Kjell Askildsen på Litteraturhuset

I går dro jeg på Litteraturhuset for å høre på en samtale mellom en av yndlingsforfatterne mine og en knakende god forfatterintervjuer. Salen var fullstappet, og de hadde tilogmed satt opp en skjerm i et annet rom for de som ikke hadde fått vanlig billett. Etterpå stilte jeg meg i signeringskø til en bok for første gang i mitt liv. Alf van der Hagen skrev datoen og jeg tror jeg rødmet foran Kjell Askildsen. Ble like starstruck denne gangen som forrige gang. 

Hadde det ikke vært for at jeg har oppgaver om ferskvannsøkologi å gjøre hadde jeg brukt hele dagen til å lese denne boka. 

Bokfrokost cxvi

Om bare av Vigdis Hjort.
banan.
ristet brød med kremost og italiensk salat.
grønn chai te.

Leser litt før jeg går på ebolamøte med Bioteknologirådet, karrieredagen ved NMBU og så drar til Oslo for å se Kjell Askildsen i samtale med Alf van der Hagen på Litteraturhuset. For en spennende dag!

NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

I 2012 ble første sesong av tv-serien Girls vist, og min begeistring var stor. Jeg kjente meg igjen i samtalene, drømmene, vennskapene, festene, forholdene, hvordan ting ikke går som det skal etc. Lena Dunham, skaper av serien, regissør og manusforfatter, hadde klart å gjøre som den mye siterte replikken fra første episode: 'I don't want to freak you out, but I think I may be the voice of my generation. Well at least the voice of a generation.' Setningen, utsagt av rollefiguren Hanna, spilt av Dunham selv, hadde vært som en selvoppfyllende profeti. Siden har det vært to sesonger til, og jeg har også sett Dunhams film fra 2010, Tiny Furniture. Mens Tiny Furniture var som en filmversjon av første sesong av Girls, noe som jeg på det tidspunkt, med min nye begeistring, likte godt, var de to neste sesongene av serien av dabbende kvalitet. Det som først var et godt portrett av jenter på noen-og-tyve, ble atomisert til å handle om fire jenter med sine innovervendte liv og problemer, stadig aldrende, til de begynte å nå en alder hvor man bare hadde lyst til å si: Skjerp dere. Særlig kan nevnes hovedpersonen Hannah, som stadig vekk, med sine spesifikke problemer, føltes som en kopi av Lena Dunham selv, noe som jeg fikk bekreftet av å lese Not That Kind of Girl, hvor flere av essayene føles som noe jeg allerede har hørt, nemlig sett, i Girls. 

Til tross for at begeistringen avtok med de senere sesongene, så jeg faktisk fram til å lese Not That Kind of Girl. Jeg tenkte meg at den kom til å være vittig, feministisk, med mange gode poenger, med andre ord mer som Girls sesong 1 og ikke sesong 3. Lite ante jeg hvor rett og feil jeg skulle ta, at den ikke var verken vittig eller spesielt feministisk, men som Girls, ja, som i: Oppgulp, rester, en dårlig kopi av en kopi. Not That Kind of Girl, med undertittelen A Young Woman Tells You What She's "Learned", er en essaysamling, en essaysamling som føles mer ut som en samling tilfeldige notater, episoder fra et liv, Lena Dunhams liv. Stadig vekk lurer jeg på meningen med å fortelle disse tingene, ikke er det interessant, relevant for noe eller spesielt morsomt. Hele boka handler bare om meg, meg, meg. Alt hun må til psykiatere for å fikse, alle problemene som foreldrene lar henne ha som liten ved at de syr puter under armene hennes, hvordan hun er annerledes andre barn, hvordan hun må få hjelp til alt og at hun er redd for å sove om natten, at hun lider av obsessive compulsive disorder, at hun var på sommerleir tre somre på rad og liker å stå på vannski, hvem bryr seg? Virkelig, hvem bryr seg? Jeg tror ikke jeg har lest noe mer narsissistisk i hele mitt liv og sliter med å se at denne boka har noen verdi i det hele tatt, annet som et skrekkeksempel på hvordan samfunnet i våre dager har blitt så sentrert om individet. Det stadig økende behovet for å være spesiell, skille seg ut, tilegne seg rare allergier og special needs fordi det er noe med en som gjør at en ikke er akkurat som alle andre. Å si at man har allergi for grønnsaker og grønne oliven kan få noen til å føle seg individualistiske og spesielle i et middagsselskap (hvorfor? kanskje fordi de ikke har noe annet å komme med?), men Lena Dunham tar kaka, hun har prøvd å fortelle det samme om seg selv gjennom hele tre medier. Jeg håper, men tror ikke, at denne boka vil være siste gang.

We see ourselves as some sort of god, we walk around the earth and decide who will live and who will die, and what will be destroyed and what will be saved, but the fact is that we're just a bunch of primates out of control. 
- Cpt. Paul Watson

Ti bøker som har påvirket meg

En gang i august ble jeg utfordret av en venninne på Facebook til å liste opp 10 bøker som har hatt en påvirkning på mitt liv. Kom ikke på det igjen før jeg nylig så noen andre gjøre det, og skrev min egen liste. Det jeg derimot ikke gjorde, var å forklare hvorfor bøkene er på listen. Så her er lista, og hvorfor: 

1. Drømmefakultetet av Sara Stridsberg

Leste denne den sommeren jeg bodde i København og ikke visste hva jeg skulle gjøre etterpå. Hadde en kjæreste som aldri stod opp. Syklet rundt på måfå og skrev og trodde det skulle bli noe. Drakk mynte- og kirsebærsaft og leste meg gjennom bokhylla til arkitektstudenten vi leide leiligheten til, på Østerbro. Gjenoppdaget hvor stort litteratur kunne være, noe så sterkt og forferdelig hadde jeg knapt lest før. Da jeg kom hjem var det mange viktige ting jeg ikke hadde funnet ut av ennå, men leselysten var umettelig og etterhvert bestemte jeg meg for å studere litteraturvitenskap. 

2. Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Bodde i Bergen, hadde et halvt år igjen av bachelorgraden i litteraturvitenskap; løp slavisk en mil hver dag og var generelt forferdelig miserabel med tilværelsen. Flikket på en bacheloroppgave om Virginia Woolf, levde på havregrøt og skjønte ikke poenget med noe, egentlig; livet, litteraturen, (den såkalte) kjærligheten, alt sammen. Leste Trolldomsfjellet som en av de siste bøkene på studiet, og den ble hengende ved meg. Tenkte stadig vekk på den mens jeg trasket brostein for meg selv. Hele våren kom den tilbake til meg, og om sommeren. Da jeg endelig bestemte meg for at jeg skulle studere realfag og faktisk gjøre noe nyttig for verden, var det som en slags motsatt Hans Castorp. Jeg vil ikke være som han, tenkte jeg.
pi

3. Mio, min Mio av Astrid Lindgren det går bra
Fordi det var den første boka jeg leste.

4. Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen 

Leste Kjell Askildsens samlede da jeg nettopp hadde flyttet sammen med kjæresten. Skjønte at det ikke bare var meg som følte meg ensom sammen med kjæresten, men at det egentlig faktisk var sånn det var. At alle mennesker er ensomme og aldri helt og fullt kan kjenne noen andre.

5. Birds of America av Lorrie Moore
Denne kjøpte jeg i et antikvariat i New Orleans og leste den mens vi reiste gjennom det nord-amerikanske kontinent i tog og bil. Tenkte mye på at jeg egentlig ikke burde studere litteraturvitenskap på denne turen, at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Da jeg kom tilbake til Norge erklærte jeg at jeg skulle slutte på litteraturvitenskap. (Men så fikk jeg så gode karakterer at jeg ikke kunne slutte likevel. Uansett var kimen der, og jeg har siden lest nesten alt av Lorrie Moore.)

6. Den fremmede av Albert Camus
Denne er bare med på lista fordi den gjorde stort inntrykk og alltid har kommet tilbake til meg.

7. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez
Fordi den er så bra. En av de beste bøkene jeg har lest. Har bidratt sterkt til at jeg nå ofte blir så sur når jeg leser skjønnlitteratur. Alt det middelmådige. Alt det folk skriver som ikke er denne boka.

8. Et drømspill av August Strindberg
Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lest den. Mange. Også noe av det beste jeg har lest. Fuck Ibsen. Et drømspill fikk meg til å virkelig skjønne at teater ikke trenger å handle om borgerskapets tåpelige små problemer. (I-landsproblemer ville jeg kalt det i dag.) Jeg var vilt begeistret, og er fortsatt vilt begeistret for den aldeles gærne Strindberg. (Synd han ikke lever i dag. Det skulle politisk korrekte Sverige hatt godt av.)

9. Mysterier av Knut Hamsun
Denne er på lista fordi det er den beste boka av en av mine største favorittforfattere. Hamsun får meg til å le, og det er ikke ofte det skjer. Når jeg har lest altfor mye dårlig/middelmådig er det bare å lese Hamsun, så kommer jeg på hva litteratur faktisk er for noe.
o

10. Mrs Dalloway av Virginia Woolf

Visste ikke helt hvilket av verkene hennes som jeg skulle sette her, kunne likegodt vært en av de andre jeg har lest. Virginia Woolf er bare helt fantastisk. Vill og farlig, fryktinngytende, intelligent, vittig, skarp, melankolsk og livsbejaende, sinna, ærlig, alt; ja, verden, det er sånn verden er, sånn som hun skriver. At jeg har plassert henne nederst på lista betyr ingenting, denne lista er ikke kronologisk. 

