Argentina og årets lengste dag

I dag er det årets lengste dag, sier veilederen når vi er ute i felt. På vei ut i felt sluknet alle lampene i bilen hennes, og speedometeret viste 0 km/t. Da vi parkerte var bilen kaputt. Hun fikk ikke startet den igjen, men sorgene kunne vi ta senere. Vi gikk oppover rasfeltet på fjellet mellom Todalen og Endalen, samlet inn prøver mens vi unngikk å løsne stein. Dette er Habitat 3, kode H3, det verste habitatet. Det aller beste habitatet å gjøre feltarbeid i, er Habitat 1, kode H1. Det er langs elveleiet nede i dalen, og man slipper å være redd for løse steiner. Man slipper å klatre, man slipper å deale med høydeskrekken, man kan bare sitte på bakken. En av gangene vi hentet prøver fra et Habitat 1, kom en praktærfugl forbi. Den vasset i elva like ved. Den var så nærme. Jeg hadde aldri sett en praktærfugl så nærme før. I Habitat 3 ser man oftere svalbardrypa. Den flyr så rart, som om den er altfor tung, som om den egentlig ikke er ment til å fly. J kaller den en høne, en arktisk høne. Det er i det hele tatt en rar fugl. Her er jeg, en høne, og jeg skal bo her i Arktis. Gjemme meg i snøen og lage disse rare lydene. For den høres rar ut, svalbardryp, den gjør det.

Det er den lengste dagen i dag, men i Arktis går solen aldri ned, så hva spiller det noen rolle. Jeg begynner å venne meg til det, at solen aldri går ned. Nå sover jeg godt hver natt. Våkner jeg midt på natten og ser lyset glippe inn mellom sprekkene i gardinene, sovner jeg straks igjen. Jeg våkner ikke lenger midt på natten og tror at det er blitt langt på dag og at jeg har forsovet meg.

At det er årets lengste dag, betyr at det er et halvt år siden årets korteste dag. For et halvt år siden, på årets korteste dag, var kjæresten min og jeg i Liverpool, hjemme hos familien hans. Det føles veldig lenge siden, et halvt år. Den tiden det har tatt å komme seg hit fra dit, er den samme mengden tid jeg skal tilbringe på Svalbard. Når jeg tenker på det på den måten, tenker jeg at det er veldig lenge. Jeg tenker ikke nødvendigvis på at det vil føles lenge, men på at det vil rekke å skje mye i løpet av den tiden, for det har det nemlig gjort det siste halve året. Det siste halve året har det skjedd mye, det er ingen grunn til å tro at det kommer til å skje lite det neste halve året. Det skremmer meg liksom litt, for hva er alle disse tingene som skal skje? Man vet ikke hva disse tingene kommer til å være. Og når disse tingene har skjedd, vil jeg være en annen, og alle jeg kjenner vil også være en annen enn den de var, og tanken på det er skremmende. Jeg har nemlig nylig lest at når hjernen forandrer seg, altså fysisk, er det noe annet som blir borte. Det vil si at når noe nytt skjer, er det noe gammelt som forsvinner. Det skriver nemlig Catherine Malabou. Det er en tanke som gjør meg redd. 

På en annen side er det jo fint at ting forandrer seg. Det vil jo verden gjøre uansett, uavhengig om jeg liker det eller ikke. Eller, det handler ikke så mye om å like det eller ikke like det, det handler mer om at jeg er redd. Jeg er mye reddere for det enn for høyden på fjellet, på det å falle når vi går nedover, skli på en stein. Jeg tror jeg er mye reddere for det som forandrer seg. Men likevel må jo ting forandre seg, og jeg hadde det ikke dårlig det foregående halvåret. Noen ganger, men ikke hele tiden. Det gikk veldig fort, selv om det var langt. 

For fire år siden var det fotball-VM, akkurat som nå. Da var det like før jeg flyttet til Ås. Det var fryktelig mye som ennå ikke hadde skjedd. Ikke ante jeg at det vokste en valmue på Svalbard. Ikke ante jeg at jeg skulle treffe mannen i mitt liv. Jeg hadde ennå ikke fått meg hund, og jeg hadde ennå ikke fått utgitt noen roman. Jeg husker at jeg bekymret meg veldig for den romanen, at jeg aldri kom til å klare det, og at jeg sa det til pappa, som så sa at han ikke var bekymret, det kom til å skje at jeg skulle skrive den romanen. Vi var på hytta den sommeren, flere uker, fordi vi skulle legge ny shingel på taket, og det tok sin tid. Det var Tyskland mot Argentina i VM-finalen. Det gikk ikke bra med Argentina. På årets lyseste dag (idag) gikk det heller ikke noe særlig bra med Argentina. Tre-null mot Kroatia. Jeg tapte tjue kroner på tippinga. I ryggsekken ligger flere ark med data etter dagens feltarbeid, men jeg har ennå ikke lagt dem inn på et Excel-ark. Det kan vente til en annen dag.