2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

Lesesperre, overgangsfelt

Blir du med og tar en kaffe, spør V. Det kan vi godt, sier jeg. Vi setter oss på et sted hvor det er sol. Hun forteller at hun skal ta den transsibirske banen, men ikke østover som de fleste gjør. Hun skal ta den vestover fra Beijing. Jeg sier at hver gang jeg har forestilt meg turen har den gått motsatt vei, fra Moskva, men at det ikke er noe hinder å ta den motsatt vei, hvorfor ikke, jeg har bare ikke tenkt på det. Det er best å ta den motsatt vei, sier V, for da kan jeg være i Moskva i april i stedet for februar. Først skal hun til Asia. Jeg sier jeg vil dra til Korea, jeg har tilogmed sett på flybilletter. Hun vet ikke helt hvor hun skal, kanskje til Australia også. Det er et land som ikke interesserer meg noe særlig, selv om de har en haug med dyrearter som ikke finnes noen andre steder i verden enn der. Man må også betale bot hvis man ikke stemmer under valget (men man kan godt stemme blankt). I syvende klasse hadde vi et prosjekt om et valgfritt land og jeg valgte Australia av alle land. På ungdomsskolen hadde vi et lignende prosjekt, da valgte jeg Cuba. Kanskje valgte jeg det fordi jeg var helt hekta på TV-serien Flipper da jeg var barn og de to yndlingsepisodene mine (som jeg hadde på video) handlet om smugling til/fra Florida og Cuba. Jeg så de om og om igjen. Kanskje valgte jeg Cuba fordi kommunisme interesserte meg, da som nå, men med et annet fortegn den gang. Nå leser jeg forresten mest om Sovjetunionen og Nord-Korea.

Før jeg gikk for å treffe henne gikk jeg innom biblioteket for å se om de hadde fått inn noen nye bøker i Nyheter-hylla. Det er en av tingene jeg savner fra Bergen. Nye bøker-hylla på biblioteket deres hadde et bedre utvalg. Bøkene i Nyheter-hylla på biblioteket i Kristiansand angår ikke meg. Som regel. Jeg lånte med meg en bok av en japansk forfatter jeg nylig hadde lest en god omtale av. Liten var den også, kom sikkert ikke til å være tung i ryggsekken på vei hjem. Noen ganger lar jeg være å låne tykke bøker fordi jeg ikke orker å gå hjem med dem, i dag var ryggsekken tung nok fra før.

Jeg hørte på M.I.A. på vei hjem mens jeg leste om SVs forslag til en ny overvåkingskommisjon på Aftenposten.no og var allerede lei av twitter-statuser om Olav Thons helsidersavisreklame for FrP. Vi hadde nettopp snakket om folk på kafé som bare nistirrer ned i iPhonen, hvorfor gidder de å treffes i det hele tatt? Folk ser altfor mye på telefonen, sa V. Jeg er på iPhonen hele tiden når jeg ikke drikker kaffe med deg, sa jeg. Det er ikke helt sant, men på vei hjem la jeg merke til at jeg så ned på den hele veien mens jeg gikk. Jeg satset på at en sjette sans ville fortelle meg det hvis en sykkel kom faretruende nær, men var egentlig ikke redd for det, syklistene i Kristiansand sykler bra. De går tilogmed av sykkelen når de skal over fotgjengerfeltet.

Hjemme spiste jeg ristede skiver med hjemmelaget oliventapenade på mens jeg leste en bok fra Sør-Korea og var glad for at at lesesperren jeg har hatt hele den siste måneden så ut til å være over. Jeg var så glad for det at jeg lot være å dra på spinningtime som jeg hadde planlagt. Den siste måneden har jeg begynt på en haug med bøker, lest et eller to kapitler før jeg har lagt dem vekk, glemt dem, ikke orket å lese videre, en av dem avbrøt jeg tilogmed uten å engang ha i tankene at jeg skulle lese videre, jeg tenkte: for noe dritt, denne leverer jeg tilbake. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, at jeg avbrøt en bok, uansett hvor dårlig den var, men nå hendte det. Etterpå fikk jeg en følelse av at jeg hadde vist respekt for min egen tid. Jeg skal fortsette med det, tenkte jeg.

Boken fra Sør-Korea handler om en ung kvinne hvis mor nylig har dødd og nå har hun nettopp tatt opp igjen studiene sine ved universitetet. Der har hun blitt kjent med noen, endelig, før kjente hun ingen bortsett fra sin kusine. Nå kjenner hun tilogmed en tyrkisk angora som heter Emily Dickinson. Hun går timevis rundt i byen for å bli kjent med den, hun tar omveier til og fra universitetet. Hun ser ikke ned i noen iPhone mens hun går, dette er lenge før mobiltelefonens tid.

Hun leser en bok av Roland Barthes.

Hun sier man må lage suppe når det kommer folk på lunsjbesøk, for suppe er ikke noe å kimse av. Det er bra mat. Jeg er enig. Jeg har oppe et vindu på Google Chrome med en oppskrift på gazpacho. Det er fordi jeg har tenkt til å lage det til middag en dag, men har bare ikke gjort det ennå.

Jeg gikk forresten en omvei hjem fra skolen her en dag, gjennom skogen, med bærplukkeren, det er fortsatt bær der. Da jeg kom hjem laget jeg veganske blåbærpannekaker.

For tiden tenker jeg på at det vokser sopp i skogen, men at jeg ikke vet hvor jeg skal finne dem og den eneste soppen jeg vil kunne klare å kjenne igjen er kantarell, men sist jeg plukket den var i en høstferie for mange år siden og høstferier, er ikke de alltid i oktober og nå er det august, så det er vel ikke kantarell nå. Så fikk jeg en sms hvor noen spurte meg om jeg ville bli med på sopptur dagen etter, sammen med en huskyhund, og jeg ville bli med, men vi befant oss ikke i samme by, så jeg måtte si nei og følte at det var et tap.

Noen ganger føler jeg at jeg er på feil sted.

Men noen ganger er alle steder feil sted.

På Flamme Forlags blogg leser jeg om forfatteres favorittbokhandler og jeg lurer på hvilken bokhandel jeg kunne ha skrevet om som min favoritt. Nesten hver gang jeg er i Oslo stikker jeg innom Tronsmo, men det er et kjedelig valg, alle elsker Tronsmo. Hva kunne jeg ha svart? Jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe bøker. Noen ganger må man kjøpe bøker, sa pappa, hva skal forfatterne ellers leve av? Stipend fra staten, sa jeg. Men det ser ille ut hvis det blir blå regjering, tenkte jeg, det har vi diskutert mange ganger. Jeg synes ikke det gjør noe, så mye skit som blir gitt ut. Kanskje blir det mindre av det.

Jeg tenker på en tid av livet hvor jeg frekventerte byens bruktbutikker og fant skjulte bokskatter mens min daværende kjæreste og jeg av og til kysset innimellom reolene, det var da han var helt ny. Nå er vi ikke sammen lenger og jeg kan ikke fordra bruktbutikker, jeg har helst lyst til å svare amazon.com.

På hyllen ligger bøker jeg har kjøpt på nett som jeg ennå ikke har lest. Å, så mange bøker jeg ennå ikke har lest.

Har du lest Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant nå?, spør pappa som skal levere den tilbake til bestemor til helgen. Nei, jeg har ikke lest noenting i det siste, sier jeg. Det er ikke helt sant, dagen før klarte jeg å lese flere noveller og et essay i The Paris Review Summer 2013 Issue. Det var ikke bare bare.

Et av novellene tenkte jeg mye på etterpå. Det handlet om en mann i NYC som var medlem i en coop-matvarekjede hvor alle medlemmene jobbet to timer i butikken hver måned. Det var et av kriteriene for å være medlem. Til gjengjeld fikk de handle til gunstige priser. Jeg tenkte det var et genialt konsept. Jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt muligheten til å være med på noe sånt, så hadde jeg vært med. Jeg er glad i samvirkelag.

Ikke bare var det interessant at hovedpersonen jobbet på et slikt sted, men også samtalen han hadde med ei jente som også jobbet der mens han satte prislapper på mango. Det var en novelle som fenget meg fra første stund, selv om jeg er noe usikker på hvor godt jeg likte den, litt usikker på om jeg likte det den ville fortelle meg, kanskje jeg må tenke litt mer på den. Jeg har allerede tenkt på den i mange dager.

En annen av novellene har jeg allerede glemt, det eneste jeg husker er noen unge jenter som leser ved et basseng og tittelen. Ergo ikke like bra som den andre (som jeg ikke husker tittelen på).

Jeg har også skrevet en novelle, men etter at jeg skrev den har jeg ikke turt å lese den. Jeg er redd for at den skal være dårlig. Dokumentet ligger bare oppe på skjermen. Jeg måtte trykke den fort vekk da jeg tok opp pc-en på et offentlig sted. Jeg ble plutselig redd for at noen bak meg ville komme til å lese de første setningene på toppen og tenke at det der suger, hvorfor har hun skrevet det? Det er selvsagt helt irrasjonelt, noen ting er det. Dessuten veldig selvsentrerende, men noen ting er også dét.

Før, cappucino & scones

Neste vår er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, noe jeg aldri ville husket på selv, eller; tenkt, reflektert over, hadde det ikke vært for at jeg ble invitert til en gruppe på facebook, Reunion 2014. Der var det en liste over godt over halvparten av dem jeg gikk i klasse med, jeg har knapt truffet noen av dem siden den gang; C traff jeg en gang på videregående, en venninne av en venninne var på date med ham, vi traff dem tilfeldig på en kafé; N og E har jeg truffet en del ganger, vi har felles venner, en av mine beste venninner jobbet sammen med E en stund, de serverte øl og pizza, kanskje cæsarsalat, og vin, klart vin, gjerne hvit ser jeg for meg siden det for min venns del var en sommerjobb. Egentlig kjenner jeg mange flere som har jobbet på den kaféen, jeg trenger mer enn én hånd for å telle dem; V jobber der nå, jeg har av og til lurt på om jeg skal drikke kaffe der mens hun er på jobb før jeg kommer på at jeg har sluttet å drikke kaffe på kafé, ser ikke poenget i det når man heller kan drikke kaffe ved sitt eget kjøkkenbord (eller i hagen) eller helle kaffe over på en termos og gå ut i skogen. Man hører sjeldent noe interessant på kaféer, folk snakker om barn og folk de kjenner som gjør ditt og datt, hva har man gjort siden sist, jeg har fått ny jobb jeg sa det skulle være lettmelk, se hva jeg har handlet i disse posene forbruksmenneske som jeg er og det er så koselig atte føler skikkelig jeg lever storbylivet nå, det er sånn de har det der skjønner du. 

