Forsøk på anstendighet

Midt oppe i eksamenslesningen treffer jeg en venn jeg ikke har truffet siden i sommer; vi går og spiser lunsj og jeg forteller at jeg gleder meg til julefesten til M og at jeg skal ta med vertinnegave fordi jeg prøver å bli et bedre menneske, at jeg er skikkelig dårlig på sånne ting, og jeg forteller at en gang S og jeg skulle på innflyttingsfest ba S meg om å dra i butikken og kjøpe en innflyttingsgave mens hun ventet med syklene utenfor og jeg kom ut med en kartong juice hvorpå S ble oppgitt og irritert, gikk inn på butikken selv og kjøpte en bukett blomster, noe jeg ikke klarte å resonnere meg til selv, aha, blomster! Og så ler jeg litt av meg selv, en kartong med juice! Skulle vi komme på innflyttingsfest med dét liksom, til vår over tretti år gamle venninne som nettopp hadde kjøpt seg rekkehus med veranda? Jeg kunne i det minste ha kjøpt en eplemost. Det skulle kanskje vært vin, men det var sommer og vi rakk ikke noesomhelst, hvorfor, jeg vet ikke, husker ikke hvilken sommer dette var, hva annet som skjedde, hvilken sang som var sangen f.eks., andre ting vi gjorde.

Jeg skal ta med vin denne gangen, tror jeg, sier jeg. Det er hyggelig med vertinnegaver, sier han, man må jo ikke ha det med, men det er hyggelig. Ja, sier jeg, og tenker på det jeg nettopp skrev på Facebook, hvor dumt det var med julas store forbruk og kjøpepress, sier jeg i mot meg selv nå, eller, tanken streifer meg, jeg er alltid litt bekymret for at noen skal ta meg i å være dobbelmoralsk når jeg mener noe om noe, for jeg vil så gjerne være et anstendig menneske som lever sånn som jeg mener, som jeg leser om senere på dagen, når jeg kommer hjem, i et intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen; hun vil også være et anstendig menneske, men er jo klar over at hun fyllekjørte, måtte betalte femtitusen kroner i bot og sone i fengsel; men å ville noe er ikke alltid det samme som å klare det, men man kan prøve, man kan gjøre så godt man kan, ikke sant?

Jeg vil gjerne dra og besøke deg, har tenkt på det så lenge, sier jeg. Ja, det kan vi snakke mer om når det nærmer seg, sier han. Jeg tenker på hvaler, men kommer på at man sikkert ikke ser dem i mørket. Tenker på at jeg må skaffe meg en hodelykt som jeg kan løpe med, eller ha på hodet alltid så jeg slipper å justere lampa etter sittestillingen når jeg leser, bare ha lys akkurat der jeg vil ha lyset hele tiden, eller slippe å reise meg for å skru av lyset når jeg skal legge meg; det var en mann jeg traff en gang som gav meg tipset, og jeg fortalte om hvordan jeg gjør det på hytta, der sover jeg på hemsen, men gidder ikke gå ned fra den når jeg skal skru av lyset, så jeg har en planke som jeg slukker lysbryteren med, en slags forlenget arm. Det er forresten ikke slik at jeg sover på hemsen lenger, jeg sover i et annet rom nå, er ikke lenger redd for køyesenger uten gjerde, eller hva det nå heter, er ikke et ord som er naturlig i mitt vokabular, har ikke hatt behov for det så veldig mange ganger, men det utgjør et hull fordi ordet faller seg naturlig hos V, hun kan sånne ord, jeg blir av og til veldig var over mine språklige hull når jeg snakker med henne, litt overrasket og veldig bevisst over det.

Treffer du V mye, spør han, ja, sier jeg, traff henne senest i går, prøvde å forklare hvorfor jeg er så glad i Brecht før vi gikk til et sted hvor musikken var så høy at jeg bare sa jaha, jaha, sider du det uansett hva folk sa, fordi jeg ikke hørte noe, og så dro jeg hjem fordi jeg skal ha eksamen på mandag, det ble bare to øl, hørte på musikk mens jeg gikk hjem og holdt på å fryse fingra av meg, orker ikke tenke på hvor kaldt det kommer til å være når jeg drar og besøker min venn oppe i nord, Tromsø, men gleder meg likevel, skal se nordlyset, en av livets planer. Forteller ham at Norges del av Antarktis er åtte ganger større enn fastlandet som vi bor på, Dronning Mauds land, og at jeg skal bli biolog og få jobb på en forskningsstasjon, kanskje, det vil jeg, hadde vært gøy, og at der er det femti grader minus, kanskje mindre, og man må overvintre og kanskje blir man gal for det er ganske isolert man må leve i mange måneder av gangen, litt som å dra ut i verdensrommet, sier han, ja, litt sånn, sier jeg, man kan ikke dra noe annet sted, man er bare der, man må bare være der.