Sitter på rutebåten fra Langøyene og inn til Oslo en sommerkveld og snakker med S om yoga og meditasjon etc., og jeg ler av det, sier at det ikke er noe for meg, bevares, andre får holde på med sånt, men ikke jeg. Vi er enige om at det virker dritkjedelig; to minutter med å kikke inn på seg selv, så må man ut i verden igjen. Jeg sier at jeg også ønsker fred, men at å gå en tur på fjellet gir meg det. Høylandet, der hvor jeg tenker på at verden er gammel og vakker og at livet mitt er ubetydelig. Det er merkelig hvordan man kan føle seg annerledes når man kommer ned igjen. Lavlandet, der hvor alt som skjer med meg selv er betydningsfullt, der hvor hver eneste setning som blir sagt eller skrevet er viktig. Utlandet, der hvor folk ikke kjenner meg og jeg ikke trenger å passe inn i allerede antatte sannheter om meg selv. Innlandet, der hvor ting er lukket, der hvor trengselen er stor. Der hvor man vet hvem man blir sett av, hele tiden. Morgenen, der hvor man fortsatt har håp. Kvelden, når man har tid og ro, men ikke er opplagt nok til å gjøre seg nytte av den.
Én dag uten å snakke med noen gjør oss gale. Likevel ser jeg på klokken og lurer på hvordan jeg kan redde meg selv fra en samtale jeg ikke vil ha når jeg støter på K på stasjonen, vi bor i samme retning. Det er fem minutter til dagligvarebutikkene stenger og jeg blir skuffet over at jeg ikke kan bruke det at jeg må på butikken som unnskyldning for å ikke ta følge med ham. Som, hvis det hadde vært litt tidligere, ikke ville vært en løgn, det er lenge siden jeg fylte kjøleskapet. Jeg kommer hjem fra Hellas til epler jeg har hatt liggende siden begynnelsen av mai og tre yoghurter som har gått ut på dato for lenge siden. Dette er sikkert normalt for mange mennesker, men ikke for meg. Jeg lar aldri mat bli gammelt. Aldri. To åpne flasker med cola zero. Det ligner heller ikke meg, å åpne en ny flaske før den gamle er tom. Men nå har jeg altså gjort det. Jeg ser på det som et tegn på skjødesløshet, og deretter som et tegn på forfall.
Du må ikke glemme vanene dine, sier S der vi står på Rådhusplassen og venter på bussen. Hun snakker om de gode vanene, ikke de nye jeg har lagt til meg. Neida, sier jeg, men tanken på å komme meg tilbake til dem er tung. Jeg har ikke lyst. Jeg har virkelig ikke lyst. Jeg har ikke lyst til å løpe, jeg har ikke lyst til å gå på butikken og kjøpe gulrøtter og epler, jeg har ikke lyst til å lage varm middag, jeg har ikke lyst til å legge meg, men kroppen følger ikke med, insisterer på å fortsatt våkne tidlig, selv om jeg har lagt meg sent, og følgelig er jeg trøtt hver dag. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke vil legge meg, det er så mange ting jeg vil skrive og jeg kan ikke vente til i morgen. Det er noe annet enn den tiden jeg ikke kunne vente til det ble sent nok til å legge meg. Da jeg så på klokken og hvert sekund var et minutt var en time til jeg kunne legge meg. Å få legge seg om kvelden var en målstrek jeg hadde nådd.
Nå går bare tiden fra meg. Klokken blir tjuetre, klokken blir null-null. Litt til, tenker jeg, så er klokken plutselig halv to. Bare litt til, en sigarett, og så litt til. Til solen begynner å stå opp og jeg legger meg med rullegardinene nede, skimter solen gjennom sprekkene.
En venn spør om vi er tjuefem eller tjueseks. Tjueseks, sier jeg. Vi fyller faktisk tjuesyv i år. Jeg forstår spørsmålet, glemmer det ofte selv når folk spør hvor gammel jeg er. Det eneste jeg er sikker på er at jeg er så gammel at jeg ikke er pålagt å vise legget mitt på polet, men jeg blir bedt om det likevel når jeg en dag løper inn der mellom et tog og en buss, skal bare ha noe hvitvin til rekene. Så lenge den har høy prosent og ikke er søt får den holde.
Jeg løper til bussen og til toget. I vår har jeg løpt mange, mange ganger for å nå toget. Mange ganger har jeg sittet på trikken nedover til sentrum fra Olaf Ryes plass og tenkt fuck dette, hoppet av og løpt og løpt ned til Oslo S for å rekke et tog og tenkt at det er bra jeg er en løper, hvis ikke hadde ikke dette gått. Tenkt at løpingen jeg liker å drive med også har en praktisk verdi i hverdagen. Jeg tenker at det ikke kommer til å vare hvis jeg ikke drar meg selv i nakkeskinnet snart og tvinger meg ut i skogen igjen.
Men jeg har fortsatt ikke lyst.
Kanskje til høsten, sier jeg til meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar