Om å (ikke) spise alene

En fyr jeg snakker med på et vorspiel fult av litteratur- og språkstudenter sier han bare har spist ett varmt måltid siden han ankom Bergen, hvorpå det får meg til å tenke på når jeg sist hadde et varmt måltid, det må ha vært før jeg ankom Bergen, i Kristiansand dagen før jeg satte meg på bussen. Jeg slår ham altså, denne fyren jeg allerede har glemt navnet på (jeg har uten å overdrive sikkert håndhilst på femti mennesker siden jeg kom hit), jeg har ikke spist ett eneste varmt måltid, jeg har bare spist god morgen-yoghurter, rislunsj, boller og rundstykker fra Rimi, enda jeg faktisk har flyttet inn i et hus med kjøkken, i motsetning til denne fyren som faktisk bodde på sovesal. Og så begynner jeg å tenke på dette når jeg sitter på bybanen senere, at jeg faktisk sjeldent spiser et varmt måltid når jeg er for meg selv. Når jeg er for meg selv tar jeg meg aldri bryet med å lage varm mat, det blir liksom bare brødskiver med peanøttsmør eller avocado, og når jeg surrer rundt for meg selv ute, setter jeg meg aldri ned på en restaurant eller kafé og bestiller mat til meg selv, nei, jeg går alltid bare innom en butikk og rasker til meg noe der. Da jeg var i Paris i sommer var det så greit, da kunne jeg jo bare raske med meg en baguett og noe ost og sette meg ned i parken, men å gjøre det her er jo ganske leimt, her får man ikke ost og baguett på samme vis; jeg som er så glad i god mat, likevel spiser jeg bare müsliyohurt til frokost, lunsj og kvelds? Det er som om mat blir underordnet når jeg ikke skal dele den med noen, og det innså jeg og syntes var rart, for jeg liker jo å gjøre ting alene, jeg elsker faktisk å være alene og gjøre ting alene, men tydeligvis ikke å spise alene. Jeg lurer på hva jeg hadde levd på om jeg måtte leve alene, om jeg levde på mitt eget rom i en studenthybel og delte kjøkken med en masse fremmede, jeg lurer på hva jeg hadde spist da, om jeg hadde spist noe i det hele tatt, i hvertfall ikke tre måltider om dagen (og helst skal det jo være flere), for jeg innså også at jeg bare har spist ett eller to måltider om dagen siden jeg kom hit. Jeg har liksom bare glemt det helt bort, det er ingen som har mint meg på det, ingen (huslig) kjæreste som har ringt og lurt på hva vi skal ha til middag i dag, ingen (huslig) kjæreste som sier nå spiser vi kveldsmat og setter på kokevannet, men heldigvis kom han i går, så nå slipper jeg å forsvinne. ('...i en sky av røyk' holdt jeg på å skrive, og refererte dermed til at jeg begynte å gråte på et vorspiel fordi all røyken sved i øynene mine og jeg såvidt kunne se sidemannen bak disen.)