Et veldig random blogginnlegg, bl.a. om virus, stencilmaling og Mary-Kate Olsen

Jeg er svart av maling over begge armene og hendene, og jeg har ikke hjernen helt med meg, jeg malte garasjen, sprayet med stencil og holdt G-en feil mens jeg sprayet den og nå er den opp/ned og jeg må vente til den tørker før jeg kan male over med selve veggfargen (eggeskall?) og deretter må jeg igjen vente på at det skal tørke, sånn at jeg kan male G-en riktig. Og O-stencilen er ødelagt, så jeg må lage en ny, men jeg orker ikke akkurat nå, jeg er syk og hadde hosteanfall i natt, hvor jeg vurderte å gå på kjøkkenet og ta meg en slurk rom og legge meg ute i stuen på sofaen for å ikke vekke han jeg sover med, men det gikk greit (og jeg orket ikke å stå opp), og hva skjer med at man som oftest får hosteanfall midt på natten når man skal sove eller når man sitter på bussen? (Eller på en konsert med klassisk musikk, men det er mange, mange år siden jeg var på det sist - og det er ikke sånt jeg driver med lenger, så det bekymrer meg ikke.) Jeg følte folk tenkte at jeg satt der og spredde svineinfluensa, eller kanskje ikke. For det er jo ikke farlig og superspennende likevel. Langt i fra Resident Evil. Eller, vent nå litt. Der blir de jo zombier, men det er et virus med i filmen, sant? Jeg husker ikke helt, selv om jeg har sett den tusen ganger, si hva dere vil, jeg digger den filmen (og Milla Jovovich!), det er en av mine guilty pleasures, sammen med bl.a. Mary-Kate Olsen (jeg har fulgt med siden 2004 og jeg vet altfor mye om henne, jeg er obsessed), og apropos min post om falabellahester forrige uke: hvis Mary-Kate (og Ashley, forsåvidt, selv om hun er både høyere og litt større enn MK) hadde vært en hest, hadde hun vært en falabella. Bare se:

I am never bored anywhere; being bored is an insult to oneself.
-Jules Renard

Om fotografering

Jeg har et engangskamera jeg har hatt siden februar og det er fortsatt to bilder igjen på det. Tre i går, men jeg tok et bilde i skateparken på vei hjem fra byen natt til i dag, etter å ha jobbet frivillig som bartender under åpningen av en kunstutstilling, performancen og festen etterpå, hvor jeg betjente en mengde herlig berusede mennesker og fikk ølhud på venstre pekefinger av å åpne boksøl (det er akkurat som gitarhud på tommelen).

Jeg tok det fordi det var noe som skulle dokumenteres. Alt jeg gjorde var å trykke på blitzknappen (for alt jeg vet burde jeg kanskje ikke hatt blitz på en gang) og så på ta-bilde-knappen. Det lå ingenting kunstnerisk eller kreativt bak selve fotograferingen. Det hadde jeg aldri klart uansett. Jeg kan ikke forstå fascinasjonen for fotografering (jeg har ikke nok fingre til å telle på hendene hvor mange jeg kjenner som har tenkt til å bli kunstfotografer, og ikke minst de enda flere som har fotografering som hobby). Jeg skjønner meg ikke på det å ha et kamera i hånden og få følelsen av å skape noe ved å ta et bilde. Når jeg har et kamera i hånden er det ren og skjær teknologi, et kunstredskap er det siste det er.
Å fotografere er så kjedelig og meningsløst og gir meg absolutt ingenting, jeg foretrekker heller å ta oppvasken (å ta oppvasken mens jeg hører på musikk er ganske avslappende og digg, så jeg burde egentlig ikke sammenligne fotografi med en slik trivelig aktivitet), løse regnestykker og pugge alle Norges kommuner og antall innbyggere i hver og en av dem (jeg har ikke gjort det, men det hadde vært mer nyttig enn å kaste bort tiden på å ta bilder).

På folkehøyskolen hadde de mørkerom og kurs i å fremkalle egne analoge bilder, og jeg må være en av de svært få som ikke deltok. Det eneste som interesserte meg var selve kjemikalene som bildene badet i og det røde lyset og assosiasjonene til japanske skrekkfilmer. Apropos filmer, så synes jeg filming også er kjedelig. I 7.klasse hadde vi et stort prosjekt, vi ble delt i to hvor den ene halvdelen skulle lage film og den andre lage avis. Jeg meldte meg selvfølgelig frivillig til sistnevnte, og jeg husker filmfolka dissa oss fordi vi drev på med noe så kjedelig, en utrolig teit arroganse, for jeg synes faktisk penn og papir er mye gøyere enn et jævla kamera (men nåja, det var vi som dro inn gryn inn i klassekassa ved å få reklame inn i avisen. "Hvor mange penger tjente dere, egentlig?" gned vi inn under oppsummeringstimen, i full viten om at de bare hadde brukt masse penger). Noe jeg fikk bekreftet senere, under en slags prosjektuke på ungdomsskolen, hvor jeg og en liten gjeng andre bestemte oss for å lage skrekkfilm, hvilket jeg ikke skjønner at jeg havnet oppi da jeg misliker å samarbeide og faktisk hadde andre muligheter. Men jeg lærte, for året etter under samme prosjektuke brukte jeg heller tiden på å skrive en dritlang artikkel om filmhistorie.
(Men da jeg mange år senere skulle være med å lage musikkvideo, endte jeg opp med å ta jobben med å holde paraplyen over kameraet og kameramannen.)
PS: Jeg synes dette bildet er ganske kult, men det hele var bare et par venninner med rosa parykk og Borat-t-skjorte på et hotellrom i London og en god dose flaks, det skal jeg love dere.

Om at jeg liker googleoversetteren, faktisk

Vet dere hva? Jeg fikk meg en ny hobby etter at jeg leste A Chinese-English Dictonary For Lovers, nemlig googleoversetting. Jeg kopierer tekstene mine inn i boksen og trykker 'translate to english' og leser mine egne tekster på gebrokkent engelsk og det er så sjarmerende og fint og noen ganger morsomt tilogmed.

Her er jeg faktisk en 'dagen derpå' og måtte ta nummeret på bussen (jeg har aldri hatt behov for å gjøre det):

Today, I am such a bad hangover as I rarely ever have been. All I have done is to lie in the double bed and eating vanilla yogurt nuts, drink mango & apple-juice and read the various free magazines. Around me I have tons of clothes I slammed around me yesterday before the hui and the urgent need to number the bus to town, in addition to concert posters I tore with me yesterday. The idea for Cola gets me to almost break me, the glass on the glass with Cola and whiskey in a hotel in the center. To my great astonishment, I have again two smoke packages (of the cheapest brands, though), how is it possible?

...fra Vinterferie i Bergen
Jeg har lært meg det søte ordet for loppemarked: 'jumble sale' og jeg har prostituert meg for å få penger, men stoppet ikke da jeg hadde fått dem:

We go with him to Christiania: blundering through a jumble sale in your way [...]
[...] but it ended really well and we got to prostitute us, and we have some money and still go on [...]

...fra Backpacking i Skandinavia

Jeg spanderer rompa di en kveld på 7-11:

I love lunch! I have even with my lunch in the drunk, so I'm buying your ass a night on the 7-Eleven.

...fra Oslo

Og her har jeg lært to nye ord for spy og vemmelse:

Hello, I'm not so old! Do I look like that out? Oh, horror and abhorrence!

...fra Når en som tenker for mye tar bussen

To obtain a beer takes forever long since I first need to track my way through the crowd, and from 7-Eleven, it extends a queue to the far out on the street where he Volcom-jumper spews on the sidewalk [...]

...fra Vi kan jo ta en kaffe...

Oi, 'palpitations', det virker jo plutselig kjempealvorlig med hjertebank:

She had dreamed and woke up with panic and rapid palpitations and was relieved when she woke up [...]

Click-rattling sounds of horseshoe against asphalt disappeared slowly but surely, and it was quiet again. She drew zippers in anoraks higher up (so she should not feel the air against your neck longer) and so on clockwise. She decided to go home again.

...fra Skriveøvelser #2: Pause

Her tar jeg med noe bare fordi jeg synes det er fint:

She had exactly the hair I've always wanted that I had (something like Jane Birkin in younger days), just the black boots I wish I had (I have them now), just the clothes that suited her (it was actually not so very special, but they just so special on her), an attitude and way to go on that would certainly seemed just arrogant and horribly on others [...]

...fra Fremmede mennesker

So I stand there and breeze while I read the front page of tabloid newspapers [...]

