Fotball-VM

Sykler til butikken for å kjøpe en boks med vaniljeis, vi skal ha pannestekt banan og is til dessert. Stiller meg bak en guttegjeng i kø mens jeg kikker ut av butikken på sykkelen som jeg har lånt og ikke låst, man vet jo ikke, kanskje noen tar den, det hadde vært synd, den er helt ny. Guttene i guttegjengen teller kroner, de er kanskje ti-åringer, plukker kjærligheter-på-pinner og sjokolade, du vet den kampen mellom Chile og Brasil, pappa var på den, sier en av dem. Å, sier en annen. Ja, pappa er i Brasil for han jobber og kan se alle VM-kampene, sier han, er storveis fornøyd. Jeg har tippet kampresultater og lagt hundre kroner i en pott, men har ikke sett en eneste kamp. Fotball, fotball; har aldri fått til å interessere meg, eller, kanskje en gang, i 1998, da jeg var ti år og gikk i fjerde klasse, vi snakket om fotball på skolen og jeg så alle kampene som Norge var med i. Norge vant 2-1 over Brasil, det ble full ståhei og vi skjøt tilogmed opp en rakett, en salutt. Ufrivillig får jeg likevel med meg noe, folk på Twitter som ellers skriver om andre ting, skriver om fotball; noen heier på Mexico, andre på Nederland; de diskuterer og diskuterer, siterer sportskommentatorer og linker til Knausgårds tekst om den argentinske fotballspilleren Ángel di María; og ropene fra stua når noen scorer, eller diskusjonen, blir det straffekonkurranse, mon tro; å nei, å nei, JAAAAAAAAAAAA!!!!!!; et for meg uforståelig engasjement, likevel er det så mange som holder på med dette. Ser og ser, følger med på kampene, spillerne, jeg vet ikke en gang hvor mange det er av dem, elleve på hvert lag?; spillerne som løper fram og tilbake på en grønn firkant, bare det, det skjer jo nesten aldri noe; lyden av publikum, massen; og jeg ser for meg kaoset i Brasil og de som står utenfor stadionene og selger mat, ser for meg gatene, byene, bilene, at det er varmt og at de snakker portugisisk og at folk hoier i gatene, kanskje med flagg og i fotballklær. Men bare i et øyeblikk eller to tenker jeg på det, glimt av et kart over Sør-Amerika dukker opp på netthinnen, Brasil ligger der og breier seg, stor og strakt, og sydspissen der nede, som ikke er Brasil, men Chile og hvor man må dra hvis man skal ta en av turistbåtene til Antarktis; og Argentina, som alltid får meg til å tenke på nazister på flukt, det er det først jeg tenker på, deretter, som nummer to, tenker jeg på Evita-filmen med Madonna i som jeg så da jeg var liten, litt amputert fordi mamma sa lukk øynene hver gang det kom en sexscene, og jeg kan egentlig ikke huske noe av den, bortsett fra sangen Don't cry for me Argentina, det er alt. Videre: Colombia, som får meg til å tenke på Gabriel García Marquez, som er død, døde mens jeg var på hytta i påskeferien og leste gamle pennyklubbøker. Bolivia, som får meg til å tenke på en venn som oppholdt seg der en lang periode og jobbet på et bordell, sier han, og jeg vet ikke med ham, jeg vet ikke alltid om det han sier er tøys eller sant, og jungelen, som han forteller er så fuktig at en gang han våknet i teltet og hadde hengt sokkene sine utenfor til tørk, hadde det begynt å vokse sopp på dem, som muggen som stortrivdes i bunnen av ranslene våre i 1998, da vi var ti år og glemte matpakker og most frukt i sekken og lot papirene bli fuktskadede før vi kom på å gi dem til foreldrene våre. Og lille Ecuador i det ene hjørnet, som jeg lenge, lenge, da jeg gikk i femteklasse, trodde lå i Afrika fordi en i klassen var adoptert derfra og hun var så mørk og hadde afrohår. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært der og spist marsvin, til så mange av jentene i klassens forstyrrelse, de hadde all slags små gnagere i bur på rommene sine, noe jeg aldri helt forstod greia med, hva skulle man med sånne gnagere, jeg syntes ikke det var noe søte, satt jo bare der i burene sine med sine vibrerende neser, gjorde ingenting, var like kjedelige som fotballkamper. Jentene, som alle skrev dyrlege eller frisør i minnebøkene under drømmeyrke. Bortsett fra hun fra Ecuador, hun skulle bli kjendis eller noe, kanskje skuespiller eller popstjerne, jeg husker ikke, men jeg husker at hun alltid skulle synge og danse hver gang det var en forestilling, gjerne til Britney, kanskje FN-dagen eller talentshowet, i gymsalen. I gymsalen hvor vi spilte hjørnefotball ved andre anledninger, som jeg faktisk syntes var ganske gøy, noe helt annet enn fotballen i friminuttene, som nesten ingen jenter var med på, bare gutter. Skrekken for å bli taklet i bakken av voldsomme gutter med vinnerinstinkt, kanskje tilogmed syvendeklassegutter, nei takk. (Mens jeg etter skoletid, velvillig, med jevne mellomrom satte meg på sta hester som kastet meg av på bakken, eller ble trampet av en hest på foten eller ved uhell sparket og bitt, alt det der gikk helt greit.) Da var stikkball mye gøyere, hvis man først skulle spille noe. Eller slåball, som det hendte at vi spilte på på fritiden også, hos S som bodde nede på myra og hadde høner og trampoline i hagen, stor hage med busker rundt og Grimsbekken like ved. Jeg så henne en gang i en trapp på vei ned fra Fløien, hun var på vei opp. Forsvunnet ut av livet for lenge siden, ikke en gang i periferien.

Schopenhauer om døden i en TV-serie

Jeg er alltid sent ute med å se serier, så jeg har ikke sett True Detective før nå, selv om jeg har tenkt på det lenge. Siste episode så jeg i går og nå føler at jeg har sett åtte episoder Schopenhauer. Åtte episoder med krimserie oppsummerer Den trøstende Schopenhauer: Schopenhauer om døden. Bra og fæl og med handling satt i Sørstatene, et av mine favorittlandskap. Nærmere bestemt Louisiana og sumpen. Fin musikk også, særlig temasangen og sluttsangen som jeg tilogmed har lastet ned og hører på mens jeg går. Kjenner at jeg er litt trist for at serien er over, har bare lyst til å se den om igjen med en gang.

Døden er en bekreftelse på en bestemt anelse om at det hele er et fenomen omgitt av ingenting. Hvis du ser på livet som en teaterscene, så utspilles alt sammen der. Men der er rundhorisont av ingenting omkring det teateret. Og så går de inn og ut. Man kommer fra ingenting og går ut til ingenting. 
- Peter Wessel Zapffe

Uten en rød tråd: Om hvordan livet forandrer seg, ingenting er sant og hva som skjer med nihilismen når man er glad

På grillfest i Lillehammer snakker filmstudentene om eksamensfilmene, om hvordan det gikk. Jeg sitter ved solveggen og drikker øl, har løpt halvmaraton, Birken, har spist brødskiver og banan, en halv proteinbar med smak av skillingsboller, venter på at grillen skal bli varm nok. Hva syntes sensorene om den, spør en av studentene en annen. Å, han sa at filmen var en skikkelig i-landsfilm, svarer noen, og jeg ler, ler kanskje mest inni meg for ikke å være frekk, men i min verden er en slik beskrivelse virkelig negativ, det er selv en karakteristikk jeg bruker nærmest som skjellsord. Herregud, for noen middelklasseproblemer. Men kan ikke slike problemer virkelig være noens problemer, sier en eller annen. Solen er så sterk at jeg må skygge for øynene med hånda for å se, hvem sier hva her. Husveggen bak meg er hvit og blendende. Jeg tror vi kan grille nå, sier en. Jeg synes det er litt dårlig å si sånt, selv i-landsproblemer kan være noens ektefølte problemer, sier en. Nja, sier en annen. Jeg tenker på The Squid and the Whale, tidenes i-landsfilm. Middelklassen med sine skilsmisser. To litteraturprofessorer i New York City som skiller seg og lager bråk. Som om det er verdens undergang. En datter og en sønn som trekkes til hver sin kant, unge elskere og elskerinner; moren, den intellektuelle og smarte moren, som blir sammen med en mye yngre tennisinstruktør, sønnen som synes hun er for god til det, hva skal hun med ham. Det er opplagt, hun ønsker ikke et jevnbyrdig kjærlighetsforhold, hun har hatt det før, og det funket ikke. Bare se hvordan det endte. Men hallo, sier en av studentene, selv Oslo 31.august er jo en i-landsfilm. Og alle elsket den, jo, også jeg. Også jeg som bruker ordet 'middelklasseproblemer' nedsettende. Jeg elsket filmen, hvordan den beskrev et menneskes rastløshet og søken etter hvorfor, det eksistensielle den spør etter, og ikke minst lyset, lyset over byen og Frognerparken midt på natten og syklingen langs trikkeskinnene. Tilsynelatende kanskje en i-landsfilm, men ved nøyere ettertanke ikke. Livet til hovedpersonen er falt fra hverandre fordi livet mangler mening. Livet til personene i The Squid and the Whale har bare falt fra hverandre fordi konvensjonene de levde etter har falt fra hverandre. De har levd etter noe de trodde livet skulle leves etter, og når det ikke fungerer, blir det ståhei. Det er ikke selve livet de tenker på, men alt det som mennesket har funnet på. Institusjonene, ekteskapet, yrkene. Det