Bøkene jeg leste i november; litt trist matematikk, førstegenerasjonsinnvandrere og flyktninger

PROSA
1. RYDDE UT av Helene Uri

SAKPROSA
2. NORD-KOREA - NI ÅR PÅ FLUKT FRA HELVETE av Eunsum Kim
3. JUSTISMORDETS RETORIKK av Arild Linneberg, Bjørn C. Ekeland og Johan Dragsvoll
4. PÅ LIV OG DØD av Wasim Zahid
5. THOR HEYERDAHL. MANNEN OG MYTENE av Ragnar Kvam jr.

POESI
6. URD av Ruth Lillegraven
7. LITT TRIST MATEMATIKK av Kjersti Annesdatter Skomsvold
8. YAHYA HASSAN av Yahya Hassan

DEN BESTE BOKA
Diktene til Yahya Hassan og Kjersti A. Skomsvold. Yahya Hassan skriver med fylde og hva skal jeg si, eksplosiv kraft! Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver poesi like bra som hun skriver prosa. Begge disse bøkene står nå i hylla mi fulle av notater og eselører. Fantastisk.

Slo at slag for poesien i Fædrelandsvennen. 

DEN KJIPESTE BOKA
Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete. Kjedelig og enkel. Noen rømmer til Kina, det skjer litt kjipe ting, de blir sendt tilbake til Nord-Korea, men klarer å flykte en gang til. De rømmer gjennom Mongolia som er skittent og fullt av hester. De kommer til Sør-Korea og får sørkoreanske pass. Ingen spennende detaljer, ingenting filosofisk, ingenting om politikk og hva kinesiske myndigheter gjør når de finner flyktninger, eller mer gjennomgående om Sør-Koreas mottagelse av nordkoreanske flyktninger. Savner ca. alt med denne boka. Tom og innholdsløs. Dessuten stusser jeg litt: Eusum Kim har liksom fått universitetesutdannelse i Sør-Korea og alt mulig, men så klarer hun ikke å skrive boka selv, og må få hjelp av Sébastien Faletti som skriver den på fransk?

Oss i mellom

Hører på Lana Del Rey fordi jeg er på youtube og hører egentlig på noe annet, men youtube sier: her er noe du kan høre på og jeg hører for det er lenge siden, kanskje er jeg ikke lei lenger, og så hører jeg og tenker på den dagen jeg hørte Lana Del Rey første gang, det er snart to år siden, jeg skulle lese pensum, husker ikke hva, kanskje noe om episk teater eller absurd drama og så ble jeg bare sittende og se på videoen til Born to Die på repeat repeat repeat til kjæresten min kom hjem og jeg skrudde av musikken og lot som jeg gjorde noe viktig, at jeg hadde brukt dagen på noe skikkelig nyttig, ikke sittet ved pc-en i kroken mellom bokhylla og veggen og hørt på musikk, og så bare den ene sangen da. Og så lagde vi sikkert middag, noe med grønnsaker, kanskje wok, noe billig noe, alltid gulrøtter og løk, som vi spiste i stua fordi det bodde en kanin i spisestua (ikke vår kanin, men huseieren sin) og så midt under middagen når han sier han at han vil høre på noe fint noe sier jeg JA JEG VET HVA! denne her, Lana Del Rey og jeg tenker plis la han like den, han mååå like den, men han synes den er kjedelig og har hørt sånt tusen ganger før og jeg sier ja, men se på videoen, er ikke det verdens fineste musikkvideo, close i hvertfall, men han er ikke begeistret og jeg blir skuffet, for man blir av og til skuffet når man er begeistret og glad for noe og andre ikke blir like glade eller begeistrede, det er kanskje fordi det kan føles ensomt, men det er ikke alltid sånn, kanskje bare når man forventer noe man egentlig ikke bør forvente, det er ikke alltid man gjør det, og andre ganger kan man være glad for seg selv, det er helt mulig, men egentlig er man ikke glad for seg selv, jeg er sjeldent glad for meg selv, jeg tror kanskje jeg går rundt og er glad for meg selv, men jeg sier hei og smiler til alle på min vei, bussjåføren, folk på gata, det er ikke noe jeg alltid gjør, bare når jeg er glad, og da er jeg liksom ikke bare glad for meg selv likevel; man trenger ikke nødvendigvis å dele alt, jeg har noen gang trodd det; man trenger ikke kjenne til alt, jeg har av og til trodd det også.

