Kvantesprang (Sotsji 5)

Fysikklæreren synes folk bruker uttrykket kvantesprang feil, de sier det som om noe stort har skjedd, sier han, men kvantefysikk er jo så lite, det handler om elektroner i atomer, noe av det minste vi kjenner til og vi har egentlig aldri sett dem, men snakker om dem likevel. Etterpå tenker jeg på at jeg ikke synes folk bruker ordet kvantesprang feil, for et kvantesprang er jo et hopp, et hopp fra et energinivå til et annet energinivå, når et elektron spretter fra et skall til det neste, fremfor å liksom gå hele avstanden i mellom. Det går liksom i trappetrinn istedenfor bakke. Når folk bruker ordet kvantesprang handler det ikke om størrelse, men måten man beveger seg på. Når noen gjør et et kvantesprang har de liksom gjort revolusjon fremfor evolusjon, stupt ut i havet istedenfor å gå ned i vannet fra stranden. Det er sånt vi står og diskuterer om sommeren, skal vi bade eller ikke, skal vi bade eller ikke, og innerst i sjela vet vi jo at vi vil bade fordi vi elsker å bade, og vi vet vi kommer til å gjøre det, men blir likevel stående en stund på land og se på havet, er det varmt nok, er det ikke sykt kaldt, ser du noen brennmaneter, er det tang der?, uæh, tør jeg, tør jeg ikke, ok, en to tre og så hopper vi, lover du å hoppe samtidig? Ja, lover. Noen ganger bruker vi dritlang tid på å gå ned i vannet, først leggene, så låra, rompa; blir stående der med høye skuldre og armene over brystet, brr, å, nei, ikke noe mer nå, jo, går litt til, litt til, og så: overkroppen, endelig i vannet, dukker under, blir våte i håret også, får saltvann i øynene. Men å komme syklende, rive av seg klærne og bare løpe rett ut, det er kvantespranget.

Eller, som jeg hører etterpå, det er som om jeg hører ordet kvantesprang hele tiden etter fysikktimen. Plutselig bruker alle det. Bjørn Dæhlie sier i en episode av Sirkus Northug at Petter Northug brakte langrennsporten et kvantesprang frem. Før var folk gode på ski og så spiste de grøt. Men Petter, han er så mye mer enn det. 

Og snart skal han gå femmila og jeg sier nei til å jobbe på lørdag for jeg skal se tremila, men det er ikke helt sant, for jeg skal studere kvantefysikk også, regne hvor mye energi det er i fotonene som atomene sender ut når elektronene gjør kvantesprang; har en innleveringsoppgave som skal leveres før jeg setter meg på toget med skiene og tar vinterferie.

En dag sitter jeg på biblioteket, de har fått nye pulter og stoler der, en av de ansatte spør meg hva jeg synes om de nye bordene; smale, oransje bord langs vinduene, utsikt mot domkirka og nedre torv, synes jeg ikke de er litt små, jeg kan jo ikke strø bøkene utover sånn som på de store pultene, og jeg sier ja, nettopp, er akkurat det jeg synes også, men greit hvis man bare sitter der med pc da. Ja, nettopp, sier hun. Jeg har fysikkbøkene oppslått, titter av og til ut på snøen som daler, snøen har kommet tilbake for en dag og jeg er glad, de siste dagene med vårfølelse har ikke vært velkomne, jeg er kanskje den eneste i verden som synes vårfølelsen er trist, får en følelse av at nå har hele verden det fantastisk bortsett fra meg, sånn er det vårfølelsen føles; den får meg til å føle meg utenfor, som å være ungdom og vite at "alle" andre er på en fest som ikke jeg er på, selv om jeg vet at festen sikkert er dritkjedelig og jeg ikke en gang liker halvparten av folka som er der, men likevel liksom. Tenk om. Jeg går sikkert ikke glipp av noe, men tenk om jeg gjør det. Sånn er vårfølelsen og sånn har det alltid vært. Noen ganger klarer jeg å holde den i sjakk, andre ganger er det verre. 

To bord bortenfor sitter det to og prater lavmælt, jeg gjetter på at den ene er frivillig samtalevenn i Røde Kors eller noe lignende, mens den andre er ny i Norge og ikke kan norsk så godt ennå; de har på seg ytterjakker, har ikke giddet å ta dem av, snakker om trivielle ting, liksom mest bare for å si noe, og hun som er norsk, jeg gjetter at hun er student på universitetet, sier: Vi liker heller ikke at det er kaldt, det er fælt med vinter. Å, tenker jeg. Hvem er er vi. Mener hun nordmenn, tenker jeg. Eller kanskje hun og alle vennene hennes. Hun sier at alle klager over at de fryser, men selv om det er kaldt trenger man vel ikke å ha det kaldt, kan man ikke bare ta på seg klær, det er jo ikke femti minus vi snakker om, det er ikke så kaldt at vi ikke kan leve, ikke så kaldt at ikke ullundertøy kan fikse på det. Og hvor fin hadde egentlig sommeren vært uten vinter. (Det slår meg at det er kanskje er en vanskelig påstand, funker egentlig mest allegorisk, det er fryktelig mange mennesker i verden som lever uten vinter.) 

For ikke så lenge siden leste jeg en tekst om noen som delte verdens mennesker i to kategorier. De som gjør pliktene sine først og hviler etterpå vs. de som tar fornøyelsen først og tar det kjipe sist. De diskuterte hva som var mest fornuftig. Ville det ikke være best for selvfølelsen å ta pliktene først og belønningen etterpå? Men hva om man tok pliktene først, og så ville det ikke bli noen belønning etterpå, for den ville være borte, tatt vekk av en eller annen grunn, ikke lenger en mulighet, en mulighet som forsvant mens man brukte tid på pliktene. Jeg husker det vagt, kan ikke huske hvor jeg leste om det, var det i en novelle, kanskje. Når jeg tenker på det er det som om enda en brikke i puslespillet kommer på plass, det er som jeg vet hvorfor det gikk skeis med ekskjæresten, en av oss var den ene sorten menneske, den andre av oss den andre sorten, vi tilhørte hver vår kategori. Jeg så på det å skyve bort plikter til fordel for fornøyelser som latskap, dumhet, nærmest moralsk forkastelig; han så på min trang til å gjøre alt på listen før man endelig kunne gjøre noe gøy som streng, besteborgelig, nærmest fascistisk. Og jo mer han klagde, jo mer besatt ble jeg av å gjøre ting slik jeg mente var riktig, til det egentlig ikke var det jeg mente var riktig lenger, men en slags monstrøs versjon av det. Som en slags voksen trass. Ikke spesielt voksent, men følt av en voksen. 

Til slutt har jeg gjort alle fysikkoppgavene jeg på forhånd bestemte meg for å gjøre; leksene og ti ekstra oppgaver. Jeg har lagt en bok på bordet som jeg tok mens jeg stod ved kaffemaskinen, puttet på ti kroner og ventet på kaffe med melk, tok den med tilbake til pulten fordi jeg på et tidspunkt tidligere i livet tenkte at jeg ville lese den, men fikk aldri gjort det. Og så stod jeg der og så den, til låns, tenkte der er den jo, den må jeg lese, men etter å ha tenkt på andre ting noen timer og jeg igjen ser at boka ligger der og jeg pakker sekken og tar på skjerf, tenker jeg at jeg ikke har lyst til å lese den lenger; det der fra den gangen, det jeg tenkte den gangen, gjelder ikke lenger.