er der forskjellen ligger. Det er derfor jeg senere, en søndag henslengt i hammocken, kan lese På sporet av den tapte tid, skrevet av Marcel Proust, en mann av den franske overklassen, om mennesker i den franske overklassen, og likevel, ikke et øyeblikk, tenke at problemene som skjer er i-landsproblemer. Det jeg-personen forteller om kjærligheten og menneskelige relasjoner angår livet, er ekte, befinner seg i sfæren det allmenngyldige. Det er noe annet enn f.eks. Ibsens Et dukkehjem, som jeg synes hører til i samme kategori som The Squid and the Whale, som bare handler om konvensjoner og problemer rundt dette. Problemer som mennesker har skapt for seg selv og hverandre, ting som egentlig ikke er problemer. I-landsproblemer, middelklasseproblemer. Mens spørsmålet om eksistensen, hvorfor er vi her, hva er egentlig kjærlighet, sannhet og mening, er problemer gitt til oss av evolusjonen, det faktum at vi har fått hjerner som er i stand til å lure på disse tingene, det som skiller oss fra dyrene og som drapsetterforskeren Rust Cohle i serien True Detective så fint forklarer i en samtale med sin kollega mens de kjører gjennom det mystiske, vakre sørstatslandskapet:

- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law. 
- Uh, that seems God fucking awful, Rust. 
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way. 
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal. 
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide. 
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked. 
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up. 
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere. 
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay? 
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes. 
- I don't drink. 
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me. 
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake. 

Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.

Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.

Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.

Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.

"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.

Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.

Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.

Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.

Om dyr og menneske

Ved en passelig grad av mæthet og varme indfinder der sig hos dyret en tilstand av lykkelig ro og bekymringsløst velvære. Verden er stille som et hav og intet er mere om at gjøre. Mennesket har, saa langt tilbake som vi kjender det, prøvet at tilkjæmpe sig en lignende sjælelig fred ad utallige veie, ved tænkning og askese, ved dagdrømme, narkotika og krig. 
- Peter Wessel Zapffe

En anekdote om Zapffe

Min søster Anne var i ungdomsårene en glødende idealist og hadde flere lange og dype samtaler med Peter [Wessel Zapffe] om livets store spørsmål. Men det var lite optimisme å hente. En gang han hadde sammenlignet livet med det å ro alene i en liten båt ute på det åpne havet uten retning og uten fyrtårn i sikte, ble hun oppgitt og svarte: "Du er gammel, Peter, og skal snart dø. Men jeg er ung og ved begynnelsen av livet. Det er et så trist utgangspunkt for livet, du tegner." Peter tenkte seg grundig om og svarte: "Vel, mens du ror i båten, trenger du ikke å henge med hodet. Du kan for eksempel synge en sang og åpne en boks ananas."
- Fra Henrik Sinding-Larsens essay "Barske erkjennelser", 2012

Kjend eder selv, vær ufrugtbare og la jorden bli stille efter Eder. 
- Peter Wessel Zapffe

