Jeg leser om lyrikere fra antikken, det må være det kjedeligste, og alle heter det samme, hvordan skal jeg klare å skille han som skriver politiske smededikt (Alkaios) fra han som skriver om "lysten som sykdom" (Arkilokos)? Det er helt gresk for meg. Jeg har mer lyst til å sette meg i bilen og kjøre rundt og høre på raplyrikk. Og så var det dette med eposene. Hva var det nå kvinnen Odyssevs var hos het igjen, hun han var hos da han var borte fra kona (Penelope, heter hun, det er lett å huske, for det er et av de fineste navnene jeg vet om). Kyklope? Nei, det det enøyde monsteret, det burde jeg vite, jeg har da vokst opp med Donald. Kassiopeia? Nei, det er feil, ikke Kassiopeia, det er et stjernebilde. Kalypso! Kalypso heter hun, men jeg husker ikke hva hun er, en halvgudinne? Jeg ser henne for meg på en stein ved havet, bak bølgene, men det er jo også feil, det er den lille havfruen, den lille havfruen på Langelinie i København, det er havfruen. Tenker jeg på sirenene? Sirenene! Sirenene med den vakre sangen. Det vet alle. Så kommer jeg på en tjukk bok jeg hadde da var liten, en tjukk bok med 365 små fortellinger som var basert på sagn, myter og virkelige historier verden rundt. Den leste jeg mye i, ofte. En av historiene handlet om en DIGER, DØDELIG manet. Og den historien vet jeg er ekte, for det finnes så store maneter, mener jeg å ha lest, eller store og store, det jeg mener er vel at det finnes maneter som har sinnsykt lange tråder. Og apropos, her en dag leste jeg en nyhet som handlet om at noen hadde blitt livsfarlig skadet pga. en manet som var mindre enn det øverste leddet på en finger! Tenk at noe kan være så giftig. Uansett, hvor er det blitt av den boken? Jeg lærte masse av den boken. Jeg lærte om quaggaen (selv om jeg ikke kan huske at quagga var ordet), kunne ikke forstå at et dyr har fantes, men ikke lenger finnes. Det var greit med dinosaurene, for skikkelsene deres var så fremmede, så ute av denne verden-ish. Og så så lenge siden, lenge før oss. Det var verre med quaggaen. Den lignet på zebraen, og zebraen finnes jo. Eller den fuglen, den fuglen som er med i Alice in Wonderland. Dodo-en. Det var jo en fugl, hvordan kunne en fugl være utdødd? (Det var før jeg fant ut at dinosaurer også var noen slags fugler, i hvertfall Tyranosaurus Rex.) Jeg trodde det var en fantasifugl som aldri hadde fantes. Historien om dodo-en ble blandet sammen med historier om havfruer og andre mytiske skikkelser, for det var sånn den boka var. Litt sånn som den myteomspunnede skikkelsen Sapfo, dikteren fra Lesbos, hvem var egentlig hun, alt er bare spekulasjoner, men hvordan har jeg endt med å ha et visst bilde av henne likevel? Har jeg spunnet videre på fragmenter (eller har noen andre gjort det for meg)? Har jeg latt fantasien flyte av gårde etter bare å ha lest ett av diktene hennes (jeg har kanskje lest det mange ganger, jeg har i hvertfall lest det to ganger, for jeg har lest det oversatt til norsk og jeg har lest det oversatt til svensk)? Vet jeg egentlig ingenting? Forveksler jeg at det ikke finnes noe kunnskap om henne med en annen dikter som det ikke finnes kunnskap om, finnes det egentlig kunnskap om henne? Kanskje jeg bare må prøve meg på gloseprøveteknikken; ale, aisle, island eller hva det nå var vi ble innprenta forskjellen på i engelsk på videregående, det var et ord der som lignet fryktelig mye på aisle som vi ikke måtte tro at aisle betydde, jeg kan ikke huske hva. Det er bare å lære seg forskjellen. Alkaios, Arkilokos, Anakreon, Alkman.
2 kommentarer:
Da jeg begynte å lese innlegget bare venta jeg på at du skulle nevne Sapfo, jeg elsker henne!! Jeg synes at det er fryktelig spennende at det nesten ikke finnes noen hele dikt etter henne, bare fragmenter og likevel, likevel så er hun fortsatt så kjent. Så tenker jeg på at det er over to tusen år siden hun levde når jeg leser diktene hennes og så tenker jeg at man skulle trodd mennesker ble flinkere og flinkere til å skrive og dikte etter så lang tid, men nei da. Ingen utvikling. Faktisk har vi blitt dårligere(hvis ikke jeg har gått glipp av en ny historisk bibel). Må dere lese bibelen på litteraturvitenskap forresten? Det er litt rart om dere ikke må det..Jeg skal lese den en gang. Har utsatt det lenge. Se, her er mine favoritt fragmenter etter Sapfo:
"heller ikke kan jeg tenke meg
at noen pike som i en eller annen fremtid
vil se solens lys, kommer til å bli like dyktig"
Er det ikke fint? Og hadde hun ikke rett kanskje? Over to tusen år senere og forsatt har det ikke kommet en jente som er like dyktig. Enda.
Også denne, som er kjempe kjent
"dem jeg ikke ville annet enn vel
var ofte de som var verst mot meg"
Unnskyld meg, jeg voldtar kommentarboksene dine, jeg er ferdig nå. Sapfo! Hurra!
Nei, jeg liker alle kommentarer, både lange og korte!
Jeg må ærlig si at jeg ikke er så veldig begeistret for verken Sapfo eller noen av de andre antikke dikterne. Jeg synes det er boring. Selv om jeg skjønner verdien i å kjenne til dem.
Vi må ikke lese hele Bibelen på litteraturvitenskap, det blir for mye. Det er veldig mye vi ikke leser (selv om det er viktige verk), for det er rett og slett ikke tid. Men forrige semester leste vi hele Jobs bok. Det var ikke meg i mot, for historien om Job har plaga meg siden vi lærte om han først på barneskolen. Så leste vi forskjellige lesninger av Jobs bok i våres og det viste seg at det jeg hadde tenkt om Jobs bok ikke var bare noe jeg hadde tenkt, men som mange hadde tenkt! Og det er alltid en liten lettelse når det viser seg at en selv ikke var den eneste.
Legg inn en kommentar