Kaffen er uansett best svart.

Jeg fortalte det til S på chatten, jeg ble invitert til en reunion-gruppe på face, vi skal ha reunionsfest neste år. Hun skrev det måtte være forferdelig kjedelig. Kanskje gøy den første halvtimen, deretter kjedelig. Til slutt har ingen noe mer å si. Jeg sa: Jeg sa ingenting på ungdomsskolen, så det kan uansett ikke bli noe verre. Jaja, sa hun. Jaja, sa jeg og stalket meg inn på alle sammen i gruppa. Halvparten var gift, en tredjedel hadde fått barn. Mange av de som ikke var gift, var forlovet eller hadde profilbilde av seg selv sammen med kjæresten. En hadde studert på Cambridge. En bodde i Los Angeles og hadde skating som levebrød. Han som alle syntes var sykt kjekk var ikke lenger kjekk og hadde fått måne. Han som alle trodde var smartest og flinkest hadde bare fått en gjennomsnittlig jobb. Mens jeg så på dem (Amos Oz sier i det nyeste nummeret av Bokmagasinet at nysgjerrighet er en dyd, jeg er enig og jeg liker Amos Oz) kom jeg på en til som jeg hadde truffet flere ganger siden første del av tenårene, riktignok en stund siden sist nå, men det hadde vært hyggelig da vi møttes. Sist var vi på en veranda og drakk grappa og det var soloppgang, sommer, jeg hadde ikke en gang fått med meg at solen hadde gått ned i det hele tatt. Etter det hadde jeg lenge en forestilling om at grappa var kjempegodt, helt til vi en gang var i Berlin og billig som det alltid er for en nordmann i utlandet tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe jeg vanligvis ikke kjøper ute på byen, så jeg kjøpte et glass med pernod og et glass med grappa. Det siste var det såvidt jeg klarte å drikke opp. Grappa i et røykfylt, mørkt lokale i oktober, til tross for at det var i Berlin, var ikke det samme som grappa en norsk julinatt.

S fortalte om da hun hadde vært i hjembygda si nylig. Hun hadde truffet en gammel klassevenninne. Hun var gift og hadde barn og hadde vært ute med båten, som hun ikke hadde kunnet stoppe, men det hadde vært likegreit, for da hadde de sluppet å snakke. Det ble ikke pinlig, strømmen i elva sørget for at det ikke ble det. Jaja, sa jeg. Men du kommer fra en bygd, der kjøper folk hus og får barn når de er atten og that's it. Men en gang var jeg på reunionsfest for barneskolen og det må jeg innrømme var kjedelig. Og så var det en som tok overdose. Eller overdose og overdose, han hadde ihvertfall tatt litt mer av noe enn han burde, og så hadde han blitt helt rar og måtte følges hjem av de som kjente ham best. Det var kleint. 

Mimring er de åndsvakes favorittema var det en på radioen som sa forleden. Jeg var delvis enig, kom til å tenke på to venner jeg har som jeg treffer skikkelig, skikkelig sjeldent, selv da vi bodde i samme by, rett og slett fordi vi egentlig ikke hadde noe å si hverandre, de skulle alltid snakke om før før før. Kanskje fordi det som er meg nå kjeder dem, og det som er dem nå kjeder meg. Jeg liker ikke bøkene, filmene og musikken de snakker om, jeg synes de er lavmåls, jeg bryr meg ikke om at bensinprisene er blitt høye og jeg synes slettes ikke det er alfor mange utlendinger her i landet, mens de synes jeg er en streber som "alltid" er på skolen (fordi jeg aldri har skulket en forelesning) og helt skrullete fordi jeg leste Orwells 1984 uten at den var på pensum i engelsk og hadde flere ting å si om Three of Life enn "kjeeeeeeedeeeeeeliiiiiiig" (som vi forøvrig så sammen fordi vi hadde vunnet noen gratisbilletter på quiz). Når jeg putter det på den måten, skjønner jeg ikke hvorfor vi gadd å opprettholde kontakten i det hele tatt. Vi hadde vært venner før og tenkte kanskje at vi skyldte våre gamle jeg-er å fortsatt holde kontakten, men for ikke å støte hverandre helt måtte vi bare snakke om fortiden, et rom som kan tømmes, vårt felles rom ble ikke fylt med noe nytt. 