Peter Wessel Zapffe

Det siste døgnet har jeg endelig fått lest Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel av Zapffe og nå lurer jeg på hvor Zapffe har vært i hele mitt liv. Mannen som mente at livet er meningsløst, at naturen ikke er til for oss og at det å få barn er så galt at han faktisk lot være å få det selv. Etter å ha lest siste setning av min versjon av Barske glæder, som er fra 2012 og i tillegg til Zapffes egne tekster inneholder fire essays om Zapffe, bl.a. et av Dag O. Hessen og et av Henrik Sinding-Larsen som jeg likte veldig, veldig godt, spurtet jeg til pc-en for å finne ut hvor jeg kunne bestille resten av bøkene til denne mannen som jeg for første gang hørte om på universitetet i en forelesning om... Schiller? Jeg husker ikke helt. Uansett, til min STORE forferdelse er ikke noen av bøkene hans (bortsett fra Barske glæder) til salgs i noen av nettbutikkene, ei heller fra forlag som tidligere har solgt bøker av ham. Heldigvis fikk jeg et tips om nasjonalbiblioteket.no, hvor man kan laste ned verkene hans på PDF og legge på lesebrettet (som jeg nå har gjort), men jeg skulle gjerne hatt bøkene hans i innbundet form, sånn at jeg kan skrive notater, pennestreker og brette eselører. Mistenker nemlig at det kan oppstå behov for det ved flere anledninger. Dette er derfor en request: Hvis noen vet hvor jeg kan få tak i bøker av Zapffe eller har bøker av Zapffe som de ikke lenger vil ha, er jeg interessert.

Å, jeg er helt forelska. Har ikke vært så forelska siden jeg leste "Moralens genealogi" av Nietzsche for første gang.

Søvnløs

En dag klarer jeg ikke å sove fordi jeg ligger våken og tenker på gøye ting. Jeg tenker på alt det jeg skal i livet, alt det som kommer til å skje, alt det jeg skal gjøre, og det er ikke dagdrømming om umuligheter, det er ikke urealistiske ting, ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje; i lyset fra natthimmelen som jeg kan se utenfor vinduet ligger jeg ikke og tenker på at jeg en dag skal vinne i lotto og ha problemer med å finne på hva jeg skal bruke femtito millioner kroner på, eller på at jeg en dag skal bli sammen med Wolverine. Nei. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker på studiene jeg skal begynne på, at jeg snart skal flytte, og på hunden og hesten jeg en dag kommer til å ha. Jeg tenker rett og slett så mye på det denne dagen at jeg ikke får sove om natten, og klokken kvart over fire står jeg opp fordi jeg skal rekke et tog som går halv seks, og der sitter jeg og leser en oppvekstroman fra Indonesia og spiser hjemmelaga eplemos med müsli og mager cottage cheese og er på vei til Lillehammer fordi jeg skal løpe Birkebeinerløpet dagen etterpå, kanskje er det også det jeg tenker på, alt dette her. Kanskje tenker jeg så mye på at jeg må rekke toget og være uthvilt før Birken at jeg ikke får sove. Men når jeg kommer til Lillehammer og det blir kveld og hun jeg bor hos har dratt på jobb, sitter jeg med vinduene åpne og saumfarer hesteannonsene på finn.no, ser på bilder og leser, forkaster dem jeg ikke vil ha, trykker på krysset øverst i høyre hjørne og ser videre på alle de jeg kunne ha tenkt meg, jeg vet hva jeg er ute etter; akkurat som jeg allerede har gjort et høyt antall ganger med boligannonser, prosessen er den samme, jeg sitter bare der og ser og ser, trykker vekk de som er uaktuelle, ser litt nøyere på de jeg kunne tenke meg, noe sånt, ja, ja, denne høres perfekt ut.

Jeg har gjort det så mange ganger og jeg går ikke lei, det er rett og slett noe jeg må styre meg for. Det samme gjelder bildesøk på google av visse hunderaser, jeg må bare se og se. Jeg skynder meg å ta opp iPhonen hver gang noen spør, hva slags hund er det? Ja, du skal få se her, sier jeg. Å, den var fin!, sier S. Å, nei, sier mamma, som ikke liker hunder, hun er redd for dem. Hadde det ikke vært bedre med en veskehund. Å, nei, sier jeg. Du må ha den i et annet rom hvis jeg skal komme på besøk, sier H. Hun er heller ikke glad i hunder. Hun er et tversigjennom kattemenneske, hun har en grå katt som er fjorten år gammel og som hun ikke har sett på en stund, kanskje han kommer tilbake når høsten kommer, det er typisk ham, sier hun. Det var gammelt, sier jeg, fjorten år. Jeg sier ikke det jeg tenker, at han kanskje har gått ut i skogen for å dø. Siden sier jeg noe som hun synes er feil og jeg prøver å rette det opp, mente jeg det så ille som det virket som? Ro, ro til fiskeskjær, synger hun fra baderommet mens hun steller håret. Noen ganger sier man bare noe, det som er sagt kan ikke gjøres usagt, la det gå.

