Når rasjonaliteten må vike

Du må bare prøve å legge fra deg den ironiske distansen, så får du kanskje noe ut av meditasjon, sier S. Tenk om det faktisk går. Etterpå tenker jeg på at jeg alltid har trodd at jeg ikke er en av de, de som har en ironisk distanse til alt, at jeg heller har vært en av de inderlige, og at jeg kanskje har tatt feil. At jeg kanskje faktisk er en av de som ser på alt utenfra og gjør narr av alt. At jeg kanskje, istedenfor å bare la følelsene styre, alltid heller tenker på at de følelsene jeg har er sekundære. At jeg, selv om jeg har følt mange ting, alltid også befinner meg utenfor og prøver å analysere hvorfor jeg har disse følelsene. At jeg kanskje bare burde ha latt meg rive med. Selv som forelsket befinner jeg meg samtidig utenfor og tenker: Så irrasjonelt. Selvsagt vet jeg innerst inne at en forelskelse ikke kommer til å vare, at det kommer til å gå over, at ingenting varer for evig. At jeg en dag kommer til å tenke på gjenstanden for min forelskelse som noe helt annet, at vedkommende ikke kommer til å være (like) kjekk og sjarmerende lenger. Jeg vet at når jeg en dag kommer til å møte noen andre, kommer jeg til å tenke at jeg er glad for at ting i fortiden gikk som de gikk, for da hadde ikke dette skjedd, og dette er så mye bedre.

Men samtidig tenker jeg på at ting ikke kan være bedre enn det jeg nylig opplevde. At alle menn jeg kommer til å møte siden kommer til å blekne i forhold til han jeg akkurat nå har hjertesorg over. For hvordan kan noe noensinne komme til å være like intenst som dette. Hvordan kan man oppleve dette mer enn én gang. Å bli stormende forelska i løpet av tre timer. Det skjer ikke mer enn én gang, sier jeg til S. Alle andre forhold kommer til å skje sakte og snikende, for det er jo sånn det som oftest skjer. Det kommer snikende og så er man en dag kjærester og man lurer på når man skal bli virkelig forelska. Det har jeg også opplevd før, og det kommer til å skje igjen. Men nå som jeg vet at det også finnes noe annet, kommer jeg til å synes at alle andre måter å bli sammen med noen på er kjedelig. Selv om det sikkert kommer til å bli fint, det også. Jeg tviler ikke på at jeg kommer til å møte mange andre menn, som jeg kommer til å like veldig godt. Men jeg tviler på at jeg kommer til å bli like hodestups forelska.

Men nå vet du at det går an, sier folk. Nå vet du at er i stand til å føle mye, at ting ikke trenger å være så monotont som du har trodd. Ja, sier jeg. Men han har lagt lista høyt, så fryktelig høyt.