Når jeg kommer hjem, del 2

På bussen nedover fjellet tenker jeg på at det er lettere å bryte opp nå enn før, kanskje fordi jeg har opplevd det så mange ganger at det ikke gjør noe lenger, for sånn er det, man må stadig vekk bryte opp for å kunne gå videre til det neste, hva nå enn det er. Ting er sjeldent trist, men jeg kan ofte bli rørt. Jeg kan bli rørt av en setning. Jeg kan bli rørt der vi står og lærer oss førstehjelp under et telt i regnet, i en slags kontrast til samtalen om konsekvensetikk vs. pliktetikk som vi har mens vi ligger i soveposene våre og spiser smash, slitne etter å ha besteget et fjell i omflakkende tåke. I teorien kan det volde mer skade å redde noen enn å ikke redde noen, man vet ikke hvem man utfører livreddende førstehjelp på. Man vet ikke hva som skjer i fremtiden. I den virkelige verden gjør man det bare. Man gjør det man kan. For livet der og da står høyest. 

Fjellet er både virkelig og samtidig vag og tåkete. Alt smaker bedre på fjellet. Ingenting smaker bedre enn en nistepakke med tørre brødskiver på toppen av et fjell man nettopp har gått opp. Hver bit med sjokolade smaker mye bedre her enn den gjør i sofaen hjemme. Sansene blir skarpere, men samtidig er det som en tåler mer. Når det er kaldt og regner og blåser, må man bare bite tennene sammen og fortsette å gå. Det nytter ikke å ikke gjøre det. Snart tenker man ikke på det. Hva kan man gjøre, fjellet er som det er. Fjellet er min kirke, finnes det en gud er det her hun er. Det er andektig og jeg føler meg liten og overveldet. Samtidig tenker jeg mye på de mest basale ting. Hva skal jeg ha på meg i dag, hvordan skal jeg få gått på do, hvordan skal vi lage maten, blir det regn eller sol i dag? Hva skal jeg ha med i sekken, hva skal jeg ikke ha med i sekken. Jeg tenker mye på hvor jeg skal tråkke føttene mine for å ikke miste balansen eller bli altfor våt. Bare innimellom tenker jeg på livet nedenfor. Selv om det regner nesten hver dag og soveposen er kald og liggeunderlaget tynt, tenker jeg sjeldent på sengen min hjemme. Tanken på den varer et kort sekund, så tenker jeg på noe nytt. I blant tenker jeg på livet og hva jeg skal, men mest tenker jeg på hvor veien jeg går på går videre, på fjellene foran meg, på at jeg ikke ser syv blåner, men ti. 

Fjellet er som lykken, vanskelig å beskrive. Fjellet er som kjærligheten, både god og vond. 

Det går ikke an å være sint på fjellet. Alt som er dumt blir mindre og ubetydelig på fjellet. På vei nedover tenker jeg på at jeg skulle vært mer på fjellet. Reist dit med en gang når livet blir vanskelig. Jeg savner ingenting på fjellet. Selv om alle ullsokkene mine er våte og skoene aldri får tørke ordentlig, før det er på tide å ta dem på igjen. Jeg har ikke lest nyhetene på dagevis, for alt jeg vet kan det ha skjedd mange viktige ting i verden mens jeg har vært borte, men på fjellet betyr de ingenting. Det er som om tiden står stille og det bare er der nede tiden går. Skylaget kommer og går, noen ganger ser vi solen. Jeg ruller opp ermene på ulltrøya når solen kommer fram. Jeg har ikke dusjet på dagevis, men det har ingen av de andre heller. Jeg har badet i en fjellbekk. Det var kaldt, men friskt. Etterpå var jeg glad, det var den eneste grunnen. Håret tørker i nærheten av bålet. Når jeg kommer hjem lukter det fortsatt bål av håret selv etter at jeg har dusjet. Jeg vasker alt i maskinen og bøkene jeg tok med er bølgete av vannet som har trengt inn i papiret gjennom sekken. Jeg har lest litt, men for det meste ikke lest. Jeg har skrevet litt, men ikke så veldig mye. Jeg har tatt noen bilder, men på ingen av dem kan det sees hvordan fjellet egentlig er. 

Sukkeret på havregrøten smaker søtere enn den ellers gjør, og vi vasker bestikket og matboksen i bekken etter hvert måltid. Smøret vil ikke alltid løse seg opp i det kalde vannet. Legger seg på plasten under vannet som skyller over. Skylaget kommer og går. Noen ganger ser en toppen av fjellene, andre ganger ikke. Snøen og isen som ligger der. Snøen som ikke har smeltet. Det er visst mer snø i år enn i fjor. Kyrne beiter gress på stølen, her er de hele sommeren. Jeg må hjem, for jeg hører ikke til her, samtidig som det ikke finnes noe annet sted jeg føler jeg hører mer til. Der nede glemmer jeg i lange perioder at fjellet finnes. Det kan gå ukevis, månedvis uten at jeg skjenker fjellet en tanke. 

I Korea roper de på fjellet, sier J. Av glede. Det er ikke sånn som her, hvor vi er så stille på fjellet. Jeg sier at uansett hvor mye man roper på fjellet, så bråker naturen uansett høyere. Det er ikke noe poeng i å rope. Ropene blir uansett slukt. Vi er så andektige, sier J. Kanskje det. 

Når jeg kommer ned igjen er jeg ikke blitt noe brunere, men jeg har sett blåisen. Jeg har ikke sett meg selv på mange dager, og er blitt helt tørr på leppene. Jeg har klatret på breen og padlet nedover stryk. Jeg har ikke drukket vin på dagevis, men har heller ikke savnet det. Det er ikke kommet noen bøker i posten, ingen har ringt meg. (Det er ihvertfall ingen tapte anrop.) Jeg handler kaffe og pålegg på butikken. Også her regner det. Når jeg våkner i min egen seng øser det ned. Skoene buldrer i vaskemaskinen. Jeg tenker på at jeg må kjøpe noen nye til neste gang, siden flere deler har røket. Det er heldigvis ikke så lenge til neste gang - denne gangen.