Tjue pluss

Jeg kunne godt blitt sammen med en konduktør, men ikke en lokfører, sier K, og jeg skjønner ikke hva hun mener med det, har hun ikke sett den fantastiske filmen O'Horten, om en lokfører som nettopp har pensjonert seg og som alle synes er skikkelig heldig for nå kan han gjøre hva han vil, men det de ikke vet er at alt han jo vil er å kjøre toget, han vil kjøre toget fram og tilbake over Bergensbanen, det er jo dét han vil! Det er verdens søteste film, sier jeg, du vil ha en lokfører etter det, sier jeg, og så sier jeg at jeg generelt liker det når folk elsker jobben sin, og så forteller jeg om en mann jeg leste om en gang, som var trikkemekaniker og jobbet for Oslo Sporveier og som elsket jobben sin så mye at han hadde tatovert logoen til Oslo Sporveier på armen og jeg husker at jeg ble rørt av å lese det og at jeg sikkert har nevnt det før, mange ganger, det er noe jeg aldri glemmer, det er skikkelig fint, synes jeg, folk som elsker jobben sin. Og Ingrid Espelid Hovig sier at arbeid er en velsignelse, det leste jeg i avisen her en dag, fint, sant, for det er det, er jo helt jævlig å ikke ha en jobb (med mindre man går på skolen hele dagen). Bare ta den boka jeg leste nettopp, sakprosa, om en journalist i Klassekampen som hadde tatt permisjon i tre måneder for å handle med aksjer i stedet, et prosjekt støttet av Fritt Ord, ja, hvordan er det egentlig å leve av det, av å bare kikke på børsen hele dagen, for seg selv, ja, det var selvfølgelig vinklet på den måten, han var en Klassekampen-journalist, og uansett, sier jeg, så ble han rene alkisen og det ble slutt med dama, sånt skjer når man ikke har en jobb, man går til hundene. Ja, ikke sant, du skjønner greia. Ikke at hun var uenig, K, hun likte også å jobbe. Hadde akkurat fått seg ny jobb selv, hadde tilogmed nettopp flyttet inn på en hybel i en ny by pga. en jobb. Levanger. Jaha, sa jeg, visste ikke noe særlig om Levanger. Hun sa det var ved kysten. Jaha, sa jeg, men er ikke nesten alle steder i Norge ved kysten? Jeg tror kanskje jeg har hørt at det er fin natur der. Kanskje vi sees i Trondheim, sa jeg. Kanskje jeg må gå på NTNU. Hvis jeg ikke kommer inn på Ås. Why not, sier jeg. Har nesten aldri vært i Trondheim, maks to ganger, bare én gang som jeg kan huske. Jeg besøkte ei venninne som studerte der, filosofi. Det var kaldt og vi gikk på biblioteket, så på House og lagde falafel og boller fra scratch, og mens vi gjorde det banka det på døra, små kids i halloween-kostymer, jeg hadde ikke noe å gi, bare en boks Ifa-pastiller og en klementin. Husker jeg følte meg litt voksen. Se, så voksen er jeg, har ikke godteri på en fredagskveld.

K sier hun føler seg voksen nå, hun kom på det der hun stod og betalte for busskort til voksenpris, ikke studenprist; jeg sier at jeg følte meg mer voksen før, da jeg hadde heltidsjobb og bodde sammen med kjæresten min. Nå gjør jeg ingen av delene, har ikke en gang en kjæreste. Jeg snakket med ham tidligere den samme dagen og han hadde sluttet å drikke og røyke, nærmest blitt en straightedger, som han sa, og jeg hadde en nylig helkveld med påfølgende nachspiel på samvittigheten, og du og du. Det gjorde jeg også da jeg var femogtjue, sier han. Og tjueseks. Og tjuesju. Og så videre. Ikke at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg måtte likevel si at jeg er en skikkelig friskus, jeg også, for jeg løper nesten hver dag. Hvis jeg ikke rir, og det er også sprekt. Eller jeg går på spinning, men det ville jeg ikke si, for jeg ville ikke fremstå som en kjerring. Jeg vil være hun unge. Jeg spurte ham nemlig hvor gammel den nye dama hans var, før jeg avbrøt meg selv og sa at det kanskje var teit å spørre om det, men plis si at hun ikke er yngre enn meg. Nei, sa han, men etterpå fant vi ut at hun var like gammel som meg, jeg vet bare ikke hvor mange måneder eldre enn meg, kanskje bare en uke, for alt jeg vet én dag. Jeg påpekte det, klart, selvsagt, stalker jo alle jeg, hvem gjør ikke det. Han sa at det er jo sant. Jeg sa at hvis noen er interessert i å stalke meg, så er de jammen meg heldige; blogg, over tretusen bilder på instagram og like mange tweets, jeg er en gavepakke. Ja, sa han. Ja, sa jeg. Eller hvis folk er opptatt av deg, så kan de lese det jeg skriver. Hvem skulle det ha vært. Kanskje den nye dama di. Jeg var opptatt av dine ekser da vi ble sammen, nå er jeg også en eks.

Det finnes en første gang for alt.
Det er første gang jeg betaler voksenpris for et busskort, sier K. Hun er tjuefem, snart tjueseks. Og nå skal jeg få ordentlige kolleger, sier hun, men det skjønner jeg heller ikke, for hun har da jobbet masse, hun, hatt sommerjobber siden hun ble gammel nok, det har ikke jeg, jeg hadde somre hvor jeg lå på verandagulv og hørte på musikk, spiste avokado og syklet litt, leste bøker fra morgen til kveld. K har jobbet på gamlehjem og museer og i butikker og jeg vet ikke hva. Men det blir bra å jobbe, altså. Selv skal jeg begynne å studere noe helt nytt noe, det er lenge til jeg kommer til å jobbe fulltid igjen. Det gjør da ikke noe, sa mamma en gang vi drakk kaffe ved spisebordet, du som uansett ikke skal ha verken mann eller barn. Hun har jammen meg et poeng der.

Senere snakker jeg med E. Hun sier hun kjeder seg sånn når hun ikke er på jobb. Hun hater å ha fritid. Å ha ferie er oppskrytt. Bortsett fra hvis man er på en hytte i fjellet. Eller utenlands. Jeg skjønner litt hva hun mener, men jeg er ikke helt enig. Jeg elsker å gå på fjellet, men jeg synes ikke det er noe spesielt stas å være på en hytte. Jeg kan gå fem timer, seks timer, sju timer, gjerne mer, men så kjeder jeg meg på hytta. Hva gjør man der?  Etter at man har spist? Man bare venter på at det skal bli neste dag så man kan gå ut igjen. For det andre synes jeg heller ikke det er så gøy å dra til en by i utlandet og bare være der. Det kjeder meg. Storbyferier kjeder meg. Man blir til slutt lei av sitt eget løp av museer, av å spise på restaurant hver dag og få beslutningsvegring i dagligvarebutikkene. Hva er alle disse produktene? (Sydenferie snakker jeg ikke en gang om, for det har jeg aldri vært på.) Man blir lei av fortauskafeer og å ta en øl, ta en kaffe her og der. Det er ikke særlig givende. Selv om det er mange folk å se på. E sier at hun er enig i det, det kan bli svært ensformig, men så forteller hun at hun koste seg da hun var i Athen tidligere i år. Der var hun i ti dager. Det var gøy fordi hun jobbet med et skoleprosjekt mens hun var der. Hun hadde en mening med å være der, et mål, og at det er den beste måten å reise på. Jeg sier meg enig i det. Selv var jeg i Helsingfors i tre uker i juni og hadde et svært fint opphold, noe som sikkert også skyldtes at jeg hadde en annen grunn til å være der enn å ha ferie. Hver dag var vi jo på universitetet og studerte. Samtidig så jeg jo en ny by og et (relativt) nytt land, og det liker jeg jo, jeg liker å reise, jeg bare er skeptisk til å reise på ferie. Fra nå av skal vi bare reise på den måten, sier vi, og så er vi fornøyde med at yrkene vi har valgt oss lett lar seg kombinere med å reise.

Men det finnes jo flere måter å reise på. Man trenger ikke ta et fly og dumpe ned i en by og bli der i mange dager før man tar flyet og drar igjen. Man kan reise fra sted til sted, enten man tar toget eller kjører bil. Så ser man alt i mellom også, og det er gjerne svært interessant. Jeg opplever dessuten at det å reise, ja, altså selve reisen, det å bevege seg fra et sted til et annet, er et slags rom det er lett å tenke i. Reflektere. Skrive. Lese. Se. Høre. Snakke. Bare være. Og det har en mening i seg selv. Når jeg reiser setter jeg like mye pris på reisen som målet. Faktisk liker jeg det så godt at jeg kunne reist konstant, kanskje bare med noen få stopp. Altså som en interrail, bortsett fra at jeg aldri har vært på interrail. Men jeg har ofte reist fra sted til sted. Jeg kunne godt tenke meg å reise med den transsibirske jernbanen f.eks. En annen venn av meg skal snart reise med den. Hun skal reise med den i vinter, hun gruer seg litt, tenk så kaldt det blir, er hun helt gal!

