Vi tar oss en tur til Malmø

Å drikke Søbogaards myntesaft er som å drikke godteri, uten at det er ekkelt, mens å drikke Faxe Kondi minner meg for mye om å drikke Sprite, og det er ikke så veldig godt. Svensk sitronbrus derimot, er i en klasse for seg; dessverre fant jeg ingen svensk sitronbrus da vi her en dag tok oss en dagstur til Malmø. I stedet drakk vi kaffe i en rotete café, og teorien om at den var rotete, er at alle svenskene som kunne tenke seg å jobbe i en café er stukket av til Norge (og Danmark forsåvidt, men jeg legger ikke like mye merke til dem her som i Kristiansand og Oslo); det er simpelthen ikke så mange igjen av dem i Sverige. Det samme gjelder i butikkene, det var få folk som jobbet i dem i forhold til antall kunder i butikken. Anyways, vi drakk kaffe og vi drakk øl. Og apropos øl; etter å ha vært i Danmark i syv uker og kjøpt øl på nærmeste kiosk midt på natta for så å åpne en flaske øl på gaten like etterpå, er det litt sjokkerende å komme til Sverige hvor man ikke en gang får kjøpt øl på butikken før klokken åtte, men er nødt til å gå på Systembolaget, og der må man tilogmed være minst 20 år for å få kjøpt noe. Ergo finnes det et land med strengere alkopolitikk enn Norge og jeg visste forsåvidt dette med å måtte gå på Systembolaget for å kjøpe øl, men jeg visste ikke at man måtte være 20 år. Og siden jeg bare er 21 år, måtte jeg vise legetimasjon, og det er første gang i mitt liv at jeg har måttet vise legitimasjon for å kjøpe alkohol i utlandet. Jeg kom forresten på nå at hvis jeg hadde tatt meg en tur til USA om ikke så lenge, så måtte jeg vel vist leg der også. Der er det jo også ganske strengt. Der er det sikkert heller ikke lov til å drikke på gaten, det er det ikke lov til i Sverige i hvertfall, men det er sykt lov i Danmark (som sagt). I Danmark ikke bare drikker de i offentligheten, de også røyker diverse ting. Og ofte gir utestedene faen i røykeloven. Det er imidlertid ikke det som er grunnen til at København er sykt mye bedre likt i min bok enn Malmø; det er nemlig det at det slo meg hvor fargerik København er i forhold til Malmø. Ikke at en sammenligning mellom dem er rettferdig, de er helt forskjellige i størrelse; Malmø befinner seg i et land som har to byer som er større enn seg, København er en millionby og hovedstad i sitt land, det eneste de noenlunde har til felles sånn med det første er at de ligger på nesten samme sted i verden. Altså er min betraktning om at København er så utrolig mer fargerik ganske meningsløs. Dessuten kjenner jeg København bedre enn Malmø, jeg vet egentlig ingenting om Malmø, jeg er ikke i stand til å finne perlene der, mens de henger på en snor på denne siden av Öresund. Hvilket delvis er fordi vi har vært her i 7 uker mens Malmø bare var en dagstur. Men, bevare meg vel, nå virker det nesten som om jeg bare disser Söta Bror, hvilket slettes ikke var meningen. Jeg hadde tenkt til å skrive et ganske hyggelig innlegg om Sverige, så for å starte: jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg fant hennes Drömfakulteteten i en hylle her for en bitteliten stund siden, ja, og jeg leste den fra perm til perm på et par dager, på svensk, det er den første boka jeg har lest på svensk og det gikk greit, det var ikke slitsomt, den var fantastisk, og forrige uke dro jeg ut på Lousiana Literature for å høre henne i samtale med en annen forfatter, muligens var det Mette Mostrup hun het, jeg husker ikke helt, i hvertfall: de snakket om Nabokovs Lolita og Lo i førstnevntes nyeste bok Darling River, og jeg lette etter Darling River i et knippe av Malmøs bokbutikker, for jeg tenkte at jeg sannelig kunne lese Sara Stridsberg på svensk igjen, det er jo originalspråket, og en skulle tro at svenskene var litt mer fornøyde med denne forfatteren (hun har jo vunnet Nordisk Råds litteraturpris) og satte bøkenes hennes framme, på samme måte som de i Norge alltid setter fram f.eks. Lars Saabye Christensen (og det enda han bare gjentar seg seg over and over again), men nei. Ingen Darling River ble med meg tilbake til København. Uansett, poenget er: jeg elsker Sara Stridsberg og hun er svensk. Andre svenske personer jeg elsker er Astrid Lindgren. Vel, og så kan jeg ikke komme på flere akkurat nå, men jeg kommer i hvertfall på gøye svenske ord. Som f.eks. glasögon i stedet for briller. Jeg bruker glasögon, hihi. Og polisen. Det er nesten like gøy som politzei. Og typ, tilogmed jeg bruker det ordet av og til. Også svenske spesialiteter. Vi hadde nemlig hørt rykter om at falafel i Malmø skulle være noe helt spesielt godt, så vi fant oss en falafelsjappe og bestilte en hver og satte oss i parken og spiste dem og kunne deretter bekrefte at ryktet er sant. Falafel i Malmö er supergodt. Det var andre grønnsaker oppi enn bare tomat og salat, pluss dressingen (som vi fikk velge) var dritgod og hvis man betalte 5 kr mer kunne man få fetaost oppi i tillegg. Eller hummus. Eller grillet aubergine. Noe jeg ikke så før det var for sent, men det gjorde ikke noe, falafelen var supergod likevel. Alle som skal til Malmø må spise falafel.

Ellers i Malmø så vi Kapten Röd spille konsert på Malmöfestivalen, og vi gikk på kino og så Ponyo på klippen ved havet (eller Ponyo på klippan vid havet rettere sagt) med en masse kids, og vi gikk forbi en gate som het Kärleksgatan og det fikk meg til å tenke på en viss spysøt blogger som gjør meg kvalm, og vi bladde i blader hos Pressbyrån som er det samme som Narvesen og der hadde de ikke den røyken jeg ville ha, men de forstod i hvertfall hva jeg sa, det gjør de ikke alltid i Danmark. Og vi spiste pizza med en slags sylta kålsalat på, noe de har stående fremme som man kan velge selv om man vil ha på eller ei, det er visst også typisk svensk og det smaker faktisk godt, pizzaen blir veldig fresh, og vi kjøpte spanske vaffler med krem og sukker fra en bod og det var merkelig, jeg har aldri sett det før, men det var godt, og donuts heter munker og krem på sprayboks heter grädde, men grädde betyr ikke krem, det betyr fløde, og jeg tenkte på grädost, betyr det fløteost? Men fløteost er jo noe kremete og fluffy noe, i hvertfall den fløteosten som er i kjøleskapet akkurat nå, og som vi kjøpte fordi vi skulle ha det i en portobellosopprett (som var kjempegod by the way), men ord betyr jo forksjellige ting på forskjellige språk, her griner de jo når de ler, og rar er fin/søt og tøs er et hyggelig ord. Og toget hjem var forsinket, men det gjorde ikke noe, vi leste i bøker og spiste sitronlakrisstenger og nå står det en masse øl vi aldri har smakt før i kjøleskapet; indisk, tjekkisk og svensk, for må man på Sytembolaget for å kjøpe øl, kan man likegodt kjøpe noe annet enn Carlsberg. Og i lommeboka er det en masse svenske kronor, men pytt, jeg skal alltid til Sverige en eller annen gang siden.

Søndag mens jeg venter

Jeg går ned i kafeen som ligger under bakkeplan fordi den minner meg om en kafé i København, fordi regnet her også minner meg om den gangen vi var i København og satte oss på den kaféen; vi gikk og kjøpte to americanos, så gikk vi opp trappen ut i bakgården og satte oss under noen parasoller. Det var litt vått på stolene, men det gjorde ikke noe, for det var varmt og kom sikkert til å tørke snart. Vi røykte noen sigaretter da kaffen kom, det lå kjeks ved siden av kaffen, tror jeg. Jeg tror jeg kan huske det fordi jeg husker at vi var på denne kaféen, vi var der ikke mange ganger, kanskje to ganger, vi var i byen lenge og var oftere på den bokkafeen f.eks. eller en kafé rett rundt hjørnet, der drakk vi øl og jeg husker mye av det som skjedde på alle disse stedene som vi var så mye på, men likevel husker jeg også denne kaféen, under bakken. Jeg husker stemningen. Vi skulle snart dra. Jeg hadde på den svarte ullkjolen. Det var grått ute, det regnte jo. Det regnte i dag også, da jeg gikk forbi denne kaféen, kanskje var det derfor jeg kom til å tenke på en annen tid; jeg ble stående bak et tysk par og se på menyen. Det var ganske billig, det de serverte, men jeg var ikke sikker på om det var noe jeg ville ha. Jeg gikk videre noen meter, så stoppet jeg opp og gikk tilbake. Jeg gikk ned steintrappen, inn i kaféen, de spilte indisk strengemusikk. Bakgrunnsmusikk. Det var stearinlys på bordene, jeg følte dette ble litt for ... tja, jeg vet ikke, spirituelt-ish, for nært. Stolene og bordene der inne var av tre, malt hvite. Jeg gikk bort til disken og sa jeg skulle ha en kaffe, og en av de, sa jeg og pekte på bakverkene som lå på en gjennomsiktig tallerken på disken. Mannen bak disken spurte om jeg ville ha smør og syltetøy, og det ville jeg jo, jeg ville ha bringebærsyltetøy, ja, takk. Jeg satte meg ved et bord og kikket inn i bokhyllene. Det gjorde vi på den kaféen i København også, jeg husker en bok med grønt omslag, tror det var en bok med forskjellige ting man kunne gjøre, forskjellige praktiske ting, to sider per ting. Men den så vi en annen gang vi var der, ikke den gangen vi drakk americanos, men den gangen vi drakk kakao, det er også en dag det må ha regnet, ja, det regnet ofte der. Jeg kjenner en som klager over at det regner i Bergen hele tiden, men likevel er så glad i København og der regner det jo også hele tiden, eller vel, kanskje ikke hele tiden, men i hvertfall hver dag. Og så er det så klamt, klærne bare klistrer seg til kroppen, og hvis de ikke gjør det, så tenker man man burde hatt mer klær fordi det plutselig blir så kaldt, været der svinger sånn, man vet aldri.

Jeg ble sittende og lese i en bok. Jeg begynte på en ny en, jeg lånte den dagen før. En novellesamling. Jeg leste tre noveller mens jeg drakk kaffe og spiste scones (bakverket viste seg å være det) med bringebærsyltetøy og smør. Sconesen smuldret veldig, jeg måtte være forsiktig sånn at det ikke skulle gå i oppløsning. De var det man kaller lune. Etterhvert skiftet noen musikken. Til noe mer jazzete, men fortsatt bakgrunnsmusikk. Siden gikk jeg ut på gaten igjen, det hadde sluttet å regne, det var antydning til sol og jeg gikk rundt, ruslet, og satte meg ned på en benk i en park hvor jeg leste resten av novellsamlingen mens jeg røykte en sigarett. Deretter så jeg på klokken og gikk hjem. Jeg la novellesamlingen i den haugen av bøker som jeg har lest og som jeg må levere tilbake til biblioteket, og så tenkte jeg på at selv om jeg nettopp hadde lest den, så hadde jeg helt glemt hva den handlet om. Bare en masse mennesker i et nabolag som snakket med hverandre. En masse ingenting. Jeg tenkte at forfatteren som jeg følger på Twitter alltid er så krass mot alt og alle, og så skriver han denne boka som er kjempedårlig og fortjener en masse krassing mot seg selv for å ha skrevet en så middelmådig bok, og kommer på at jeg leste jo en anmeldelse av nevnte bok, og den var ganske ok. Kanskje ok som i middelmådig.

Så hendte det at noen jeg ikke har snakket med på mange måneder, men som jeg tenkte på her en dag, hadde sendt meg en e-post. Det var merkelige greier, og jeg ble glad. Jeg skrev tilbake umiddelbart. 

OK

I dag våknet jeg av at en bille krøp på meg, fy faen, men sånt skjer visst når man har vinduet åpent hele tiden, selv når det regner; man kan jo ikke lukke vinduene når det regner, det lukter jo så godt. I København kommer jeg visst til å lukte det ofte, for der skurer det visst daglig. Ikke så lenge, men daglig, hvilket ikke er meg i mot, jeg synes det er helt fantastisk. Og det hadde det vært uansett, tror jeg, for jeg elsker København og nå er det bare litt over en uke til vi drar dit. Woho! Jeg har skrevet ned min egen København-guide i en av notatbøkene i veska, Københavnkapittelet står der sammen med Karl Lagerfeldt- og Terry Richardsonsitater, notater til boka og andre ting jeg skriver, bilsertifikatteori, idéer, min egen Barcelonaguide, en liste over alle filmene jeg har lyst til å se, en hel novelle jeg skrev på flyet fra nettopp Barcelona til Oslo (den handler om en svært travel mann som ikke rekker toget), tegninger av hvaler, pingviner og haier, budsjetter, en liste over alle tingene jeg skulle gjøre da jeg sluttet i jobben (check, check, check, jeg har faktisk gjort de fleste, bortsett fra å ta teorien til lappen, det tenkte jeg at jeg skulle gjøre denne uka), handlelister (¤ peanøttsmør, ¤ knekkebrød, ¤ blodappelsiner, ¤ bananer), oppskrifter på pastaretter med spinat og sopp og quinoapannekaker og navnet på den til nå beste cavaen (Grans Moments Brut). Det var ikke den jeg drakk nå i helga, ikke at det gjorde noe, denne var heller ikke verst (også en av mine favorittcavaer, men denne kan jeg ikke huske navnet på, jeg husker bare hvordan etikketten ser ut), jeg drakk et glass på kjøkkenet (eller syv) - Sofia kom med det - da jeg var kjøkken-/ryddehjelp i en hundreårsdag (femti + femti) og stod og kuttet en masse nystekte brød til buffébordet (det bugnet av gresk mat). Hvilket var en setning som gjorde meg bevisst på at jeg akkurat nå er litt sulten, jeg får spise noe knekkebrød med Jarlsbergost og paprika, en stor sjeldenhet i dette hjem (det går mest i penøttsmør, avcado og brunost), apropos ost: jeg var på besøk hos ei gammel venninne jeg ikke har sett på minst to år (kanskje tre) her en dag: da satt vi på verandaen og spiste ost og kjeks, og en av ostene Sofia og jeg tok med oss var en brun ost som oppførte seg mer som en mousse enn en ost; den smakte nougat, jamaicansk rom og rosiner og var dekket av hasselnøttflak, den var rar, men god, ikke like god som ridderost riktignok, det trodde jeg svært lenge at jeg ikke kom til å like fordi den lukter helt forferdelig, men sånn er det visst med ost, jeg vet jo det, men det er likevel noe man kvier seg for å smake.Som f.eks. brunost. Det lukter jo ikke noe godt før man har smakt det og vet at den er god. Eller makrell i tomat, kanskje, jeg tror ikke det lukter så godt for en som aldri har spist det før og kanskje skal smake den, men det vet jeg ikke, for jeg kan simpelthen ikke huske den tiden av livet hvor jeg ennå ikke hadde smakt makrell i tomat (da jeg var liten var det alltid enten det eller fiskboller på brødskiver vi spiste når ingen orket å lage ordentlig middag). Faktisk skjønner jeg ikke at noen ikke kan like det, det er kjempegodt. Og mens vi snakker om sola, så har jeg fortsatt ikke spist stekt makrell, poteter med persille og tynne agurkskiver badet i eddik – enda det er langt ute i juni, det er så langt ute i juni at det er tjueførste (jeg ble 21 og ½ år i går*) og den lengste dagen i året, etter dette går alt nedover, det blir mørkere, sykt trist, men likevel ikke, for det er jo etter den lengste dagen at tropenettene begynner, og alle elsker jo tropenetter. Nachspielene går liksom on forever, de slutter aldri. Apropos det (apropos meg her og der) så var jeg på nachspiel i en ny bydel i helga, ikke ny som i en nylig bygd bydel, men ny som i at jeg aldri har vært på nachspiel i denne bydelen før, denne bydelen ligger så høyt oppe at man kan skue ut over hele Kvadraturen, det har jeg gjort der før, men ikke på den tiden av døgnet (tror jeg), det var morgengry og snart soloppgang (0g jeg sippet grappa og tygga basilikumsblader), nå skriver jeg om det igjen, de korte nettene, blir jeg aldri lei, nei, det er rart med det, jeg burde kanskje gjøre noe annet nå, skrive litt videre på mer seriøse ting, eller, å, det var det knekkebrødet da.