Når man er forelsket vil man vite alt om den andre, tenker jeg, eller er det en påstand jeg kaster ut uten å tenke meg om, er det kanskje bare noe jeg tror akkurat nå fordi jeg nettopp leste en novelle som handlet om en kvinne som var nettopp slik? Hun var hjemme hele tiden og trente den nye hunden deres, en valp, de hadde en dyr leilighet i New York City som de hadde kjøpt for han var real estate agent og hadde råd til den og hun ringte av og til til ham bare for å snakke og det syntes han var helt greit, men måtte en gang legge på fordi det regna og han var ute men kunne han ikke ringe henne senere? og hun var hjemme og spekulerte i banale ting som: om de var nærmere hverandre nå eller hva hvis han en gang fikk nervesammenbrudd og ikke kunne jobbe lenger, da måtte hun kanskje ta jobb i den kaféen, og likte han den profesjonelle hundetreneren som kom innom tre ganger i uka, hun var blond og hadde norske aner?

Kanskje var hun ikke forelska, men bare redd?

Ikke så lenge etterpå leste jeg en annen korttekst. Novellen stod i The Paris Review Summer 2013 Issue, jeg la det fra meg på en benk i hagen mens jeg gikk inn og hentet meg noe etter-middag-kaffe, så gikk jeg ut igjen (det er sommer ennå) og leste videre i magasinet, et essay av Kristin Dombek, "Letter from Williamsburg." Etterpå ville jeg at alle skulle lese det. Hovedpersonen i den nevnte novellen burde i hvertfall ha lest det. 

De bor tilogmed i samme by. 

Selv i denne lille byen jeg bor i nå er det mange jeg aldri ser eller støter borti. Jeg kommer på en til jeg har truffet siden ungdomsskolen, L, jeg har av og til truffet henne på en kaffebar hvor hun jobber; jeg har kjøpt cappucino og scones, hun har sagt værsågod og så navnet mitt. 

Finlandbonanza 3

Salmiakkiosk! Ååå!

Her står jeg i kø for å kjøpe lakris-is.

Lakris-is. 

Mint-sprit er også godt. Smaker som flytende after eight.

Her prøvde jeg å ta et bilde av syklistenes gode kår og oppførsel i Helsingfors, men rakk det ikke før syklistene hadde syklet sin vei. Tenkte i hvertfall at jeg satte veldig pris på det. I Bergen er syklistene idioter i trafikken. ALLE sykler på fortauet, herregud! (Men på en måte forståelig, for på veien er det brostein og det er helt jævlig å sykle på.)

En annen fin ting med Finland: Det er vanlig med oppvaskhyller over vasken. I stedet for å legge den nyvaskede oppvasken på stativ på vasken, setter man den bare til tørk rett i hylla over vasken.

Og rug-piroger.

På siste forelesning tok foreleseren med seg finsk ädelbrännvin (Jaloviina). 

Vi drikker Jaloviina.

Traff på overbeskyttende gåseforeldre på løpeturene mine.

Lille My-rosiner.

gimmick

Mummi-kort.

postkort

Fine finske frimerker.

(Må forøvrig spesifisere her at jeg ikke bare sender kort med fine motiv når jeg sender noe i posten, men faktisk er et menneske som fortsatt skriver håndskrevne brev. Gjerne tolv sider lange. Tro det eller ei, tilhenger av skjerm/internett/lesebrett som jeg er.)

En drøm gikk i oppfyllelse da jeg var i Finland: Jeg fikk endelig oppleve finsk/svensk Midsommar! Har alltid tenkt at jeg har villet det siden jeg var kid og leste svenske/finske barnebøker. Vi bestemte oss for å feire på en øy. På bildet ser dere den lange køen til ferja foran oss. Det gjorde ikke så mye, vi drakk bare litt vin i mens.
kø

Så kom vi videre i køen, men ferja ble stappa full rett før vår tur.
queue

Vi måtte stå igjen og vente på neste ferje. Typisk. (Men vi kunne jo drikke vin da.)
rose

Køen bak oss.
se

Weee! Vi er på ferja!

Bålbrenningen har begynt!

Men bålbrenning har jeg jo sett før på midtsommer. Det gjør man i Norge også. Det er ikke en gang en heks på dette bålet. Det har man på sankthansbål på Sørlandet.
middelalderen

Midsommarfest. 

Senere dro vi på finsk karaokebar, men det er en hendelse som fortoner seg like blurry for meg som dette bildet jeg tok av mine følgesvenner som velger seg sang i karaokeheftet. 

Siden dro vi til Österbotten. 

Bokfrokost cvi

lese

müsli, havremelk og druer.
nytraktet kaffe.
Fædrelandsvennen, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Klassekampen med Bokmagasinet.

Jeg har hatt en lang lørdagsmorgen allerede, somlet med aviser og kaffe. Leste om hva SV har gjort i Regjeringen de siste åtte årene da det plutselig kom en varsellyd på iPhonen om at SV har begynt å følge meg på Twitter, var ikke det sykt rart? Som en slags tankeoverføring. Bortsett fra at jeg ikke tror på sånt selvsagt, bare for å ha dét på det rene. Derfor har jeg avfeid MDG nå, etter å ha vurdert dem (jeg stemte faktisk på dem ved et tidligere valg, i 2009), i partiprogrammet deres står det nemlig at de synes "det er nødvendig med et bedre samarbeid mellom skolemedisin og alternativ medisin." Pfft! 

Nå skal jeg på jobb.

Ha en bra lørdag!

I'm not living, I'm wearing myself out in a horrible fashion--but whether I die of work or something else, it's all the same.
- Balzac

Blåbær

For tiden tenker jeg på blåbær hele tiden. Blåbær er en av verdens fineste ting.

Blåbærsmoothie.

kanel

Blåbær i havregrøten.

brød

Blåbær oppå brødskiva, med hjemmelaga peanøttsmør.
blender

Smoothie-is av blåbær og fersken.
jo

Blåbær til frokost.

skogen

Blåbær så langt øyet kan se!
nike

Veganske blåbærmuffins.

banan

Jeg trengte heldigvis ikke å bruke brannslukkeren.

kjøkken

Smoothie av avokado, blåbær og mynte plukket fra hagen. 

urt

Blåbær <3. 

tur

Hele fryseren er full nå!

rød

Skogen spår høstens stortingsvalg.

sirup

Veganske blåbærbananpannekaker med ekstra banan og blåbær som topping, og lønnesirup mmm. 

Rhetorica er en vakker kvinne, hennes drakt er dekorert med alle figurene, hun bærer våpen påtenkt å skulle såre motstanderne [...]
- Fra Den gamle retorikken. En håndbok av Roland Barthes

Skjønnlitterære sjangere og skriving for skrivingens skyld

Jeg har hele mitt lesende og skrivende liv (de to starter på likt) tenkt at jeg en dag skulle gi ut en bok og at denne ville være en roman; en lang, sammenhengde fortelling, historie, at det var romanen som var min greie; en bok som skulle leses fra begynnelse til slutt på en tradisjonell måte. Noen i den skulle liksom utvikle seg fra begynnelsen til slutten, et menneske, en kvinne, selvsagt, jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive om en mann, ikke ennå i hvertfall (men jeg håper at jeg utvikler fantasien min etterhvert, at jeg en dag vil komme til å klare det på troverdig måte); hun skulle mangle kjennskap, kunnskap, innsikt om noe i starten, så skulle hun finne alt dette i løpet av romanen, klassisk sant, det er jo ikke noe nytt. Jeg har prøvd meg flere ganger. Den første gangen hadde kvinnen innsikt over livet, men hadde valgt feil måte å takle det på; ordnet det på en måte som de andre ikke kunne akseptere til slutt, hennes bror arrangerte en slags intervention, hei, hør her, dette kan ikke fortsette, og så skjedde det så brått at ting liksom skulle forandre seg, det var som om jeg ikke ville være med videre nå som hun skulle lære å ordne livet på en bedre måte, utviklingen var kjedsommelig. Jeg ville bare skrive om livet slik hun hadde det, hennes vei ut av det interesserte meg ikke, men jeg måtte jo skrive en avslutning, kunne jo ikke bare la henne være det menneske som hun var da teksten begynte, som jeg tror var at hun gikk gående rundt i regnet, uten at det var så veldig trist, det bare regnet, som det titt gjør på høsten, og så gikk hun rundt, hadde akkurat ankommet byen etter å ha vært bortreist. Hun gikk inn på 7-11 og kjøpte en kopp kaffe, hadde ikke mye bagasje med, hun hadde ikke vært borte lenge. I løpet av teksten fikk hun kjøpt kaffe mange ganger, i det hele tatt var det svært mye av det samme hun gjorde. Hun kjøpte kaffe, hun var ofte på dagligvarebutikken og kjøpte epler og smågodt, hun gikk mye rundt, hun satt ofte på kjøkken og snakket med folk i hjemmene deres, hun røykte mange sigaretter og tittet mye ut av vinduet hjemme hos seg selv. Hun gjorde svært lite annet. Jeg fikk en følelse av at hun burde gjøre noe mer, hva var dette, en stemningsrapport fra en ung kvinnes liv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive om henne, det var nok av morgener, formiddager, ettermiddager, kvelder, netter; hver dag kom en ny dag som kunne fylles av kaffe og sigaretter og turer på butikken, hvor hun kanskje av og til møtte noen kjente, hun bodde jo i en stor by, og det var disse korte møtene som var interessante, det kunne få henne til å tenke på ting som hadde skjedd i livet før, eller utløse noe der og da; jeg ville ikke, var ikke interessert, i at det skulle skje så mye mer, disse møtene på butikken var nok for meg. Men som min venninne som går på filmhøyskolen ofte sier: det MÅ skje noe, uansett hvor lite det er, det må skje noe, man kan ikke ha en fortelling hvor det ikke skjer noe. Dramaturgi, dramaturgi. Kanskje er det derfor jeg er så glad i poesi, det er mer stemningsrapport enn at noe skjer. Fra a til b.