Så tenker jeg på det kalde tregulvet, frosten som liksom steg opp fra gulvet, ingen varmekabler, bare sprekker med trekk og tøfler og jeg hadde alltid føttene oppi sofaen og NSB-pledd rundt meg og vi så på Breaking Bad og jeg ble rystet nesten hver gang men måtte se en episode til hele tiden, og av og til gikk han ut og kjøpte sjokolade hvis jeg hadde lyst på det, mens andre ganger kjeftet han på meg fordi jeg aldri tørket av vinduene, det var alltid han som gjorde det, det er er fordi jeg ikke er huslig av meg; på rommet mitt nå er det tusen hybelkaniner og for en liten stund siden rydda jeg pulten og fant fire kaffekopper med mugg oppi, det er ikke første gang jeg opplever det, men det forbauser meg alltid at det kan vokse noe ut av kaffe for jeg tenker kaffe liksom, det er jo ikke særlig mye næring i det, bare oppkvikkenhet, ikke alltid så mye av det heller, kanskje er det da feil forhold mellom kaffe og vann, kanskje noen veldig små skjeer med kaffepulver kanskje; den gangen hadde vi espressokanne, det lager jeg ikke kaffe på lenger siden vi ikke er sammen lenger og den kanna var hans, men kan jo ønske meg det til bursdagen min kommer jeg på, en espressokanne, skal lage americanos og kanskje drikke dem fra sånne spesielle glass som jeg ikke har, servere med en gang til kanskje tilslørte bondepiker, for jeg har hele frysen full av eplemost som jeg lagde da det var høst ikke vinter og jeg så på eplene og tenkte DE MÅ BRUKES og lagde eplemost og eplechips og hadde eple i hver eneste skål med frokostblanding, men likevel ble det liggende prikker av grønne, siden brune og forråtne epler på gresset og jeg forestilte meg dyr som spiste eplene og ble fulle; så en gang en video på youtube av en hest som som hadde spist altfor mange gjæra epler og sjangla og vimset fram og tilbake med hodet, kanskje litt perpleks, oi, disse eplene var gode, men hva skjedde nå 'a; lurer på om de synes det er gøy sånn som mange mennesker (men ikke alle) synes det er gøy (men ikke alltid), eller om de tenker nam, gjæra epler, eller bare nam, epler, og så videre om de også har hjerner som produserer endorfiner når de holder en høy puls lenge, som når mennesker trener mener jeg, kanskje det er det som skjer når ihvertfall rovdyr jakter, for det er det de gjør, tenker etterpå, kanskje ikke bevisst, men en følelse av fornøydhet, tilfredshet, dette var bra gjort, nå er jeg fornøyd, for vi vet jo at dyr rangerer ting, det er noen ting som er bedre enn andre ting; f.eks. hadde jeg en hest en gang som ikke ville spise pellets, men han ville gjerne spise en kligrøtaktig greie; han ville ikke ha melasse, men ville gjerne ha epler og gulrøtter; eller katten, som gjerne vil ha makrellitomat på tube, men ikke makrellitomat på stor boks, sånn som jeg foretrekker makrellitomat, med store biter (har aldri skjønt poenget med ferdigoppkuttet makrellitomat), ikke sant, og så liker de noen mennesker bedre enn andre mennesker, for eksempel katta til bestemor (som er død nå) som bare likte bestemor og kanskje bestefar og kanskje tante, men ikke meg, jeg har et arr på hånda enda etter at den klorte meg da jeg var kanskje åtte år og bestefar og bestemor og katten (perser) var på besøk hos oss i Kristiansand og bodde på rommet til min søster og jeg, og hvor sov vi da forresten? Det husker jeg ikke, i stua, på madrasser inne hos mamma og pappa, i sovesofa i stua? Hadde vi sovesofa da, eller? Var det sommer, kanskje vi bodde i telt i hagen (det gjorde vi noen ganger) ved siden av epletreet og sjasmintreet som lukter så godt, en av mine favorittlukter, sammen med den alltid urokkelige favorittlukten av kaffe, lukten av kaffe har jeg likt siden før jeg selv begynte å drikke kaffe; jeg sa det lukter så godt med kaffe til min nye venn som ennå ikke var min bestevenn, men som holdt på å bli det, den magiske fasen i begynnelsen av det som skal bli et veldig nært vennskap og som utspiller seg blant unge mennesker med fremtiden foran; jeg sa: det lukter så godt med kaffe, men jeg liker det ikke, og hun sa: det er fordi du må lære deg å like det og du må kanskje drikke mocha først; så dro vi for å drikke mochakaffe, som var godt, men som jeg ikke drikker lenger for nå vil jeg helst ha svart kaffe, og som altså ble den første kaffen blant uendelige mange kaffekopper i mellom oss og inn i voksentiden hvor vi ikke lenger ser hverandre hver dag fordi det er mange år siden vi bodde i samme by, men holder likevel kontakten og jeg synes fortsatt hun er en av de beste menneskene i verden, gleder meg alltid til å se henne (hun liker forresten Lana Del Rey), tenker at jeg i grunnen har mange fine relasjoner og er glad for det, tenker av og til jeg er så jævla sur og usympatisk og selvgod at hvorfor gidder folk egentlig å være venner med meg, men ikke alltid, tenker bare sånn av og til, tenker forskjellige ting, andre ganger tenker jeg ikke det i det hele tatt.

Dette er min nye adresse, sier en venn til meg, i tilfelle du vil sende meg noe, noe som ikke er usannsynlig, for jeg har sendt denne vennen post mange ganger; av og til brev, av og til utrevne avisartikler, andre ganger postkort. Ja, sier jeg, jeg skal notere meg det ned til en gang jeg vil sende en overraskelse, det er ganske mange ganger jeg har villet sende en overraskelse i posten som ikke har blitt en overraskelse fordi jeg har måttet spørre om adressen (på e-post eller sms), og det ødelegger litt, selv om folk kanskje blir glade likevel, men det er ekstra fint å bare få noe man ikke forventer, ut av at noen tenker på deg selv om du ikke er der, er ikke det fint, jo. Og så noterer jeg det, det er en postboksadresse, det er ikke der vedkommende bor, så du har ikke flyttet, sier jeg, nei, sier vedkommende, vil bare ha posten dit. Åja, sier jeg, ok, noterer meg ned adressen, selv om det er typisk at jeg kommer til å miste den og ikke finne den når jeg en dag trenger den.

Takk til hvalene

I dag hadde jeg matematikkeksamen og det gikk dritbra. Hvis jeg ikke får en 6-er er det en skandale. Hvem kan jeg takke det for? (Bortsett fra en god lærer og en dr. ing. pappa som bærer over med alle mine spørsmål om funksjoner og derivasjon?) Jo, hvalene, og alle de andre dyra i havet. Jeg har nemlig tenkt til å bli biolog og en dag jobbe for SeaShepherd (eller WWF e.l.). Jeg tenker nemlig på dem hver gang jeg lurer på om jeg heller skal gjøre noe annet enn matematikkleksene. Jeg gjør dette for hvalene, tenker jeg, rokkene, fiskene, haiene, det biologiske mangfoldet i havet, og da er prioriteringen lett. Det er fint med et overordnet mål med livet som er viktigere enn alt annet.

(Og nei, jeg tuller ikke nå. Mener det.)

Nå er det juleferie (fra skolen) og jeg feirer med å lese videre i Ragnar Kvams biografi om Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Jeg vet alt som skal skje, men det er sykt spennende likevel. Anbefales!
I tillegg dumper snart On the Origin of Species i postkassa mi. På tide at jeg leser den!

Edit: Jeg syntes det gikk så bra at jeg meldte meg på enda et realfag (i tillegg til mer matematikk og biologi) til våren: Fysikk! Gleder meg!

Knølhval. Bilde lånt fra http://ndla.no. 