*Dette var sykt fett da jeg var tenåring og wannabe-gother: at jeg NESTEN hadde bursdag på årets mørkeste dag.

Milkshakes, bøker, pannekaker, interrail og andre ting

Nå kommer svarene på spørsmålsrunden, det var visst mange flere spørsmål enn jeg husket sist jeg sjekket. Uansett, gøy! (Pluss jeg prøver meg på en slags illustrasjonsbilder, siden bloggen min ellers stort sett bare er tekst.)

Hvilken Velvet Underground-låt liker du egentlig best?
Venus in Furs - seff! Verdens mest sexy sang (i hvertfall i sjangeren rock)!

Hvilken barnebok var du mest glad i som liten? 
Før jeg kunne lese lånte pappa og jeg Dinotopia (forfattet og illustrert av James Gurney) hver gang vi var på biblioteket. Tegningene var så fascinerende og fine, og alt som skjedde også, og så var det noen mennesker som bodde i hytter i trærne, og det var i hvertfall superfint, og nå nylig leste jeg i medlemsbladet til Norsk Turistforening hvor det stod om at sted i Norge (tror det var i Hordaland eller Rogaland) hvor man kan leie telt som henger i træne, og da tenkte jeg på Dinotopia med en gang. Litt senere, da jeg kunne lese, ble det Astrid Lindgren, og da spesielt Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da jeg ble enda litt eldre, ble det Maria Gripes Fjerde rom med heis. Jeg ville også være Lotte med mystisk fortid og bo i et herskapshus på landsens Sverige.



Har du nokre tips til enkle men gode middagar for ein fattig stundent?
Den billigste oppskriften jeg kan er oppskrift på en løksuppe. Ta 6 løk og kutt i skiver + press 2 hvitløksfedd, surr det litt i en gryte sammen med 1 teskje sukker til løken er myk, hell oppi 1 liter grønnsaksbuljong og 1 teskje timian og la det småkoke i 15-20 minutter. Smak til med pepper og salt. Som tilbehør kan du skjære gammelt brød i terninger og steke dem i panne i olivenolje og det krydderet du vil ha, så får du sykt gode krutonger. Sykt billig middag som jeg har lært meg å lage fra denne bloggen (hvor det også finnes flere gode, billige oppskrifter!).

Kva bok har du lest flest gonger?
Opp i årene har jeg ikke lest så mange bøker mer enn én gang. Sylvia Plaths Glassklokken har jeg lest ganske mange ganger, men ikke like mange ganger som jeg leste barnebøkene jeg nevnte tidligere.

Kva song er den finaste du veit?
Jeg aner ikke. Det er som å lete etter nåla i høystakken.

Kva tykkjer du om å drikke vatn med sugerøyr?
Sugerør er forbeholdt milkshake. Gjerne milkshake med fake banansmak eller cherry-chocolate milkshake med glasert kirsebær på toppen!

Har du ei absolutt favorittbok?
Nei, det har jeg ikke. Det er et helt umulig valg.

Kva song høyrer du på når du treng ein lysare deg?
Jeg hører og ser musikkvideoen til Mylos In My Arms. Det er verdens fineste musikkvideo! Sommerstemning på en kald vinterdag.

Hvordan går det med tysken og fransken?
Tysken har jeg ikke fått gjort så mye med, men for tiden går jeg på franskkurs og jeg begynte nettopp på Françoise Sagans novellesamling Musiques de scènes. Jeg hadde tysk på skolen i åtte år til sammen, men jeg klarte aldri å lære meg det godt nok, det var så vanskelig, systemet var så vanskelig, så å lære seg fransk nå, som har enklere grammatikk, føles som en lek (eller så er det bare jeg som har blitt litt mer lærevillig etter at det ble slutt på tvangen). Jeg begynte å lære meg det i desember, og allerede nå avskrekker ikke en hel fransk bok meg. Det er sykt gøy og jeg begynner å tro at språk kan være min greie likevel.

Hvordan foretrekker du pannekakene dine?
Med masse blåbær og melis!

Hvordan føles det å være BLOGGKJENDIS???
Det er mye gøyere å blogge når jeg får kommentarer i hvertfall!

Har du noen musikaler du liker spesielt godt og i så fall hvem og hvorfor?
Æsj, nei, jeg hater musikaler. Det er noe av det verste jeg vet.

Hvilke tanker har du om lyktestolper?
De er fine. Spesielt de som står helt alene når det snør, sånn som lyktestolpen i den første Narnia-filmen, hvem synes ikke den er fin, og en sånn lyktestople stod også utenfor folkehøyskolen jeg gikk på. En helt ensom lyktestolpe på en åpen tom plass.



Hvilke filmer ser du frem til å få sett fremover?
Tran Anh Hungs filmatisering av Haruki Murakamis Norwegian Wood!!!

Hva liker du å ha på/mellom/under vaflene dine?
Rømme og brunost - på likt. Eller syltetøy og rømme - på likt det også.

Beskriv hvordan det ser ut rundt deg når du er i det perfekte lesemodus.
Hvorsomhelst, nårsomhelst (eventuelt sjekk ut svaret på det siste spørsmålet.)



Hvis du skulle reist noe sted akkurat nå, hvor ville du ha reist og hvordan?
Jeg hadde tatt toget nedover Europa. Gjennom Tyskland, til Paris, og der hadde jeg blitt en stund og snakket fransk og spist croissanter og drukket svart kaffe og røyket sigaretter og lest bøker til frokost, så hadde jeg tatt toget videre til Istanbul og hvem vet når jeg hadde kommet hjem derfra. Eller kanskje jeg hadde dratt til Belgia for å snakke fransk. Det har sin sjarm også. Eller Los Angeles. Der ville jeg stått på longboard, lest Jack Keuroac og sovet på en benk i Venice Beach.

Hva fikk deg til å velge bloggnavnet Sukkerrør?
Bloggen min het mitt fulle navn først (Kathleen Rani Hagen), og så tenkte jeg at det var litt kjedelig og intetsigende, så jeg tok bare det første som falt meg inn og det var Sukkerrør for jeg hadde nettopp postet et album med engansgkamerabilder på Facebook som jeg kalte for nettopp det. Jeg hadde bare tenkt til å ha det midlertidig, til jeg fant noe annet, men det ble aldri til at jeg fant noe annet.



Siden du samler på vitenskapsmuséer, hvilke er i samlingen?
Jeg har VilVite-senteret i Bergen, Norsk Teknisk Museum i Oslo, Experimentarium i København, NTNU Vitenskapsmuseum i Trondheim og The Science Museum i London (som jeg lurer på om jeg skal besøke igjen når jeg skal til England og besøke søsteren min om et par uker). Også har jeg vært på utallige mange natur-historiske, medisinsk-historiske, zoologiske osv. Vitenskapsmuseer er noe av det gøyeste jeg vet, det er som å være barn på tivoli igjen!

Hvilken versjon er best? "Stephanie says" (VU) eller "Caroline says" (Lou Reed)?
Definitivt Stephanie says.

Liker du best ballonger eller såpebobler?
Såpebobler!

Hvilken by i verden har du mest lyst til å bo i?
Akkurat nå står det mellom Paris, Tromsø og Oslo. Ikke særlig eksotisk, noen av delene. Da jeg var yngre ville jeg til New York. Der skulle jeg bli rockestjerne. Haha. Men nå bare stresser tanken på New York meg. Faen, jeg er småbyaktig ass. I hvertfall er jeg ikke særlig metropolisk. Kunne dog bodd i Tokyo littegranne (men det er jo bare fordi jeg har sett altfor mye på film).

Hvor vil du bo når du er pensjonist?
Å, gleder meg til å bli gammel pensjonist, for da skal jeg bo i en sveitservilla med stor hage med kirsebærtrær og hester i. Gjerne rett ved skjærgården. (Jeg er visst sørlending i hjertet.)

Liker du electronica?
Elsker elektronika. Nå hører jeg på Mylo.

Har du noen gang hatt et anstrengt forhold til mat?
Ja.

Blåbær eller kirsebær?
Ja, takk begge deler!

Har du tattovering/kunne du tenke deg en?
Jeg har to stykk. 1) På håndleddet. Nirvana-smileyen. Hjemmelagd. Fikk den da jeg var seksten og drakk whisky for å imponere gutter og Nirvana var the love of my life. 2) En stjerne bak øret. Litt flaut, egentlig, selv om jeg tok den lenge før Helene Rask gjorde den til glamourmodell-stempel.






Pocket eller hardcover?
Pocket. De har de fineste omslagene. I hvertfall hva angår engelskspråklige bøker. Også fordi de er mye lettere å drasse med seg i veska og brette og vri og vende på og ta notater i. Hardcovere er finest å ha i hylla, jeg vet det, men jeg liker ikke å eie bøker, så det betyr ikke noe. Pluss pocket er billigere.

Har du lyst på en kindle?
Det vet jeg faktisk ikke. Jeg liker å bla i bøker og hater å lese på skjerm. Jeg vet at kindle skal være diggere å lese på enn en vanlig skjerm, men jeg er skeptisk likevel. Dessuten har vi regnet ut på det og en må lese tjueto (kjøpte) bøker i året på kindle-en før den er mer miljøvennlig enn papirbøker. Jeg leser lett mer enn tjueto bøker på et år, men de bøkene kjøper jeg jo ikke. Jeg låner dem. Så jeg blir ikke mer miljøvennlig hvis jeg anskaffer meg en kindle. Det er likevel en ting med kindle jeg liker, og det er at jeg bare kan søke på sdeler av sitater, og så får jeg dem opp med en gang, i stedet for at jeg må bla meg gjennom hundrevis av sider for å finne det og det sitatet, noe jeg gjør ganske ofte.

Klarer du å spise med spisepinner?
Til tross for at jeg er halvt guling, så kan jeg faktisk ikke det. Klarer ikke en gang å spise sushi med pinner.

Hører du mye på radio?
Ja! Jeg får masse inspirasjon av å høre på radio. Elsker radio.



PS: Jeg hører ikke på Radio Sør.

Har du noensinne lest ut en bok på rent trass, selv om du virkelig ikke likte den?
Jeg leser ut alle bøker - uansett. Skulle ønske jeg ikke gjorde det, det er så mye dritt jeg har måttet pine meg gjennom bare fordi jeg har denne tvangstanken med å fullføre en bok.

Hvem er favorittrusseren din?
Èn?! Det er jo favorittfolkeslaget mitt; alle er jo enten forfattere eller modeller. Tror jeg må velge Natalia Vodianova - verdens peneste dame, og geniet Vladimir Nabokov - mannen bak bl.a. Lolita.

Hvilket kjærlighetsforhold er yndlings kjærlighetsforholdet ditt, i fiksjonens verden, og hvorfor?
Forholdet mellom Z og engelskmannen hvis navn jeg ikke husker akkurat nå og ikke kan sjekke fordi eksemplaret mitt av Xiaolu Guos A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers ikke er i denne leiligheten, men hjemme hos mamma og pappa. Uansett, det er mitt favoritt fiktive kjærlighetsforhold, nettopp fordi det ikke virker fiktivt. De drikker te og bor i Hackney og han sier en dag at hun trenger å se en annen verden enn bare denne, de to i en bydel i London, så han sender henne på interrail i Europa, og hva skjer med det, hvorfor er interrailer alltid et tema i emnet kjærligheten, så hun tar toget under kanalen, først til Paris, siden resten av Europa, og det er så fryktelig ensomt, men var det egentlig mindre ensomt da de var sammen? Og nå skrev jeg egentlig mye mer, men så måtte jeg slette det, for jeg kan ikke spoile denne boken for de som ikke har lest den. Kanskje har jeg en absolutt yndlingsbok likevel, og det er i så fall denne.

Hvis du skulle ha drukket morgente, spist frokost, og delt seng med en bokkarakter for resten av livet ditt, hvem?
Uff, nei, i bøker får man vite altfor mye om karakterene, det finnes ikke en bokkarakter jeg ville levd resten av mitt liv med. (Pluss jeg sykt elsker en mann som ikke er en bokkarakter, og vi skal ha hund sammen. En dag. I sveitservillaen.)



Skjegg vs ikke skjegg?
Skjegg!

Hip hop vs rock?
Hip-hop!

København vs London?
København. Det bare er noe med meg og København.

Kjole vs bukse?
Kjole!



Giraffe vs elefant?
Sjiraff! Det har verdens største hjerte.

Brødskive vs knekkebrød?
Brødskive. Det er det beste jeg vet.

Avocado vs tomat?
Avocado. Dét er det beste jeg vet!

Har du noen gang gått inn i feil hus/leilighet/kasserom og ikke merka det før alle ser rart på deg/tatt av deg skoene/satt deg ned?
Uhm, nei, men sist helg skulle jeg besøke Ena og spille spill og spise scones og da gikk jeg inn i feil blokk.

Hvor lenge er det lengste du har vært borte fra Norge? (ps. Bergen regnes for Norge, selv om kanskje ikke alle bergensere er enige i akkurat det).
To måneder i strekk; København i fjor sommer. Too bad Bergen ikke tells, for der oppholdt jeg meg i åtte måneder - gjennom snø, sol og mye mindre regn enn jeg hadde forventet.

Hvordan rekker du å lese alle bøkene du leser på en måned?
Min kjæreste mener at jeg har stilt dette spørsmålet til meg selv. Jeg har ikke det. Anyways, vi har ikke tv. Og jeg slapper av når jeg leser bøker, så det er aldri et ork. Jeg leser i senga, jeg leser på bussen, jeg leser på do, jeg leser når jeg spiser (hvis jeg er alene), jeg leser mens jeg venter på noe eller noen, jeg leser i alle mellomrom, overalt hvor det passer seg og ikke passer seg.

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.