Hvis han er grei, sier H senere. Hun kommer på en hund som hun kjenner, en snill hund. Hvis han ikke er sånn og sånn, sier hun om min hund, den hunden som jeg ennå ikke har. Hunder, sier hun, har ikke egne liv, ikke sånn som katter. Katter går rundt og lever sine egne liv, hunden følger deg bare. Venter bare på hva du har å si. Kanskje det, sier jeg, men jeg synes ikke det ene er bedre enn det andre. Jeg er verken hunde- eller kattemenneske. Jeg liker begge deler, -- og hester, geiter, hvaler, ulver, elg, bevere og fugler. M forteller meg hvordan biologistudiet er, at de har artsklassifikasjonstester hele tiden og obligatoriske sommerkurs og jeg blir helt storøyd og sitter ytterst på stolen fordi jeg er helt opprømt og synes det virker kjempegøy, bare enda bedre enn det jeg allerede tror det kommer til å være. Når får du vite hvor du kommer inn, spør K og jeg sier midten av juli og fra midten av juli til det begynner kommer jeg ihvertfall ikke til å få sove, men det er uansett sommernetter, er det ikke nettopp det man ikke skal.

Og i Oslo sitter vi i parken og drikker øl om kvelden før vi tar trikken hjemover og snakker om dem noen av oss er sammen med og dem noen av oss ikke lenger er sammen med, på valgene vi har tatt og valgene vi brukte altfor lang tid på å ta, på ting noen har sagt som gikk rett inn i hjertet, ting vi har tenkt masse på, til en dame spør oss om hvor gamle vi er og H sier tjuefem, og utenfor er himmelen mørkeblå og nordisk, og jeg tror at nå skal hun si noe om at vi ikke må snakke så mye på trikken, eller at vi er naive og ikke vet bedre, men det er ikke det hun sier, hun sier: Da sier jeg bare: Gled dere til resten av livet, før trikken stopper og hun forsvinner ut og vi forsvinner ut og det begynner å regne og de som bor her sier det har vært sommer i ukevis, det har ikke regnet på lenge, og jeg trekker inn duften av regn mot varm asfalt, noe av det fineste verden har å by på.

Bokfrokost cxv

vann.
knekkebrød med rød pesto.
Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj.

We have created a Star Wars civilisation but we have Stone Age emotions. 
- Edward O. Wilson, biolog

EGENMÄKTIGT FÖRFARANDE av Lena Andersson

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten. 

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk. 

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske. 

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter. 

