Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk.
Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske.
I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar