Begjær og kjærlighet

I dag gikk jeg ut i snøværet (det bare daler og daler) og satte kursen mot Universitetet i Agder. (Jeg har funnet ut hvorfor jeg ikke sykler når det snør, det er ikke mest fordi det ser livsfarlig ut, men fordi jeg synes det å sykle går altfor fort. Jeg liker å gå, se, tenke, høre på musikk.) Der var jeg på litterær lunsj på biblioteket med Hanne Ørstavik. Jeg har et sykt ambivalent forhold til Hanne Ørstavik. Av og til synes jeg det hun skriver er møl, andre ganger liker jeg det veldig godt. Blir aldri klok på oss.

Anyways, temaet for lunsjen var begjær og Ørstavik leste en tekst (essay) som opprinnelig ble publisert i tidsskriftet Minerva i anledning at syv numre etter hverandre skulle ha hver sin dødssynd som tema. Hun snakket om det gode, det onde, det harde, kjærligheten, sex, livet, Nietzsche, Stanley Kubrick, Adorno, Sade, hjertet vårt, dating og stripping. Et sted i mellom der tenker jeg på Nymphomaniac, som jeg så for noen dager siden, tenker at det Ørstavik sier nå, er skikkelig relevant, og jeg er kanskje ikke helt enig i alt, men jeg skjønner hva hun mener og jeg synes det er godt tenkt og formulert. Så stopper hun plutselig opp i teksten og sier, ja, dere burde forresten se Nymphomaniac, en interessant film, den tar opp mye av dette. JA.

Etterpå ble det åpnet opp for innspill fra publikum; en mann snakket om døden til den man er sammen med som den ultimate bekreftelse på kjærligheten; at når den man elsker og begjærer er død, så innehar man sannheten, den endelige sannheten. I motsetning til når den man elsker og begjærer lever, for det innebærer alltid en frykt (bevisst eller ubevisst) for at den andre skal forlate deg, si at hun ikke elsker deg lenger, ikke vil ha deg; det at hun lever innebærer så mange muligheter, hva kan skje, vil hun alltid elske meg, vil hun dra, vil hun finne en annen? Når den man elsker er død, slipper man det, man har bare den sannheten som var like før hun døde. Ingenting kan forandre på det, det vil alltid være sånn, du er trygg. Spørsmålet er jo om det er det man ønsker seg.

Det var fint sagt, sa Hanne Ørstavik, og det samme tenkte jeg. Husker at vi snakket om noe lignende for ikke så lenge siden, på en fest; Hva ville vært verst, var det en som spurte, å bli dumpa av den du er sammen med eller at den du er sammen med dør? Det var flere enn en som svarte at det ville vært bedre om den andre personen døde, for da blir man ikke avvist, og det er det verste. Kjærligheten består i døden, ikke i avvisningen. Så viktig synes vi kjærligheten er.

Eller er det virkelig kjærligheten vi er ute etter? Ørstavik snakket også om Lacant, som skriver at det ikke er personen vi ønsker oss, men at personen skal ønske oss. Vi begjærer ikke mennesket, men vi begjærer begjæret til det andre mennesket. Vi vil at noen skal ville ha oss; det er ikke deg jeg elsker, men det at du elsker meg; det er altså pur egoisme.

Ørstavik ser imidlertid ut til å ha en større tro på lyst, begjær og kjærlighet som noe lett, godt og lystbetont enn det mange av dem hun refererer til i essayet mener, som også er det jeg mener. Kjærligheten er først og fremst destruktiv, full av sjalusi, ufrihet, herskesyke, tvang og undertrykkelse. Å, det er bare fordi du ikke har funnet den rette, sier folk til meg når jeg legger ut teorier om kjærligheten. Nei. For det første, det finnes ikke noen den rette. Og, for det andre, man kan elske noen uten å ville leve et liv sammen med dem. De to tingene henger ikke sammen, Noen mennesker setter andre ting over kjærligheten. Friheten for eksempel. Å være fri fra frykt, sjalusi, angst, ønsket om bekreftelse, avhengighet, normer.

Interessant var det ihvertfall og jeg fikk lyst til å lese både Adorno og Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Jeg skal definitivt det.

Forøvrig kom jeg hjem noen timer senere, etter enda en gåtur i snøen (går det an å la være å gå når været er så fint), og fant til min store glede teksten til Ørstavik tilgjengelig på nett. Her kan den leses. Jeg tror jeg skal printe den ut og lese den på nytt. Anbefales.

Dialektikken

Scroller nedover Instagram og trykker like på et bilde av hjemmelaga knekkebrød før jeg ser at det er noe kjent med tallerkenen de ligger på, har ikke jeg også spist mat av de, gjenkjenner dem, det er fordi det er eksen sine tallerkener og jeg ser at han skriver frokost/lunsj under bildet som er lagt ut for over en halvtime siden og jeg har allerede skrevet fem sider, spist både frokost og lunsj og vært på lang skitur, nå på vei hjem med røde kinn og svett kropp, et par ski som har mista smøringen for lenge siden (tok ikke med smøring på tur, nub som jeg er trodde jeg det skulle gå bra, slet meg opp bakkene, ble nesten sint, på hvem? meg selv, amatøren, men det tok likevel ikke gleden vekk fra nedoverbakkene og bortover), jeg skal snart spise middag, tenker jeg er glad for at jeg ikke lenger er sammen med noen hvis døgnrytme var en pest og plage; tenker etterpå at jeg må gå i meg selv som plages sånn av andres døgnrytmer når de ikke passer med min, tenker jeg er smålig, er jeg?; men husker alle gangene jeg skulle ønske vi kunne spise frokost sammen istedenfor at jeg spiste frokost alene på en lørdag og leste i en bok og liksom ventet på at han skulle stå opp, men visste aldri når, og når jeg prøvde å ymte fram at nå har klokka passert det og det klokkeslettet, kanskje du burde stå opp snart, kanskje bli møtt med kjeft, at jeg måtte da la han sove, det var bare jeg som var gal som stod opp så tidlig på en fridag; eller hvis jeg aldri ymtet fram om at dagen kanskje burde begynne, men bare stakk avgårde og lot ham seile sin egen sjø i søvnen, ha sin egen slags morgen, få høre at jeg burde ha vekket ham som om det liksom var mitt ansvar og ikke hans egen, hvordan kunne jeg bare gå?; men begge deler var galt, skulle ikke mase, skulle ikke være likegyldig heller, fant aldri mellomtingen. Følte forakt de gangene han mente jeg hadde ansvaret for å vekke ham, syntes han på den måten umyndiggjorde seg selv, som om jeg var sammen med et barn og ikke en voksen mann, det var under vår verdighet. Tenker der jeg sitter i bilen og venter på å kjøre hjem at jeg er glad jeg aldri skal ha den følelsen igjen. Tenker faen, skulle ikke ha trykket like, men kan jo ikke unlike for da ser han at jeg først har trykket like, deretter at jeg ikke liker bildet lenger og kanskje kommer han til å tro at jeg tenker mye på det, gjør en stor sak av noe så lite; tenker av og til når jeg tenker på sånne ting at jeg burde bruke hjernekapasiteten på noe annet, noe bedre, noe mer opphøyd; og at han sikkert gjør nettopp det, legger sikkert ikke merke til sånne ting; det er så typisk meg å gjøre det, zoomer inn på detaljer mens større ting får seile sin egen sjø, tenker litt på livet som en roman, tenker kanskje det er derfor jeg liker Proust, digresjonene, oppblåsingen av detaljer, selv om jeg bare har lest Combray, må lese mer; burde heller lese mer av Proust enn tørre sakprosabøker om velferdsstaten, jeg som ikke skal bli økonom av noen slags sort, lurer på hvorfor jeg ender opp med å lese sånne ting, tror kanskje det interesserer meg mer enn det egentlig gjør; eller som jeg sa til V: jeg mener så mange ting og av og til blir jeg møtt av motargumenter som jeg ikke klarer å svare på, det er derfor jeg har lest denne boka, jeg vil kunne argumentere for mitt syn, ha fakta i bakhånd, det hjelper alltid å slå i bordet med fakta. Noen ganger ihvertfall, andre er mer bastante, skal mene det de mener uansett hva, har det kanskje noe med at man ikke ønsker å ta feil, er det ydmykende? Jeg har derimot ingen problemer med å bytte mening, og jeg kan mene mange forskjellige ting om samme ting og alle meningene er sanne selv om de går i klinsj med hverandre. Elsk, hat, ikke sant, samme følelse på hver sin side av skalaen.

Nymphomaniac

p

I går smurte jeg matpakke og stakk på kino for å se Lars von Triers siste del av depresjonstrilogien. Digger både Antichrist og Melancholia, gledet meg masse til Nymhomaniac. Eller dvs. at jeg grugledet meg, for Lars von Triers filmer er jo ikke akkurat smertefrie, dessuten varer jo kinoversjonen av Nymphomaniac i over fire timer. (Hvor mye lenger originalen er, vet jeg ikke.) Jeg har lopper i blodet og krysset derfor fingrene for at dagens skitur var så hard og lang at jeg ville klare å bare sitte (utslitt) i en kinosal hele kvelden. Det funka, jeg så Nymphomaniac og konklusjonen ble: Det er noe av det beste jeg har sett av film i hele mitt liv. Noensinne. Herregud. Følte den rommet noe fra alle aspekter av livet og mere til. Full av litterære referanser var den også (elsk!). Hadde den vært en bok hadde jeg stappa den av eselører og understrekninger. Har tenkt på den i hele dag og nå hører jeg på Rammstein og har bare lyst til å se den en gang til.

SNØEN

Avisen har snakka med meteorologisk institutt som kan fortelle at det skal snø på Sørlandet helt til neste lørdag, det skal bare snø og snø, snøfallet ingen ende har, og jeg er så glad for jeg har venta så lenge med splitternye ski klare i kjelleren. Mista nøklene til huset i en snøhaug med joggeklærne på, sier en venn som hater snøen verre enn noe, måtte løpe rundt huset for å holde varmen før noen hun bodde med endelig kom med en nøkkel og hun kunne komme seg inn. All denne måkinga, sier andre, kulden, det er kaldt, ikke vær så glad 'a, vet du hvor ille det er å trille barnevogn med en halv meter snø på fortauet? Nei, og ikke trenger jeg tenke på det heller. Er ikke jeg som har barn. Bæresele, sier jeg. Eller pulk. Noen vil reise til Syden, hvor det ikke snør. Ikke jeg, jeg venta så lenge at jeg funderte på om jeg måtte reise på skiferie til kaldere strøk for endelig få snø. Men så kom den. Så kom den og det bare snødde og snødde og snødde og hjertet mitt banket, nærmest svulmet, som det gjør når jeg ser noe vakkert, og jeg husker en tekst av Knausgård hvor han skrev at ingenting kunne røre ham så mye som billedkunst, ikke litteraturen og ikke en gang naturen og det er mye jeg er enig med han i, men når det gjelder det der er jeg ikke enig, naturen er det høyeste av alt. 

Og nå snør det, og jeg har venta så lenge, venta så lenge at jeg begynte å bli sinna, gretten. Så på skiene på verkstedet i kjelleren hver dag, gikk forbi og gløtta inn, ubrukte stod de der, tilogmed skiskoene i en pappboks. Når når når NÅR? 

Forbannet global oppvarming hver dag for at jeg kunne gå ut om morgenen i januar uten votter, uten hansker, uten lue, så varmt var det, og den bare asfalten, ventet på frostrøyk foran ansiktet og følelse i kinnene. Først var det jul og jeg husket året før, man kunne ikke se huset når man kom gående, for det lå bak en snøhaug av måka snø og det var ikke en gang alt som hadde snødd, bare litt, kommunen hadde rydda opp mye, men ikke alt, fortsatt nok til å skjule et helt hus; det var så jævla mye snø, det var en som sa i avisen at han på dette tidspunkt i fjor allerede hadde gått trehundre kilometer på ski, i år hadde han bare gått fem. 

Husker en nyttårsaften det var minus nitten grader og jeg gikk med en kjole med bar rygg. 

I år var det bare stygt og grått. 

Begynnelsen av januar: Kommunen er kjempeglad, brukte millioner av kroner over budsjett på snømåking i fjor, har ikke råd til vinter i år.

Kjøpte en togbillett til Lillehammer for å besøke en venn og stå på ski i vinterferien, trodde det var min eneste sjanse i år, før vi vet ordet av det er det mars og det er over. 

Planlegger å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, det har jeg planlagt i ett år, er ikke noe mer jeg vil, men begynte å leke med tanken om å studere på Svalbard i stedet. Shit, jeg holder ikke ut en vinter uten minusgrader og snø, ikke enda en, tenk om. 

MEN SÅ snør det. Det snør og jeg går omveier i skogen på vei til og fra byen fordi jeg har venta så lenge, må bare være ute, venter litt til på nok snø til å stå på ski, sjekker liveoppdateringer på føremeldinga til Midt-Agder Friluftsråd en gang i timen; en dag tar jeg på skiene og stikker opp i heia, Baneheia, det er ikke kjørt spor ennå, jeg driter i det; det snør, jeg har skia på, har ikke hatt ski på føttene siden jeg var ti - minst, det er femten år siden, vet likevel, har visst lenge, at jeg ville like å stå på ski igjen, hvordan kan man lengte sånn etter noe man egentlig ikke vet, men det er et dumt spørsmål når jeg tenker meg om, det gjør jeg hele tiden med mange ting, ikke bare jeg, men så veldig mange andre også; vi lever og vi vokser opp, lengter etter et liv vi tror vi kommer til å like, på menneskene vi tror vi kommer til å elske, lengter etter dem selv om vi ikke kjenner dem (ennå), planlegger å utdanne oss til et yrke vi ennå ikke har fordi vi tror vi kommer til å like det; drar til steder i verden vi ikke har vært før men som vi forestiller oss at vi kommer til å like, vi bare vet det, føler det i hjertet; som da jeg var syv år og lengtet etter å begynne med ridning, visste bare at det var min ting og jeg hadde rett, for det driver jeg med ennå. Som da jeg var femten og kjøpte en plate med et band jeg aldri hadde hørt før, men visste jeg kom til å like, og det er rart, hvordan fikk jeg den grillen, hvordan kunne jeg vite det, og jeg hørte på plata i repeat hele dagen fordi jeg oppriktig likte dem, gledet meg til å komme hjem fra skolen sånn at jeg kunne høre skiva en gang til, en gang til, enda en gang. Sånn som nå, jeg sitter på skolebenken på formiddagen, lærer om proteinsyntese, DNA, økologi, karbon, vektorer og Newtons lover mens jeg tenker: Etterpå skal jeg stå på ski. 

Og så står jeg på ski innover skogen og trærne er dekket med snø og iPhonen på innerlomma slukner av kulde, den holder ikke ut, jeg tenker hvis jeg detter i en bakke nå og brekker et ben kan jeg ikke ringe til 113, men det bekymrer meg ikke, for jeg bekymrer meg ikke for sånt, bekymrer meg mer for at jeg skal sette meg ned på rumpa i en bratt bakke med brå sving og at det akkurat da vil være noen som kommer susende på ski bak meg, forbi meg, foran meg, og på at det vil være den totale ydmykelse. 

Men når det går rett fram tenker jeg kanskje på Newtons lover. Jeg tenker på forskjellen mellom å dra noe vannrett fremover eller skrått fremover, tenker på hester som drar en vogn rett fremover vs. foreldre som drar barna sine på akebrett. Tenker på vinkler og piler med størrelser og retning, og Watt og Joule. Tenker på det når jeg møter skiløpere med hund i bånd. Tenker deretter på hunden jeg skal ha, lurer på om jeg kommer til å ha kontroll over den når vi skal gå på skitur sammen. Kan han være med på utveksling til Svalbard? Bekymrer meg for å ha hunden hjemme når jeg skal på forelesninger, kanskje jeg ikke kan ha hund ennå likevel, hvor mye trenger jeg å være på universitetet? 

Tenker litt på Thor Heyerdahl som nittenåring, han hadde en husky, de dro på skitur hele tida. Så ble han lei av vinter på eldre dager, flytta heller til Italia. 

Kulde er ikke bra for rygg og ledd, sier en forhenværende idrettsmann i avisen, men jaja, tenker jeg. Matematikklæreren har bodd på Svalbard i tjuetre år, nå bor hun her. Medelever sperrer øyne opp, har hun virkelig det, det er jo helt vilt! Jeg er bare misunnelig og tenker på det hele tiden, før det begynte å snø og etter at det begynte å snø. Glemmer hvor mye jeg liker å bade om sommeren, at det er noe av det beste jeg vet. Dét og å være i snøen. Kommer kanskje til å føle den samme lengselen i juli når det er for kaldt å bare stikke tærne ned i vannet og vi går med hettegensere og skjerf. Lengter for en gangs skyld ikke etter noe annet, vil bare ha denne snøen, håper den varer til april. 

Akta dej din jävel, vi ses i min nästa roman.
- August Strindberg

TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe Repstad

jeg strekker hånden mot henne
og tenker: hun er en alpefiol,
en rimtung alpefiol i et Europa
jeg elsket da jeg var 16:
2000 moh. bie, kolibri, furu
smeltevannsbekker, gressåser
og blomstene på verandaen som ikke trengte jord
3600 moh. bresnøen, murmeldyr, mose, ørn
alpinisten uten oksygenbehov eller kvalme

nå har jeg to halve lunger og det er nok til å skrive
men alt er tydelig på den kroppen
medisinerne trekker ut av kjølen
som om det er en skuff i skrivebordet mitt
hud og øyne forstørret i brevpressens glass
håret linjer i boka jeg skriver
når jeg ser ut over havet
og teoretiserer fjell

Slik er et utdrag fra Bok II av Teori om det eneste. Boka består egentlig av to bøker, to faktiske bøker, holdt sammen inni en slags kassett. Det det handler om er stupeulykken forfatteren selv har opplevd. Nitten år var han da han brakk ryggen.