Hjemme igjen

Nå er jeg hjemme i Kristiansand igjen, for en lengre periode. Jeg har vært i Danmark: på Roskilde og i København. Tilogmed en overnattingstopp i Odense, hvor jeg for noen år siden lå på sykehuset fordi jeg hadde falt av hesten på bondelandet i nærheten. Jeg skulle prøveri hester til salgs sommeren etter at Lesto døde, men jeg fant aldri en hest der i Danmark (ikke noen steder senere heller, for den saks skyld), jeg endte bare med et svært Frankensteins monster-arr og en stålkonstruksjon inni min høyre albue pga. brukket arm som jeg ikke har giddet å operere bort igjen siden fordi jeg synes jeg allerede har brukt for mye av livet mitt på sykehus og jeg alltid spyr i dagesvis etter narkoser. Ja, for jeg brukte vel omtrent halve tiden fra jeg var 9 til 12 år på sykehus for å fores med intravenøst. Jeg har vært der så mange netter at jeg har kommet ut av tellinga for lengst!

Men altså, jeg brakk ingen arm der denne gangen. Vi kom oss i køen til campen lørdag kveld, jeg drakk meg drita på en kasse billig, grønn Tuborg (bortsett fra de ølene jeg solgte til en danske i lilla kæledress mot at han sang danske sanger) og ble forvandla til en human jukebox, til mesteparten av folka rundt meg sin irritasjon. Vel inne, fortsatt i kø, men med armbånd rundt hånden, sovnet jeg midt på natten med veldig lite klær, i regnvær midt på bakken, før gjerdet ble velta og vi kunne sette opp teltet og jeg drakk enda mer øl og ble syk, rett og slett. Dette er nå to uker siden og jeg er fortsatt syk, for så lenge man drikker forskyver man det jo bare, og jeg gidder ikke la være.

Konserter? Jeg gikk glipp av både Radiohead og Grinderman, men ikke fordi jeg var drita, nei, det var bevisste valg. Jeg valgte heller å se CocoRosie og The Gossip som krasjet med de andre. Siden ingen andre tok de samme valgene som meg, var jeg mutters alene etter The Gossip (irerne jeg hang med på konserten hadde også stukket av) da alt bare ble svart. Jeg hadde øynene åpne, men shit jeg kunne ikke se en DRITT likevel, og alt jeg hørte var piping i hodet og litt festivallyd i bakgrunnen og jeg måtte støtte meg mot gjerdet. Det bruker å skje ofte når jeg ser blod (jeg har blodfobi), men det var ikke noe blod i sikte denne gangen, så jeg fatter ikke hvorfor det skjedde. Ekkelt.

Ellers? Veldig mye øl og ekkel eplesprit, uenigheter med resten av folka jeg bodde i telt med (jeg drakk for mye etter deres mening, hadde feil prioteringer på festival, hvilket jeg er fullstendig uenig med, ja, fordi hadde jeg valgt festival etter musikken, hadde jeg faen meg valgt Hove og ikke Roskilde, men det gjorde jeg ikke, jeg valgte alkoholen, osv), for mye solsteik, Camp Hasselhoff-naboene som spilte den samme sangen på repeat flere dager i strekk, å glemme å spise mat til tross for bra tilbud på vegansk mat (det skjer visst på hver bidige festival), glowsticks-regn, ting som ikke egner seg i offentligheten, bla bla.

Konklusjonen min er at jeg synes Roskilde er en svær, upersonlig, trashy festival, og at jeg ikke har noe spesielt lyst til å dra dit igjen. Jeg synes Hove er triveligere, og da gir jeg blaffen i at alt er billigere i Danmark. Faktisk. Ikke ti tusen brett med øl kan lokke meg til å velge Roskilde over Hove igjen.

København derimot! Der vil jeg bo en eller annen gang - å, hvor er byen dejlig! Vi bodde på et koselig økologisk hostell i Nørrebro (Nørrebronx, sier EA). Å, jeg vil bare dit igjeeeeeen. Nååå. Hvor jeg fant ut at tang smaker jævelig (som fiskeskinn!), hvor de viser finger'n til røykeloven, hvor jeg TOK PÅ EN MENNESKEHJERNE på Bodies-utsillinga på H.C. Andersens slott. Det var skikkelig fascinerende og jeg vil og donere min kropp til vitenskapen når jeg dør.


OK, jeg føler jeg har skrevet fryktelig mye, men jeg bare må oppdatere litt om de siste dagene også. Jeg kom tilbake til K-Town natt til onsdag, og Julie er på besøk til neste tirsdag, jeg har besøkt Dyrebeskyttelsen og prøvd å skaffe meg kattunge, men de virket uinteressert i å gi meg en og de hadde ingen leveringsklare inne akkurat da (alle kattungene som var der var visst lovet bort). Hadde de bare visst at jeg faktisk har klart å ta vare på flere hester og at vi har svær, fin hage midt i et nabolag hvor ungene leker i gata og at jeg har tenkt på dette lenge. Uh. Trodde ikke det var så vanskelig å anskaffe seg katt, jeg trodde det var masse katter som trenger et nytt hjem. Jau, også har jeg kort truffet mine kristiansandske venner etter lang adskillelse, og det var fint! Jeg gleder meg til hagefesten hos Sofia i kveld!

Selv om det regner akkurat nå da. Å, jeg elsker sommerregn, men jeg elsker hagefester mere.

BAM BAM, det TORDNER visst også nå.

Bøkene jeg leste i november, del 3

Denne episoden i serien Bøkene jeg leste i november skal handle om Valerie Solanas, bittelitt Sara Stridsberg (min heltinne) og enda en svenske.

9. SCUM MANIFESTO av Valerie Solanas ¤ ¤ ¤ ¤ 
Fattet interesse for Valerie Solanas etter å ha lest Sara Stridbergs Drömfakulteten, som jo nå begynner å bli en liten stund siden. Drömfakultetens hovedperson er basert på den virkelige personen Valerie Solanas, som i sin tid skjøt Andy Warhol. (Uten at han døde av det.)

Jeg leste Drömfakulteten den sommeren jeg tilbragte i København, og ikke lenge etter at jeg hadde lest boken, som jeg vil si er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, var jeg på en litteraturfestival på Louisiana Museum for moderne kunst utenfor København. Mellom en samtale med Knausgård og en samtale med med Günter Grass satt jeg ute i hagen og spiste matpakken min, men det var ikke nok, for det var en lang pause, så jeg bestemte meg for å kikke på utstillingen deres, som rett og slett var en Warhol- utstilling. I det pop arten med sine spreke farger slo i mot meg, kjente jeg den samme avskyen som jeg hadde følt tidligere da jeg leste i Drömfakulteten. Før Drömfakulteten tenkte jeg at Warhol var vel kul han, men etter Drömfakulteten tok det slutt. Det var som om Valerie Solanas hat mot Andy Warhol smittet over til meg der jeg stod og kikket på poppede versjoner av Munchs Skrik og Madonna, potretter av Marilyn osv. Akkurat hat var det ikke jeg følte, så ille var det ikke, men jeg var i hvertfall lite blidt stemt mot Warhol. Jeg tenkte ikke på hans fabrikk som en drømmefabrikk full av kreativitet, men som et sted hvor han forhelliget vakre-men-narkomane kvinner ved å feste dem på lerretet, som f.eks. Edie Sedwick med sine tjukke eyelinere, nylonstrømpebukser og stripete minikjoler, som plutselig bare døde i senga en natt, noe alá Amy Winehouses død.

Senere fant jeg ut at jeg hadde samme følelse hva angikk Morissey, som også fremstilles som en drittsekk i Drömfakulteten. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig mislikte Morissey sånn hver gang trynet hans dukket opp et eller annet sted, da jeg aldri hadde tenkt sånt før ved hans nærvær, før jeg forstod at også denne misbilligelsen skyldtes Drömfakulteten. For det gjør nemlig vondt å lese om Valerie Solanas i Drömfakultetet, det gjør vondt langt ned i sjela og jeg kjenner at jeg begynner å mislike de samme menneskene som hun gjør, de som er slemme mot henne, jeg lever meg rett og slett inn i sinnstilstanden hennes. Jeg liker heller ikke Warhol og Morissey nå. Er det rart jeg blir nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas da, og manifestet hun skrev i 1967? Manifestet hun skrev midt i en amerikansk hete, hvor landet er mer opptatt av kampen for de svartes rettigheter, alle Kennedyene som blir skutt og Vietnam-krigen. Valerie Solanas feminisme glir bare forbi og hun dør alene på et motellrom i San Francisco i 1988.

Nåja, feminismen hennes er jo ganske ekstrem, jeg vet ikke om den kunne fått mange tilhengere om timingen var litt bedre. Det ville i så fall ikke vært mer ekstremt enn feministene i John Irvings Garps bok, hvor feministene klipper av seg tungen i solidaritet med den unge piken som fikk klippet av tungen etter en voldtekt sånn at hun ikke skulle kunne sladre om hvem som hadde forgrepet seg på henne (det forgriperne var dumme nok til ikke å huske på, var at den unge piken jo kunne skrive). Riktignok en fiksjonsfeminisme, men fiksjon/virkelighet går jo litt over i hverandre i min verden. Dessuten synes jeg kapittelet i SCUM Manifesto som heter PHILOSOPHY, RELIGION, AND MORALITY BASED ON SEX minner meg litt om Camille Paglias kapittel Sex and Violence, or Nature and Art i boken Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson.

Valerie Solanas, den ekte Valerie Solanas, er i hvertfall sint. Hun er så SINT. Hun hater menn. (SCUM = S.C.U.M. = Society for Cutting Up Men) Hun er så sint på menn at hun helst ikke vil at de skal eksistere. Det skal i hvertfall ikke være noen kontakt mellom kvinner og menn. Formeringen i hennes utopi skjer gjennom kunstig befruktning på et laboratorium. Og det skal heller ikke lenger være penger. For penger er noe menn har funnet på og det er noe dritt. Hun er så sint. Jeg regnte lenge meg selv som et veldig sint menneske, sikker på at min bane kommer til å bli et hjerteattakk, men ikke etter å ha lest SCUM Manifesto. Og så utrolig deilig det er at folk er sinte. At de vil noe. Selv om Solanas endte med et drapsforsøk på Warhol, som jeg ikke er for i det hele tatt (man skal selvsagt ikke drepe), for liksom å gå i forkjøpet på de leserne som skulle ville sette fingeren på meg; likevel, Valerie Solanas er sint og vil noe.

10. EIT DRAUMSPEL av August Strindberg ¤ ¤ ¤ ¤
Fra mannshateren Valerie Solanas til misogynisten August Strindberg, som sa at kvinner klagde så mye, var det ikke bare å gå ut i verden og kreve det de ville, noe jeg også sier om kvinnene og spesielt til de som proklamerer vesntresidefeminsimen. Hvorfor all denne fokuseringen på kvinner som noe under menn? Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at noen engasjerte medungdommer delte ut løpesedler fra et et eller annet ungdomsparti som må ha vært enten SU eller RU, om at så og så mange prosent (en HØY prosent) jenter ble kløpet i rompa (eller andre kroppsdeler) eller fikk slengt etter seg sextrakasserende kommentarer av medelever i løpet av skoleddagen, hvor jeg så tenkte Ok? Og så? Trenger vi løpesedler for dét liksom, er det ikke bare å si kutt ut og gi gutten en på tryne? Rett og slett ikke finne seg i det der og da. Jeg tenkte at hvis gutter fortsetter å gjøre det, så må det jo være fordi jenta ikke har sagt i fra om at det ikke er ok. De bare hihihi fnis og så fortsetter gutta å slenge med kommentarene. Var det kanskje her min anti-feminisme begynte å spire og gro? Var det løpesedler fra SU eller RU som fikk meg til å ende opp med en nåværende misogynistholdning alá Strindberg og Hamsun?

UANSETT og JAOK og NOK-OM-DET. Dette skal handle om Strindbergs Eit draumspel. Pensumlitteratur på skolen i et forsøk på å få oss til å bli dannede litteraturvitere som kan se hvordan dramasjangeren endret seg. Dramastykket Eit draumspel var nemlig et forsøk på å skrive seg ut av det klassiske teaters formspråk. Og sånt. Stykket handler om guden Indras datter som reiser rundt i jorden for å se hvordan menneskene lever. Jeg likte stykket kjempegodt og akter å gå og se det neste gang en anledning byr seg, selv om jeg synes Unni Straumes filmatisering av stykket var dritboring og jeg er litt redd for at en oppføring av stykket vil gå like sakte som filmen gjorde. Ikke er jeg særlig glad i teater heller. Men det er sikkert fordi 90 % av alle teaterstykkene jeg har sett har vært Ibsen, og jeg hater Ibsen akkurat like mye som Hamsun hater Ibsen. Å, Knut og August og jeg, vi kunne vært venner vi.

Backpacking i Skandinavia

Vi er hjemme igjen! Til tross for det som skjedde på søndag.

Fredag drar vi tidlig avsted med to svære ryggsekker og matpakke. På danskebåten drikker vi drinker for å manne oss opp til å spørre sjåførene på trailerdekket om skyss nedover Danmark, men det hadde vi slettes ikke trengt, for første sjåføren vi spør får vi sitte på med ned til... litt forbi Aalborg. Videre haiker vi med tyskere i en hippie-bil og en dansk pige i en gul bil. Så er vi i København og tar en eller annen buss (vi tror går) til Nørrebro. Men hostellet vi ville bo på er fullt! Så vi må traske rundt i København etter ett ledig hostell, som er vanskelig. Og kjedelig. Og tidkrevende. Og slitsomt. Så vi tar taxi.

Innlosjert og nydusja (i en helt annen bydel enn vi hadde planlagt: Vesterbro) trasker vi ut for å slenge oss på en restaurant med gooood mat og drinker, men vi finner ikke noe billig/bra nok før sånt stenger, så vi ender opp med falafel og pommes fries i en kebabsjappe (SKUUUUFF!). Men, det vi ikke trenger å bekymre oss over er om alkoholsalget stenger snart, for det gjør det ikke, så vi drikker litt øl på et utested hvor Ian Curtis er malt opp på den ene veggen og den ene DJ-en er prikklik en viss Møller. Før vi stikker et annet sted og drikker en drink som smaker Repsils ved første slurk, men som så er dritgod, men så stenger det (det var visst bare en café) og vi går på et utested som driter i røykeloven og drikker gin & tonic og når vi bestemmer oss for å dra tidlig på morgenkvisten, driter vi i stramt budsjett og tar taxi tilbake til hostellet fordi vi har vondt i ryggen og føttene og har funnet ut da at vi ikke er ment til å være backpackere.

Lørdag stenger hostellet for sesongen, så vi må traske til et nytt ett. På veien dit treffer vi på en australier som jeg aldri skjønte hva het (vi vet det nå, for han lagret nummeret sitt på Sofias mobil) som skulle på samme hostell som oss, og vi endte med å henge med ham de to neste dagene. Vi drar han med til Christiania: snubler gjennom et loppemarked på veien dit, spiser hylleblomstis, drikker øl og litt av hvert og det er dritkoselig, før vi drar til sentrum igjen og drikker enda mer øl og spiser buffé på RizRaz Brun og jeg er veldig fornøyd for nesten alt der er vegansk (og ja, de tapte penger på meg).

