Sørlandsferie

På fest: Snakker med en kvinne som jeg aldri har møtt før om kjærligheten, om å bli dumpa, om Ibsen og om det å skrive. Hun har en masse idéer og jeg sier at idéer bare er idéer, intet mer, man må gjøre noe med det, hvis man virkelig har lyst, så må man bare gjøre det. Jeg vet ikke om det jeg sier oppfattes som en oppmuntring eller ikke, det er ikke ment som det, bare en konstatering av virkeligheten. Kanskje sier jeg det til meg selv også, og når jeg sier det gjentar jeg bare noe en god venn av meg sa i forrige uke. Vi kjenner så mange mennesker som sier de skal ting, men aldri gjør det. Vi okker oss over mennesker som sier de skal alt, men gjør ingenting. Noen ganger er jeg også litt sånn, jeg har hele hodet full av planer, men får ikke gjort alt. Samtidig: Livet er langt. (Likevel kort. Man skal passe seg for å tenke for mye på at det er langt. Festina lente.)

Det er en brokete forsamling. Halvparten er lærere, den andre halvparten er venner jeg har hatt siden videregående. Førstnevnte gruppe stedegne, den andre eksil-sørlendinger på ferie. P har jeg ikke truffet siden i fjor sommer. Det føles mer ut som flere år siden. Men jeg vet at for to år siden satt vi på en bryggekant og drakk øl og snakket litt om at jeg ikke lenger var sammen med han jeg var sammen med i fem år. Da det skjedde sa jeg ingenting om det til noen på flere uker. Det var ikke noe å si. Det var heller ingenting å skrive.

Jeg lurer på hva som er privat og hva som ikke er privat. Når jeg skriver for meg selv er det ingen forskjell. Når jeg skriver og vet at folk kommer til å se det, er jeg redd og tenker: Dette kan jeg ikke skrive. Jeg skulle ønske jeg var litt mer som Vigdis Hjorth som bare gir faen. 

Selv om jeg skriver mye om å skrive, snakker jeg nesten aldri om å skrive. Med mindre det er med mennesker jeg kjenner veldig, veldig godt og som skriver selv. Når jeg møter han som siden skal dumpe meg snakker vi masse om å skrive. Vi snakker og snakker og snakker om å skrive. Det jeg skal skrive på siden, når jeg har hjertesorg, er egentlig en fortsettelse av det jeg allerede da begynner på. Kanskje tror jeg i noen øyeblikk at det er hjertesorgen jeg skriver om, men jeg skjønner ganske raskt at det ikke er det det handler om. 

Når folk spør hva jeg driver med sier jeg som oftest at jeg er student. Noen ganger kan jeg også finne på å si at jeg er litteraturanmelder, men som oftest etter at det allerede har blitt snakket om litteratur. Altfor ofte møter jeg folk som er helt likegyldige til litteratur, eller folk som prøver å imponere og folk som har lest dårlige bøker som de synes er bra, eller folk som sier at det er jo litt spesielt, litteraturvitenskap, det har de aldri hørt om før (dette har faktisk skjedd, jeg er stadig på klassereiser).

På fest nummer to: Ankommer jeg med en pølse i hånda og åtti kroner i lomma på frakken jeg har lånt av mamma. Kjolen jeg har på har jeg tjuvlånt av søsteren min, som jeg alltid tror aldri kommer til å merke det, siden hun bor i England og sikkert har over hundre kjoler (uten overdrivelse), men som likevel har stor oversikt og øyne overalt (jeg har brent meg på det før). Akkurat denne kjolen har jeg også lånt før. Den har bar rygg og jeg gikk med den på en nyttårsaften. Jeg tenker på at jeg ofte har bar rygg på nyttårsaften, og jeg må konstatere at det er nokså forfengelig å eksponere så mye bar hud midt på vinteren. 

Jeg synes de spiller litt for mye reggae og klarer ikke helt å løsrive meg fra den ironiske distansen jeg har til et dansende selv, så jeg står heller ute i hagen og røyker sigaretter og snakker med folk jeg ikke har møtt på kjempelenge. Jeg treffer på eksen min og lover at ingenting av det vi snakker om den kvelden skal havne på bloggen (ooops). Jeg treffer på eksen til en venninne som jeg lurer på om jeg kunne ha ligget med, før jeg kommer på at jeg faktisk har gjort det. Jeg treffer en medstudent fra Ås som også kommer fra Kristiansand. Jeg treffer en bekjent som tidligere har studert på Ås og som ber meg hilse til matematikkforeleseren som har ansatt meg som som hjelpelærer, og så tenker jeg på at jeg gruer meg litt, for jeg har alltid veldig mye tvil om meg selv, men det snakker jeg nesten heller aldri om. Selv er han nettopp blitt stipendiat i statistikk og jeg gratulerer ham og sier at det knapt er noe gjevere enn det. Jeg treffer en venn som nesten ikke har tid til å være der, og når han går tenker jeg at det er trist at han går, vi skulle jo hatt masse tid og brukt dagene på å bade i sjøen, men denne sommeren er uansett dårlig, sier S, seriøst. 

Det er søtten grader og jeg våkner opp til regn hver dag. (Eller nabounger som griner.) Katten som en gang var en kattunge som sov på ryggen på hodeputa mi, har for lenge siden glemt meg. Det er over syv år siden, og da var jeg forelsket i en helt annen mann. 

Mamma spør om jeg vil ha mango og skjærer opp en mango til oss. Jeg sier jeg skal ta bussen tilbake til Ås i morgen. Allerede, sier pappa. Jeg pleier alltid å være lenger. Ja, sier jeg, jeg har masse å skrive. Og neste uke skal jeg på Jostedalsbreen og klatre.