Offentlig transport

I Berlin tenker jeg mye på alle menneskene som har gått i gatene før meg, og som en forlengelse av det tenker jeg også mye på alle andre mennesker i verden, i nåtiden, spesielt når vi tar U-bahn og S-bahn tenker jeg på hva alle menneskene i verden driver med, på alle menneskene som vi ikke vet noe om; og så tenker jeg på menneskene som kjører undergrunnen, førerne, de som jobber hele dagen under jorden og ikke får med seg dagslyset, jeg lurer på hvem disse menneskene er, for jeg ser dem aldri, men sitter på når de kjører likevel; jeg lurer på hva de gjør på fritiden, når de ikke styrer banen og plinger med klokken når dørene lukkes, når de ikke kikker i speilet for å se om folk fortsatt går på. Jeg tenker på alle verdens mennesker og hvem de er glade i og hvordan de helst vil leve livet, og at de fleste sikkert bare vil ha det like greit som jeg har det greit; jeg tenker på hvordan andre mennesker må streve for livsoppholdet, på at noen kanskje har mistet noen de er glad i, eller holder på å miste; jeg tenker på hvordan noen ikke har familie, hvordan noen jobber for luselønn, hvordan noen ikke kan studere fordi de ikke har penger til det, hvordan noen jobber overtid hver dag, hvordan noen jobber som kokker mens andre har fri, hvordan noen bare sitter der og snakker og får lønna si, mens andre ikke får noen lønn i det hele tatt, hvordan noen mennesker bor i tette byer og puster inn dårlig luft, hvordan noen mennesker bor på landet; jeg tenker at seks milliarder mennesker er et tall så høyt at jeg ikke fatter det, og at jeg bare er én og fryktelig ubetydelig, samtidig som jeg er fryktelig kjempemassebetydelig for noen og at sånn er det vel for de fleste, og jeg tenker at det rører meg og at de fleste bare vil leve sitt liv i fred og holde på med ting som de liker, de vil det, vil de ikke, men hvorfor er det så mye tull da, så mye annet, så mye som står i veien for at alle kan ha det sånn; jeg tenker det er så fryktelig naivt av meg, men jeg lurer på det likevel.