Innebygde kart og Baudelaire

Undersøker gjennomsnittstemperaturen i Phoenix AZ, New Orleans LA og San Diego CA for måneden desember og kommer fram til at der er norsk vårtemperatur alá tynn jakke og tøysko, sånn circa; leser Les Fleurs du Mal på fransk og norsk (De ondes blomster) på likt for liksom å forberede meg til eksamen i moderne litteratur og poetikk fra 1700 til i dag og lære meg litt fransk i samme slengen; leser oftest ordene: hjerte/coeur, engelen/l'ange, sjela/l'espirit, Gud/Dieu, himmelen/le ciel og min kjære/mon cher, syn/yeux, vin/le vin; min sjel, min sjel, sjela mi, diktene kommer til meg som en strøm rett fra gud, spesielt når jeg drikker vin eller har en kvinne i min syndefulle seng, sier Baudelaire og vanligvis ler jeg av slikt, jeg ler av denne dekadente dikter-/forfatterklisjéen, men jeg ler ikke av Baudelaire for han var først ute, jeg ler bare av alle etterpå, spesielt av Tomas Espedal (Bergen klarer ikke å holde kjeft om ham, så da klarer ikke jeg heller å holde kjeft om ham); jeg ser tusen episoder av Sex & the City og føler for å røyke sigg på altanen etterpå fordi Carrie røyker sigg på en måte som får det til å virke som om røyken virkelig er god, og fordi jeg har et par igjen etter helgen, som begynte med en øl til en elgepizza, men som fortsatte til noen glass gratis rødvin under åpningen av en kunstutstilling (jeg tok et nytt glass hver gang kvinnen bak baren snudde seg bort), en fredagsinsistering som fortsatte videre til rom & ingefærøl, som er det nye rom & cola, og regnet dalte ned som det ikke har gjort på tre uker, jeg som håpte på snø og knitrelyder under skoene, snart; vi snakket om husmateriale som fløt henover Kong Oscars gate, forbi Domkirken og Tilsammans og en kirke til og Vågen og alt til, og jeg tenker på hvordan det gir mening å beskrive Bergen som Bergen fordi det da er så mange som vet hva jeg snakker om, mens en tilsvarende beskrivelse av Kristiansand ville gi betydelig mindre mening, da det er færre som ville gjenkjent seg; hvem skjønner hva jeg skriver når jeg skriver: og snøen var så høy at etter at brøytebilene hadde skjøvet den mot sykkelstien langs Setesdalsveien ved bryggeriet, kirkegården og den daværende bomstasjonen, var det som om vi gikk i en lang tunnel av snø nedover fra Grim til sentrum, forbi parkeringsplassen med det tidligere trafikkskolebygget (som er revet for lenge siden nå), forbi Baneheiveien hvor S bor, nedover sykkelstien under gangbroen og deretter til et sykkelstikryss hvis venstre side fører til kjøpesenteret Slottet, Margensgate og Nottos pølsekiosk, og hvis høyre siden går oppover forbi en Shellstasjon og videre langs Vesterveien osv. Noe jeg kunne beskrevet enda lengre, uten å jukse med å søke på google maps fordi jeg kan nevnte by utenatt (by heart!), i motsetning til mine halvveise beskrivelser av Bergen, hvor jeg må jukse og se på kartet fordi byen ikke lever i min sjel, sammenfiltret, flettet sammen, sånn som Baudelaire og Paris; med meg er det jeg og Kristiansand, annerledes og ikke like relevant for folk flest; men å! Har vi ikke alle lest Knausgård, i bind en av Min kamp, hvor han beskriver Vesterveien forbi Hennig Olsen, en vei jeg har syklet og gått og skatet så mange ganger, fram og tilbake, om dagen, om natten, sommer som vinter, vår som høst, fordi jeg ville, fordi jeg ikke hadde råd til bussen og fordi jeg tvang meg selv for å få ekstra mosjon, eller hjem midt på natten fordi jeg ikke hadde råd til taxi hjem eller ville legge meg i parken i Myren gård under soloppgangen, eller for å se på fyrverkeriet og de røde nødsignalrakettene som de som bor på Flekkerøya sender opp på nyttårsaften, langt der borte over en liten del av Skagerak og også en horisont (det finnes ikke havshorisont å se her i Bergen, bare fjell så langt øyet kan se - eventuelt sperrer fjellene for så langt øyet kan se). Jeg lurer på hva andre ser når de har lest denne beskrivelsen, om den sier dem noe i det hele tatt.