Jeg sendte denne teksten til et forlag som sa nettopp det: Jeg hadde fanget en stemning, det var helt klart, men akk, det lignet mer tilfeldige notater enn en gjennomgående fortelling. Hulter til bulter. Jeg som jo hadde presset inn brorens intervention på slutten av teksten for å få til fra a til b. Det var tydeligvis ikke nok. Selv hadde kvinnen ikke innsett noe. Hun hadde bare gått med på det broren hadde bedt henne om for å slippe videre mas. Å gjøre motstand for å fortsette å leve livet slik hun gjorde var ikke noe hun ville, hun ønsket ikke å kjempe for det, fordi det ikke betydde så mye. Verken det ene eller det andre betydde så mye. Det var jo det som var litt av problemet, hun var likegyldig. Hun hadde ikke fått noen nye innsikt da jeg avsluttet teksten. Hun hadde bare gått med på noe. Så egentlig var det ingen reise fra a til b. Hun var den samme fra romanens (romanforsøkets!) begynnelse til slutt.

Dette er ikke den første gangen jeg prøver meg på å skrive en roman. En annen gang jeg gjorde det hadde jeg et mye større persongalleri. En av dem lignet kvinnen jeg nettopp fortalte om, bare at hun ikke hadde noen bror som ville hjelpe henne. Hun hadde ingen. Hun endte derfor med å bli plukket opp av en ambulanse etter at hushjelpen hadde vært innom for å vaske. Hun var nemlig svært rik og velstående. Det er mulig jeg overdrev hvor rik og velstående hun var, kanskje fordi jeg hadde sett for mye Californication. Det er mulig jeg også hørtes svært lite troverdig ut da jeg beskrev hennes narkotikabruk, men bare så det er sagt: det var ikke det som var hovedproblemet hennes, og det var heller ikke derfor hun kollapset i sitt eget hjem.

En annen av karakterene sydde klær, også i det er det mulig at jeg hørtes svært lite troverdig ut. Jeg kan ikke sy selv, håndarbeid og jeg er en katastrofe. Vi er som ild og hydrogen.

En tredje jobbet som servitør, bodde i et kollektiv og var mye ute på byen, men jeg klarte aldri å bli noe særlig engasjert i henne. Hun kjedet meg.

En fjerde person syntes jeg var morsom å skrive om, men jeg gjorde for mye narr av henne uten å vise noen empati og medfølelse. Hun ble derfor bare et slags skall og sa kanskje noe mer om forfatterens fordommer enn noe om livet og verden.

Den femte personen var av en sort jeg er veldig glad i. Når jeg skriver skjønnlitteratur (eller prøver meg), er det noen slags skikkelser som går igjen. Den ene variasjonen er av hun som drikker mye kaffe og kollapser. Hun som har en bror og hun som blir funnet av hushjelpen er egentlig den samme slags personen, og jeg elsker henne tydeligvis, for jeg skriver ofte om henne. Hun dukker opp igjen og igjen i mitt univers. På samme måte har jeg en skikkelse til som ofte dukker opp over ulike variasjoner. Hun utgjør den femte personen. Hun er yngre, tidlig videregående vil jeg estimere hennes alder til, og hun har ingen mor. Faren hennes er også alltid den samme; han er også ganske ung og har en lavtlønnet jobb, tok aldri noe mer utdannelse enn videregående, men han gjør så godt han kan. Disse to er jeg også veldig glad i. De dukker opp igjen og igjen. I romanforsøk nummer to treffer hun en gutt hun forelsker seg i, de spiser samosaer sammen, skater og treffer vennene hans.

Jeg legger merke til at de menneskene jeg finner opp som jeg blir glad i, er de menneskene jeg skriver best om. Tekstene om dem jeg ikke bryr meg om, blir aldri noe bra. Jeg gir rett og slett faen i dem. Som om jeg bryr meg, liksom.

Men det jeg egentlig prøvde å si er at jeg kanskje ikke bør skrive noen roman. Kanskje det ikke er det jeg bør. Jeg vil helst bare skrive om liv hvor det ikke skjer noe. En som hadde lest en av de lengre tekstene mine spurte meg om hva jeg selv leste. Jeg svarte Kjell Askildsen, han var den første jeg kom på. Kanskje fordi jeg nettopp hadde lest hans samlede noveller, alle sammen på en gang. Jeg syntes de var helt fantastiske. Det er ikke alltid det skjer noe særlig der heller, det er jammen meg mange kaffekopper som blir drukket, og folk som ser ut av vinduet. Han som hadde spurt meg spørsmålet spurte meg så om jeg ikke heller kunne tenke meg å skrive noveller, men som den ungjenta jeg var den gangen, mye yngre enn nå, svarte jeg: Njaaa. Jeg hadde nettopp lest Kjell Askildsens samlede verker, men hadde ikke tenkt at noveller var en mulighet. Det var ROMANEN som stod i hode på meg. Igjen: Det falt meg ikke inn at jeg nettopp hadde lest Kjell Askildsens samlede noveller og elsket det mer enn noen annen litteratur jeg hadde lest på kjempelenge, jeg leste jo alle sammen på en gang. Jeg hadde tilogmed gått rundt med alle novellene hans (som til sammen utgjør en ganske tykk bok, faktisk) i veska. Jeg hadde tilogmed lest enkelte av novellene om igjen rett etter at jeg hadde lest de den første gangen. Men noveller, tenkte jeg, det er noe andre gjør. Selv skal jeg skrive en roman!