Man kan også besøke folk. Det er også en god grunn til å reise på, noe som fyller reisen med mening. En gang dro vi til London for å besøke en venn, det er den beste turen jeg har hatt til London. Jeg har vært der ganske mange ganger, flere ganger enn veldig mange andre byer, men ingen gang slår den gangen vi dro for å besøke noen. Det var fint. Hun bodde i Bethnal Green; vi drakk rom og cola i stua hennes, røyka ut vinduet, spiste frokost sammen som vi handla på Sainsbury's og i matboder langs veien, dansa og gikk, lo masse, krangla litt, kjøpte sandwicher i kiosker på vei hjem og syntes det var kjipt å forlate hverandre. Når man skal besøke noen man er glad i, er det forresten det samme hvor i verden det er, man gleder seg uansett. Hvor man skal er underordnet hvem. Hun vi besøkte i Bethnal Green har jeg også reist til Lillehammer for å besøke, et helt annet sted, men det var like fint å treffe henne der og sitte på et gress og drikke butikkøl og se ut over Mjøsa.

En gang sa jeg det til han jeg var sammen med. Jeg kommer ikke til å ville reise på storbyferie for fornøyelsens skyld mer, jeg synes det er dritkjedelig. Han syntes det var idiotisk, men ville fortsatt være sammen med meg. Jeg sa at det kjedet meg å bare gå rundt og kikke på ting uten å gjøre noe, at jeg kan godt se på ting altså, gå rundt i en by, det er ikke det, men da må jeg gjøre det alene og kunne ha muligheten til å bare sette meg ned uten å ta hensyn til andre, sånn at jeg kan skrive f.eks.. Han sa jeg var lite samarbeidsvillig, det må da gå an å ta hensyn til andre. Jeg sa at det ikke er min sterkeste side. Jeg tror han trodde jeg bare tøffet meg, at jeg egentlig er en skikkelig myk person som ikke har noe i mot å inngå kompromisser, egentlig. Men det gjør jeg. Jeg hater kompromisser. Jeg kan ikke fordra å gjøre noe jeg ikke vil bare fordi noen andre vil og jeg liksom skal være grei. Det byr meg rett og slett i mot. Nei, sa jeg.

En gang da vi ikke var sammen ennå, men holdt på å bli sammen, og jeg satt og spiste frokost hjemme hos ham på en lørdag sa jeg plutselig: Jeg er nødt til å gå nå, jeg må hjem og skrive. For ham virket det nok som veldig plutselig, men jeg hadde tenkt på det i over minst to brødskiver med avokado og en kopp kaffe. Jeg kledde meg og gikk ut døra, sa vi sees og tok bussen hjem.

Det er mye man godtar i begynnelsen, men så: ikke mer.

Jeg hadde ei venninne som het Anja en gang, det var på barneskolen, hun klagde en gang på det. Vi vil ikke ha deg med på leken, Kathleen, for du bare plutselig går når du ikke gidder mer. Jeg tror ikke jeg tenkte noe over at det var noe galt i det, har egentlig aldri tenkt over det, bør kanskje det; men vet ikke, gidder ikke det heller. Jeg fikk uansett bli med på leken fordi min venninne som snart skal reise med den transsibirske jernbanen, som også var min venninne den gang, var høyere oppe i hierarkiet i skolegården og sa at jeg skulle få være med.

Anja har ikke snakket med på hundre år, jeg ser henne av og til, hun jobber på 7-11, men vi er ikke lenger på hilsern, har ikke snakket med hverandre siden femte klasse. Jeg vet hun har en unge (eller to) for det har jeg hørt. Hun som sa jeg kunne bli med på leken traff jeg senest i helga, vi stod i et gatekryss søndag morgen etter et nachspiel og sa hadet til hverandre, sees snart.

Nå også på papir!

avis
Til vanlig bokblogger jeg på nett. I dag debuterte jeg som bokspaltist i Fædrelandsvennen!

Sørlandske bokdager 2013

I går var jeg på Sørlandske bokdager på Pir6 i Kristiansand, i regi av Norsk Forfattersentrum Sørlandet. Det var rene speeddatingen. I løpet av tre bolker oppleste et knippe sørlandske forfattere fra sine nyeste bøker, bl.a. Bjarte Breiteig, Cornelius Jakhelln, Helga Flatland og Gaute Heivoll. Jeg er ikke særlig glad i opplesninger, men dette var fint og interessant. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje skyldtes det at jeg hadde noen øl innabords. I hvertfall ble jeg nysgjerrig på å lese mer om Camilla Collett da Line Baugstø presenterte sin biografi om nevnte forfatter Camilla Collett, født Wergeland. Hun har det jo vært mye snakk om i år i forbindelse med stemmerettsjubileet, men jeg har aldri interessert meg noe særlig i henne. Jeg har alltid vært mer opptatt av Henrik. 

Ellers leste Liv Anny Sæterdal noen av sine dikt og det var jammen meg fint. Stas! Spesielt det første diktet hun leste, om angsten. Angsten sitter der på trappa. Agate Øksendal Kaupang, som jeg nylig har lest, var også der og leste fra debutboka si Å holde pusten. Den jeg ble aller mest nysgjerrig på var Benedicte Meyer Kroneberg. Hun hadde skrevet en roman om et tvillingpar. Det fascinerer meg veldig, men nå spørs det om en opplesning er nok til å få meg til å gidde å lese en roman. Sånn er det. Navnet er ihvertfall notert. 

I tillegg spilte General Forsamling innimellom opplesningene. Det var også kult. 

Sum summarum: Bra arrangement, synd det var så få der. Men jeg hadde ikke akkurat forventa mer, Kristiansand er ikke Bergen.

(Forresten er det ikke rette kjeften som snakker. Sørlandske bokdager hadde også en paneldebatt noen dager før, hvor sørlandsk litteratur skulle diskuteres. Hadde lyst til å gå, men det kræsja dessverre med et kurs i dataprogrammet Geogebra som jeg behøvde å gå på.)

Take a Walk on the Wild Side

..

---

Lou Reed (02.03.1942- 27.10.2013)

I fordøyelsessystemet

Jeg blar bakover i fotoalbumet på iphonen, på leting etter et bilde, trenger det til noe, ble bedt om å sende over et bilde i høy oppløsning, kunne ikke bruke facebookbildet selv om det var det jeg hadde mest lyst til; jeg må altså scrolle bakover, og ikke bare er det bilder jeg scroller bakover i, men også tiden, tiden, jo lengre bak jeg kommer, jo mer tenker jeg på ting jeg ikke har tenkt på på kjempelenge, jeg blir påminnet om noe jeg ikke vil tenke på, eller jeg tenker at jeg burde tenke på det igjen, men hvorfor orker jeg ikke, vil ikke, tenker at er det noe galt nå, siden jeg ikke bryr meg om det samme som jeg brydde meg om da; av og til tenker jeg at jeg må skjerpe meg, er det ikke bare det, men så slutter jeg, fordi jeg tenker at jeg tar bare det første og beste bildet, hvorfor må jeg lete meg bakover, jeg tok jo noen for et par uker siden, de burde vel holde, trenger ikke gå så langt bak som jeg gjør vel, hva gjør jeg det for? En slags selvpining. Se her, K, se her, sånn så du ut før, kan du ikke se sånn ut igjen nå; slik mat spiste du før, kan du ikke spise den samme maten nå, og jeg sier nei og jeg blar framover, nærmere. Helt til slutt kommer jeg til de siste bildene, de jeg tok i dag, jeg tok noen bilder av hesten jeg har fått på delfôr, han har krøllete man og er fuks (rød), vi var ute i skogen i dag, oppe i Jegersberg red vi forbi en gjeng med barnehagebarn som vinket og sa at hesten var fin, jeg sa hallo tilbake og takk tre ganger, de lo og jeg lo; og så er det en video jeg tok av hestene som løp på jordet, og noen screenshots, jeg pleier av og til å ta screenshots av artikler eller twitterstatuser om bøker jeg vil lese sånn at jeg kan huske på dem, som om jeg ikke lenger stoler på det å skrive ting bak øret, eller screenshots av innleveringsfrister, ikke bare viktige, men også mindre viktige, som f.eks. fristen til å sende inn spørsmål til Vigdis vet-spalta i Bokvennen-magasinet, for jeg digger Vigdis Hjorth og vil gjerne ha et svar fra Vigdis Hjorth; og så, apropos, når jeg egentlig har andre planer, ser jeg at det nyeste nummeret av Bokvennen ligger i postkassa og jeg river av plasten, uventet fordi jeg ikke kunne huske at jeg har abonnement på det; setter meg ned, bare litt, skal jo egentlig gjøre noe annet, men blir sittende, og sittende, leser den ene artikkelen etter den andre, om J. M. Coetzee (som jeg aldri før har fått sansen for, men får lyst til å prøve meg på nytt nå) og poeten Seamus Heaney som er død og skrivebordet til Lars Ramslie som ikke er et skrivebord, men en stein inni en grotte, og skjønnlitteratur om autistiske barn og en tekst av fantastiske Sara Stridsberg, og før jeg vet ordet av det er det for sent å gjøre det jeg egentlig skulle, og det skjer alltid når jeg får Bokvennen i posten, jeg bare leser hele greia på en gang, selvsagt har jeg abonnement på et magasin som får til dét; og sånn, sånt, jeg har ikke tid til å bla meg langt bak og dvele, jeg vil jo helst ikke det, samtidig tenker jeg på et scenario hvor alt på pc-en og alt på iphonen bare forsvinner, da kommer jeg ikke lenger til å ha bevis på hvordan livet en gang var, var i går, selsagt kan jeg jo huske det selv, føle det når jeg tenker på det, men da må jeg finne en annen måte å formidle det på, og så tenker jeg at det er en god plan, det er jo nettopp det jeg vil, er jo det jeg alltid har villet, men ikke enda fått til, kanskje den beste måten ville vært å slette alt sammen, så jeg ble tvunget til å si det, skrive det, la det ta form i teksten i stedet, sant, men tanken er skremmende, det kommer aldri til å skje, ikke på mitt initiativ.