How sad to think that nature speaks and mankind doesn't listen.
- Victor Hugo

Bøkene jeg leste i september: Andre kontinenter, ateisme og anonymitet

Har alltid tenkt det er leimt med folk som unnskylder seg for at de ikke leser noe skjønnlitteratur fordi de ikke orker etter å ha lest pensum hele dagen. Det var lett for meg å si da jeg studerte litteraturvitenskap. Ikke nå lenger. Etter en dag med matematikkoppgaver, pugging av cellenes ulike byggesteiner, lesing av hvordan nitrogen forandres i et ferskvannsøkosystem og fikling med mikroskop (når skal jeg få teken på det???), er det liksom ikke lesing som er det mest fristende. Vil heller ta en løpetur, ri eller se Game of Thrones. Det ser også ut til at jeg de siste månedene har foretrukket sakprosa fremfor skjønnlitteratur. Men sum summarum, jeg klager ikke. Har ikke vært så fornøyd med livet siden jeg var tolv. 

PROSA 
1. BEYOND THE PALE MOTEL av Francesca Lia Block
2. PUSTEPROBLEM av Marita Liabø
mellom
SAKPROSA
3. THE GOD DELUSION av Richard Dawkins
4. INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani
h
---
hDEN BESTE BOKAIndonesia Etc. Interessant og lærerik. Anbefales!h
DEN KJIPESTE BOKA
Pusteproblem av Marita Liabø. Anonym og av den grunn unødvendig. Har glemt den allerede. 

Mens universet går mot uorden

Løper uten musikk i ørene, begynte med La Roux nyeste plate, som jeg ikke er så begeistret for, men som jeg nå har og hører på i mangel av noe annet, fordi jeg har hørt så mye på det andre jeg har, på det jeg som jeg liker, som jeg nå har blitt lei av; og jeg finner ut etter en sang, dette gidder jeg ikke. Tar av øreproppene, legger de i lomma på løpejakka (det er høst ute nå, endelig), løper til lyden av naturen rundt meg, løper på spor etter hestesko i gjørma, over røtter og små bekker, rir de her, tenker jeg, det er så uframkommelig, men hester kan mer enn det jeg tror når jeg sitter oppå og engster meg for balansen deres ute på tur (men noen hester er mer stødige enn andre); men mest av alt skrur jeg av musikken for å tenke, dagdrømme for å være nøyaktig; tenke gjør jeg godt nok fra før av hele tiden, jeg har styr på alt, har lest mer pensum enn det som er gjennomgått på forelesninger, gjort ferdig innleveringsoppgaver to uker før fristen, gjort ferdig alle ukas matematikkoppgaver allerede på mandag; økonomi, dagliglivets krav, alt det er i orden, nå vil jeg bare løpe og dagdrømme, husker det var noe jeg pleide å gjøre da jeg var barn og ung tenåring, å gi meg selv tid til å dagdrømme, ikke bare dagdrømme fordi jeg kjeder meg, men faktisk legge inn egen tid til å dagdrømme, og det er det jeg gjør når jeg skrur av musikken i skogen, under trærne, i mørket der under tretoppene, der hvor det er nesten bart på bakken. Kanskje løper jeg ikke så raskt, men det gjør ikke noe, tar det rolig, jeg løp halvmaraton forrige helg, løper bare langt og rolig, dagdrømmer om hva som hadde vært fint i livet, selv om ting er veldig fint nå også, men tenker det er en sunn lengsel etter noe, for hva skal man leve for hvis man ikke ser noe der i fremtiden som man skal oppnå; for hvorfor skal jeg holde orden på alt som skjer nå hvis det ikke er for å oppnå noe enda større og bedre i fremtiden, og jeg tenker, er det dette som er visualisering? Er det dette idrettsutøvere gjør når de skal vinne noe, de må se det som skal skje i fremtiden (å vinne) klart for seg, hvis ikke går det ikke. O spør meg en dag jeg går tidlig hjem fra universitetet, pakker ned sakene mine, nei, nå har jeg ikke mer her å gjøre, jeg er rett og slett ferdig med alt jeg skal gjøre: Hvor finner du motivasjonen? Jeg vil ha en god jobb, svarer jeg, tør ikke si den egentlige grunnen, som er at jeg vil verne naturen, den beste måten jeg kan hjelpe på er å kunne mest mulig; jeg skal se gjennom destruktiv retorikk og dårlig forskning, samle inn riktig informasjon, bedømme basert på kunnskap, ikke synsing; derfor er det jeg regner flittig, derfor er det jeg leser jevnlig, derfor er det også jeg løper, vil jo være i god form til jeg melder meg som frivillig på et skip og seiler ut på sjøen, eller til å gå i mil hvis det skulle bli nødvendig (og jeg tror det kommer til å bli nødvendig). Derfor er det også jeg skrur av musikken, lar hodet være i fred til å lage bildene, har ikke jeg skjønt det før, forrige gang det gikk så bra i livet var også sist jeg brukte tid på å se for meg fremtiden, det var da jeg satt og kikket ut av vinduet på bussen eller i klasserommet, så for meg ting som kunne skje, ville skje, var liksom noe å strekke seg etter, ikke bare noe jeg sa høyt, planer jeg la (i blinde), men noe jeg faktisk forestilte meg, alene, for meg selv. Det slo meg da jeg kom hjem, da jeg så på klokken på mobilen, gikk over dørstokken og ble møtt av kattene: Ikke før det var dagdrømming ble det orden.