Lenge gikk jeg og trodde at noveller ikke var min greie, at jeg ikke var helt komfortabel med å lese dem, for de gled liksom over i hverandre når jeg først leste i en novellesamling, noe som de kanskje gjør i en novellesamling som er dårlig, men ikke i de som er bra. Noveller, njaa, sa jeg. Jeg var skeptisk. Så leste jeg Annie Proulx og digget henne, men jeg var fortsatt skeptisk til novellesjangeren. Så gav jeg meg selv et abonnement på The Paris Review og leste nye, amerikanske noveller fire ganger i året, men trodde fortsatt novellesjangeren ikke var min greie. Deretter leste jeg Lorrie Moore helt til det ikke var noen flere noveller av Lorrie Moore jeg ikke hadde lest og tenkte at dette er noe av det beste jeg har lest i hele mitt liv, men fortsatt tenkte jeg at noveller var helt utelukket for min egen del.

Ikke før nylig har jeg begynt å tenke på at det å skrive noveller er en mulighet. Det har selvsagt slått meg før, men jeg har vært redd og tenkt at «alle» sier jo at det er mye vanskeligere å skrive bra kort enn bra langt, at det å skrive noveller virkelig er en kunst, og du ser det jo selv, halvparten av favorittforfatterne dine er jo novelleskrivere. Jeg er også redd fordi jeg en gang tvang meg selv til å skrive en novelle innenfor et gitt tema til en skrivekonkurranse. Jeg likte ikke temaet i det hele tatt, prøvde å vri det så godt jeg kunne slik at jeg kunne skrive om det jeg ville skrive om, det jeg alltid vil skrive om, og kanskje nettopp ble det så dårlig. Jeg sendte den inn likevel, fordi jeg der og da syntes den var ok, men når jeg tenker tilbake på den nå, tenker jeg at det ikke gjorde godt å skrive den. Jeg satt ikke med den post-jeg-har-skrevet-noe-jeg-er-fornøyd-med-følelsen etterpå, den som er grunnen til alt, ja, den jeg må min jevnlige dose av. Det manglet den novellen. Den var kanskje ok, men den var helt død. En død fisk, det er det den novellen er, tenker jeg. Der er den, jeg har skrevet den, men den er helt ubrukelig og jeg får nesten vondt i hjertet av å tenke på hvordan det var å skrive den. Forferdelig. Jeg skal aldri lese den på nytt, aldri.

Så mye har den ene novellen gitt grobunn for en redsel om at jeg, nei, jeg kan ikke skrive noveller. Jeg gjør ikke det. Det er noe andre gjør. Jeg synes ikke lenger det er vanskelig å lese novellesamlinger, at tiden man tilbringer med én historie er mye kortere, at man kanskje blir ferdig med den i løpet av en setting er vanskeligere enn å lese en roman, hvor man hele tiden vender tilbake til en lengre, sammenhengende historie, noe man leser stykkevis. Jeg leser gjerne noveller, senest leste jeg Lydia Davis' noveller og det er noe av det beste jeg har lest i år.

Men ikke jeg. Før det slo meg en morgen, hvorfor ikke? Hvor er det jeg har fått det insisterende må-et om at jeg må skrive en roman? Det går an å skrive andre ting, f.eks. noveller. Det passer jo veldig godt med måten jeg skriver på. Sånn skriver jeg: Jeg skriver og skriver i timesvis helt til jeg kommer til et punkt hvor jeg føler at teksten bør avsluttes, men ikke vet riktig hvordan. Derfor forlater jeg den, kanskje en hel dag, kanskje en natt, kanskje sover jeg på det, og så kommer avslutningen til meg. Da er teksten ferdig første gang. Så pirker jeg, pirk, pirk pirk, kanskje tilføyer jeg noe (eller tar vekk noe), men den er i utgangspunktet ferdig før det. Teksten er egentlig avsluttet i det jeg skjønner at den må avsluttes, altså er teksten ferdig i løpet av en setting. Når jeg sier det slik er det nesten så jeg føler at jeg er doomed til å alltid skrive kort, for det finnes jo menneskelige grenser for hvor lang en setting kan være før man må sove, eller spise. (Ikke at jeg har testet det så veldig langt, ikke mer enn kanskje seks timer om gangen, maks åtte.) Kanskje er det noe jeg må øve opp, dette med å skrive, stoppe, fortsette, skrive, stoppe, fortsette osv. Kanskje kommer det etterhvert. Kanskje kommer det en tid hvor jeg kan klare å få til det, why not, man utvikler seg jo hele tiden; Tove Nilsen sa i et intervju etter at hun hadde fylt femti at det ikke var før nå at hun følte at hun skrev akkurat sånn som hun ville det. Det er sikkert mange andre som har sagt noe liknende også, man vil jo gjerne at det seneste man har gjort er det beste, for det tyder jo på at man bare blir bedre og bedre med årene i stedet for dårligere, man vil jo ikke være dårligere enn noe man har gjort tidligere, da blir det jo en nedatigende kurve gud forby. Likevel velger jeg å se på det som en trøst; jeg trenger ikke å klare det jeg vil nå med en gang, så lenge det går den veien, jeg har ikke hastverk. Eller, hvorfor vil jeg noe, er det kanskje ikke noe annet jeg mye heller vil? Noe som kanskje er bedre? Noe jeg bare ikke visste at jeg ville, fordi jeg ikke har tenkt på det, fordi det ikke har falt meg inn, men som kanskje kunne vært bedre? I går så jeg en episode av Orange is the New Black hvor hovedpersonen analyserte et dikt av Robert Frost til irritasjon fra sine medfanger, det handlet om at diktet handler om at man tror at de valgene man tar er så viktige, at de betyr noe, at den ene veien i veiskillet betyr mer enn den andre, som om man valgte sitt liv, men at det egentlig ikke har noe å si, for om man valgte den andre veien ville man ha tenkt det samme da også. Man kan selvsagt angre, men for hva, man lever bare en gang, anger er totalt meningsløst.

Man kan ta en avstikker. Kanskje en omvei, men gjør det noe da, jeg liker jo å gå bare for å gå.

Min venn V sa til meg her en dag, mens vi gikk i skogen, at hun elsket å gå, men at det kan være veldig kjedelig å gå når man skal noe. Når man har en destinasjon, når man går fra a til b og skal rekke noe. Jeg tenkte på meg selv og sa at jeg var litt enig, det er ikke alltid så gøy å gå når man går til noe man skal rekke. F.eks. er det ofte slik at en gåtur hvor man skal rekke noe krever at man må gå gjennom asfaltere strøk, byen, boligfelt etc., og det kan være kjedelig. Naturen er jo alltid å foretrekke. Dessuten må man ofte gå de samme stedene når man går for å rekke noe. Man går til jobben, man går til universitetet, man går på et stamutested, man går for å besøke vennene sine. Man setter ofte øreproppene i fordi det er kjedsommelig. Men da må jeg nevne at bare de øreproppene er i, så blir min gåtur fra a til b fin, uansett hvor mange ganger jeg har gått veien før og det er slik at jeg må rekke noe. Jeg hører på noe nytt, i det siste har jeg hørt masse på radio. Nyheter, sanger jeg finner ut at jeg liker, men som jeg ikke ville ha tenkt på å finne fram til på egenhånd (det er jammen meg forskjell på hvor lidenskapelig jeg leter etter nye ting når man ser fra litteratur til musikk), faktaprogrammer. Men i utgangspunktet altså, er det kjedelig.

Men komme fram, det gjør man jo. Og det er bedre for helsen enn noe annet transportmiddel.

DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 

En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 

Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 

Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 

Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud: I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!

Finlandbonanza 2

Rommet mitt i Helsingfors, på Majstranden ved Arabiastranden.

Utenfor så det sånn ut.

Gateskilt på både svensk og finsk. 

I fuglereservatet.
birds

På løpetur i fuglereservatet. 

Fugletårn. Her kan man gå opp og skue med kikkert på fuglene. En kjent forfatter som har fuglekikking som hobby: Jonathan Franzen. Han skriver forresten om fugler i Frihet. Les den, btw. Det har Obama gjort. 

Også Helsingfors har sitt Sandviken. Forøvrig trikken man tok til universitetet. Jeg tok den bare den første uka. Etterpå gikk jeg heller. Man ser mer på den måten. Dessuten liker jeg å gå.

F.eks. kunne jeg ta trikkestallen i nærmere betraktning.

Eller kjøpe banan-is i en kiosk på veien.

Man kan se ned på bakken.

Eller vurdere å gå inn i en sauna.

En av de første dagene dro vi på Helsingfors-sightseeing.

Besøkte en romersk-katolsk kirke full av pynt og helgener, men jeg var mest opptatt av utsikten utenfor.

havn

Utsikt fra bydelen Eira, Helsingfors' sossestrøk.


mellomrom

Besøkte en kirke som lå under bakken.

Etterpå tok vi ferja til Sveaborg. Der var det skikkelig fint. Anbefaler alle som skal på tur til Helsingfors å ta turen dit. Ferjeturen over koster det samme som en billett på trikken.
billett

Der hadde vi piknik på svaberget.

Sveaborg har sitt eget bryggeri. Vi måtte prøve lokal-ølet.
sigg

På den akademiske bokhandelen i Helsingfors fant vi pocketutgaver av Min kamp. De var trykt på bibel-papir og virkelig i pocket-størrelse!