Å HOLDE PUSTEN av Agate Øksendal Kaupang

Å holde pusten handler om et søskenpar med en fraværende mor. En mor som enten bare ligger i senga inne på soverommet eller er så manisk at hun ikke ser hva barna hennes trenger; en mor som kan begynne å rope som en hval eller knuse glass; Mamma er i Bagdad, som den ene av barna selv beskriver det. Barnevernet kommer på besøk. Før det vasker barna hele huset, det er jeg-ets idé, det er hun som er storesøsteren. Seksten år og på vei til å bli voksen. Atferdsproblemer sier de at hun har. Hun skulker skolen og er kjæreste med en fyr mest fordi hun er redd for å ikke være sammen med han, hva da? Hun kjøper lucky strikes til seg selv og favorittmüslien til Emilie, lillesøstera, selv om cornflakes fra FirstPrice er billigere. De flytter sengene sine inn på samme rom, lager seg en hule under dyna, spiser smågodt og lager en liste over ting de skulle ønske seg. Emilie skulle ønske at Maud fikk guttetiss. Maud er en pest og en plage, men Emilie går på skolen likevel, for søstera hennes får henne til å gå dit. Du må, sier hun.

Samtidig som de lever sine liv får vi tilbakeblikk til hvordan det har vært tidligere. En gang hadde de en far, men han bor et annet sted nå, han bor i Kristiansand, sammen med den nye dama si og barna hennes. De to søsknene drar på besøk til ham, men han oppfører seg annerledes, og de andre barna er ikke greie, man blir sånn når man hele livet har fått alt man ønsker seg. Jeg-et finner en måte å hevne seg på, og det er litt fælt, men også fikst og fortjent. Øksendal Kaupang beskriver jeg-et med sindighet, det bikker aldri over til å bli sentimentalt, det er ikke store følelser i sving. Skildringen av livet hos den dysfunksjonelle familien er nøktern, men ektefølt. Ofte mens jeg leser griper jeg meg selv i å lure på hvor mammaen deres er. Søsknene er nemlig ofte hjemme, forfatteren skildrer situasjoner hjemme hos dem, men moren er aldri der. Hun griper aldri inn. Jeg-et tar med seg gutter hjem når Emilie ikke er hjemme, hun bryr seg om hva Emilie måtte tenke og føle, men at moren er hjemme er ikke noe å bry seg om i det hele tatt. Hun eksisterer liksom ikke utenfor rommet sitt, det er der hun er. Øksendal Kaupang makter å skrive fraværet hennes naturlig. Bare en gang skildres hun i romanens nåtid, det er når jeg-et tar med seg et brett med mat inn til moren. Knekkebrød med gulost, et glass melk. Hun angrer etterpå, tenker at nå kommer det til å være knekkebrødsmuler i senga som moren må ligge på, skulle ha smurt brødskiver i stedet. Det tenker hun på.

At boka er skrevet slik, nøktern og enkel, ikke bare i det som blir skrevet, men også i selve språket, er bra. Den overdramatiserer ikke. Nettopp derfor er det jeg tror på historien deres; at livet deres er vanskelig, for både moren og de to søsknene som gjør så godt de kan. Verken mer eller mindre. Og det gjør den verdt å lese.

Alice Munro om å skrive

SUPERLANGSOM av Kristian Bergquist

Tidligere i år leste jeg Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist. Jeg husker at den var fin, men mest husker jeg Kristian Bergquist som astrofysikeren Kjersti A. Skomsvold treffer i Monstermennesket og det han sier til henne om livet, etter det måtte jeg bare lese ham. Nå har jeg lest ham igjen, og jeg siterer

du, jeg har tenkt ganske mye på en
ting, russerne hadde evakuert et helt
museum, de hadde redda de fineste
malerier unna, de hadde kjørt dem ut
på bygda et sted, gjemt dem, for at
ingenting skulle komme til skade,
nakne vegger sto igjen, tomheten,
de forlatte, mørklagte rommene

og så tenker jeg, som kjærlighetssorg, 
er det ikke sånn, du finner ingenting
å såre her, jeg beskytter meg mot deg,
og rigger ned, det er ingenting for deg
å tulle til, det er veldig tomt, ikke sant,
jeg flytter alt ut, av alle rommene våre,
og forsvinner med det, de bildene av oss

og først tenker jeg når var det russerne gjorde det, men så glemmer jeg at jeg spør, for jeg tenker bare på diktet og de to menneskene, og siden om de enda flere menneskene som det diktes om, blant annet en far som rammes av parkinson, eller er det jeg-et selv, av og til er det liksom som om de flyter over i hverandre.

jeg tror kanskje angst er sånn, sa du,
kanskje er den litt som telefonlinjer,
du vet, kabler som fugler sitter på, i
sånne slake buer, i lufta mellom tremaster,
som nerver, som henger utsatte bortover,
og om angst er når et tre faller over dem
ligger over, hva om det er sånn, det skjer
jo hele tida, det, et tre blåser over ende,
over et utspent nervesystem,
kan det være sånn, sa du

og også du-ene flyter over i hverandre, eller rett og slett bare skifter, noe som skaper en åpen og omgjengelig følelse, jeg-et er ikke innelukka, er ikke et ensomt menneske i sitt eget rom som (fåfengt) prøver å dikte uten å få det til. Kristian Bergquist får det til.

jeg har øvd meg på å være sammen, å være
i nærheten, du er sosialt drilla, du satt ikke
alene, du var på fest, du leste ikke bøker, du
rota bak butikken, du så ikke på tv med familien,
du var jo ute og fikk liv i deg, derfor stilte vi ulikt

Og så er det en en strofe som handler om en samtale på en fest, og jeg ser det for meg, kanskje også litt fordi det samme skjer når jeg hører på den nye plata til Lars Vaular, han synger om noe som skjer på en fest, og jeg ser for meg hvordan man kanskje står der på en fest og snakker med en og du prøver å engasjere deg, være med, gi av deg selv, men så er det så vanskelig for du tenker egentlig mest på en som ikke er der, og så unnskylder du deg, går på kjøkkenet og skal liksom hente en ny øl, eller man går på do --ikke for å gå på do, men bare for å få en pust i bakken, tenker kanskje hva gjør jeg her, stopper litt opp; eller man fortsetter som om det ikke er noe og skriver dikt om det etterpå. Noen ganger sakner man nemlig ikke farten der og da, man bare lever, og så kanskje etterpå leser man og kommer på: hva var det som hendte. Det er det som skjer når jeg leser Superlangsom.

Og det er godt.

Et siste utdrag:

for du ser andre, for du skjønner dem,
du lever deg inn, du vet hvor tungt, hvor
dumt, hvor ensomt det er når noen sier skjønner
og når ingen skjønner, så du anstrenger deg, sa du

TUNGEN OG TÅREN av Gunnar Wærness

(Bakvendtpilgrim)

Noen drar til Mekka og Jerusalem. Noen drar til Auschwitz. Ankommer i buss og gyser over at lokalbefolkningen oppviser næringsvett ved å tilby pølser og burgere ved inngangen. Ankommer i taxi og gyser over at sjåføren skravler hele veien ned fra Krakow. Betaler oss inn i dødens store, ordnede, bebygde ansikt. Inn i vår forestilling om det onde - vårt onde. Vi har lært hverandre at ondskapen blir som ondest når den går i forbund med praktisk sans og byråkrati. [...]

skriver Gunnar Wærness i diktboka Tungen og tåren, som egentlig er ett dikt i følge forsiden, men det kan jo ikke stemme når man leser bakerst inni boka, hvor det står hvor enkelte av bokas deler tidligere har blitt publisert, ikke som deler, men selvstendige dikt (virker det som) eller også om hvem som kan takkes for hvilke deler av boka, altså for enkelte dikt. Men uansett, det er småpirk.

For så skriver Wærness: 

Kom, fremmede, så går vi på Brødmuseet, sier han. Jeg har vært på Brødmuseet, sørøst i Tsjuvasjia. Det kan godt være det, sier han, men det finnes mange brødmuseer i verden. Dette er vårt eget. Vi har forsøkt å stille ut fattigdommen vår her inne, slik at myndighetene ikke våger ha den der ute. 

Jeg har vært i Auschwitz. Jeg følte ikke det noen kanskje synes jeg burde føle. Det som derimot skjedde var at en gruppe ungdommer, kanskje omtrent like gamle som oss, viftet med et svært israelsk flagg og jeg ble helt satt ut. Det føltes feil. 

Ellers husker jeg det oppholdet i Polen som kaldt, at jeg frøs hele tiden. Og at jeg helst bare ville sove, ihvertfall ligge under dyna på hotellrommet. Utenfor bussen var det grått og det snødde små flak som ikke la seg. Det forble grått. Det føltes litt som

Når jeg er i teateret sitter jeg ofte og ser opp i snoreloftet, i håp om å se skyggen av en av scenearbeider. 

Wærness skriver om verden, og jeg liker det. Han skriver også om ord, spesielt liker jeg det han skriver om ordet 'afrika', det kommer fra det samme ordet som ordet 'aprikos'. Jeg får en aha-opplevelse. Og ordet 'Rehobot', som også er navnet på en by, på mange byer, i forskjellige steder av verden, opprinnelig først brukt om en brønn i Midtøsten, skriver han og refererer til Bibelen, det gjør han mye av. Jeg lærer noe nytt mens jeg leser, og jeg liker boka bedre jo mer jeg leser. Først famler jeg, men så blir det bedre, bra, og til sist tenker jeg at dette er den første diktboka jeg har lest på månedsvis, at jeg er glad for at det ble denne når jeg først skulle lese dikt igjen, og at jeg så gjerne vil si hvorfor den er bra, men blir litt slått ut av at jeg er ute av trening, jeg vet ikke hvordan. Men som Derrida sier, når man skal prøve å forklare poesi med andre ord, så er det ikke lenger poesi, man må derfor bare lese det selv. 

Forandringer

Jeg håper artikkelen din blir bra, sier han når jeg sier hadet, nå går jeg og tar helgen, fredag kveld, har sagt nei til å ta vakta hans på lørdag fordi jeg skal skrive en artikkel , men hva er det han skal, spille fotball, dessuten får jeg aldri dårlig samvittighet for å si nei, jeg sier nei når jeg mener nei og ja når jeg mener ja, så enkelt er det. Og så skifter jeg til de vanlige klærne mine, jeans og hettegenser, ullskjerfet jeg har tatt fram dagen før, for nå er det virkelig blitt kaldt, og den marineblå duffelcoaten som jeg ikke har sett siden jeg bodde i Vågsbygd, det begynner å bli noen år siden, men så fant jeg den altså igjen i sommer, da vi ryddet, ekskjæresten min og jeg; det var flere ting jeg fant som jeg ikke hadde sett på kjempelenge, bl.a. et par rosa ballettsko, en rød kjole jeg kjøpte i en bruktbutikk i København som jeg aldri endte opp å gå i fordi den rett og slett var for jentete for meg (vil noen søte kanskje ha den, gis bort!), en papirpose med svensk te og en antologi fra Flamme Forlag som jeg er med i, hvor jeg har en tekst som handler om å være på festival og om å bade og være redd for igler, ting jeg ikke skriver om nå, nå skriver jeg bare om havarerte kjærlighetsforhold, ja, ikke det en gang, ikke i flertall, jeg skriver bare om ett, og det er mitt, og han spurte en gang: Tenker du mye på det? Nei, egentlig ikke, bare nå som jeg er her sammen med deg. Du vet du bare kan ringe og snakke, sier han, og det sa han den dagen jeg dro også, den dagen jeg gikk med trillekofferten til stasjonen med et bandasjert kne etter et fall under en løpetur i skogen, den dagen jeg sa at det er sant, det er slutt, og så satte jeg meg på toget og det hele var over. Men jeg vil jo ikke være sånn, tenker jeg, en som bare skriver om én ting, i det hele tatt en som er så opptatt av kjærligheten, og så tenker jeg på andre ting jeg er opptatt av og det er mye, og andre mennesker som jeg er opptatt av, og det er mange, og jeg er akkurat det menneske jeg er. En kvinne jeg snakker med spør om det var leit at det ble slutt, og jeg sier ja, selvsagt var det trist, men sånn er det jo; det var trist, men ikke fælt, ikke trist på den fæle, forknytte, vonde måten; de to er to helt forskjellige ting. Jeg prøver å huske rett etterpå, hva jeg gjorde da, f.eks. da jeg ankom Bergen igjen, hva gjorde jeg da, regnte det? Tente jeg en sigarett? Spiste jeg noe? I så fall, hva da? Gikk jeg på forelesning, eller var forelesningene over for semesteret, det var jo i mai? Skrev jeg på bacheloroppgaven min, leste jeg en roman, hvilken? De tingene husker jeg ikke. Det eneste jeg husker er hva jeg gikk med, et par svarte, altfor store chinos (på grunn av det bandasjerte kneet), en blå tømmerhoggerskjorte og en jakke med skinnkrage som jeg hadde smuglånt fra søsteren min. Skrev jeg noe? Skrev jeg noe umiddelbart etterpå? Hvilken musikk hørte jeg på, for jeg hørte vel på musikk på toget over fjellet? Nei, jeg husker ikke, alt det der er borte for meg. Hva gjorde jeg den påfølgende uken? Jeg må ha skrevet på bacheloroppgaven, for den skulle snart leveres. Det betyr også at jeg med stor sannsynlighet traff veilederen min på kontoret på universitetet, men det var ikke første gang, så jeg hadde sett bokhylla hans før og tenkte ikke like mye over det etterpå, at jeg likte den og hadde lyst til å lese sikkert nitti prosent av den. Eller var det kanskje på et senere tidspunkt, noen uker etterpå? Jeg husker ihvertfall hva han sa, det skal jeg ha. Og så skrev jeg ferdig oppgaven, tok noen eksamener og hadde en bachelorgrad. Jeg husker hele den dagen jeg tok min siste eksamen, hva jeg gjorde før, hva jeg snakket om under eksamen, hva jeg gjorde etterpå og hva jeg gjorde de påfølgende ukene, alt det husker jeg veldig godt. Jeg husker hvem jeg snakket med på telefonen den dagen. Jeg husker alt jeg spiste den dagen. Jeg husker alle stedene jeg bevegde meg på den dagen, hvilke butikker jeg gikk inn i og hvilke båser på hvilken do jeg gikk på og hvordan kattene jeg møtte på veien så ut. Jeg husker at jeg snakket om kobe-biff med den ene kollektivkameraten som nettopp hadde kommet hjem fra jobbreise i Japan mens jeg selv smurte rundstykker med makrell i tomat. Etterpå spiste jeg en avokadosorbé jeg hadde lagd selv og lagt i frysen for lenge siden, jeg tenkte at nå måtte jeg spise den, for dagen etter skulle jeg jo dra. Jeg skulle dra til Finland og være borte i ukevis. Jeg pakket kofferten og husker hva jeg hadde med meg, hvert eneste plagg og hver eneste roman, finske alle sammen.