Etter en lur på hostellet spretter Sofia og jeg opp gin-flaska og mikser gin & tonic og er godt på vei før en argentiner slår seg ned ved bordet (jeg vettafaen hva han het heller) og kan fortelle at i Argentina koster en pakke med røyk 1 EURO, og vi vet hvor vi skal dra på tur neste gang. Også blir gin-flaska tom og vi må drikke litt av vodkaen til australieren og Sofia og jeg tar på oss høye hæler og vi klarer å overbevise de andre om at budsjett er noe tullball og at Danmark er billig-billig, så vi tar taxi til Nørrebro og går på et utested hvor Sofia går bort til noen fyrer og prikker på nesene deres og sier "I bet you look good on the dance floor!" og jeg prøver å kjøpe meg en drink i baren, men nei, det var én pris for alkohol og én pris for blandevann, så... jeg ender med å ikke kjøpe noen drink i det hele tatt fordi jeg ikke skjønner hva jeg skal blande sammen til noe godt, og det er likegodt, for ikke så lenge etterpå må de andre praie en taxi til meg og jeg spyr i Københavns gater og sånn er det ALLTID når jeg er i utlandet. Damn billig alkohol.

Søndag er jo for dere ikke helt ukjent, men det endte faktisk bra og vi slapp å prostituere oss, og vi har litt penger likevel og drar på Tivoli og mellom klokken 19-20 er det Crazy Hours og alle fornøyelser i parken er gratis og hver gang vi setter oss i en "fornøyelse" sier vi "Dette er too much!!!" og "Jeg angrer!!!", men vi bare tuller, for det er veldig fornøyelig! Og vi slapp forresten å sove ute den natten, for vi krasjet hos en venn av en venn av en venn.

Mandag drar vi avgårde til Oslo, og bestemmer oss for å dra på overraskelsesbesøk til Daniel og Helene på folkehøyskolen deres i Buskerud, og blir satt av i et bekmørke og alle på bussen ser sympatiserende på oss i det den kjører bort og vi slentrer bort i mørket, før vi får haik med en fyr i lang kjortel - heeelt bort til Kroa som Helene sa på telefonen 5 minutter før "er det nye Six Pence" og da hun og trodde på at vi var i Gøteborg, til tross for min lille forsnakkelse om "Jodda, vi kom oss gjennom tollen til Norge".



I dag haiket vi nok en gang - vel, twice - fra folkehøyskolen og ned til Drammen, og skulle egentlig haike helt ned til Kristiansand, men de bussrutene på det busstoppet inderne satte oss av på kunne fortelle at det kom en buss til Kristiansand om femten minutt og... ja, det var litt deilig å bare ta bussen rett ned til Rutebilstasjonen her nede uten å måtte tenke på hvor langt de vi sitter på med skal, om vi får skyss videre osv osv.

Ja.

Så vi lever altså. I beste velgående.

Post-københavn

1. Sitter på en kafé på Møhlenpris og leser i fanzinen Lun nummer tre om Din nye ven i København og tenker på at jeg gikk forbi denne baren jevnlig i ca. seks uker før jeg besøkte den; gikk forbi den på vei til eller fra Istanbul Café hvor de selger Danmarks beste pizza, eller bakeriet i samme gata som jeg ikke kan huske navnet på, men som er bakeriet vi pleide å kjøpe wienerbrød og så glovarm kaffe at vi måtte blåse på den i et kvarter før vi kunne tenke på å ta en eneste slurk, eller til og fra alle bruktbutikkene i Pisserenna hvor jeg sa jeg skulle kjøpe en snekkerbukse, men aldri gjorde. Vi satte oss på Din nye ven en regntung dag i august og drakk flaskeøl og røykte sigg og jeg hadde på mine høyeste sko og min varmeste kjole (men ikke noe mer). Husker ikke hva vi snakket om, men vi var flere enn vi pleide å være og dørene rant over av folk kledd til Copenhagen Fashion Week.

2.

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Samtale utenfor Sakristiet

Vi snakker om film og kollektivkamerater som svir pizzaer på kjøkkenet midt på natten så brannalarmen går og ikke vedkjenner seg det dagen etter, i dagslys; ja, særlig at det ikke var deg, vi vet jo hvem som pleier å spise ferdigpizza; vi snakker om mastergrader og avslutningsseremonier og forelsere som er arkeologer og doktorgrader som høres dølle ut (f.eks. jordbruket under vikingtiden); vi snakker om The Hunger Games og Hobbiten, to av de få bøkene vi begge to har lest, og Peter Jackson og splatterfilmer og zombiefilmer; jeg sier at jeg har sett Resident Evil minst åtte ganger (men tror egentlig jeg har sett den flere ganger enn dét) fordi jeg digger den (ser for meg superpene Mila Jovovich i slitt, rød kjole i tankene), men A har ikke sett den. Vi sitter på en kafé midt oppi en verdensarv, i trebebyggelsen på Bryggen i Bergen sitter vi og drikker hver vår kaffe, tør ikke tenne opp en sigarett selv om det regner og bakken er våt, ikke her. Vi snakker om folk vi begge kjenner som vi har truffet på i det siste, hadde de noe spennende å si, hvordan går det med dem; M f.eks? Ja, hun jobber på Haukeland nå, men hun skal flytte til USA snart, til et sted i North-Carolina, for kjærligheten, ja, kjærligheten, ja, jeg har nettopp lest en bok om noen som flyttet til København for kjærligheten, det er ikke like langt, men jeg ville heller flyttet til USA enn København for kjærligheten, eller, jeg vet ikke, jeg elsker USA, men kunne jeg bodd der, nei, jeg vet ikke, i så fall hadde jeg bodd der og alltid hatt i tankene at jeg skulle flytte hjem igjen, en dag, for Norge er hjemme, og byen jeg kommer fra, tror jeg, vil alltid være hjemme, eller er nettopp den byen hjemme fordi mamma og pappa bor der, og hvis de hadde flyttet til et annet sted, hadde dét stedet vært hjemme da? Jeg vet ikke, men jeg vet at ingen av de stedene jeg har bodd etter at jeg flyttet vekk fra dem har vært ordentlige hjem, f.eks. hva er dette kollektivet jeg bor i nå, hvor folk svir av pizzaer midt på natten og det er nye mennesker hele tiden og det er hybelkaniner i gangen og maten som blir laget på kjøkkenet er fremmede lukter for sånne middager har jeg aldri spist i mitt liv og jeg kommer heller aldri til å gjøre det (pasta carbonara er et eksempel), og jeg er den eneste som koker kaffe (hva er et hjem uten kaffelukt?). Tilogmed ikke da jeg bodde sammen med kjæresten min var ordentlig hjemme; eller, ikke at vi bare har bodd et sted, vi har bodd mange steder, men det har liksom alltid vært en følelse av midlertidighet, men er det definisjonen på å være ikke-hjemme, nei, det går jo ikke, for da jeg bodde hos mamma og pappa lengtet jeg jo bare til å flytte hjemmefra, et sted i horisonten så jeg for meg voksenlivet og at jeg gledet meg til å flytte ut, helt siden jeg var tolv og puberteten begynte sin gang har jeg lengtet derfra; men nå er jeg tjuefire og kaller der hvor de bor hjemme. A og jeg snakker litt om dette, og hun sier hun går på veggene etter to dager når hun er hos sine foreldre i Lillestrøm, enda hun er en av de mest familiekjære jeg kjenner, men så er det jo egentlig ikke så rart, for jeg er også kjempeglad i min familie, men kan også bli jævla irritert hjemme hos dem, f.eks. når jeg ser at søppelkassa renner over og at en eller annen bror nettopp har lagt noe i den (som om han ikke ser at den er altfor full), sånne ting, liksom, eller det faktum at de ikke kildesorterer eller aldri lukker dørene i huset, men likevel klager over høye strømregninger. Hjemme er det likevel, noen ting er som de alltid har vært, pappas presise hjemkomst hver dag klokken halv seks, hans faste plass ved spisebordet, lyden fra tv-en som alltid er på om kvelden fordi mamma ikke hater stillhet, men alt hun tenker på hvis ikke hjernen blir distrahert; eller lukten av de indonesiske rettene mamma lager, klisjéaktig nok den beste maten jeg vet: gado-gado, rendang, nasi goreng, ris pakket inn i bananblad, peanøttsaus, spirer på fat, vårruller; eller, mens vi fortsatt befinner oss på kjøkkenet: ost og brød som det alltid er skjært skjevt av, og alltid siden, når jeg har vært ute i verden, er det en greie jeg aldri har klart å riste av meg, hvert eneste brød og hver eneste ost jeg skjærer av blir skjev, uansett hvor mye jeg prøver å skjære rette skiver av den; jeg tror det må ligge i genene, for aldri har et brød eller en ost vært skjært i riktig på denne adressen. Men uansett, så sier A at hun skal flytte i sommer, hun skal flytte helt for seg selv, nå skal hun ikke lenger bo i kollektiv, å, det skal bli så deilig, det sier hun selv om hun bor i kollektiv med venninner av seg, ikke sånn som jeg, som bor i kollektiv med folk jeg ikke kjente i utgangspunket (ikke at jeg kjenner de så godt nå heller, annet enn de uvanene deres som plager meg, den sure kjerringa). Hun gleder seg til å flytte til sentrum igjen, Danmarksplass er altfor langt unna byen; jeg tenker mest på hvor jævlig jeg synes Danmarksplass er, et av de styggeste stedene jeg vet om, eksos eksos eksos, jeg føler meg forgiftet hver gang jeg går over broa der, langs veien, ikke at jeg gjør det så ofte, sist må ha vært tidlig på høsten i fjor, da syklet jeg over, skulle på fest, hadde med rødvin i sekken og hadde ikke sminka meg fordi jeg har slutta med det, men husker likevel jeg følte meg kanskje litt for enkel da jeg kom og de andre kvinnene der hadde dollet seg sånn opp i fine topper og mørke sortsminkede øyne og kjoler og høye sko, og der kommer jeg i svarte skinny jeans som jeg alltid går med og en svart singlet og håret i rufsete hestehale (som alltid, det også) og ikke en gang kom spontant, men hadde planlagt å komme; husker vi drakk blåbærvin senere på kvelden og en fyr gav meg penger til bybanen hjem fordi jeg kunne da ikke sykle hjem alene, og jeg tok banen og det var penger til overs som jeg kjøpte noe godt for dagen etterpå, men kan ikke huske hva det var; og så spør jeg A om det er den veien hun pleier å gå og hun svarer det kommer an på hvor hun skal; skal hun på skolen går hun over Puddefjordsbroen, og det er jo en mye mer ok vei, men jeg har jo bare gått den om våren, må være ganske jævlig å gå over der en sen bergenshøstkveld med regn og vind, og jeg gleder meg til å flytte herfra, fra dette været og denne byen som jeg aldri har klart å bli glad i. På en annen side, jeg klarer jo ikke å slå meg til ro med noen steder, jeg blir jo alltid lei på et aller annet tidspunkt, for jeg har jo alltid med meg selv og den klassiske lærdommen er jo at man ikke kan flykte fra seg selv, jeg vet jo det, herregud, jeg vet det.

