Fotball-VM

Sykler til butikken for å kjøpe en boks med vaniljeis, vi skal ha pannestekt banan og is til dessert. Stiller meg bak en guttegjeng i kø mens jeg kikker ut av butikken på sykkelen som jeg har lånt og ikke låst, man vet jo ikke, kanskje noen tar den, det hadde vært synd, den er helt ny. Guttene i guttegjengen teller kroner, de er kanskje ti-åringer, plukker kjærligheter-på-pinner og sjokolade, du vet den kampen mellom Chile og Brasil, pappa var på den, sier en av dem. Å, sier en annen. Ja, pappa er i Brasil for han jobber og kan se alle VM-kampene, sier han, er storveis fornøyd. Jeg har tippet kampresultater og lagt hundre kroner i en pott, men har ikke sett en eneste kamp. Fotball, fotball; har aldri fått til å interessere meg, eller, kanskje en gang, i 1998, da jeg var ti år og gikk i fjerde klasse, vi snakket om fotball på skolen og jeg så alle kampene som Norge var med i. Norge vant 2-1 over Brasil, det ble full ståhei og vi skjøt tilogmed opp en rakett, en salutt. Ufrivillig får jeg likevel med meg noe, folk på Twitter som ellers skriver om andre ting, skriver om fotball; noen heier på Mexico, andre på Nederland; de diskuterer og diskuterer, siterer sportskommentatorer og linker til Knausgårds tekst om den argentinske fotballspilleren Ángel di María; og ropene fra stua når noen scorer, eller diskusjonen, blir det straffekonkurranse, mon tro; å nei, å nei, JAAAAAAAAAAAA!!!!!!; et for meg uforståelig engasjement, likevel er det så mange som holder på med dette. Ser og ser, følger med på kampene, spillerne, jeg vet ikke en gang hvor mange det er av dem, elleve på hvert lag?; spillerne som løper fram og tilbake på en grønn firkant, bare det, det skjer jo nesten aldri noe; lyden av publikum, massen; og jeg ser for meg kaoset i Brasil og de som står utenfor stadionene og selger mat, ser for meg gatene, byene, bilene, at det er varmt og at de snakker portugisisk og at folk hoier i gatene, kanskje med flagg og i fotballklær. Men bare i et øyeblikk eller to tenker jeg på det, glimt av et kart over Sør-Amerika dukker opp på netthinnen, Brasil ligger der og breier seg, stor og strakt, og sydspissen der nede, som ikke er Brasil, men Chile og hvor man må dra hvis man skal ta en av turistbåtene til Antarktis; og Argentina, som alltid får meg til å tenke på nazister på flukt, det er det først jeg tenker på, deretter, som nummer to, tenker jeg på Evita-filmen med Madonna i som jeg så da jeg var liten, litt amputert fordi mamma sa lukk øynene hver gang det kom en sexscene, og jeg kan egentlig ikke huske noe av den, bortsett fra sangen Don't cry for me Argentina, det er alt. Videre: Colombia, som får meg til å tenke på Gabriel García Marquez, som er død, døde mens jeg var på hytta i påskeferien og leste gamle pennyklubbøker. Bolivia, som får meg til å tenke på en venn som oppholdt seg der en lang periode og jobbet på et bordell, sier han, og jeg vet ikke med ham, jeg vet ikke alltid om det han sier er tøys eller sant, og jungelen, som han forteller er så fuktig at en gang han våknet i teltet og hadde hengt sokkene sine utenfor til tørk, hadde det begynt å vokse sopp på dem, som muggen som stortrivdes i bunnen av ranslene våre i 1998, da vi var ti år og glemte matpakker og most frukt i sekken og lot papirene bli fuktskadede før vi kom på å gi dem til foreldrene våre. Og lille Ecuador i det ene hjørnet, som jeg lenge, lenge, da jeg gikk i femteklasse, trodde lå i Afrika fordi en i klassen var adoptert derfra og hun var så mørk og hadde afrohår. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært der og spist marsvin, til så mange av jentene i klassens forstyrrelse, de hadde all slags små gnagere i bur på rommene sine, noe jeg aldri helt forstod greia med, hva skulle man med sånne gnagere, jeg syntes ikke det var noe søte, satt jo bare der i burene sine med sine vibrerende neser, gjorde ingenting, var like kjedelige som fotballkamper. Jentene, som alle skrev dyrlege eller frisør i minnebøkene under drømmeyrke. Bortsett fra hun fra Ecuador, hun skulle bli kjendis eller noe, kanskje skuespiller eller popstjerne, jeg husker ikke, men jeg husker at hun alltid skulle synge og danse hver gang det var en forestilling, gjerne til Britney, kanskje FN-dagen eller talentshowet, i gymsalen. I gymsalen hvor vi spilte hjørnefotball ved andre anledninger, som jeg faktisk syntes var ganske gøy, noe helt annet enn fotballen i friminuttene, som nesten ingen jenter var med på, bare gutter. Skrekken for å bli taklet i bakken av voldsomme gutter med vinnerinstinkt, kanskje tilogmed syvendeklassegutter, nei takk. (Mens jeg etter skoletid, velvillig, med jevne mellomrom satte meg på sta hester som kastet meg av på bakken, eller ble trampet av en hest på foten eller ved uhell sparket og bitt, alt det der gikk helt greit.) Da var stikkball mye gøyere, hvis man først skulle spille noe. Eller slåball, som det hendte at vi spilte på på fritiden også, hos S som bodde nede på myra og hadde høner og trampoline i hagen, stor hage med busker rundt og Grimsbekken like ved. Jeg så henne en gang i en trapp på vei ned fra Fløien, hun var på vei opp. Forsvunnet ut av livet for lenge siden, ikke en gang i periferien.