1/10

Jeg har alltid ledd av femårsplaner, tiårsplaner, livsplaner. Tenkt at det er noe krampeaktig ved det, at livet skal være så satt, så lukket, utelukkende. Sagt til venninner som har lagt fram slike planer (for det er uten tvil flest kvinner som har lagt dem fram) hvor tåpelige de er, tenk om noe skjer som kan rokke på det hele, snu livet til noe du ikke tenkte deg, men kanskje til det bedre, eller kanskje det verre, og da vil det føles mye verre enn om man ikke hadde hatt noen plan. Ingen plan, ingen avvik. Tenk om man ikke får den jobben man tenker seg, tenk om man i all hast blir sammen med en man egentlig ikke vil være sammen med, bare fordi man tenkte seg at man skulle være gift før en viss tid var gått. Jeg har fnyst av påtvungen kjærlighet og dating, leting etter den store kjærligheten, for er ikke det bare noe som skjer, eller ikke skjer, alt ettersom. Jeg har gjort narr av det, fnyst av det. Selv levd som om det bare fantes to år igjen, maks. Vi får se. Latt være å tenke langsiktig, latt livet bli styrt av for mange tilfeldigheter. Problemet er, og det er et stort problem, at man ikke oppnår særlig mye når man bare tenker to år fram. Tålmodighet har aldri vært min sterke side, jeg vil helst bli god på ting med en gang. Jeg vil helst oppnå noe med en gang. Det går selvsagt ikke. Jeg har derfor lagt en plan. Full retrett. Jeg har lært meg tålmodighet, krøpet til korset og lagt en plan over det neste tiåret. Jeg har bestemt meg for at alt jeg gjør skal være til det beste for å klare å oppnå hovedpunktene på planen. Detaljene er ikke så viktig. Det handler ikke om stakittgjerder eller hvordan kjøkkenet mitt skal se ut. Det handler ikke om mennesker jeg ennå ikke har møtt, eller om mennesker som ikke finnes. Det handler ikke om gardiner og å huske på at barn må bli født før første august for å få barnehageplass. (Det er ekstremt, men det finnes folk som tenker på sånt.) Det kan hende jeg blir alvorlig syk, det kan hende jeg kjører bil og blir skadet, det vet jeg ikke, men bortsett fra hvis ting som er utenfor min kontroll skjer, skal jeg ikke endre noenting på planen. Jeg skal ikke høre på et eneste menneske som snakker som om vedkommende kjenner meg bedre enn meg selv, for de finnes ikke. Jeg har gjort det før, men lover meg selv at jeg aldri skal gjøre det igjen.

Bokfrokost cxiv

Egenmäktigt förfarande av Lena Andersson. 
appelsinjuice.
ristet brød med gräddost. 

WHERE'D YOU GO, BERNADETTE av Maria Semple

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence. 

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here. 

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Uffda

People say Seattle is one of the toughest cities in which to make friends. They even have a name for it, the 'Seattle freeze'. I've never experienced it myself, but coworkers claim it's real and has to do with all the Scandinavian blood up here. 
- Fra Where'd You Go, Bernadette av Maria Semple

Bøkene jeg leste i mai

I mai har jeg bare lest én skjønnlitterær bok. Det er fordi jeg har forberedt meg til eksamener. Nå er det over, jeg har fått realfagskompetanse, det er juni, jeg skal anskaffe meg rulleski og vente på beskjed fra samordna opptak. Uansett kommer det til å bli et bra liv. 

Og jeg skal selvsagt lese en haug med bøker.

Mai har vært rene sommeren. En dag lagde jeg brenneslesuppe og leste et intervju
med Herbjørg Wassmo i Bokmagasinet. Hun sa noe fint om litteratur; at litteraturen
 ikke skal trøste, men gi innsikt. Jeg har bare lest én bok av henne før,  Et glass melk
 takk. Kanskje skulle jeg ha lest noe mer av henne.

PROSA
1. VINTERNOVELLER av Ingvild H. Rishøi

SAKPROSA
2. GAIAS HEVN av James Lovelock
3. HAMSUN. SVERMER OG EROBRER av Ingar Sletten Kolloen
4. PALEOFANTASY. WHAT EVOLUTION REALLY TELLS US ABOUT SEX, DIET, AND HOW WE LIVE av Marlene Zuk
5. SJELENS AMERIKA av Karl Ove Knausgård
6. TIL SKOGS av Haakon Bull-Hansen
7. WHAT A WONDERFUL WORLD: ONE MAN'S ATTEMPT TO EXPLAIN THE BIG STUFF av Marcus Chown

---

DEN BESTE BOKA
En av novellene i Vinternoveller har jeg lest før, og jeg elsker den novella. Den stod på trykk i det aller første nummeret av Granta som kom ut i januar 2013. Etter å ha lest den leste jeg alt av Ingvild H. Rishøi (ikke at det er så mye, med henne er det mer kvalitet fremfor kvantitet). Men jeg kan ikke si at de andre novellene i Vinternoveller gav meg like mye. 

Sjelens Amerika leste jeg egentlig i desember, bortsett fra siste essay. Jeg leste nesten hele med en gang, men la den av en eller annen grunn vekk da det bare var et essay igjen, som jeg altså leste nå. Og det var veldig fint og oppmuntrende for en tjuefemåring som så gjerne vil skrive noe bra. Men hele essaysamlingen er fantastisk. Og så tittelen da!

DEN KJIPESTE BOKA
Til skogs. Fine bilder, men kjedelig.