2010 årskavalkade

Årskavalkader blir liksom litt kjedelig hos meg, siden jeg aldri tar bilder (annet enn engangskamerabilder i ny og ne), men jeg skal prøve likevel.

I januar... var jeg sikkert på jobb hele tiden. For et trist liv.



I februar var det sykt mye snø i Kristiansand, men vi var en tur i Barcelona og der var det vår.



Og jeg ble starstruck, for jeg var på forfatterkveld med Kjell Askildsen, min største helt! (Jeg har ingen bildebevis, men dere kan lese om det her.)

I mars leste jeg Moby Dick og Ea, Sofia og jeg dro på beachferie til Lista. Der fant vi deler av et hvalskjelett.

Her er de to eneste bildene jeg har fra mars:




I april var jeg særdeles opptatt av hvaler og jeg leste en god del Françoise Sagan. Vi tok sikkert også årets første utepils, og det er litt klisjé, men alltid like fint hvert eneste år. Pluss jeg var på en haug med loppemarkeder og kjøpte kjoler og bøker.

I mai var det Kulturnatt i Kristiansand. Da var vi i jakt-og fiskebutikken og så på hvordan man lager agn til fluefiske:



Ikke bare det, men vi prøvde oss også på fluefiske på land!



Vi lagde snurrebasser på Kunstmuséet:



Og så på kunst (seff!):



Og vi var i Sprayboks Kunsthall og spiste grillspyd og så på graffitti:




Og vi drakk øl og spiste jungelnøtter ved bryggekanten. Dette er det eneste bildet derfra:



En annen dag i mai var vi på Vågsbygd Handy-konsert og drakk sykt mye cava:

Forresten var jeg sykt sprek i mai, for jeg morgenbada klokken seks om morgenen før jobb.

I juni slutta jeg i jobben og vi var på sykkeltur til et loppemarked hvor vi kjøpte en bok om fugler og en liten haug med National Geographic-magasiner med artikler om polområdene.

I juni hadde alle bursdag. En av alle var Tine. På hennes bursdag var vi på dagstur til Danmark og drakk ØkoThy og vegansk white russian på 1000fryd i Aalborg:




Og vi spiste jordbær ute:



I juli leste Ea og jeg Dødsranet. Veien til NOKAS. Og vi stakk til København og ble der til september. Der lå vi som slakt på en seng i flere dager fordi det var 35 grader C. Varmt vær er overvurdert. Vi prøvde å gå på det geologiske muséet for å få litt aircondition, for det trodde jeg alle muséer hadde, men nei. Der så vi på meteoritter og døde nesten fordi det var så varmt.

Dette er det eneste bilde jeg har fra juli:



Eller jo, her er et bilde til, av vår københavnske utsikt:



I august drakk vi myntesaft og tok en dagstur til verdens skumleste by, Malmø. Og vi hadde ikke lenger sykkel, så vi tok bussen (ikke til Malmø da, dit dro vi med Öresundstoget):



Om natten kjøpte vi pommes fries og majones på kababsjappene. Her er jeg på Sankt Hans torv med en pose full:



I august var jeg forresten på forfatterintervjuer med Sofi Oksanen OG Sara Stridsberg på Louisiana museum for moderne kunst utenfor København. Blant andre. Sykt fet. Sofi snakka om Utrenskning og Sara snakka om Darling River. Begge to står bak to av de beste bøkene jeg leste i 2010, for ikke å snakke om noen av de beste bøkene jeg noensinne har lest i løpet av LIVET. Sykt bra damer, de to.

I september dro vi tilbake til Kristiansand og jeg stod på longboard, spiste kokt torsk og leste Knausgård i parken.



Jeg var også i Oslo på innflyttingsfesten til Pernille, Sofia og Helene på Grünerløkka.



I oktober spiste jeg kongekrabbe for første gang i mitt liv og det var fra da av livretten min.

I november var jeg igjen i Oslo og da var jeg på thanksgivingmiddag hos Sofia, Helene og Pernille. Men først måtte kalkunen tines:



Jeg var også på besøk hos Kjersti et steinkast unna og spiste gulrotsuppe og sukkererter og jeg fant ut at jeg hadde webcam på datamaskinen:



I desember, som ennå ikke er over,var jeg på harrytur både til Danmark (fra Kristiansand) OG til Sverige (fra Fredrikstad)!!! Jeg hadde også bursdag og fikk sykt mange Francesca Lia Block-bøker <3 <3 <3 Dagen før det var vi på loppis og spiste kanelboller og på vei dit måtte vi over Lundsbroa og utsikten derfra er avbildet her:



Sykt fint spør du meg.

Nå er det bare litt igjen av desember og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal på nyttårsaften. Argh.