Forsøk på anstendighet

Midt oppe i eksamenslesningen treffer jeg en venn jeg ikke har truffet siden i sommer; vi går og spiser lunsj og jeg forteller at jeg gleder meg til julefesten til M og at jeg skal ta med vertinnegave fordi jeg prøver å bli et bedre menneske, at jeg er skikkelig dårlig på sånne ting, og jeg forteller at en gang S og jeg skulle på innflyttingsfest ba S meg om å dra i butikken og kjøpe en innflyttingsgave mens hun ventet med syklene utenfor og jeg kom ut med en kartong juice hvorpå S ble oppgitt og irritert, gikk inn på butikken selv og kjøpte en bukett blomster, noe jeg ikke klarte å resonnere meg til selv, aha, blomster! Og så ler jeg litt av meg selv, en kartong med juice! Skulle vi komme på innflyttingsfest med dét liksom, til vår over tretti år gamle venninne som nettopp hadde kjøpt seg rekkehus med veranda? Jeg kunne i det minste ha kjøpt en eplemost. Det skulle kanskje vært vin, men det var sommer og vi rakk ikke noesomhelst, hvorfor, jeg vet ikke, husker ikke hvilken sommer dette var, hva annet som skjedde, hvilken sang som var sangen f.eks., andre ting vi gjorde.

Jeg skal ta med vin denne gangen, tror jeg, sier jeg. Det er hyggelig med vertinnegaver, sier han, man må jo ikke ha det med, men det er hyggelig. Ja, sier jeg, og tenker på det jeg nettopp skrev på Facebook, hvor dumt det var med julas store forbruk og kjøpepress, sier jeg i mot meg selv nå, eller, tanken streifer meg, jeg er alltid litt bekymret for at noen skal ta meg i å være dobbelmoralsk når jeg mener noe om noe, for jeg vil så gjerne være et anstendig menneske som lever sånn som jeg mener, som jeg leser om senere på dagen, når jeg kommer hjem, i et intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen; hun vil også være et anstendig menneske, men er jo klar over at hun fyllekjørte, måtte betalte femtitusen kroner i bot og sone i fengsel; men å ville noe er ikke alltid det samme som å klare det, men man kan prøve, man kan gjøre så godt man kan, ikke sant?

Jeg vil gjerne dra og besøke deg, har tenkt på det så lenge, sier jeg. Ja, det kan vi snakke mer om når det nærmer seg, sier han. Jeg tenker på hvaler, men kommer på at man sikkert ikke ser dem i mørket. Tenker på at jeg må skaffe meg en hodelykt som jeg kan løpe med, eller ha på hodet alltid så jeg slipper å justere lampa etter sittestillingen når jeg leser, bare ha lys akkurat der jeg vil ha lyset hele tiden, eller slippe å reise meg for å skru av lyset når jeg skal legge meg; det var en mann jeg traff en gang som gav meg tipset, og jeg fortalte om hvordan jeg gjør det på hytta, der sover jeg på hemsen, men gidder ikke gå ned fra den når jeg skal skru av lyset, så jeg har en planke som jeg slukker lysbryteren med, en slags forlenget arm. Det er forresten ikke slik at jeg sover på hemsen lenger, jeg sover i et annet rom nå, er ikke lenger redd for køyesenger uten gjerde, eller hva det nå heter, er ikke et ord som er naturlig i mitt vokabular, har ikke hatt behov for det så veldig mange ganger, men det utgjør et hull fordi ordet faller seg naturlig hos V, hun kan sånne ord, jeg blir av og til veldig var over mine språklige hull når jeg snakker med henne, litt overrasket og veldig bevisst over det.

Treffer du V mye, spør han, ja, sier jeg, traff henne senest i går, prøvde å forklare hvorfor jeg er så glad i Brecht før vi gikk til et sted hvor musikken var så høy at jeg bare sa jaha, jaha, sider du det uansett hva folk sa, fordi jeg ikke hørte noe, og så dro jeg hjem fordi jeg skal ha eksamen på mandag, det ble bare to øl, hørte på musikk mens jeg gikk hjem og holdt på å fryse fingra av meg, orker ikke tenke på hvor kaldt det kommer til å være når jeg drar og besøker min venn oppe i nord, Tromsø, men gleder meg likevel, skal se nordlyset, en av livets planer. Forteller ham at Norges del av Antarktis er åtte ganger større enn fastlandet som vi bor på, Dronning Mauds land, og at jeg skal bli biolog og få jobb på en forskningsstasjon, kanskje, det vil jeg, hadde vært gøy, og at der er det femti grader minus, kanskje mindre, og man må overvintre og kanskje blir man gal for det er ganske isolert man må leve i mange måneder av gangen, litt som å dra ut i verdensrommet, sier han, ja, litt sånn, sier jeg, man kan ikke dra noe annet sted, man er bare der, man må bare være der. 

Norskpensum

I dag har Klassekampen en sak om norskpensum. Tingen er at det i læreplanen ikke står spesifikt hvilke forfattere og hvilke verk som en elev på videregående bør ha kjennskap til når denne går ut av skolen. Klassekampen hadde derfor satt sammen et panel av litteraturkjennere til å komme opp med et forslag til et pensum. Panelet bestod av Edvard Hoem, Janneken Øverland og Per Thomas Andersen, og her er lista de kom opp med:

Med en fryd kunne jeg si at jeg hadde lest det meste, men ved nærmere betraktning er det ikke helt sant. Jeg har kanskje lest alle forfatterne, men ikke akkurat de verkene. Uansett ironisk, tatt i betraktning at jeg ble så sint på norskfaget (eller læreren) på videregående at jeg bare droppa ut.

Hvordan er ståa?

En kongesaga: Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg har lest noen kongesaga. Tenkte først at jeg hadde det, siden jeg har lest sagaer, men når jeg tenker meg om, var det noe særlig til konger i dem, annet enn som bipersoner?

En ættesaga: Ja. Det har jeg ihvertfall lest. Jeg har lest Gunnlaug Ormstunge, Sagaen om Laksdølene og Njålssagaen. 

Draumkvedet: Ja, men tror ikke jeg husker noe av det. 

Petter Dass - Nordlands trompet: Ja. 

Ludvig Holberg - Jeppe på bjerget: Ja. Og ikke bare har jeg lest det, jeg har også sett det oppført. Flere ganger. Elsker Holberg.

Dikt av Henrik Wergeland: Ja. Jeg har jo vært forelska i Wergeland siden tolvårsalderen. 

Camilla Collett - Brev fra Paris: Har lest noe av Camilla Collett, men husker ikke hva. Kan godt ha vært brevene, men gjorde tydeligvis ikke noe stort inntrykk. 

Dikt av Aasmund Olavsson Vinje: Ja.

Dikt av Ivar Aasen: Ja. 

Henrik Ibsen - Peer Gynt, Vildanden: Har lest Vildanden, men ikke Peer Gynt. Kan altså ikke referere til 'Nei, jeg lyver ei'. På en annen side har jeg sikkert lest En folkefiende, Gjengangere og Et dukkehjem tre-fire ganger hver. For ikke å snakke om alle gangene jeg har sett Ibsen på teater. 

Bjørnstjerne Bjørnson - Faderen + dikt: Ja. 

Amalie Skram - Forrådt: Har lest forskjellige ting av Skram, men tror ikke jeg har lest Forrådt. 

Eventyr fra Asbjørnsen og Moe: Ja. Lenge før jeg begynte på skolen. 

Dikt av Sigbjørn Obstfelder: Selvsagt. Elsker Obstfelder. 

En novelle av Alexander Kielland: Har lest romanen Gift. Det var på skolen faktisk. 

Arne Garborg - Fred: Ikke Fred, nei. 

Knut Hamsun - Sult: JA. Han er jo min favoritt av ALLE. <3

Sigrid Undset - Kransen: Jeg har lest utdrag og jeg kjenner til den, men har ikke lest hele. 

Olaav Duun - Mennesket og maktene: Ja. 

Dikt av Kristoffer Uppdal: Ja. 

Dikt av Olav Bull: Ja. 

Cora Sandel - Alberte og friheten: Nei, har ikke lest den. Har bare lest den første boka om Alberte, Alberte og Jacob, men jeg må lese de to andre også, de står på lista mi. 

Aksel Sandemose - En flyktning krysser mitt spor: Ja. 

Dikt av Nordahl Grieg: Hvem har ikke? Men når det er sagt, så er jeg ikke særlig glad i Grieg. Tror kanskje det skyldes våre veldig ulike politiske meninger. På en annen side elsker jeg jo Brecht, og han var jo også kommunist. Veldig ulogisk. 

Dikt av Arnulf Øverland: Ja. 

Dikt av Gunvor Hofmo: Ja. 

Dikt av Rolf Jacobsen: Ja. 

Dikt av Inger Hagerup: Ja. Det også lenge før skolen. 

Alf Prøysen - Jørgen Hattemaker: Nei. 

Dikt av Olav H. Hauge: JA!

Tarjei Vesaas - Fuglane: Ja. Mer enn én gang. Dette er jo en av de beste norske bøkene noensinne. 

Jens Bjørneboe - Jonas: Ja. Og jeg har lest masse av Bjørneboe, men helt ærlig synes jeg faktisk at han er litt oppskrytt. 

Roman av Kjartan Fløgstad: Nei, ikke ennå.

Roman av Dag Solstad: Ja, mange. 

Og så tenker jeg: Hvor er Tor Ulven? Som skulle ha fylt seksti år i år, Gyldendal gav nettopp ut noen av diktsamlingene hans ut på nytt i den anledning. Hvor er han? Og så tenker jeg: Er ikke det en selvfølge egentlig, å ha kjennskap til disse forfatterne, er det noe å snakke om engang? Tydeligvis, siden de lager en sak om det. Og jeg har jo ikke lest en eneste kongesaga, det er jo sant. Ikke Peer Gynt heller. Det er også sant. Det er hull i min dannelse også. Men akk, jeg er så lei av Ibsen. Og apropos drama, hvor er Jon Fosse?!

Løper i skogen og lengter etter snø

Hvordan går det med nettdatinga, spør eksen den samme dagen som han legger ut kjærestebilder av ham og den nye dama hans på facebook. Hæ, hvordan vet du at jeg driver med det, sier jeg. Du har sagt det, sier han. Å, sier jeg. Det må ha vært den gangen for et par uker siden hvor jeg bare skulle ta en øl, men ble drita og ikke en gang husker at jeg sa det. Og så forteller jeg at jeg ikke har vært på noen date, for det er så kjedelig å skrive med folk på de sidene på nett. Fortelle om seg selv og sånt samtidig som man liksom skal interessere seg for fremmedes liv og virke, jeg orker det bare ikke. Det går trått. Jeg så deg, sier eksen og jeg sier hæ, hvor da? Han sier han tuller. Jeg er ikke på sånne sider, sier han. Gnir det inn. Selvsagt. Han er for god til å drive med sånt. Han finner damer i virkeligheten. Han kan jo være sjarmerende. Jeg er ikke spesielt sjarmerende, med mindre jeg legger vekk den ekte meg og dropper å ta opp temaer som gjør meg sinna (og dem er det mange av) og generelt bare lyver på meg at jeg er mindre smart enn jeg er, litt mer sånn å, jasså, sier du det. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, det skjer i underbevisstheten. Jeg legger bånd på meg. Men det trenger ikke å være en dårlig ting, for jeg er nok litt for ærlig ellers. Jeg forteller om ting som er bra og ting som er dårlig, om hva jeg mener om ting som kanskje ikke setter meg i et veldig godt lys, rett og slett fordi det jo er det som er sant. Man må spørre andre hvordan det går, sier en til meg. Jeg sier at det er et dumt spørsmål, for folk flest, når de spør, forventer ikke å få negative svar tilbake, og da blir hele greia bare en løgn. Jo, takk, jeg har det bra. Jeg har det sjeldent bare bra. Jeg har det fram og tilbake og opp og ned og det meste er ambivalens. Du vil ikke vite når jeg har det dårlig og hva jeg tenker på når jeg har det dårlig.

Men uansett. Jeg sier til eksen at det betyr jo egentlig ingenting, de nettdatinggreiene. Jeg vil jo ikke være sammen med noen. Det er bare et ledd i det eviggående prosjektet jeg gjør ting jeg aldri har gjort før. Jeg forteller også om den dating-appen som det står så mye om i media for tiden, og at den ikke funker, for man kan jo ikke sitte å chatte med folk på mobilen ute på byen, det er jo fryktelig usosialt når man er ute sammen med noen, og det er man jo alltid. Da blir det bare vanlig sjekking likevel, sier jeg. Som om det er noe jeg pleier å gjøre, og det er ikke sant. Har aldri gått ut på byen i ens ærend å sjekke opp noen. Det er kanskje noen som gjør det, ikke jeg. Jeg liker hovedsaklig å treffe folk og snakke med folk. Få med meg ting, arrangementer, konserter, debatter, opplesninger etc. Så forteller jeg at det var slippfest for en diktsamling på onsdag, men at jeg ikke gikk på den. Han sier at han var på en annen slippfest for samme diktsamling, bare ikke her, men i Oslo. Jeg blir litt overrasket. Har han vært på slippfest for en diktsamling, jøss. Men det sier jeg ikke noe om.