Først leste jeg Bok I og deretter Bok II. Bok I får meg til å tenke på noe mekanisk, menneskekroppen som en maskin, mennesket i den store verdenssammenhengen; jeg vet dette ikke er første gang jeg sier at noe jeg leser får meg til å tenke på filmen The Tree of Life, men altså, jeg gjør det nå likevel. Jeg kommer tydeligvis aldri over hvor glimrende den er til å beskrive mennesket i det store universet, fra tidenes morgen, da vi ikke fantes ennå, da ingen dyr fantes ennå, men da det bare var gasser og støv, og jeg synes, ved andre slags gjennomlesning, at Moe Repstad får til noe av det samme.

For, Teori om det eneste er ikke umiddelbar lett å få tak i. Det er ikke før jeg leser for andre gang at jeg klarer å se, og når jeg leser den andre gangen, leser jeg på en annen måte. Jeg blar i begge bøkene samtidig, de fletter seg sammen i hverandre, speiler hverandre, og det er en mye mer interessant lesing. Bok II handler nemlig mer om jeg-et, og om mennesker rundt jeg-et. Faren, bestemoren, kona. Her beskriver han heller ikke like mange molekyler og mineraler som gatenavn, stedsnavn, plasser han har vært. Noe jeg lar meg begeistre over, som den kristiansanderen jeg er (for det er Kristiansand som er byen i Bok II), er dette avsnittet:

jeg bodde ved det høyeste fjellet i Vågsbygd
sørvendt, ned mot Furulia
under "snurrisen" og Bjørkelia
i enden av et skar, hvor det er risset: "KILL ROTTA"
i den helligste veggen

Et nabolag jeg har bodd i, i to år, og det har også noen andre jeg kjenner, som har bodd der mye lengre enn meg, som jeg sendte utdraget til, hvor så vedkommende kunne fortelle meg at ROTTA var kallenavnet på en lærer på en skole han hadde gått på en gang på 80-tallet, og at det ikke står "KILL ROTTA" lenger der nå, etterfulgt av et kart av område hvor jeg klarte å se "snurrisen", en gate som går i ring som visstnok var veldig gøy å sykle fort i. Og slik beskriver Moe Repstad altså hvordan han vokste opp, livet i bevegelse før ulykken, i farten, i kontrast mot de delene hvor han beskriver sykehus, leger, medisinske termer. De to bøkene med sine to ulike stemninger støtter opp om hverandre, det gir større mening å lese dem samtidig, om hverandre, som om de to er i symbiose sammen, hadde ikke vært like givende å lese bare én av dem, og det at de i formen er slik, underbygger det tematisk biologiske i diktene. Samtidig viser de ulike stemningene ambivalensen; det er ulykken, og så er det poesien:

jeg er Hindenburg
svevende, brennende
flammene skyter gjennom urinlederen
til solar plexus, ned i bekkenet
opp ryggsøylens frakturer
hvor huden er tynn og
hver nervetråd som millioner glødetråder
jeg lever sånn, jeg skriver sånn
jeg er høsten, jeg er vinteren

FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth

En gang i begynnelsen av januar satt jeg og gjennomgikk noen av tekstene mine for å velge ut noen til en opplesning jeg skulle være med på senere i måneden. Fem sider hadde jeg blitt bedt om å sende inn slik at initiativstakeren kunne sette sammen et hefte med tekster av oppleserne. Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive noe helt nytt noe, men akkurat da, som var i begynnelsen av året, klarte jeg ikke å tenke på å skrive noe nytt, kanskje jeg var sliten etter alle julefestene og nyttårsaften (jeg kom ikke hjem før åtte om morgenen), dessuten tenkte jeg bare på at jeg om noen dager endelig skulle begynne på skolen igjen etter en altfor lang juleferie (siste eksamen var i november) og begynne med biologi, noe jeg gledet meg til. Istedet fant jeg tre tekster jeg allerede hadde skrevet og sendte dem inn. Siden jeg ikke har opplest så mye i mitt liv, og ihvertfall ikke mine egne tekster, tenkte jeg at jeg ikke skulle tenke så mye på den kommende opplesningen; jeg tenkte at hvis jeg gjorde det, kom jeg bare til å grue meg, så jeg bestemte meg for å benytte taktikken å ikke tenke på det i det hele tatt. Helt til dagen kom og jeg så over tekstene jeg hadde sendt og tenkte at jeg ikke hadde lyst til å lese noen av dem. Jeg måtte dermed finne en ny tekst ganske fort, en tekst som ikke ville komme til å stå i heftet som skulle gis bort på arrangementet. Jeg valgte dermed en tekst som jeg en gang valgte å kalle Forsøk på anstendighet. Den ble til etter at jeg hadde lest et intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen i høst, jeg tror det må ha vært i anledning en essaysamling hun nylig hadde utgitt, nemlig Fryd og fare. Uansett så snakket hun om det å leve et anstendig liv og det førte til at jeg også skrev noe om å leve et anstendig liv i teksten, samtidig som jeg skrev om Vigdis Hjorth, hun ble nevnt med navn i teksten, og følgelig, der jeg stod på scenen og skulle til å lese teksten min, tenkte jeg på Vigdis Hjorth og de gangene jeg har hørt henne lese og på alle bøkene hennes, jeg tenkte så mye på det, kanskje ikke bevisst, men ubevisst tenkte jeg så mye på det at jeg begynte å lese sånn som jeg har hørt henne lese, ganske fort, lange setninger, jeg klarer ikke helt å beskrive det, klarte det nok ikke heller, men jeg forsøkte ihvertfall.

Hvilket bringer meg til det ene essayet i samlingen, "Bedrag eller bidrag?", hvor Vigdis Hjorth skriver om den gangen hun ble beskyldt for plagiat. Jeg har verken lest boka hun skrev eller boka som det ble påstått at hun plagierte. Og forresten var det ikke hele boka, bare et avsnitt. Hun skriver i essayet om hvordan alle som skriver lener seg på alt vi har lest, alt vi liker, umuligheten av å skrive noe uten å ha lest. Lesningen kommer før skrivingen. Litteraturen er full av referanser og lån, den oppstår ikke av ingenting. Hun skriver om at da hun en gang skulle skrive noe, prøvde å la være å lese noe som helst. Hun skulle skrive uten å bli påvirket av noe. Det viste seg å være umulig. Det gikk ikke. En gang jeg hadde et større skriveprosjekt, prøvde jeg meg på det samme, jeg skulle ikke lese noe som helst mens jeg skrev det jeg skulle skrive. Det gikk ikke. Eller, det gikk, men så stagnerte jeg på et tidspunkt. Det kom ikke noe nytt inn i hodet mitt. Senere har jeg erfart at jo mer jeg leser og har lest, jo lettere er det å skrive. Man må holde på med begge tingene samtidig. Vigdis Hjorth skriver: 

Mine læremestre står bak skulderen min og kommenterer, kritiserer, oppmuntrer, og jeg lytter til stemmene deres med respekt og andakt, aldri utlært, alltid elev, av Ditlevsen, Duras, Ekelöf, Brecht med flere. Men grunnmuren murer jeg selv, solid og nær kilden, på hvilken prosjektet skal vokse. Tusen tekster knyttet til tematikken på bordet som stillas og stige, sikkerhetsnett og sparringspartnere når jeg står fast. Men visjonen er min, det er mitt som står på spill, mitt dilemma i bunnen, min tamp som brenner, jeg er byggmester, sjef og ansvarlig, for struktur temperatur og tempo, vekslingen mellom tyngde og letthet, humor og alvor, tanke og bilde, slik ingeniøren må ha kunnskap om vannrør og elektriske ledninger før han spikrer det første bord; det er ikke for amatører! Ingen har rene hender i bransjen, men vi tar sjansen! 

Under opplesningen, og ellers, hadde jeg Vigdis Hjorth bak min skulder. Etter min mening er hun en av landets smarteste forfattere. 

Fryd og fare, som har undertittelen Essay om diktning og eksistens, er en fryd å lese. Gjennom et knippe essays skriver Vigdis Hjorth om forfattere som har betydd mye for henne, i både skrivingen og livet, om lesning og skriving. Mange av forfatterne hun skriver om er også for meg forfattere jeg bryr meg veldig om, som Hamsun, Woolf, Solstad og Brecht. Sistnevnte var forresten også med i teksten jeg leste opp på opplesningen, jeg skriver om at V og jeg snakker om Brecht, eller at vi ihvertfall prøver å snakke om Brecht, det er vanskelig fordi vi er på et sted med mye lyd. Uansett, Brecht betyr mye for Vigdis Hjorth, hun skrev særemne om ham på videregående, det var ikke så populært at han var kommunist, skriver hun. Jeg skrev om noe så kjedelig som sensur av norsk litteratur på mitt særemne, bl.a. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, jeg var ganske opptatt av Agnar Mykle da jeg var seksten, som om jeg var en eller annen ung gutt, nå er det sjeldent jeg bryr meg så veldig om ham, men det gjør Vigdis Hjorth i et annet essay igjen, ikke det om Brecht, men i det essayet hvor hun skriver om sin egen bok Tredje person entall, "Driften mot skriften", hun nevner ham ihvertfall såvidt. På slutten av samme essay skriver hun: 

I den sistnevnte står det tidlig noe sånt som at man kan merke sin evne til lidenskap før man opplever lidenskapen. Da mener jeg nok evnen til å falle, in love, gi seg over, eller kanskje snarere behovet for det, lengselen etter den totale symbiose som jo innebærer at man frivillig mister seg til den andre, eller sagt på annet vis; det er en måte å slippe unna seg selv på, komme vekk. Og antyder vel at det vi kaller lidenskap, ikke først og fremst utløses av et møte med et annet menneske, men er en disposisjon. Og at denne i enkelte tilfeller er skapt av en skade som den skadede forsøker å reparere, men kan komme til å gjøre på en måte som i stedet river skaden opp igjen?

[...] 

Om den tidligere nevnte anstendigheten skriver hun også, i essayet "Ja og nei", som egentlig ikke er et essay, men et intervju Vigdis Hjorth gjorde med Dag Solstad i anledning hans 70-årsdag i 2011. Essay eller ikke, det er en av favorittene mine i Fryd og fare. "Vet ikke folk at de er ulykkelige?," spør Hjorth med en referanse til Solstads Et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, hvor så Solstad svarer: "Det ville være arrogant å si. Jeg har noen arrogante tanker om dette, men vil ikke uttrykke dem. Du kan si det slik at jeg skriver bøker mot tidsånden. Jeg tror faktisk folk opplever en genuin trivsel. Jeg slår fast at det finnes mye lykkefølelse i dette samfunnet, og det vil jeg ikke kimse av, men jeg deler den ikke." Etterpå får jeg lyst til å lese Armand V., som er Solstad sin, men ikke minst så mange av bøkene til Hjorth som jeg ennå ikke har lest, jeg gleder meg til det. 

En annen favoritt er essayet "Fordeler og ulemper ved å reise i gruppe", hvor Hjorth drar til Cuba, hun har tatt på seg jobb som reiseguide for lesere, hun har vært mye på Cuba og kjenner landet godt, men hun er ikke helt tilstede, hadde helt glemt at hun skulle reise, hun har med seg en ennå uutgitt oversettelse av dagbøkene til Witold Gombrowicz fordi det er meningen at hun skal skrive forord til den, også dét noe hun hadde glemt før en eller annen, var det redaktøren, oversetteren?, minner henne på det, og plutselig kommer forordet og reisen til Cuba på likt, hun må gjøre begge deler, og hele essayet handler om det, hvordan hun setter seg på bussen sammen gruppa hun skal guide, kald og kjølig uttrykker hun ikke sitt her med meg, jeg skal lese, hun drikker seg full og lyver på seg kunnskap om Hemingway fordi hun ikke vil tape ansikt, vise at det er noe om Hemingway hun ikke vet, og samtidig som hun graver seg ned i dagbøkene til G (som hun kaller ham), observerer hun gruppa, hun hører etter, er tilstede og fjern på samme tid, det er kløktig og essayet er ærlig, skarpt, fornøyelig, alt på likt, om diktning og eksistens, flettet sammen, de hører til. Her er et utdrag: 

Gikk rett opp på rommet i går. Så på fjernsynet og lurte på om jeg skulle sette det på, men gjorde det ikke av redsel for å komme over episoder av Sex and the City og se flere etter hverandre, og så måtte gi Gombrowicz rett i at vi på dypet er evige grønnskollinger som ikke er på høyde med høykulturen, som hyller sublime verdier, mens vårt virkelige liv forgår i skjul i en skitten og umoden sfære, porno og amerikansk såpe på hvert vårt hotellrom bak nedrullede gardiner. 

Hvis det er noe negativt å si, må det være at det essayet jeg gledet meg mest til, det siste, "Kvinner og diktning", om Virginia Woolf, kanskje er det essayet jeg liker minst, uten at det behøver å bety så mye egentlig; Hjorth kommer med gode poenger også der, det bare treffer meg ikke like mye som mange av de andre tekstene gjør, men til tross for at det er det siste essayet i samlingen, blir jeg likevel sittende og ønske at det var mer! Et sted skriver Hjorth "Men jeg føler meg ikke alene, har alltid et intensivt åndelig samvær i hånden, [...]" om når hun sitter og leser Gombrowicz alene på bar, hun legger merke til at noen kanskje synes synd på henne der hun sitter alene, er hun alene, men hun er ikke det, hun leser jo; og sånn har det også vært de dagene da jeg har lest denne, tatt den med på skolen, lest i friminuttene; meg, noen brødskiver, denne boka. 

