sett til med plast: disse til jordprøver. Vi skjærer fem centimeter ned i jorden med en kniv, tar opp jord, legger det i den lille plastposen med ziplock. Når vi kommer tilbake til universitetssenteret legger vi jordprøvene i fryseren, de skal analyseres senere, til høsten, når det ikke lenger er noen planter å se på ute. Vi skal måle pH på jorden. Deretter en tredje runde med plast: små, runde plastsylindere fylt med silika. I disse skal det være enda et sett planteprøver, til DNA-analyse. Vi pirker blader av plantene, med en pinsett. Jeg stikker meg på pinsetten når jeg prøver å lirke den ut av brystlomma på varmedressen, begynner å blø. I plastsylinderen blandes planteprøver sammen med silika som trekker all fuktigheten ut, slik at planteprøvene kan ligge lenge uten at DNA-et ødelegges.

Tre sett med plast for hvert eneste individ, til sammen over 600 individer. All denne plasten, til én eneste, liten masteroppgave av en plante, hva da med forskningsprosjekter? De som gjøres av forskere på universitetene rundt om kring, de må bruke forferdelig mye plast. Men hva ellers skal man samle prøvene i, plasten er jo så god på å bevare organiske ting. Det hadde ikke gått å samle prøvene i en liten treboks med kammere.

I det hele tatt er det svært lite miljøvennlig å befinne seg på Svalbard. Det finnes knapt kortreist mat. Kanskje noe fisk, noe reinsdyr. Jeg overhører en samtale i kantinen, det er noen forskere fra The European Space Agency. De skal på en tur og trenger å bestille mat. Noen er vegetarianere. Det er ganske stress. Det koster femti kroner mer for maten dersom man er vegetarianer. De diskuterer om dette skal legges på budsjettet eller om de må be enkeltpersoner betale femti kroner mer. Er det rettferdig at vegetarianere må betale mer? It makes sense on Svalbard, sier den ene. På butikken koster en paprika sytti kroner. Hjemme kjøper jeg halvannen kilograms poser med gulrøtter stadig vekk, har dem liggende, spiser revne gulrøtter, lager gulrotsuppe, har gulrøtter oppi pastasausen, oppi woken. En slik pose varer lenge. Kjøper jeg en slik pose her, går det ikke lang tid før gulrøttene råtner. De har allerede vært lagret så lenge, før de nådde butikken, før de nådde handleposen min, før de nådde kjøleskapshylla mi. Brødene bakes ikke her, men et eller annet sted i Nord-Norge, antagelig Troms. Brødene rekker å bli ganske tørre før de når Longyearbyen, men jeg har aldri klart å lage noen skikkelige gode brød selv. Jeg kan ikke bake brød. Jeg burde lære meg å bake brød. Det er nå jeg burde lære meg å bake brød.

Men vinden gjør meg så sliten. Solen som aldri lar meg være i fred. Den lille omkretsen rundt Longyearbyen, som om jeg beveger meg så mye lengre hver dag når jeg er hjemme, men det er noe med tanken på at hjemme, der kan jeg bevege meg hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg kan sette meg på toget og være milevis unna. Her kommer man ingen vei. Vi låner bil fra universitetssenteret og kjører på grusveien ut til Endalen, på grusveien ut på Hotellneset, men ingen av veiene går særlig langt, jeg har vært ved enden av den ene. Bilen er sliten, full av skrammer, flere av setebeltene fungerer ikke lenger. Bilen går på diesel. Når motoren går lukter det lakris. Det er en Toyota. Universitetssenterets logo er klistret på siden. Den logoen må de ha laget en eller annen gang på 90-tallet, og det samme gjelder bilen. På den ene bilen åpner luka over tanken seg hver gang man kjører. Hver gang jeg går ut av bilen, har luka åpnet seg.

Når jeg kommer hjem vil jeg ikke bake brød. Jeg vil bare spise middag, drikke en øl og se et eller annet lett noe på skjermen. Det er sånn det er å jobbe. Det er sånn det er å bli sliten, kroppslig sliten, å gå med tung bør og å være ute i vær og vind hele dagen, men også sliten i hodet, av å samarbeide med andre hele dagen, flere dager i strekk. Det er lenge siden jeg har gjort noe sånt, i årevis har dagene stort sett vært styrt av meg selv og mitt, av å lese, av å skrive. Slik vil jeg at det skal fortsette, og det kunne det jo, likevel måtte jeg opp hit, gjøre alt dette som jeg ikke liker, trekke fra gardinene om morgenen og oppdage at det snør, tilbringe en sommer uten sommer, forlate hus og mann, det er meg et mysterium hvorfor. Jeg tenker på praktærfuglen som fløy rett foran nesa på oss under dagens lunsjpause, skulle den liksom ha noe med dette å gjøre?

Trærne, jernbanelinja, natten. Å dele seng med verdens fineste menneske. Likevel er jeg her.