Vedder på at du får deg barn i løpet av neste år, sier jeg. S og jeg har vedda. Men egentlig er det ikke noe veddemål, for vi tror jo det samme. Hvem vedder vi med da? Livet, verden? Snart ser vi deg trillende på en barnevogn, sier jeg. Og så sier jeg et eller annet om at det er fint at livet går videre og at ting forandrer seg, ikke sant. Har aldri trodd på for alltid, selv om jeg en gang spurte ham skal vi være sammen for alltid og han sa ja. Det gjør det ikke mindre sant, man mente alt det man mente en gang, men så forandrer ting seg. Man skifter mening og mål. Folk gir opp så lett, var det en som sa da hun fikk greie på at det var slutt mellom oss. Jeg gir ikke opp noe som helst, sa jeg. Ting bare er annerledes, det forandrer seg. Hvis ting ikke lenger føles riktig, så må man gjøre noe med det, forandre det på en eller annen måte, bytte kurs. Hvorfor fortsette på feil kurs når den er feil? Hvis jeg er lei av en forfatter, så fortsetter jeg ikke å lese flere bøker av denne, men velger heller noe nytt, en annen forfatter. Kanskje etter å ha gitt vedkommende altfor mange sjanser. Prøvd igjen og igjen. Jeg har f.eks. lest altfor mye av Lars Saabye Christensen til å ikke like ham. Hver bok er jo lik den forrige. Men nå vet jeg ihvertfall at å lese en bok til av ham er uinteressant, kommer ikke til å skje.

Nå gjør jeg det igjen. Sammenligner alt med litteratur, det å lese. Men jeg liker sammenligninger. Vi snakker litt om at det å ha barn er som å ha en iPhone. Man vet ikke hva folk snakker om før man har en selv. Og at jeg alltid vet hvor den er, bryr meg ihvertfall veldig mye om den, vil ikke adskilles den. Jeg elsker iPhonen min, sier jeg, veldig (smertelig) klar over hvor mye plass den tar. Jeg sjekker alt som går an å sjekke hver eneste time. E-poster, Twitter, Facebook. Det er selvsagt fordi vi ikke har barn at vi kan si sånt. Vi vet jo ikke hvordan det egentlig er, men jeg har ikke tenkt til å finne det ut. Aldri, sier jeg til vennene mine en kveld vi drikker vin, en av dem har nettopp blitt tante for andre gang. Men man skal egentlig aldri si aldri, for man forandrer seg jo. Jeg har f.eks. begynt å lese sportssidene i avisen. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tror kanskje det har en sammenheng med at jeg planlegger å gå på ski igjen. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var ti år, men nå skal jeg det igjen og jeg gleder meg kjempemasse. Er ute og løper om morgenene, av og til er det frost på bakken, andre ganger ikke. Jeg venter på at det skal være frost hver dag og at det skal være snø overalt, lengter etter det det hver dag. Å, kan det ikke bare snø!

Katter i Nevada

I Rogaland ligger Norges største ørken, sier han, og jeg er skeptisk tja, ørken, hva mener du, en veldig stor strand eller, og E bryter inn og sier hallo, nei, det er jo vått på stranda, dét kan ikke være en ørken, og klart jeg vet det, er bare skeptisk til at det finnes en ørken i Norge, og jeg er skeptisk med god grunn, for det viser seg at ørkenen han prater om er kunstig, bare avfall fra en fabrikk som lager et eller annet, og han tar opp telefonen og viser den og vi ser at den er grå, og jeg sier det var ikke en fin ørken, er kanskje litt gledesdreper, men hva annet kan jeg si, sier at jeg har vært i en ekte ørken i Arizona og han sier Las Vegas da?, og jeg sier nei, Las Vegas ligger i Nevada og der har jeg ikke vært, men hver gang jeg tenker på Nevada tenker jeg på en bok jeg leste da jeg var barn som jeg leste mange mange ganger, den handlet om katter og sjakkspill, det var noen som kidnappet katter for å drive forsøk med dem i Nevada, eller blander jeg sammen med alt jeg vet om prøvesprengning i Nevada, nei, det var en sammenheng, de kindnappet katter og gjorde forsøk med dem i Nevada, men hvorfor dro kidnapperne helt til Norge for å kidnappe katter, for noe stress, det må være noe jeg ikke husker helt her; men så langt tenker jeg ikke akkurat da, jeg finner heller ut at jeg skal si at i Finnmark ligger det sikkert en større ørken, eller nei, kanskje Svalbard, for er ikke definisjonen bare at det er sykt lite luftfuktighet og lite liv, og det er det jo når det er kaldt, mener å huske at jeg har lest noe om kalde ørkener, men er ikke sikker. Vet forresten at når man dør i kulda, så er det ikke først og fremst fordi det er kaldt, men fordi det er så tørt at lungene, som er avhengig av fukt ikke klarer å puste videre; det er dét man dør av, ikke kulden i seg selv. Lungene våre er nemlig fuktige. Vet også at munkelus har gjeller og ikke lunger, selv om de kravler rundt på land. De har et lite hulrom foran gjellene sine hvor det ligger vann, og så får de oksygen gjennom dette vannet som de bærer med seg i kroppen. Det er muligens derfor de trives i fuktige kjellere. Jeg vet også hvordan små munkelusbabyer ser ut, for det har jeg sett, jeg har sett det mange ganger hvordan tusen små munkelus blir født; samlet nemlig veldig mye på insekter da jeg var barn, av og til i en gjennomsiktig plastboks med pustehull, av og til i en gammel toliters isboks med hull, det var de insektene som vi bare så på littegranne, men ikke observerte i like stor grad, f.eks. larver; jeg og vennene mine den gang hadde alle en boks med larver i en periode, det var liksom kjæledyrene våre, lot vi som, kanskje fordi ingen av oss hadde ordentlige dyr hjemme, eller var det bare meg; alle andre hadde marsvin, hamstere, kaniner, katter, jeg hadde ingen dyr, bare insekter som jeg observerte og slapp løs igjen etterpå; det var før jeg fikk min egen hest og kanskje var litt heldigere enn de andre likevel. V er med meg i stallen en dag og spør om jeg kunne tenke meg en egen hest igjen, er ikke det mye ansvar, tenk om man en dag ikke orker å dra ut i stallen, man har virkelig virkelig ikke lyst? Jeg sier at det skjer aldri, det er bare uaktuelt rett og slett, jeg sier at det kanskje nesten er litt som å ha barn, man kan aldri melde seg ut, man har ansvar hele tiden, hestene bryr seg ikke om du var ute på byen i går, de skal ha frokost og slippes ut før klokken åtte hver dag uansett, og det er fint og jeg tenker på en mann som sa til meg at jeg aldri kunne ha hund noensinne for jeg visste ikke hva ansvar var og jeg ville aldri greie å gå på tur med den hver dag, og jeg sa alltid jo, for jeg har hatt hest, så jeg vet hva det betyr å ha ansvar for et dyr, men nei, han trodde ikke noe på det, men egentlig tror jeg det bare var hans unnskyldning til å ikke skaffe seg hund, ville ikke innrømme at det var han som ikke ville, for han skulle være romslig, han ville fremstå som romslig, eller at jeg kanskje skulle føle meg liten og ubetydelig, liksom umyndiggjort, du er ikke ansvarlig nok, noe som er det verste jeg vet, som om alt jeg sier og planlegger er useriøst, men det er det ikke, alt jeg sier er sant, men det er ikke alt jeg sier jeg skal som jeg får gjort øyeblikkelig. Forteller f.eks. E at jeg en dag akter å dra til Midtøsten, før jeg glemmer det, men kommer på det igjen og tenker why not, nå er det på tide å dra til Midtøsten, fikser det og nå skal jeg dra til Midtøsten førstkommende påske, har tenkt på det veldig lenge. Sier til den andre E at jeg skal til Midtøsten, hun sier jeg er gal, vil jeg bli bomba, jeg sier jeg kan jo dø hver gang jeg går ut av dusjen, hver gang jeg sykler og treffer en bil med en idiot bak rattet (det er jo mange idioter), hver gang jeg er i stallen og rir, hver gang jeg blir med fremmede hjem, men er ikke så veldig redd for det, hvorfor være redd for noe som en dag uansett kommer til å skje. Selv skal hun til Thailand, Vietnam og Japan, og det har jeg også lyst til, har lyst til å dra til Vietnam for Vietnam er alltid så vakker på film, det er det jeg vet (pluss alle jeg kjenner som har vært der sier det er så vannvittig fint der). Forestiller meg at det er skikkelig grønt; ekstremt grønt, den samme fargen som bare Vestlandet (i Norge) kan være i august, så ekstremt grønt, en grønnfarge jeg aldri har sett noen andre steder. Er fristet til å si smaragdgrønn, men vet egentlig ikke hva smaragdgrønn er siden smaragder ikke er noe jeg pleier å verken se eller røre, dessuten er en stein død, men planter lever, det hadde uansett ikke vært en fair sammenligning.

Om realfag og litteratur

Men er det å bli biolog en B-plan, sier K, og jeg sier nei, nei, er så lei av det spørsmålet. Eller: Skulle ikke du skrive? Jo, og det gjør jeg jo. Jeg gjør det hele tiden, har gjort det siden jeg var seks. Det ene utelukker ikke det andre, sier jeg. For omtrent på den samme tiden tenkte jeg også: Jeg skal bli marinebiolog! I dag er jeg tjuefire og vet at marinebiologer flest ikke svømmer rundt med delfiner sånn som i Flipper-tv-serien, men jeg har fortsatt lyst til å bli biolog. Jeg har alltid tenkt på det, men tenkt: shit, da må jeg ta realfagskompetanse og jeg skjønner jo ikke matematikk! Jeg elsket matematikk på barneskolen, og på ungdomsskolen også, helt til tiende klasse, da falt jeg av. Da skjønte jeg ikke noe lenger. Ligninger, algebra, og alle de tingene jeg ikke en gang kan navnet på, så lite skjønte jeg. Plutselig var klarsynet over, ikke vet jeg hva som skjedde. Det eneste jeg skjønte var prosentregning og geometri, så jeg klarte meg jo. Men alt det andre. Så jeg droppa det. Det ble ingen realfagskompetanse og jeg tenke ja, ok, jeg kommer aldri til å bli biolog nå, men jeg skal jo bli forfatter. Én av to må vel være greit.

Så studerte jeg litteraturvitenskap og tenkte jeg vil ikke ta noen master, det ble for mye livet og døden. Men det hører med at veilederen min sa: Du skal vel skrive master? Nja, sa jeg og dro på det, fordi jeg nesten hadde bestemt meg for å ikke gjøre det, men likte å høre at jeg burde det, for det måtte jo bety at jeg gjorde noe riktig. Jeg synes du skal, sa han. Men jeg hadde en student her en gang som skrev bacheloroppgave om samme bok som deg, og hun ville heller ikke gå videre. Hun ble biolog og begynte å studere trær i stedet. Det måtte jeg smile av.

En av dagene skal poeten Gunnar Wærness, som jeg liker, snakke om poesi et sted i byen, men jeg kan ikke gå, for jeg skal på skolen sammen med alle søtten- og attenåringene og lære matematikk, snart er det eksamen og jeg skjønner alt. Hele høsten har jeg lært meg matematikk på nytt igjen, det går bra, jeg forstår det og jeg har fått klarsyn igjen, jeg synes tilogmed, bokstavelig talt, at det er gøy. Å klare å løse en vanskelig oppgave, et regnestykke, gir meg like stor glede som å skrive noe jeg er fornøyd med. En dag sitter jeg og løser alle derivasjonsoppgavene i boka, jeg vet alt om derivasjon nå. Men poenget mitt er: jeg liker og jeg vil begge deler.