Beste byrdi
du ber'kje i bakken
enn mannavit mykje. 
D'er betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst. 
- Håvamål, strofe 10

Papir6

I morra, lørdag 11/1, skal jeg opplese på et arrangement på Pir6, Kristiansand, i regi av Splittet Kjerne. Litteraturtidsskriftet Kamilla, miniforlaget AFV Press og skrivekollektivet A.K.R.O.N.Y.M. kommer også. Jeg tror ikke det er så veldig mange kristiansandere (eller folk som bor her uten å være kristiansandere, som f.eks. meg selv) som leser denne bloggen, men jeg sier det likevel, og arrangementet, Papir6, kan dere ihvertfall lese mer om her. 

Og vinneren...

...av et abonnement på Bokvennen er: Agnes! Gratulerer!

(Jeg hadde tenkt til å illustrere dette innlegget med en passende illustrasjon, men kom ikke på noe annet enn vandrefalker, for det er noe av det jeg har søkt på Google i dag. Og de er fine. Bildene er fra her og her.)

Jeg gir bort et abonnement på Bokvennen

Jeg svarte 10/10 rette på quizen i Bokvennen og vant dermed et abonnement å gi bort. Jeg har jo selvsagt et abonnement fra før av, siden jeg digger bladet. Jeg synes det er så gøy og interessant at jeg ofte blir sittende med hvert nummer helt til jeg har lest det ferdig i en jafs, til tross for at det egentlig er andre ting jeg skulle ha gjort. Anyways, jeg gir bort abonnementet til en av dere blogglesere! Vi tar en slags konkurranse. Legg igjen en beskjed i kommentarfeltet, det kan være hva som helst; en bok du synes jeg bør lese, hva du synes jeg bør skrive (mer) om, hva du liker/ikke liker med bloggen min, om noen spennende planer for året, anbefaling av en bra film osv. (Men jeg er spesielt interessert i bøker som handler om voldelige forhold, for det er mitt litterære research-prosjekt for tiden, så hvis du har noe der, kom gjerne med det.) Så trekker jeg en (tilfeldig) vinner på onsdag.

Peace out, god helg!

--

PS: I Bokvennen kan man lese spalta til Vigdis Hjorth, og her har jeg skrevet om å lese Bokvennen på toget.)

Årssummering 2013: Desember

I desember var jeg mye på fest, men ikke bare det, jeg skrev også veldig mye. Veldig bra måned altså. 

Månedens beste bok: HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen

Månedens kjipeste bok: LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block

I desember var jeg på en kunstutstilling som jeg likte veldig godt. Har sagt det før, men sier det igjen: Hvis du befinner deg i Kristiansand før 19.januar, ta turen til Kristiansand Kunsthall. Utstillingen varer til da. 

Fylte 25 år i desember.  En av gavene jeg fikk var en personalized notatbok. Det hører forresten med til fortellingen at alle gangene jeg har vært på polet og kjøpt vin etter at jeg fylte tjuefem (tre ganger), har jeg blitt spurt om å vise legitimasjon. Blir like glad hver gang. 

Var på julebord og det var kjempehyggelig.

Red på tur i mørket. (Slapp av, både hesten og jeg hadde på oss reflekser. Det er viktig.) 

Var på tur med Stanley.

Hadde tilfeldigvis på meg samme kjole på nyttårsaften som på nyttårsaften i fjor. 

Nyttårsfestens buffebord. Jeg hadde egentlig tenkt til å lage en fancy vegansk rett, men måtte droppe det etter å ha lett forgjeves etter silketofu i alle byens asiabutikker. Lagde hummus og en paprikapeanøttesaus i stedet. 

Fikk ski til bursdagen og gleder meg noe helt vanvittig til å stå på de, men det ser ikke ut til at det blir snø med det første. Og på Facebook poster folk bilder av blomster som har begynt å gro i bedet. Jeg synes det er trist og får helt vondt i brystet av å tenke på det. 

Nå er det januar og nytt år. Det skjedde mange bra ting i 2013, men også mye dumt, leit og vanskelig. Det var nok mest av det siste der når jeg ser året samlet, men det ble bedre mot slutten og desember var en bra måned. I dag så jeg nyttårstalen til Erna og jeg synes det var veldig fint at hun snakket om psykisk helse. I går var jeg på nyttårsfest og vi snakket om hva vi gledet oss til i 2014. Akkurat nå gleder jeg meg mest til å begynne på skolen igjen neste uke, etter en lang juleferie. Ellers har jeg en del planer jeg gleder meg til, skal bl.a. reise til Palestina og Israel, men kanskje viktigst av alt er alt jeg har tenkt til skrive. Tror 2014 blir et bra år. Det er vel sånt "alle" lirer av seg første januar, men ihvertfall så tror jeg 2014 blir bedre enn det forrige, og det er jo noe. I går sa jeg godt nyttår, i dag sier jeg godt nytt år!