Jeg husker dagen jeg dro, grytidlig. Jeg husker snacksen vi fikk på flyet og hvem andre som hadde tatt samme flyreise fra Gardermoen til Helsingfors som meg og hvilken bil hun som hentet oss kjørte og at jeg satt i midten i baksetet og derfor følte meg mer tvunget til å holde konversasjonen i gang enn om jeg hadde sittet ved en vindusplass, sånt tenker jeg på når jeg finner meg i situasjoner med helt nye folk og saumfarer hodet mitt for ting å snakke om med fremmede, som er en helt annen måte å snakke på enn om jeg hadde sittet i en bil med bare folk jeg er venner med fra før, en må liksom ikke begynne med å si kontroversielle ting. Noen sier at man likegodt bare kan være seg selv og si det man mener fra begynnelsen av, noe jeg er delvis enig i, klart man skal være seg selv, men hva man velger å vise av seg selv justerer man jo fra situasjon til situasjon, og man trenger ikke si absolutt alt man mener. Jeg begynte derfor å snakke om været, eller kanskje det var noen andre som begynte, men jeg ble med på det. Og jeg synes ikke været er så ille å snakke om, det er ærlig og noe de fleste er opptatt av. Det finnes verre ting å snakke om, ting som folk egentlig ikke er interessert i. Jeg tenker med skrekk på familiesammenkomster f.eks. Hva driver du med, jo, det driver jeg med. Eller sykdommer. Jeg kan ikke fordra når folk snakker om sykdommer. Jeg overhører det av og til på bussholdeplasser når jeg ikke selv har ørepluggene på og hører på musikk eller på radio, f.eks. når iphonen har lite strøm igjen og jeg må prioritere. Kanskje jeg kommer til å måtte ringe noen senere, best jeg sparer på strømmen. Kanskje noen kommer til å ringe til meg senere, best jeg sparer på strømmen. Det kan være noe viktig, eller noe jeg vil være med på.

Vi satt og spiste kirsebær den dagen, drakk øl på en veranda oppe i femte etasje og snakket om Strindberg og Helle Helle, mye mer interessant enn været, men for å komme dit måtte vi først snakke om været. Senere snakket vi om livet og kjærligheten, men for å komme dit, måtte vi først snakke om litteratur, eller egentlig er ikke det ene adskilt fra det andre, for de to er jo egentlig det samme. I løpet av de påfølgende ukene sendte jeg to postkort til min nye ekskjæreste, jeg skulle skrive noe hyggelig og trivielt noe, jeg hadde Jan Erik Vold i bakhodet, men det ble ikke det, jeg fremstod heller som litt sint og irritert gjennom de få ordene jeg skrev, men jeg sendte kortene avgårde likevel fordi jeg ikke tror på sensur av meg selv og altfor mye på at man bare skal være seg selv, dessuten hadde han opplevd verre av meg (kanskje ikke på postkort, men definitivt på sms). De ordene jeg skrev med penn var kanskje de eneste ordene i løpet av en måned som jeg sendte fra meg, jeg ringte ikke og var ikke en gang på Facebook. Jeg skrev flere brev, men de var ikke til ham. Senere har jeg tenkt på å skrive brev, men slått det fra meg fordi det ikke er hans stil, kanskje jeg hadde gjort det hvis han hadde vært en annen, men da ville jeg kanskje ikke ha gjort det slutt heller, sånn kan man tenke langt inn i evigheten, tenk om tenk om, det går ikke. 

Kan du ikke fortelle litt om Finland, sier kvinnen jeg snakker med og det gjør jeg, og så snakker vi litt om hva vi skal gjøre når det snart blir jul, vi teller ukene, ni. Jeg har allerede spist pepperkaker og i kjøleskapet ligger julebrus. Jeg har ikke noen store prinsipper når det gjelder jul, ikke noe stort forhold til det, verken på den kjølige eller varme måten. Det er noe som skjer og så er det over. Litt sånn som været. Jeg tenker mer på at jeg håper det blir mye snø sånn at jeg får gått på ski. Jeg har vært ute og løpt skiløypa i skogen, det er en fin løype, terreng, jeg elsker å løpe i terrenget; og når jeg gjør det har jeg altså tenkt på det med skiturene og snøen.

Jeg har også tenkt på artikkelen jeg skal skrive, mens jeg løper på det og hører på den nye plata til Lars Vaular lager den seg selv i hodet mitt. Senere skriver jeg den mens jeg drikker kaffe og spiser müsli med skummet kulturmelk og proklamerer at jeg er enig i ting som både den nye arbeidsministeren og den nye likestillingsministeren har sagt. Flotte saker, sier jeg, og er egentlig litt perpleks over at jeg er enig med dem, de kommer jo fra at parti jeg i utgangspunktet ikke liker, men på en annen side er jo ikke verden svart og hvit, det vet jeg vel. Det er derfor den kan være så vanskelig, hva tenker man egentlig om ting, eller hvordan fortoner ting seg, man skulle likt å kunne kategorisere ting enkelt, ikke sant. Det der er bra, det der er dårlig. Noen ting tar lang tid å finne ut av, kanskje var det det hjernen gjorde da jeg gikk rundt i ørska. Etterpå kan ting bli klarere. 

Noen bokvaner

Jeg fant noen bokspørsmål hos Glamourbibliotekaren. Jeg gidder ikke å oversette fra svensk. Det er bedre at vi utfordrer hjernen med noe som er litt annerledes enn vi er vant til. Da blir risikoen for å en gang få alzheimers  mindre. Dessuten er jeg veldig for at skandinavere skal forstå hverandre på de andres premisser. F.eks. ikke snakk til meg om svorsk, for en tåpelig ting. Æsj. Jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. Uansett, her:

Senast köpta inbundna bok: 
Heavenly Bodies: Cult Treasures and Spectacular Saints from the Catacombs av Paul Koudoumaris. Forfatteren er fotograf og har reist Europa rundt og tatt bilder av overdådig pyntede skjeletter. Katolsk estetikk og skjeletter. Definitivt noe for meg. Tipset fikk jeg fra Maja Casablancas. m

Senast köpta pocketbok: 
Tja, tells magasiner? I så fall nyeste nummer av The Chicago Review. Det handler ihvertfall om litteratur! Forøvrig venter jeg ennå på at det skal komme i postkassa, gleder meg veldig!

Favoritgenre:  
Uæh, kan man svare på det?!
tro
Favoritbokhandel: 
Jeg er ikke så veldig glad i bokhandler, men setter veldig pris på godt utvalg av tidsskrifter og magasiner. På den måten kan man si at jeg er mest glad i Narvesen. (Og noen Narvesen-kiosker er helt klart bedre enn andre, f.eks. den på Bryggen i Bergen.)
x
Favoritbibliotek: 
Jeg er ikke så veldig glad i biblioteker heller, selv om jeg liker konseptet, selvsagt. Altså ikke bibliotek i fysisk forstand. Så lenge de har inne de bøkene jeg vil lese er jeg fornøyd. 

Favoritplats att läsa (i hemmet): 
Så lenge det er bra leselys er det greit. we


Favoritplats att läsa (utanför hemmet): 
Toget. Jeg elsker å lese på toget. Generelt er jeg glad i å lese mens jeg reiser. Jeg er derimot ikke en person som tar med meg bøker for å lese dem på kafé. Det finner jeg ingen glede i. 

Fem författare du alltid köper i inbundet format: 
Det er sjeldent det er bøker jeg må kjøpe. Jeg eier nemlig alt jeg leser og har lest inni hodet mitt. 

Bästa lässnackset: 
Frosne druer, yoghurtnøtter, smågodt, sjokoladekjeks. som 


Bästa läsdrycken: 
Te eller vin. 


Bästa bakgrundsljudet vid läsning: 
Lyder jeg forholder meg likegyldig til. Hva det er kommer an på dagsformen. Noen dager har jeg mer tålmodighet enn andre. sv



När på dygnet läser du helst? 
Jeg vil helst gjøre alt i livet om morgenen, men dessverre er det ikke tid til det, så det blir oftest til at jeg leser om ettermiddagen, kvelden. n


Bästa bakfylleläsningen: 
Opplevde nylig at jeg leste Hamsun bakfull. Det var ålreit. Jeg har ærlig talt ikke tenkt noe særlig på dette. Mulig det har en effekt på lesningen. Å være bakfull har definitivt noe å si for skrivingen. bl


Bästa kollektivtrafikläsningen: 
Jeg har helst korte bøker i veska/sekken. Orker ikke å drasse på tunge romaner. Men leser heller ikke dikt i kollektivtrafikken, det trenger liksom mer oppmerksomhet enn det er mulig å ha på bussen. Imidlertid har jeg i det siste lest mest aviser på bussen. Det er nok fordi jeg jobber nesten hver helg og ikke rekker å lese alle helgeavisene lørdag morgen, så jeg tar dem med meg. 

JULIETTE SOCIETY av Sasha Grey

Hvad fanden, har du lest den, sier han; han står ved et bord med tilbudsbøker i bokhandelen og blar i Fifty Shades of Grey, vi er egentlig på utkikk etter noe annet. Ja, sier jeg, jeg vil jo vite hva "alle" leser. Jeg bryr meg sgu ikke om hva alle leser, uff, sier han og legger boka fra seg. Jeg skjønner ikke at jeg gjør det heller, jeg bryr meg jo svært lite om folk flest. Ser jo aldri på tv, føler meg ofte utenfor når folk snakker om ting som skjer på tv. Om det så er et danseprogram, en rev eller drapssaker på nyhetene som egentlig ikke angår noen andre enn de det gjelder. Hvorfor har jeg lest Fifty Shades? Det var tilogmed folk som advarte meg. Satt en gang på en fest og hørte en formaning. Jeg hører at den er dårlig, sier jeg, men kan man ikke en gang lese den for moro skyld? Nei, sier jenta. Den er ikke en gang underholdende. Den er bare jækla kjedelig. Ikke les den. Jaja, tenkte jeg og gjorde det likevel. Jeg synes jo f.eks. ikke chic lit-bøkene til Lauren Conrad er noe særlig bra, men det har en underholdningsverdi. De er dessuten litt søte. Uten noen sammenligning forøvrig, det eneste seksuelle de gjør i de bøkene er litt klining på en sofa. American sweethearts gjør ikke mer enn det.

Jeg leste altså Fifty Shades. Det vil si: jeg leste de ni første kapitlene, deretter skummet jeg meg gjennom resten. Det var så kjedelig at jeg flere ganger sovnet fra boka. Midt på lyse dagen. I stua. Det skjedde ikke en dritt. Gjesp. Jeg leverte den også altfor sent tilbake til biblioteket fordi jeg ikke rakk å bli ferdig med den på maks utlånstid. Jeg hører at den nå skal bli til film, og at det var noe stort styr om hvem som skulle spille hvem. Hvem det ble som skulle spille hvem har jeg glemt. Jeg har også glemt hvem som skulle bli spilt. Det var en som het Grey ihvertfall. Han var sadomasochist, men det skjønte jeg ikke ut fra selve boka, bare etter å ha lest om boka. Mulig jeg skummet for mye og hoppet over noe der. Eller mulig det er fordi jeg har lest Marquis de Sade. 

Til poenget. Til en annen Grey. Sasha. Tidligere pornostjerne. Nå har hun skrevet bok og jeg har lest den. Jeg leste noen ganske gode anmeldelser av Juliette Society, og tenkte ok, Sasha, ja. Jeg leste også en artikkel om pornostjerner som har fått kjendisstatus utenfor den jevne pornoseerskaren. Det var i Natt & Dag, med Sasha selv på forsiden. Jeg har også alltid tenkt på henne som "pornostjernen som leser Nietzsche." (Fordi jeg en gang leste det, lenge før hun skrev denne boken.) 

Nå. det var ikke akkurat poenget det heller, bare en introduksjon.

Juliette Society er navnet på en klubb som Catherine blir deltager i. Klubben har navnet sitt etter søsteren til den kanskje mer kjente Justine. Marquis de Sades prektige Justine. Jeg trenger kanskje ikke å si hva slags klubb dette er. Jeg skal heller ikke røpe det som omslaget på den norske utgaven så frekt røper. Bare en advarsel til alle som har tenkt til å lese Juliette Society, ikke les omslaget. Eller; les den heller på engelsk. Jeg synes språket er en smule hakkete og jeg mistenker det er pga. oversettelsen. Når det er sagt: E.L. James og hennes Christian Grey kan gå og legge seg. Sasha Grey er i en helt annen liga. 

Ja, det handler om puling. Seff. Men det handler om noe mer også. Det handler om kjærligheten, livet, om å finne seg selv, og om film. Catherine er nemlig filmstudent. Og jeg får lyst til å se alle filmene til Godard igjen. (I fjor høst hadde jeg en uke hvor jeg så Godard hver kveld og var dødsforelsket i Anna Karina.) Jeg får lyst til å se Vertigo igjen. Jeg får lyst til å se på filmene til Brigitte Bardot. (Hvem har ikke lyst til å se på Brigitte Bardot.) 

Noe annet jeg også liker med boka er at Catherine ikke blir fremstilt som svak. Hun er kanskje usikker på seg selv av og til, men det må hun få lov til, så ung som hun er. Hun ser ihvertfall ikke ned på seg selv. Jeg kommer til å tenke på Ildfuglen av Hedda H. Robertsen, hvor en av hovedkarakterene bruker sex som en måte å skade seg selv på. Selvskading, kan du si. I Juliette Society er den mer knyttet til makt. Til makt over andre, makt over livet og makt over seg selv. Det er en lystig roman (kan jeg si det), med mørke undertoner. Den avdekker, og selv føler jeg at dette er en roman som må tenkes litt mer på, jeg sitter etter å ha lest den med en følelse av at noe mer kommer til å avdekkes, at noe i denne romanen som jeg ennå ikke har tenkt på kommer til å vise seg med tiden. 

Grey selv.

Noe annet Juliette Society får meg til å tenke på, er filmen Sleeping Beauty fra 2011. En film som ikke akkurat er lystig, men vakker og estetisk, et syn for øyet, med skurrende undertoner og som etter å ha sett den legger fra seg spørsmålet: Hva handlet den egentlig om? En filmstudentvenninne, som jeg så den med, mente den manglet plot og drivkraft, at den var helt tom, bortsett fra de fine bildene. Jeg, relativt erfaren poesileser, satte derimot pris på stemning fremfor handling. Juliette Society har noe av den lignende skurrende undertonen, men kanskje mindre dystert. Som hovedpersonen selv ofte påpeker ved sin analysering av filmer: Person er viktigere enn handling. Det er personen som er hovedkraften. Hvis ikke grunnene til at ting skjer, skjer i personen selv, så blir det ingen bra film. Personene må ha en vilje. De må ha et mål de streber etter, om det så er lite eller stort. Og i motsetning til hovedpersonen i Sleeping Beauty, så er det mer klart hva Catherine vil. Handling vil deretter følge naturlig, og det er helt klart at Juliette Society har det, i motsetning til Sleeping Beauty som noen kanskje heller vil si er en rekke med stillbilder. Sleeping Beauty spør: Hvorfor? Juliette Society spør: Hvordan? Sammenligningen forøvrig handler om at Sleeping Beauty nettopp er en film som jeg har tenkt på mye i ettertid. Den også etterlot meg med følelsen av at noe ennå ikke er avdekket, men kanskje kan komme til syne. Det er snart to år siden jeg så den, men jeg tenker på den ennå. Den kommer til meg i små glimt. 

Er det noe jeg må utsette på romanen, er det at den føles litt kort. Det skulle vært mer. På en annen side, så er det kanskje det at den er kort som bidrar til at den etterlater seg så mye som den gjør. Det kan være en kvalitet, eller jeg tar feil og morgendagen vil vise at dette er en bok som ikke vil gi mer. Jeg vet ikke ennå, det må avventes. En ting er ihvertfall sikker, det er umulig å forholde seg likegyldig til den.

10 ting jeg ønsker meg

1. en hund, nærmere bestemt en lapsk vallhund.

Bildekilde her. 

jj
2. en hest.
3. å få studere på Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås.
4. å få dra på tur med hundeslede oppe i nord (Finnmark eller Svalbard).
5. å få reise til Antarktis.
6. å få se nordlyset.
7. å ri over Hardangervidda eller/og Jotunheimen.
8. et par ski.
9. en kikkert.
10. bærbar solcellelader.