Jeg leste nylig at Jan Kjærstad etterlyste mindre Freud, mer Darwin i den norske litteraturen. Ja, sier jeg, enig. En kveld kommer jeg hjem fra jobb og finner den nye boka til Kjersti Annesdatter Skomsvold i postkassa, diktene i Litt trist matematikk, jeg lager en kopp grønn te og begynner å lese før den er klar. Jeg digger den, som de andre bøkene hennes, etterpå må jeg si det til alle, se her, les denne, jeg skal ha den med i veska forever. Jeg understreker med penn og forteller til S at ja, det er faktisk likninger i den og cosinus og sinus og 101-tallkoder, for Kjersti Annesdatter Skomsvold, hun skulle faktisk bli dataingeniør, hun, men så hoppet hun av studiene for å bli forfatter. Og Kristian Bergquist, som er en venn av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og som også skriver dikt, skikkelig fine dikt, er astrofysiker. Er det sant?, sier S. Ja, helt sant!, sier jeg, og tenker at dette må jeg huske på neste gang noen sier men hvorfor skal du drive med realfag, skal ikke du skrive da? og jeg blir småsur og sier ja, men Goethe, som kanskje er et veldig dårlig eksempel, selv om han var både vitenskapsmann og forfatter, fordi man kan jo ikke drive og henvise til Goethe, han kommer jo fra en tid uten internett! Strindberg også, som syslet med alkymi ved siden av all angsten og alle drømmene, selv om vi nå vet at det er en tullevitenskap, man kan ikke gjøre stein om til gull.

Jeg synes du skal begynne på forfatterstudier, sier en venn av meg. Det er kanskje fordi hun gjør noe lignende innenfor den kunstarten hun selv driver med og får mye ut av det. Jeg sier nei hver gang, aldri. Jeg vil ikke det. Jeg ser på dem som hermetiske lukkede rom hvor folk som skriver snakker med folk som skriver uten å snakke med noen som ikke skriver, og så skriver alle bøker om folk som skriver som folk som ikke skriver ikke vil lese. En annen venn jeg snakket med, en meget belest ung mann som nettopp hadde skrevet sin masteroppgave i litteraturvitenskap spurte meg hva jeg skulle bli. Jeg skal bli forfatter, sa jeg. Å, da så, sa han, da synes jeg ikke du skal ta master (som svar på at jeg hadde spurt ham om råd), da kommer du bare til å skrive bøker om folk som skriver og det er pisskjedelig. Ja, ikke sant, sa jeg fordi han bekreftet noe jeg lenge hadde tenkt. Han selv skulle ikke bli forfatter, han ville bare lese.

Faktisk er det lenge siden jeg har lest en roman hvor skriving ikke er en del av tematikken. Tror jeg. Det er alltid noen som skriver. De siste dagene har jeg lest Helene Uris nyeste bok, Rydde ut, og den handler om en Helene Uri som prøver å finne ut ting om forfedrene sine, hun har nettopp funnet ut at hun er en åttendedels same, samtidig som hun skriver en roman om Ellinor som drar til Finnmark for å forske på det samiske språket. En historie som får meg til å tenke på Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg leste tidligere i år, om en avdanket journalist som drar til en bygd på vestlandet for å samle inn språkprøver av en utrydningstruet dialekt. Også den handler om skriving, selv om det å skrive i aviser er en annen sjanger enn å skrive romaner og dikt, men likevel, altså. Selv Lilith i Litt trist matematikk skriver. Og et sted lurer hun på

Kanskje Lilith ikke skal skrive mer, skrivingen trekker sjelen ut av henne,
hun kan bli kone og mor, jobbe halv stilling på en skole,
lære walisiske barn om beautiful Norway, landet med et par troll og
fundamentalisme, akkurat nok til at avisene har noe å skrive om.
Resten av tiden kan hun være sammen med sine egne barn, 
elske dem så høyt at de også blir fulle av livgivende dødsangst.

Jeg husker forresten Perlebryggeriet av Jenny Hval som jeg leste for mange år siden, om ei jente som drar til en by i England for å studere biologi. Der flytter hun inn i en gammel fabrikk gjort om til bolig og det var lydt inn til toalettet, man kunne høre når folk tisset, noe som jeg kanskje ikke hadde husket så godt, hadde det ikke vært for at en venn også leste Perlebryggeriet og sa dette til meg: Det eneste jeg klarer å tenke på er at de tisset hele tiden. Og kanskje var det også sånn at jeg kom til å tenke på denne boka fordi jeg passerte en bok av Jenny Hval på biblioteket, en annen en, og jeg lurte på om jeg skulle lese den, men endte på nei, for Perlebryggeriet er en sånn bok man leser og tenker mye på fordi man ikke skjønner om man likte den eller ikke likte den, og jeg tror jeg ikke likte den, men så sitter jeg jo her og skriver og det er lenge, lenge siden jeg leste den, men jeg husker fortsatt godt hva som skjedde i boka, klarer tilogmed å mane fram de samme bildene som jeg gjorde da jeg leste den, fabrikken de bodde i ser helt lik ut nå som da, også landskapet, stemningen, utseende på de som var med i boka, og klærne de bar (som jeg så for meg), den gjorde utvilsomt et inntrykk. Kanskje jeg likevel må låne den nye boka hennes.

En dag drar jeg på universitetet med armen min. Jeg har sagt til en bekjent som er bioingeniørstudent at hun kan få ta en blodprøve av meg, til tross for at jeg har blodfobi og det er en kjent sak at jeg ofte besvimer når jeg ser blod. Jeg tenker at jeg skal tøffe meg for vitenskapens skyld og fordi jeg uten tvil kommer til å måtte overkomme dette hvis jeg skal bli biolog. Jeg husker en biologitime på videregående hvor jeg måtte på do da vi hadde om hjertesystemet. Eller den gangen på matematikktentamen hvor jeg måtte hoppe over en oppgave som handlet om mengder blod i en drypp, det var noe sånt vi skulle regne ut, og jeg klarte det ikke, dvs. jeg kunne klart å løse selve matematikkoppgaven hadde det ikke vært en tekstoppgave som handlet om blod. Jeg kjente at det svimlet for meg og jeg måtte drikke hele vannflaska mi.

Jeg klarer det selvsagt ikke denne gangen heller. Jeg må legge meg nedpå etter stikket og få et glass vann. Etterpå drikker vi kaffe i universitetskantina og snakker litt om vær og vind og livet for vi har ikke sett hverandre på ti år, og jeg sier jeg har studert litteratur og hun spør tolkning og sånt da?, og jeg sier ja, mye av det, og hun sier at hun hatet analyser da vi hadde det på ungdomsskolen, for alt hun ville var svar med to streker under. Jeg skulle også ønske at alle spørsmål hadde to streker under svaret, alle spørsmål, som f.eks. hvordan leve livet? kjærligheten, finnes den? hva er meningen med det hele?, men det går jo ikke, med mindre man er religiøs, kanskje, og det er jeg ikke. Jeg har ikke trodd på noe mer siden jeg var tolv. Jeg har altså levd over halve livet uten trøst. Noen ganger skjønner jeg ikke at det går an. Andre ganger blir jeg bare rørt av at denne verden finnes, og at det jo er et system i det. Men ikke alltid. F.eks. vet vi jo ikke hvordan humla kan fly og hvordan høye trær klarer å sende opp vannet fra røttene og helt opp og ut i grenene, vi lærte to forskjellige teorier om det i biologien på videregående. Men hvilken teori er sann, sa noen. Det er det ingen som vet, sa biologilæreren.

Bokfrokost cvii

müsli, pærecultura og blåbær.
kaffe i kaffetrakteren.
Bokmagasinet, hvor det står en fin anmeldelse av diktboka til Kjersti Annesdatter Skomsvold, Litt trist matematikk, og jeg gleder meg skikkelig, skikkelig mye til å lese den, ååå!

Den lette versjonen

Har fiksa sykkelen min, så nå sykler jeg, en smule redd for å skli på vått løv på bakken, det kan skje, tenker jo mye på dødsfeller og at det plutselig bare kan skje, vil alltid være bevisst på sånne ting, at det ikke skal komme som noen overraskelse hvis det skjer, som om det betyr noe; men uansett så sykler jeg altså, og det går raskt og jeg er imponert over meg selv, går ikke av sykkelen under en eneste bakke, merker godt at jeg har trent spinning i hele høst, liker at jeg kan merke at noe har skjedd med kroppen, at man kan se at noe har forandret seg, litt som når jeg baker, gleden av å se at en våt deig forvandler seg til noe annet i varmen i ovnen, eller gresskarfrøene som tok ut av gresskaret jeg lagde suppe av og ristet til snacks i ovnen, i salt, paprikapulver og olivenolje, noen harde frø forvandlet seg til noe annet, eller så var det et dårlig eksempel, i og med at det ikke er like lett å se at de forandrer seg fra en ting til noe annet som å smake det, bedre å bruke boller som eksempel, men det er lenge siden jeg lagde boller, kan ikke huske sist jeg lagde boller, og det var sikkert ikke en gang fra scratch, men fra en sånn ferdigmiks, kanskje var det til en fastelavn en gang, boller som vi skar i to og hadde fløtekrem i mellom, kanskje var det det, og i så fall er det to år siden jeg lagde boller sist, dekket bordet med kvister med fjær i forskjellige farger fordi jeg liker de, er egentlig ikke et sånt menneske som pynter til ting, har kjøpt blomster kanskje fem ganger i mitt liv og ikke alle de blomstene var til meg selv en gang; pynter aldri til jul heller, synes ikke noe om pynting, tenker at det er mye ståhei for ikke noe, men gjorde altså det den gangen, tenk det, hadde vært ute og samlet greiner med gåsunger og hengt på fjær i forskjellige farger og spiste boller med krem, én gang har jeg gjort det, det var faktisk veldig hyggelig; tenker at nå er det november og neste måned har jeg bursdag og at jeg vil invitere til et eller annet hyggelig fordi jeg jobber med saken, at ting kan være hyggelig, det trenger ikke å være så vanskelig, jobber med den saken at man ikke trenger å tenke så mye på at man har et skikkelig stort ansvar for at folk skal hygge seg når man inviterer til ting, så mange hvis-er og må-er at man lar være, fordi man er redd for at det ikke er godt nok, ikke bra nok, og da kan man likegodt la være. Denne alt eller ingenting-tenkegangen min, jobber med å få den vekk, akseptere at det er greit med mellomting, det er ok at ting kan være middels/midt på treet, faktisk er det jo noe som heter den gylne middelvei; noterer det ned, tenker at det skal bli mitt mantra: den gyldne middelvei den gyldne middelvei den gyldne middelvei den gyldne middelvei. Tenker på gårsdagen hvor jeg skulle ta én øl, men som ble til seks, syv, for enten holder man seg hjemme eller så er det helkveld, hvorfor er det alltid sånn. Tenker at det går an å spise én porsjon iskrem, man trenger ikke å enten la være eller å spise hele boksen (2 liter). Det finnes noe i mellom, det finnes. Balanse, tenker jeg, og så tenker jeg på sånn yoga-visdom, hva nå enn det måtte være, på østlig tenkning som jeg ikke vet så mye om, egentlig, bare som i forhold til vestlig, eller gjennom en vestlig filosof, kanskje Schopenhauer, som jeg har lest fordi han skrev noe om døden og jeg er besatt av den. Jeg tenker også på at jeg fikk et brev i posten her en dag, fra Korea, fra en venn som oppholder seg der borte, ble veldig glad for det, nå ligger det på pulten min, sammen med en haug med magasiner jeg ikke har rukket å lese, aviser, har bretta eselører ved artikler som jeg akter å lese, som jeg har tenkt da jeg bladde meg igjennom avisene, magasinene, at de ville interessere meg, det er en haug med ting som bare venter. Og så hopper jeg av sykkelen, går og treffer noen, snakker om sola og sommeren, mest om små ting, drikker kaffe, det er hyggelig, skulle alltid vært sånn som det.

Bøkene jeg leste i oktober

Illustrasjonsbilde fordi: 1. det viser en
antivinterdepresjonslampe og en ullgenser og det passer jo så godt nå som det
 har blitt vintertid og november. 2. det er bilde av en bokhylle og dette innlegget handler om bøker. 

PROSA
1. GJØRE GODT av Trude Marstein

2. JULIETTE SOCIETY av Sasha Grey

3. Å HOLDE PUSTEN av Agate Øksendal Kaupang

POESI

4. TUNGEN OG TÅREN av Gunnar Wærness

5. SUPERLANGSOM av Kristian Bergquist

SAKPROSA
6. SLIK BLIR DU SUPERRIK av Mímir Kristjánsson

DEN BESTE BOKA
Jevnt over godt.

DEN KJIPESTE BOKA

Jeg synes Gjøre godt var spenstig, men altfor tjukk. Jeg digga den først, men den kunne bare vært halvparten. Var sykt lei under andre halvdel.