På en øy i Hellas lurer jeg på det samme og skriver et manifest til meg selv. Jeg er trist, sint, forsmådd og har hjertesorg, men skjønner etterhvert at det ikke bare handler om ham. Det handler også litt om at det ble slutt med en eks etter fem år og at jeg etter det ble ganske bitter og bestemte meg for å aldri bli sammen med noen igjen. Jeg bestemte meg også for å gjøre en masse ting som jeg aldri fikk gjort da vi var sammen, uten at det er sikkert at det egentlig er det jeg vil og har lyst til. Kanskje har jeg bare gjort en masse ting i protest, bare for å gjøre absolutt alt det motsatte av alt som var oss, som et trassig barn. Jeg forteller S på valgvake at jeg kan huske da Norge skulle stemme nei eller ja til å bli med i EU, at jeg da gikk i barnehagen og at pappa hadde stemt nei og at de voksne snakket om at de trodde det kom til å bli nei, og at jeg derfor gikk rundt og sa JA! Det var et tidlig frampek på det jeg senere skulle bli: En irriterende kranglefant som ofte er uenig bare for å lage bråk.
Jeg forteller til S ved en annen anledning at P må ha trodd jeg var i mot velferdsstaten, helsevesen og gratis utdannelse til alle, så mye liberalistisk preik jeg lirte av meg bare for å være uenig (han var selv en sosialist). Joda, sier jeg, jeg er liberal, men jeg er fortsatt for velferdsstaten. Men jeg har en tendens til å overdrive meningene mine, sette dem på spissen. Det vet hun, for vi har kjent hverandre i godt over et tiår. Innerst inne vil jeg jo at staten skal passe på innbyggerne sine. Jeg sier at jeg kanskje er en norsk liberaler, men at jeg i verdenssammenheng kanskje er mer på venstresiden. Folk som klager i Norge kan faktisk bare skjerpe seg litt. Her er alle muligheter åpne. Tar man ikke dem, kan man faktisk bare skylde på seg. Det kan ikke veldig mange andre mennesker i verden.
Det er det som er så farlig med å melde seg inn i et parti, mener min bror. Det er så irriterende med folk som blir spurt hva de mener om noe, men som ikke vet det før de går inn i partiprogrammet og sjekker hva de skal mene. Både jeg og min andre bror, som selv nettopp har meldt seg inn i et parti, er enige i det. Det er en fare for at folk slutter å tenke selv, og det er ganske skummelt. Eksen min var anarkist og la sin stolthet i å aldri ha vært medlem i noe parti, mens jeg gjennom ungdommen var borti både Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom, siden Venstre som voksen, og nå Miljøpartiet De Grønne. Pappa bruker det som et bevis på at han ikke er så bekymret for at jeg ikke kommer til å få noen barn, siden jeg har en meget god evne til å ombestemme meg. Jeg sier ikke noe i mot det, for jeg vet veldig godt selv at hele livet er en evig dialog med meg selv, og jeg synes ikke det er noe å skamme seg over i det hele tatt. Det viser bare at det hele tiden kommer ny informasjon som hele tiden kan påvirke det jeg allerede mener. Det ville vært tåpelig å bare avfeie alt nytt man erfarer og lærer bare for å holde på noe man allerede har.
Det er altså det som har skjedd. P dumpet meg for en annen kvinne. Det kom rett og slett noe bedre på hans vei, han ombestemte seg. Han er en dust, sier vennene mine gang på gang og uavhengige av hverandre, men jeg sier at jeg selv heller aldri hadde nølt med å forlate noen dersom jeg hadde funnet noen andre som var bedre. Ikke for å forsvare ham, men rett og slett fordi det er sant. Og det gjør det kanskje enda mer trist, for det at han gjør nettopp det gjør ham til en mann etter min hjerte. En som tenker på sin egen lykke først. Bare sånn har man fullstendig respekt for sitt eget liv. Og jeg har kanskje hjertesorg, men også jeg har, ironisk nok, ombestemt meg: Det er faktisk ganske hyggelig å være sammen med noen (selv om vi aldri ble kjærester og det bare varte i én måned).
Derfor er det jeg skriver til meg selv i Hellas, for å huske meg selv og alt det jeg faktisk vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar