12. SPIS ELSK LEV av Elizabeth Gilbert ¤ ¤ ¤ ¤
Denne fant jeg i en bruktbokhandel i nærheten av Kuta Beach på Bali. Etter å ha lest så mange engelskspråklige bøker på rad, var jeg helt henrykt over å lese norsk igjen. Egentlig var jeg litt skeptisk til denne boken fordi jeg syntes filmen var ganske kjedelig, men noe hovedpersonen, som er Elizabeth Gilbert selv, sin kjæreste David sier en gang i filmen hvor Elizabeth ligger på gulvet og ikke får sove – bare to-tre setninger - satte seg så fast i meg at jeg tenkte jeg måtte lese boka likevel (min intuisjon sa meg at denne replikken ikke kunne være noe filmfolkene hadde funnet på, men noe de hadde tatt fra boka – og det viste seg at jeg hadde rett, disse setningene stod ordrett i boken).
Boka handler om forfatterens personlige søken etter meningen med livet, etter å finne en slags balanse, og dette leter hun etter i Italia, India og Indonesia, og boken er delt opp deretter. Italia-delen er den jeg liker best, hvor hun skriver om å henge rundt i Roma og spise god mat og høre på det vakre språket og å prøve å snakke det. Hun skriver om matrettene, om matfilosofi, og hun skriver om språket, hvordan hun føler seg når hun går rundt i Roma og hører på det, hun skriver om utrykkene på italiensk vs. språket hun selv snakker (engelsk), og om hvordan hun lærer seg italiensk og skulle ønske at dette vakre språket bare åpnet seg for henne. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kjenner igjen Frankrike og meg selv, jeg tenker på at jeg nylig hang rundt i Paris og gjorde akkurat det samme som Liz gjorde i Roma; jeg hang bare rundt og hørte på fransk, prøvde meg fram på fransk, spiste baguetter og hundre forskjellige oster, drakk vin og spiste is, croissanter og andre franske bakverk.
Deretter kommer India-delen og den gir meg ikke noe særlig mye, for ærlig talt forstår jeg meg ikke på denne fascinasjonen over å meditere i et tempel nedi der, med guruer og hele pakka, det blir for hippie for min del. Fred i sjela kan man få billig her hjemme, det er jo bare å ta seg en tur i skogen (ok, det er kanskje lett for meg å si siden jeg bor i Norge, i motsetning til Liz som er new yorker, men still). Indonesia-delen var mer interessant, for hun tilbringer sin tid i Indonesia på Bali, og det er akkurat der jeg er når jeg leser denne boken, og der leser jeg mye interessant om balinesere (jeg får et par aha-opplevelser) og Indonesias korrupsjon som jeg kan nikke gjenkjennende på hodet til. Alt i alt er Spis Elsk Lev en lettlest, men klok bok i chit lit-sjangeren. Den er sjarmerende og jeg kjeder meg heller aldri, har bare lyst til å lese videre. Nå er jo sommeren snart på hell, men jeg sier det likevel: perfekt sommerlektyre.
Denne fant jeg i en bruktbokhandel i nærheten av Kuta Beach på Bali. Etter å ha lest så mange engelskspråklige bøker på rad, var jeg helt henrykt over å lese norsk igjen. Egentlig var jeg litt skeptisk til denne boken fordi jeg syntes filmen var ganske kjedelig, men noe hovedpersonen, som er Elizabeth Gilbert selv, sin kjæreste David sier en gang i filmen hvor Elizabeth ligger på gulvet og ikke får sove – bare to-tre setninger - satte seg så fast i meg at jeg tenkte jeg måtte lese boka likevel (min intuisjon sa meg at denne replikken ikke kunne være noe filmfolkene hadde funnet på, men noe de hadde tatt fra boka – og det viste seg at jeg hadde rett, disse setningene stod ordrett i boken).
Boka handler om forfatterens personlige søken etter meningen med livet, etter å finne en slags balanse, og dette leter hun etter i Italia, India og Indonesia, og boken er delt opp deretter. Italia-delen er den jeg liker best, hvor hun skriver om å henge rundt i Roma og spise god mat og høre på det vakre språket og å prøve å snakke det. Hun skriver om matrettene, om matfilosofi, og hun skriver om språket, hvordan hun føler seg når hun går rundt i Roma og hører på det, hun skriver om utrykkene på italiensk vs. språket hun selv snakker (engelsk), og om hvordan hun lærer seg italiensk og skulle ønske at dette vakre språket bare åpnet seg for henne. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kjenner igjen Frankrike og meg selv, jeg tenker på at jeg nylig hang rundt i Paris og gjorde akkurat det samme som Liz gjorde i Roma; jeg hang bare rundt og hørte på fransk, prøvde meg fram på fransk, spiste baguetter og hundre forskjellige oster, drakk vin og spiste is, croissanter og andre franske bakverk.
Deretter kommer India-delen og den gir meg ikke noe særlig mye, for ærlig talt forstår jeg meg ikke på denne fascinasjonen over å meditere i et tempel nedi der, med guruer og hele pakka, det blir for hippie for min del. Fred i sjela kan man få billig her hjemme, det er jo bare å ta seg en tur i skogen (ok, det er kanskje lett for meg å si siden jeg bor i Norge, i motsetning til Liz som er new yorker, men still). Indonesia-delen var mer interessant, for hun tilbringer sin tid i Indonesia på Bali, og det er akkurat der jeg er når jeg leser denne boken, og der leser jeg mye interessant om balinesere (jeg får et par aha-opplevelser) og Indonesias korrupsjon som jeg kan nikke gjenkjennende på hodet til. Alt i alt er Spis Elsk Lev en lettlest, men klok bok i chit lit-sjangeren. Den er sjarmerende og jeg kjeder meg heller aldri, har bare lyst til å lese videre. Nå er jo sommeren snart på hell, men jeg sier det likevel: perfekt sommerlektyre.
13. WHAT FRENCH WOMEN KNOW av Debra Ollivier ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er en faglitterær bok som tar for seg alle de franske klisjéene, faglitterær på en chic lit-måte, kanskje vi tilogmed kan si at det er et essay, et veldig langt essay. Jeg fant denne boken helt tilfeldig, på flyplassen på Bali, og jeg måtte bare ha den (og lese den) fordi jeg elsker alle franske klisjéer, og er det noen klisjéer som er sanne, så er det jo franske klisjéer. Og spesielt franske kvinner-klisjéen. Noe forfatteren ikke er. Hun ser de franske klisjéene utenfra, som den amerikaneren hun er, men likevel litt innenfra, siden hun er er gift med en franskmann og bor i Paris, og hun harselerer i vei med amerikanske kvinner, eller rett og slett alle anglo-saxons, som hun kaller det og skjærer alle engelskspråklige i den vestlige verden over en kam (dette er det hun selv skriver i boka om hvordan hun bruker ordet 'anglo-saxons' – bare for å gjøre det enkelt). Og når hun skriver om franskmennene får jeg mer inntrykk av at hun skriver om alle (ikke-engelskspråklige) europeere generelt, heller dét enn franskmenn spesielt. Og det hele krydrer hun med referanser til filmer (hvorpå jeg endte med en lang liste over filmer jeg vil se) og sitater fra forfattere og filmskuespillere, og selvfølgelig nevner hun Charlotte Gainsbourg, som jeg delvis bare har ventet på skal skje fra da jeg så coveret i hylla og ennå ikke hadde kjøpt den, og alt dette liker jeg jo og ender opp med å brette fryktelig mange eselører og understreke setning på setning med blå penn. Så ja, jeg digga denne boka, men den er jo ikke dønnseriøs, det er derfor jeg sier faglitterær på en chic lit-måte, og av og til synes jeg Debra Ollivier surrer rundt det samme (eller noe som nesten er det samme) litt for lenge, men alt dette er helt greit for min del, for jeg blir aldri lei av å hengi meg til franskromatiserende drømmerier.