...fra Steder i Kristiansand #1: Parko

[...] and I had wanted to take the train, yes, take the train from an old, large train stations, such a type of train stations that are located in major cities is down on the continent [...]

...fra Dag Solstad, tog og en liten bit av Europa
I want me a big, white house with large windows, filled with dirty white lacy dresses, luminous globe, a chandelier in the ceiling, old cups and tubs, a wall covered by glossy photos, a tree right in the living room, where glass bottles with a shelf flower juice and cherry juice hang on the branches , a pink room, a bar with all the good rooms, a scene, glitter everywhere, a king-size bed, bookshelf on the shelf with books, write a living room, Lego, dancing skeletons [...]

...fra Følger av å ha lest for mange (jente-)bøker

In the washing machine down in the basement are white sheet and be clean. I wish it was summer and I could put them on the line out and we could sleep in clean sheets dried under the sun and with the window open.

...fra Skriveøvelser #6: Det var i går

Og, ehm...:

But they're good at school in Finland, then, very good, while we in Norway are some relax bastards.
But I have been in Finland, we drove through the desolate landscape where, on the way from Karasjok to Kirkenes, and we stopped at a gas station and I asked for stamps, but she knew not what I said, she is the girl in the shop, but he did the boy in the shop, and they were both very nice, I remember it even if I were ten years younger than I am now. I have actually very good memory, it should not take from me, yes, beer does not make it.

...fra Fakta om Finland
Varme ruller med smeltet Australia! Hakket mer spesielt enn ordinær ost:
[...] I whistle and murmurs together with the birds when I go home from the festivities early in the morning while my shoes rattling against asfalten, I eat my full on warm rolls with melted Australia, I get messages on my cell phone that I should taste shelf flower yogurt, it is known so well, I take pictures with disposable cameras [...]

...fra Litt om livet
Og til sist, her har jeg blitt lesbisk:
My girlfriend tells me that there are no submarines with glass windows , we just sit inside a big black thing that looks like a whale [...]

...fra Om farkoster under vann

Om hvordan engelsk kan være simpelt (men likevel ikke), falabella og andre fine ord

Shivering er mitt nye yndlingsord, jeg brukte det tidligere i dag da jeg skrev en tekst på engelsk til tross for at jeg egentlig ikke er så glad i å bruke engelsk. Jeg har lest at engelsk er et språk rikere på ord, og det kan godt hende det, men jeg føler meg bundet, jeg får liksom ikke skrevet og uttrykt akkurat det jeg vil. Jeg er ikke fri. Men denne teksten måtte jeg skrive på engelsk. Jeg har fundert og ergret meg så lenge over dette komplekse temaet jeg skrev om, jeg har prøvd a million times, men jeg har aldri fått det til. Uansett hvor mye jeg utfolder språket og tar med alle synonymer jeg finner, så går det ikke. På engelsk ble det derimot ok, paradoksalt nok (olje fjerner olje og vann fjerner vann funker ikke alltid). Det ble ikke teit, for ordene var ikke like viktige for meg som på norsk. Men jeg tør likevel ikke poste teksten her. Aldri i livet. Hvis jeg noensinne poster den, skal jeg poste den under pseudonym.

Uansett, det var nå så at shivering er et av mine nye yndlingsord, skjelve, briste, ned i yndlingsordboksen sammen med bl.a. flaskegrønn (Tove Jansson beskrev bølgene som slo mot stolpene på brygga til badehuset med dette ordet), kjerub/cherub, vivid (første gang jeg gjorde meg en notis av dette ordet var i en Francesca Lia Block-bok), Edelweiss (det fins ikke noe finere ord på tysk, ikke en gang Mädchen slår det), octopus, bespectacled (hallo, det er et eget ord for å ha på seg briller!), anemone, korallatolle, eukalyptusbjørn og bambusbjørn. De to sistnevnte er å finne i gamle leksikon istedet for koala og panda. Jeg har sett det når jeg har vært bruktbutikker.

Apropos dyr og fine ord, dere vet at det finnes miniatyrhester? Ikke shetlandsponnier, de er liksom dverger i kroppen, nei, jeg mener falabellaer som er supersmå og likevel har samme kroppsbygning som en hest på normalstørrelse. Litt sånn forstørret barbiehest. Eller alvehest. Det er skikkelig fascinerende. Og de er fine (eller, ok, hvilke hester er ikke det?).

Om mål som involverer blåbær og lønnesirup

Dere vet en sånn "Ting å gjøre før jeg dør"-liste? Jeg har en sånn en, men jeg har aldri skrevet den ned til tross for at jeg elsker å skrive lister. Den ligger i stedet i hodet mitt, flyter rundt der og legger på seg flere imaginære bokser å hukke av med imaginære penner ettersom jeg tenker mer og mer på hva jeg vil bruke livet mitt til. Som om det i det hele tatt er noe man bestemmer selv. Livet altså. Jeg tror selvfølgelig ikke på skjebne, horoskop (selv om jeg leser Fe'vennen-horoskopet hver dag) og livslinjer i håndflaten (men likevel: livslinjen min er en brøkdel av hva som er normalt og jeg er sikker på at jeg kommer til å dø før jeg blir førti). Det jeg snakker om er alt det andre: helt normale (men ikke uviktige) ting som dukker opp. Mennesker for eksempel. (Eller eventuelt ting som ikke dukker opp. 100.000 NOK x 3 på skrapelodd for å nevne noe.) Og andre ting man ikke forutser.

Men tilbake til min imaginære liste: jeg må innrømme at det ikke står så veldig mye spesielt på den. Jeg har aldri skjønt fascinasjonen av strikkhopping og fallskjermer. Jeg forstår derimot hvis noen ønsker å ha avhukkingsfirkanter med steder de må besøke før de dør, men jeg tror ikke jeg har så mange av dem selv. Jeg tror faktisk ikke jeg har noen i det hele tatt. Det kan kanskje skyldes at jeg har vært veldig mange plasser fra før av, eller at det ikke er så viktig for meg hvor jeg er i verden (eller en kombinasjon av de to). Jeg brukte mange år av livet mitt på å tro det motsatte. At hvis jeg bare var der og der, så kom alt til å bli bra. Jeg kom til å oppnå ditt og datt. Men nei, sånn er det ikke.

Så hva er det jeg har på listen? Jeg hadde heldigvis ikke Gå på konsert med Michael Jackson på den. Nei, jeg hadde noe jeg nylig faktisk kunne hukke over slik at det ble en ting mindre å gjøre før jeg dør (egentlig ikke, jeg kjenner meg selv rett, det kommer flere ting inn på listen hele tiden). Det er noe jeg har prøvd å lære meg lenge. Etter utallige mange feilinger, ja, totale fiaskoer og desiliter med mel, så kan jeg, Kathleen Rani Hagen, tyve år, endelig se for meg den imaginære grønne tusjen hukke av avhukkingsboksen foran Lære å lage pannekaker! Kunsten å snu pannekakene akkurat når man skal snu dem - og hvordan. Og ikke nok med det, så var pannekakene jeg til slutt klarte det med veganske! Uten melk og bindingsmiddelet egg. Jeg har prøvd det før, men de pannekakene ble stygge og så lite gode at de nesten var uspiselige (selv ikke den hjemmelagde pestoen klarte å kamuflere det). Disse derimot var supergode, med banan og blåbær (som vi hadde plukket selv) i røra, og med lønnesirup, melis og enda flere (rørte) blåbær oppå. Et velfortjent måltid, for det er ikke hver dag i livet man oppnår et av sine mål!

Jeg er her likevel

De siste ukene har jeg tilbragt med en altfor vakker gallerist, en anorektisk poet og hennes feite, alltid-postive venninne, maratonløpere, en tjukk dikter (forestill deg han i Fatso-filmen), en fantastisk forfatter, en ekkel wannabefranskmann, en kunstkritiker, en kunstprofessor, en entrepenør, et par forhenværende ballerinaner (hun ene er nå lam), en androgyn fotograf, en ulykkelig mann hvis historie ennå ikke er fortalt meg, en tenåring kalt Snoopy, gutter som spiser egg og bacon og bønner til frokost, en rampete ponni, den peneste jenta i klassen (hun var!), en amerikansk og en engelsk arkitekt, et romvesen, en grafisk designer, en trommeslager i knallgul kjole og ynglinger. I London, Stockholm, Paris, København, Tokyo, New York, Hawaii, den engelske landsbygd og et småsted ett eller annet sted i Sverige og enda et i Japan. Skrøner jeg? Vel, på sett og vis gjør jeg det. Jeg har lest altfor mange bøker på altfor kort tidsrom. Samtidig som jeg har skrevet altfor mye selv. Gått inn i andres hoder. Det er litt slitsomt. Jeg får urgen til å drikke meg drita og si hadet til sammenkoplede tankestrømmer, men nei, kan jo ikke det heller. Jeg er nødt til å skrive ned alt sammen nå, før det blir borte igjen (og jeg har no clue om når det skjer). Sannheten er at det ikke er agurktid, slik jeg ymtet frempå om her på bloggen forrige uke. Eller kanskje det er det her på bloggen, men inni hodet mitt: nei. Jeg har tilogmed fått meg en skrivebok jeg har med meg i vesken overalt til alle døgnets tider - og en penn. Ingenting skal slippe unna (men jeg så i den en gang dagen etter en kveld med altfor mange vodkadrinker og noko attåt, og æsj, jeg var så emosjonell at jeg ikke orket det i edru tilstand, jeg måtte bare klusse ut med en tusj). Dessuten sparer jeg penger. Jeg har tilogmed kuttet ned på røyken (og hvis jeg kjøper blir det Paramount. Ikke noe mer First Cut-luksusrøyk nå), uten å egentlig tenke noe særlig på det. Jeg sparer énkroninger og andre mynter i en gjennomsiktig plastboks det har vært q-tips i før, men ikke nå lenger, den ligger gjemt et sted jeg ikke vil si. Ikke en gang katten min vet hvor.

Mennesker som hater dyr

Når jeg sier at jeg hater barn blir jeg ofte møtt med ansiktsyttrykk som sier Herregud, er det noe galt med deg? etterfulgt av nedlatende setninger om at de håper jeg aldri får barn selv. At de mener det nedlatende kan jeg ikke forstå, for takk skal du ha for at du vil meg vel: jeg håper inderlig jeg aldri får barn. Hvorfor synes jeg ikke er så interessant å gå inn på. Det jeg heller vil inn på er at jeg selv havner på den andre siden når det er snakk om dyr. Jeg forstår meg virkelig ikke på folk som sier de hater dyr. Jeg har aldri vært noe spesielt glad i dyr, min kontakt med dyr i løpet av barndommen begrenset seg til bestemors djevelkatt (jeg har fortsatt ett arr etter vår nærkontankt på midten av 90-tallet), fisker (både i akvarium og på kroken) og klapping av hester i innhengninger ved veien (før fylte 10, da begynte jeg på ridekurs, siden hadde jeg fôrhest og deretter min egen), og min interesse for vegetarianisme/veganisme bunner hovedsaklig i andre ting enn å, det er så synd på dyra. Jeg går heller ikke rundt og mener at de er smartere enn oss, selv om det uten tvil er relativt; de starter tross alt ikke kriger, burer ikke sine artsfrender inn i fengsel, samler ikke på penger, forurenser ikke hjemmet sitt, avler ikke andre dyr* og dreper ikke under navn av noen religion (unnskyld, jeg mener: de har ikke religioner i det hele tatt), jeg tror nesten det bunner litt i en beundring av at de har det så enkelt og så greit. Ikke noe vissvass og unødvendig tullball, som f.eks. å drikke alkohol for å (med viten og vilje) bli noe de egentlig ikke er (det samme med alle de andre rusmidlene også, lovlige og ikke-lovlige) og sminke seg for å se ut som noe de ikke er. Stort sett spiser og sover de, av og til må de tenke på at genene skal videre (for de vil gjerne det, i motsetning til visse av oss mennesker som har bestemt oss for aldri å sette unger til verden). Forskjellen på barn og dyreunger er at dyreunger ikke vokser opp til å bli griske, bortskjemte, tankeløse konsumenter/miljøsvin. Likevel utryddes de og får mindre og mindre plass, når vi egentlig burde gå litt tilbake til våre røtter og lære av dem (til syvende og sist er også vi dyr). Å respektere dyr ser jeg på som det samme som å respektere naturen og alle andre enn oss selv som også lever på samme klode (å, så filosofisk av meg) (hvor respekt for dem ikke er det samme som å være "glad i dyr" og kle opp hunden sin i barbietøy mens man slår til mygg), og "jeg hater dyr" får derfor (satt på spissen) samme betydning for meg som "jeg hater alt som ikke ødelegger og forråtner verden". Derfor blir jeg sjokkert. For som Mahatma Ghandi faktisk sa: En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.



*Men maurene har staller med grønne lus i tuene sine fordi de (eller mulig bare dronningen) drikker melken deres.