Jeg forteller til alle jeg kjenner at han jeg ikke lenger er sammen med har fått seg ny dame, alle jeg kjenner som jeg møter på, jeg har ingen skrupler, skal jeg liksom vite det for meg selv og ikke si noe, er det det de kaller stolthet, noen, nei, jeg sier det: Vet dere hva, E har fått seg ny dame! Og så svarer de, oi, det gikk fort, eller, når var det det tok slutt mellom dere egentlig, og så sier jeg det, sier antall måneder, jeg vet det, for det er ikke altfor lenge siden, dessuten skjedde det noe annet på den samme tiden som jeg av praktiske årsaker bør ha oversikt over som gjør det lett å huske det andre, og så sier jeg beskyttende, nei, han er sånn, han er et kjærestemenneske, noen er det, de er nesten aldri single; jeg har en venninnene som også er slik, hun er sammen med noen, det blir slutt, kanskje etter år, eller av og til bare måneder, det er det samme hvor lenge det forrige forholdet varte, nesten så snart det blir slutt, er det en ny en. Også til henne forteller jeg om den nye dama, tilogmed hun er overrasket, var ikke dere sammen i fem år? Jo, sier jeg, men det var han med hun før meg også, og det gikk også fort etter at de gjorde det slutt at vi begynte å henge, som om det rettferdiggjør noe, men hva er det å rettferdiggjøre, jeg synes ikke noe er galt, det var jo jeg som gjorde det slutt, jeg vil jo ikke ha noen kjæreste; jeg er bare nysgjerrig, kanskje litt vemodig, men alt må jo ta slutt en dag, sånn er livet, jeg erfarer det hver eneste dag; jeg våkner og spiser frokost, men på et eller annet tidspunkt må frokosten ta slutt, eller hver gang jeg spiser iskrem, før eller siden er det tomt, før eller siden kommer man til den siste skjea, og det er så trist så trist, skulle ønske jeg kunne spise hele tida, men det kan man ikke for da blir man kvalm og får magevondt, kanskje tilogmed diabetes (hvis det dreier seg om noe med mye sukker), man må bare stoppe før det går så langt. Eller etter frokosten, for å ta opp dét igjen, på et tidspunkt må man videre med dagen, man må drikke den siste skvetten med kaffe, pakke sekken, pusse tenna, gå ut av huset og gjøre noe annet, frokosten, den salige tiden, er over, man må ut i verden, ut av huset, ut på gata, håper ikke jeg blir påkjørt av en syklist, kommer det til å regne i dag mon tro? Paraply eller ikke paraply? Kanskje regnjakke? Støvler? Skal jeg ta bussen eller gå, hvordan skal jeg innta min lunsj, hvor og hva, kommer kaffen jeg har på kanna til å vare lenge i dag, eller så kort at jeg blir nødt til å kjøpe kaffe på en kaffebar og andre slike spørsmål, etc., alt det der skjer etter at frokosten tar slutt, litt sånn som at det blir slutt med noen: hva skjer nå egentlig, tenk om jeg blir evig singel og ulykkelig, eller tenk om jeg blir evig singel og sykt lykkelig; hvordan skal jeg bo i fremtiden, alle våre boplaner er forkastet nå, også navnene på våre fremtidige barn, hvis jeg får barn i fremtiden med en annen mann, kan de da hete de navnene vi ble enige om; eller hva med stedene vi skulle dra, vi skulle jo reise dit og dit, nå må jeg gjøre det med noen andre, eller alene, og hvilke muligheter ligger der, tenk på alle menneskene jeg kommer til å treffe, det er så mye lettere å treffe folk når man er for seg selv og ikke i tospann, i hvert fall annerledes, tenk på friheten som ligger i det, og tenk på hunden jeg kan skaffe meg når jeg er klar for det, det kan jeg velge selv, og tusen andre ting som blir annerledes, på både godt og vondt, og venninna mi sier, hvordan skal du ha det som singel, og jeg sier å, jeg var singel i nitten år, jeg skal nok klare det minst like lenge til, og setter dermed fem år i en parentes i historien om meg selv; forestiller meg som middelaldrende, med god jobb og nok penger i banken til å ha hest og hund og hus og bil, men er likevel klar over at livet kan ta uante vendinger, det blir ikke alltid som det blir, jeg er ganske god på å akseptere det, om enn på min måte, prøver så best jeg kan å tenke at veldig mange i verden har det verre, for det har de jo, prøver generelt å leve et enkelt liv med minst mulig ting og uten å gå på akkord med min integritet, som jo er forskjellig for alle, følelsen jeg har når jeg mister den er det bare jeg som har, til syvende og sist, hvem vet, jeg kunne vært et annet menneske, hatt helt andre interesser og reagert annerledes på ulike ting, da hadde de ikke tenk nå går hun i mot seg selv, men tenkt, sånn er hun; og sånn er det med alle mennesker, vi vet ikke alltid, man kan aldri vite noe helt sikkert om noen andre.

Og til slutt, til slutt kommer den ultimate slutten, døden; døden som jeg tenker på hver gang jeg går ut av dusjen, jeg tenker: nå er flisene våte, tenk om jeg sklir, tenk om jeg sklir bakover og lander med hodet på en kant på en slik måte at jeg blir slått ut og så dør, det kan skje, det kan skje her og nå, og da dør jeg altså, tjuefire år gammel; det tenker jeg på på badet, og jeg tenker på liknende ting ute i verden, f.eks. inne på frysen på jobb, tenk om låsen går i stå mens jeg er inne her og henter frosne hvitløksbrød og jeg blir innesperret og fryser i hjel, å, smerte!, tenker jeg; først døden, som jeg ikke er redd for, det er bare slutten som gjør livet i seg selv utholdelig, deretter tenker jeg på smerten av å fryse i hjel, og den tanken får det til å gå kaldt i årene på meg, det hadde vært forferdelig, helt fryktelig, jeg er alltid fryktelig redd for det, også nå jeg skal stenge på kvelden titter jeg alltid inn i kjølerommene om det er noen der, hallo, hallo, før jeg låser, likevel tenker jeg alltid etterpå: tenk om jeg låser noen inne og blir en morder! Uten å ville det! Skrekkens! En kollega som holder på å rydde inn epler og kaker. 

Og kanskje er det noe av det uutholdelige med meg, at jeg tenker for mye på den, sier for mye det, altfor ofte, kan man ikke bare leve, ja, kan man ikke bare leve, det er vi som er parenteser her, alle sammen, sykt små, universet, universet, jeg får forferdelig ærefrykt når jeg ser himmelhvelvingen, stjernene, står der med lue og votter på og frostrøyk ut av munnen, lurer på hvorfor vi er slik vi er, hvordan det har seg slik at vi er så smålige, bryr oss om så dumme ting og konvensjoner, dømmer andre som ikke er som oss, osv., er det bare prat, eller mener vi det når vi sier det, alle menneskene som sier å, så synd, men fortsetter som før i stedet for å gjøre noe med det, og så tenker jeg litt på den filmen, The Three of Life, tenker at den handler litt om det, det lille -- det STORE -- parentesene; og det lille, det er å stå der der utenfor kinoen etterpå og ta en sigarett sammen med de andre, før man setter seg på banen hjem, kanskje til en man bor sammen med, en man er sammen med og deler seng med, kanskje drikker man en kopp te sammen før man legger seg, alltid kamomille til ham, alltid grønn til meg, spiser en skive eller to knekkebrød, snakker litt før man legger seg, det skjer hver dag, ihvertfall nesten, og så en dag tar det slutt, det er over, og jeg gjør andre ting på kveldene før jeg skal legge meg, har andre vaner, drikker kanskje en annen te, leser en novelle i et litteraturmagasin uten å bli avbrutt, eller jeg blir nettopp avbrutt, av min egen trøtthet, sovner før jeg blir ferdig og våkner opp til at det jeg leste i da jeg sovnet ligger på gulvet og jeg må finne fram igjen til det stedet jeg forlot, og det kan ta litt tid noen ganger, er ikke alltid man husker alt like godt, hvor var jeg nå igjen, døste jeg av et sted slik at jeg på en måte halvleste, altså leste, men fikk ikke med meg alt, ble stadig vekk avbrutt av dovne øyne, i små dupp, eller sovnet jeg brått og våknet ikke før det var morgen, av og til av meg selv, andre ganger av vekkerklokken, aldri av å bli vekket av noen, sånn som av og til før, mye oftere før enn nå, det tilhører fem år i parentes. 

Gratulerer med Nobelprisen i litteratur til Alice Munro

I dag kommer jeg på at jeg en gang satt på en flyplass alene og leste i en novelle av Alice Munro og gråt. Jeg hadde akkurat sagt hadet til en det var hardt å forlate. Landet jeg holdt på å forlate var derimot ikke vanskelig å forlate. En gang sa en venn av meg at jeg alltid sier her har jeg lyst til å bo på steder som er mer interessante enn hjemme, men det er ikke sant. Ikke denne byen, sa jeg. Han gav meg rett i det. Jeg tenkte aldri på å dra tilbake, det gjorde han. Jeg satt ihvertfall på terminalen og ventet på flyet, jeg var vemodig, litt trist og forelsket. Jeg tok opp novelleantologien i veska mi og begynte å lese The Bear Came Over the Mountain av Alice Munro. Det ble for mye for meg, her skrev hun det jeg tenkte, men ikke selv klarte å formulere, ikke en gang for meg selv. Klarte ikke å formulere det mens vi gikk gatelangs og slo oss ned på fortauskafeer og jeg ville så gjerne si noe, men turte ikke, eller ville så gjerne ha et øyeblikk av noe opphøyd, men det skjedde aldri, ventet liksom på noe mens vi stod i isbaren og kjøpte is, jeg kjøpte sjokolademint, for det har de ikke hjemme og er noe av det beste jeg vet; gikk forbi katolske kirker, gikk aldri innenfor, unnlot å besøke museer, det var bare oss og franskmennene i frokostsalen, australieren i resepsjonen, er det ikke alltid en australier bak resepsjonen på low-budget-hoteller; satte oss på benker, drakk frozen margaritas og syntes det var grusomt at jeg kunne kjede meg sånn i selskap med en som jeg var så fryktelig glad i; og kanskje var det også en lettelse jeg følte på vei hjem, før jeg kom hjem, dro trillekofferten gjennom det høye laget med snø og mørke, tenkte på den sangen vi hørte i en bar som vi begge sa vi likte men ikke klarte å finne igjen etterpå, alt dette her leste jeg, og alt det jeg ikke ennå klarer å si, selv ting jeg har glemt, men fortsatt føler når jeg tenker på det jeg har glemt, alt det leste jeg, og alt det tenker jeg på nå.

Det er en annen historie

Vi sitter og venter på pizzaene våre i en restaurant med utsikt ut til gata, det er tidlig høst, fint vær; det sitter et par ved et av utebordene, en mann med skjegg, pent, og en kvinne med kort hår i pene, marineblå klær; de drikker kaffe, han leser i Morgenbladet, hun har papirposer på bakken lent opp med stolbenet, det ser ut som hun kjeder seg. Det ser ut som han han vært med henne og kjøpt noen ting og nå har de satt seg ned for å drikke kaffe, for å hygge seg, lørdag tidlig ettermiddag. De er pene. Jeg tenker at et sånt par kommer jeg aldri til å være med i. Jeg tenker at han jeg var sammen med ofte kjøpte aviser, men egentlig aldri leste i dem, med mindre artiklene var skrevet av noen han kjenner, som om det kriteriet automatisk gjorde noe interessant. Jeg tenker vi har sittet sånn mange ganger og lest i avisen, men hva har han egentlig lest. Sa han ikke noe om det, eller hørte jeg ikke etter, var jeg så inni artiklene i avisen foran meg selv at jeg ble fraværende, ikke brydde meg, eller hva. Eller tenkte jeg kanskje på andre ting mens jeg leste, ting som ikke var foran meg. Jeg tenker på regnet og utsikten de gangene. Hvorfor regnet, det regner ikke nå. Vi får brus på bordet. Cola og cola light fordelt likt på fire, jeg hører halvveis etter. Kvinnen utenfor ser ut som om hun vil si noe. Her sitter jeg og er kjæresten din, skal du ikke snakke med meg istedet for å lese i avisen. Han har briller på, i tjukk innfatning. Han ser stilig ut, det gjør hun óg. Kort, blond sveis. Jeg forestiller meg at hun kom til Oslo fra bygda cirka rett etter videregående med en plan om å bli et bymenneske, et velutdannet bymenneske med de riktige interessene. Snart skal de kjøpe leilighet. Her. Her i byen, det er her de må være. Her skjer det ting, og kanskje hjelper det å holde dem sammen. Hvis de flytter ut, til et stort hus utenfor byen, med for mye fritid, så vil de kanskje finne ut at de ikke orker hverandre likevel. De må hele tiden gjøre noe, holde det store rommet med ikkeno og ingenting unna; stillheten, vil noen kanskje si. Og når de møter på den her i byen, til tross for at det skjer mye og de kan gå på alskens arrangementer på litteraturhuset, så finner de kanskje ut at de trenger et barn. Eller jeg vet ikke. Kanskje de slår opp lenge før det. Kanskje hun en dag sier mens de sitter slik som nå: hør her, jeg har tenkt på noe. Å, du tenker vel ofte på noe, kommer han kanskje til å svare. Kanskje glad denne dagen, uten at det gjør noe at avislesningen avbrytes. Han sitter kanskje og leser en uinteressant artikkel om en halvveis interessant roman som han tenker han kanskje kan lese, men som ikke interesserer ham nok til at han får lest den noensinne, men greit å få lest anmeldelsen da, desto. Og så ser han kanskje på henne denne dagen, ennå uvitende om at det er en gest han skulle ha gjort mange ganger før. Jeg har tenkt på at kanskje vi ikke passer sammen, sier hun. Jeg har tenkt på at det kanskje er best at vi gjør det slutt, ja, jeg gjør det slutt. Å, ok, sier han kanskje. Kanskje han er perpleks. Han hadde kanskje ikke ventet dette da han stod opp i dag, og kanskje særlig siden de stod opp fra samme seng. Har du tenkt lenge på dette, vil han kanskje lure på, ville ikke det vært en vanlig ting å lure på, jeg vet ikke, alle par er forskjellige fordi alle mennesker er forskjellige. Noen er selvsagt mer uforutsigbare enn andre. Ja, vil hun si, hun har tenkt lenge på dette. Hun har tenkt at hun ikke vil være sammen med ham mer. Hun vil ikke sitte ved et kafébord og ønske å si noe som hun ikke kan si, i redsel for at det ikke passer seg. Det er selvsagt mange andre ting også. Og det høres så lite ut også. Hun har en mormor som er enke nå, men før hun ble det, var hun sammen med den samme mannen en lang stund, ja hele livet, siden de var tenåringer, og de fikk fem barn. Og alle er enige om at hun har levd et meningsfylt og godt liv; hardt kanskje, men godt. Hun kan høre henne si at de unge nå til dags gir opp for lett. Det har hun hørt mormor si om et annet barnebarn. Hvorfor tenker hun på det egentlig, jo, kanskje hun gir opp for lett. Tror du alt blir noe bedre med en annen, sier han kanskje. Nei, sier hun, jeg vil ikke ha noen annen. Det er bare dette. Han kommer til å brette sammen avisen. For dette overrasker ham. Han bretter den og glemmer artikkelen, kommer aldri til å verken kjøpe eller låne den boka han leser om. Han tar seg på brillene. Han har brunt hår, hun synes han er kjekk, det er det mange som synes. Den kjekke mannen din, sier de. Hun har alltid tatt det som et kompliment til henne selv. Vil du fortelle meg hvorfor, sier han kanskje, venter ikke på svar, skal vi kanskje gå herfra, så kan vi snakke om det. Ok. Og så går de.

Og så sitter de der. Jeg tenker her sitter jeg og drikke cola light og spiser pizza til lunsj. Jeg var ute i går. Det er nesten så det ikke er lunsj, men frokost. Jeg har ikke så mye å si, hører på de andre. Ler litt. Jeg kjenner ikke alle sammen så godt ennå. Men det kommer jeg til å gjøre. En dag kommer jeg til å ringe til Y når han jeg ikke er sammen med lenger får seg en ny kjæreste. En dag kommer jeg til krangle med V så mye at hun tramper ut døren, for så å bli venner igjen etterpå, gjentagende, og noen vil spørre: krangler dere på ekte, eller er det bare på tull, og jeg vil svare jo, men sånn er det bare. Og en dag kommer jeg til å sende romaner i posten til J som er spesielt ment til henne. Men ennå er dette en stund i framtiden, først sitter vi her.

Munch 150

Forrige helg var jeg en tur i Oslo for å se jubileumsutstillingen Munch 150. Ja, det stemmer det. Jeg satt og spiste frokost og leste om  Munch-bildene i Freia-kantina i D2, kastet meg spontant over iPhonen og kjøpte en togbillett til Oslo. Freia-kantina er nemlig ikke åpent for publikum til vanlig, bare nå i perioden 2.juni til 13.oktober. Og bare på lørdager og søndager. Altså må man gripe sjansen nå.

I tillegg er det en utstilling på Nasjonalgalleriet og en på Munch-museet. Jeg var selvsagt på begge. Forøvrig var jeg fyllesyk og hadde nervene på utsida da jeg var på Nasjonalgalleriet. Det gjorde ikke noe, livsangsten ble bare større. Og livsgleden. Jeg vet ikke hva det er, men jeg blir alltid dypt beveget av å se på Munch. Jeg sammenligner det med å lese god litteratur, da gjør den nettopp dette. Ja, som å lese Strindberg og Hamsun f.eks. Kanskje det har noe med det ubevisste sjeleliv å gjøre.

Befinner du deg i Oslo (eller i nærmeste fremtid), kjenn din besøkelsestid.

Det var ikke bildeforbud på Munch-museet.
kvinner

Portrett av Nietzsche.
hj

Det var kø utenfor Nasjonalgalleriet. Det gledet mitt kultur-hjerte.
ku

Inne i Freia-kantina.

mell

I Freia-hagen.
bjørn

Det samme Ivar Aasen-sitatet som på garasjen hjemme. 

Bøkene jeg leste i september

Dette begynner å bli flaut. Hvor få bøker kan jeg lese før jeg ikke lenger kan kalle bloggen min for en litteraturblogg?

PROSA
1. HISTORIER FRA ET LANDSBYLIV av Amos Oz
2. DE USYNLIGE av Roy Jacobsen

SAKPROSA
3. ARTIKLER 1889 - 1928 av Knut Hamsun

DEN BESTE BOKA
Hamsuns artikler. 

DEN KJIPESTE BOKA
Synes De usynlige har fått ufortjent mye oppmerksomhet. Ikke en direkte dårlig bok, men overvurdert. 

Jeg tenker ikke så ofte på det, sier jeg når jeg knytter skoene i gangen hans, bare nå som jeg er her, egentlig

Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.

Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.

Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.

Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.

Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.

Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.

Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.

En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.

Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.

Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd  deg  langsomt.