14. WATER FOR ELEPHANTS av Sara Gruen ¤ (¤)
Dette er en faglitterær bok som tar for seg alle de franske klisjéene, faglitterær på en chic lit-måte, kanskje vi tilogmed kan si at det er et essay, et veldig langt essay. Jeg fant denne boken helt tilfeldig, på flyplassen på Bali, og jeg måtte bare ha den (og lese den) fordi jeg elsker alle franske klisjéer, og er det noen klisjéer som er sanne, så er det jo franske klisjéer. Og spesielt franske kvinner-klisjéen. Noe forfatteren ikke er. Hun ser de franske klisjéene utenfra, som den amerikaneren hun er, men likevel litt innenfra, siden hun er er gift med en franskmann og bor i Paris, og hun harselerer i vei med amerikanske kvinner, eller rett og slett alle anglo-saxons, som hun kaller det og skjærer alle engelskspråklige i den vestlige verden over en kam (dette er det hun selv skriver i boka om hvordan hun bruker ordet 'anglo-saxons' – bare for å gjøre det enkelt). Og når hun skriver om franskmennene får jeg mer inntrykk av at hun skriver om alle (ikke-engelskspråklige) europeere generelt, heller dét enn franskmenn spesielt. Og det hele krydrer hun med referanser til filmer (hvorpå jeg endte med en lang liste over filmer jeg vil se) og sitater fra forfattere og filmskuespillere, og selvfølgelig nevner hun Charlotte Gainsbourg, som jeg delvis bare har ventet på skal skje fra da jeg så coveret i hylla og ennå ikke hadde kjøpt den, og alt dette liker jeg jo og ender opp med å brette fryktelig mange eselører og understreke setning på setning med blå penn. Så ja, jeg digga denne boka, men den er jo ikke dønnseriøs, det er derfor jeg sier faglitterær på en chic lit-måte, og av og til synes jeg Debra Ollivier surrer rundt det samme (eller noe som nesten er det samme) litt for lenge, men alt dette er helt greit for min del, for jeg blir aldri lei av å hengi meg til franskromatiserende drømmerier.
14. WATER FOR ELEPHANTS av Sara Gruen ¤ (¤)
Denne boka er som en lang, referende tekst. Platt, enkel og naiv. Karakterene er (nesten) like overfladiske som i en krimbok. Har de ikke noe følelsesliv? Den fikk meg forresten til å tenke på filmen The Notebook, sikkert fordi teksten er bygd opp på den måten at en mann sitter på gamlehjem og ser tilbake på livet sitt derfra. Men dette er noe jeg kommer til å glemme i løpet av et par dager, akkurat som resten av boka.
15. L.A. CANDY av Lauren Conrad ¤ ¤ ¤
Jada. L.A. Candy er skrevet av hun som er med i MTV-serien The Hills, og ja, jeg leser det. Jeg leser og jeg synes det er gøy. Jeg har faktisk sett et par episoder av The Hills, men det irriterte meg for det var bare pjatt og gikk så jævlig langsomt, og jeg ser at denne boken er basert på den serien, men det er så mye gøyere å lese om bitching, LAs uteliv og tv-bransjen enn å se faktisk se det på tv. Og forresten, jeg elsker jo LA, og dette er veldig LA.
5 kommentarer:
hærlighet så flink du er! Begynte en gang på spis, elsk, lev selv, men synes den var aaalt for langsom! Men om du har noen tips til gode, engelske bøker så sier jeg takk! Skal til england om en måned for så å bo der i 10 måneder så jeg vil øve opp engelsken min litt ;)
^www.stylenerd.no - høhø, jeg som la igjen den forrige kommentaren
Jeg anbefaler da (selvsagt) Francesca Lia Block, alle bøkene hennes, og Bukowski og nylig leste jeg Paul Austers 'The New York Trilogy' som jeg likte veldig godt. Og Siri Hustveds "What I Loved."
:)
Har lest L.A candy, og den likte jeg veldig godt :D
spis, elsk, lev syns eg er veldig fin, men er samd i at det er italia delen som er mest spennande, for meg i alle fall. men eg likar veldig godt india delen og indonesia delen og, eg likar den livsfilosofien og tanken på å reise til andre sida av verda og berre komme skikkeleg vekk frå alt, og så jobbe med seg sjølv gjennom yoga og meditering. men så er eg ein yogajunky også da :)
den what french women know trur eg eg må bestille. den verkar utruleg kul!
water for elephants har eg verken sett eller lest. eg følte liksom at film traileren sa alt. den verka ganske overfladisk i bunn og grunn..
haha, tenkte faktisk her om dagen på å kjøpe den boka av lauren conrad. eg les ikkje mykje chick-lit men, det blir jo noko. og eg trur faktisk at lauren conrad er flink å skrive, ho var i alle fall den einaste personen i the hills med refleksjonsevne og sjølvinnsikt.
Legg inn en kommentar